Hun har undersøkt hvordan pasienter opplever fysioterapeuter under slagrehabilitering

Solbakken har flere års arbeidserfaring fra nevrologisk slagenhet og -rehabiliteringsavdeling på sykehus. Hun er nå ansatt som stipendiat ved OsloMet, hvor hun forsker på pasientens overgang mellom sykehus og kommune etter slag. Solbakken har tidligere undersøkt hvordan pasienten opplever fysioterapeutens rolle under den subakutte fasen av rehabiliteringen på sykehuset.

– Det er et tema mange fysioterapeuter er nysgjerrige på. I denne fasen forekommer kontakten mellom fysioterapeut og pasient som regel på daglig basis, og den strekker seg over flere uker. Fysioterapeuten er en sentral person i rehabilitering av skaden. Men alt tyder på at fysioterapeutens rolle også har betydning for pasientens indre prosess, forklarer hun.

Undersøkte pasientenes opplevelser

I forbindelse med sin masteroppgave i studieprogrammet Empowerment og helsefremmende arbeid ved OsloMet ønsket Solbakken å undersøke pasientenes opplevelse av motivasjon, medvirkning og mestring i samspill med fysioterapeuten i den subakutte fasen av rehabilitering etter hjerneslag. Hun innhentet data fra kvalitative, semistrukturerte intervjuer med seks pasienter som hadde gjennomgått et forløp ved rehabiliteringsavdelingen på et sykehus.

En artikkel basert på resultatene fra masterprosjektet ble publisert i 2021. Det ble identifisert to hovedkategorier med betydning for opplevelsen av motivasjon, medvirkning og mestring: fysioterapeutens rolle og pasientens indre prosess.

Solbakken forteller at i begge kategorier viste relasjonen med fysioterapeuten seg som en sentral komponent, blant annet for pasientens opplevelse av målsetting, læringsprosess, motivasjon og sin egen aktive deltakelse i behandlingen.

– Alle de inkluderte pasientene viste seg å ha utviklet gode relasjoner med fysioterapeuten, og under intervjuet ga de beskrivelser av hvilken betydning fysioterapeuten hadde hatt for deres prosess under forløpet på sykehuset, forteller hun.

Selv om Solbakken påpeker at datamaterialet ikke er stort nok til å trekke slutninger, mener hun funnene kan gi en god innsikt i pasientens opplevelser med fysioterapeutens rolle under rehabiliteringen.

– Intervjuene ga god anledning til å få frem pasientens stemme, noe som er sentralt når man undersøker empowerment, forklarer hun.

Med søkelys på pasientens egne ønsker

Solbakken forklarer at pasientene opplevde å ha tillit til fysioterapeutens faglige kompetanse, og at de følte seg sett. Opplevelsen ble tydelig allerede under målsettingen for rehabiliteringen.

– Det var faktisk ikke alle pasientene som kunne huske å ha hatt et målmøte, og noen ønsket å gi hele ansvaret for å sette mål over til fysioterapeuten, som «visste best». Likevel opplevde pasientene å bli møtt på det som var viktig for dem, for eksempel ønsket om å komme hjem eller å kunne gjenvinne gangfunksjonen, sier hun.

Hun forteller at pasientenes opplevelser var uavhengige av om målet deres ble ansett som realistisk eller ikke. Samsvar mellom mål, fysioterapeutens forklaring og valg av øvelser hadde større betydning.

– Pasientene var generelt opptatt av å sette seg realistiske mål, og de stolte på at fysioterapeuten visste hva som skulle til for å nå målene. Samtidig hadde de mer «hårete» målene en personlig betydning for pasienten, som det å kunne komme tilbake til en tidligere aktivitet de hadde satt pris på. Å oppleve medvirkning gjennom forløpet var av spesielt stor betydning for opplevelsen av eierskap til prosessen, forklarer Solbakken.

Hun forteller at meningsfulle mål og fysioterapeutens tilbakemelding underveis bidro til å skape motivasjon og mestring.

– En pasient fortalte at de små seirene var utrolig viktige. Generelt opplevde pasientene at det var viktig å vite hvor de hadde vært og hvor de var på vei i sin bedringsprosess. I den forbindelse hadde fysioterapeuten, sammen med de andre ansatte på rehabiliteringsavdelingen, pårørende og medpasienter en viktig funksjon i å skape motivasjon, gjennom å gi tilbakemelding på fremgang, forklarer hun.

Fysioterapeuten som «ekspert»

Ifølge Solbakkens funn opplevde pasientene fysioterapeuten som «ekspert». Hun forteller at rollen i stor grad var forbundet med trygghet og tillit til fysioterapeutens kunnskap.

– Pasientene uttalte seg positivt om fysioterapeutens rolle som fagperson: «Vi er ikke forsøkskaniner. Fysioterapeuten vet hva hun gjør», uttalte pasientene, forteller Solbakken.

Hun mener ekspertrollen ble positiv fordi pasienten opplevde at fysioterapeuten uttrykte kunnskap, og at forklaringsmodellene for valg av tiltak og øvelser var forståelige. Hun påpeker samtidig at den gode tonen mellom fysioterapeut og pasient var viktig i denne sammenhengen.

– Både fysioterapeutens personlighet og evnen til å forklare på en forståelig måte spilte en rolle for pasienten, forklarer hun.

Hun legger til at selv om fysioterapeuten ble oppfattet som ekspert, og noen av pasientene fulgte de råd og anbefalinger som ble gitt, var det også pasienter som stilte kritiske spørsmål og «trosset» fysioterapeutens råd.

– De stolte ikke mindre på fysioterapeuten enn de som hadde høy etterlevelse, men de stolte også mer på seg selv og sine egne erfaringer, og de tok ansvar for den risikoen det eventuelt innebar å ikke følge fysioterapeutens råd. Det handlet mer om pasientens innstilling enn om relasjonen til fysioterapeuten, sier Solbakken.

Passivitet ikke nødvendigvis et uttrykk for lav motivasjon

I undersøkelsen kom det frem at det var stor variasjon i hvor aktiv rolle pasientene tok i sin egen prosess. Solbakken mener man ikke nødvendigvis kan trekke paralleller mellom egenaktivitet og pasientens motivasjon.

– Selv pasientene som ikke tok aktive grep utover treningen med fysioterapeut, opplevde seg selv som motiverte. Pasientene hadde bare en ulik indre «driv». De aktive pasientene anså seg som utålmodige og selvstendige som personer. De mer passive pasientene stolte derimot på at fysioterapeuten tok ansvar for prosessen, og de hadde tanker som «nå skal jeg bli tatt vare på», forklarer hun.

Solbakken påpeker at pasientene som hadde en lav egenaktivitet, likevel opplevde en god indre prosess. Hun mener fysioterapeutens evne til å se og møte pasienten på sitt ståsted ble viktig for pasientens opplevelse av motivasjon.

– Når det gjelder en observert passivitet hos pasienten, tror jeg det er avgjørende at man stiller seg spørsmålene: Hva er det som er grunnen til at pasienten ikke gjør noe? Er det basert på frykt? Er det funksjonsmålene som er for høye, og som fører til manglende opplevelse av mestring? Eier pasienten målet sitt?

Hun påpeker:

– Alle pasienter som har gjennomgått et slag og som har kognitive evner til det, vil ha ønsker og mål for sin prosess, og helsepersonell spiller en viktig rolle i å hente disse frem, sier hun.

Solbakken påpeker at en aktiv involvering av pasienten allerede under målsettingen kan være et godt tiltak for å skape eierskap til egne mål hos pasienten.

– Kanskje pasienten til og med skal føre pennen og skrive ned sitt eget mål på et ark? Foreslår hun.

Hva legger pasienten i en god relasjon?

Solbakken tror den tette oppfølgingen og daglige kontakten over tid var en viktig faktor for hvordan pasienten opplevde fysioterapeutens rolle under rehabiliteringsforløpet.

– Kommunikasjonen gjennom uka gir anledning til at pasienten kan bli kjent med fysioterapeuten, og det legger dermed grobunn for en relasjon hvor det er rom for pasienten til å stille spørsmål og å komme med sine egne meninger, sier hun.

Den mer hverdagslige kommunikasjonen med fysioterapeuten hadde også en betydning for pasienten.

– Alle pasientene var opptatt av at fysioterapeuten hadde et godt humør. De opplevde at de kunne le sammen og ga uttrykk for at nettopp dette var viktig for dem. Det trengs tillit for å slippe latteren løs, og det krever at fysioterapeuten også møter pasienten på et litt mer personlig plan og lar pasienten bli kjent med seg, sier Solbakken.

Hun påpeker at ingen av pasientene beskrev relasjonen med fysioterapeuten som mindre god eller dårlig.

– De var alle veldig fornøyd med sin terapeut. Derfor vet jeg heller ikke noe om hvordan pasientene opplever er mindre god relasjon, sier hun.

Og legger til:

– Sammen med fysioterapeuten får pasienten gjerne tid til å utføre aktiviteter mer selvstendig, noe det kan være mindre rom for sammen med pleiepersonellet i en hektisk hverdag på avdelingen. Tidspress kan gå ut over muligheten til å få støtte i egenaktivitet og selvstendighet. Fysioterapeuten disponerer tiden på en annen måte, noe som gjør at pasientene i større grad kan prøve seg frem på egen hånd og få tilbakemeldinger på en mestringsopplevelse. Det kan nok bidra til å styrke relasjonen til fysioterapeuten.

Pasientens muligheter til å skape gode relasjoner

Solbakken mener at funnene er med på å styrke den kunnskapen som allerede finnes om betydningen av pasientens muligheter til å skape gode relasjoner under rehabiliteringsoppholdet.

– Det gjelder ikke kun relasjonen med fysioterapeuten. Også sammensetningen av pasienter på en avdeling vet vi at er av betydning. Pasientene er veldig godt tjent med å være rundt andre pasienter de kan lære av og ha det hyggelig sammen med. Lignende alder og funksjonsnivå skaper sammenligningsgrunnlag og er faktorer som er av betydning for at pasienten skal kunne danne gode relasjoner til medpasientene, sier hun.

Og påpeker:

– Trivsel var generelt viktig. De var opptatt av at det var en god stemning på avdelingen og hvordan man ble møtt av de ansatte. De satt pris på støtte og positive tilbakemeldinger.

Den vitenskapelige artikkelen fra prosjektet kan du lese her.