Forsker: – Det kan være lett å nedprioritere en som ikke ber om hjelp

– Det viser seg at eldre med kognitiv svikt utgjør nesten en tredjedel av hoftebruddstilfeller i Norge, sier Målfrid Holen Kristoffersen.

Hun er spesialist i ortopedi og jobber som overlege ved ortopedisk avdeling og Traumesenteret ved Haukeland universitetssykehus. Kristoffersen har skrevet doktorgradsavhandlingen «Hoftefrakturer hos pasienter med kognitiv svikt» ved Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Bergen (UiB). Hun har, som en del av en tverrfaglig forskningsgruppe, forsket på reoperasjonsrisiko, mortalitet og livskvalitet hos hoftebruddpasienter med kognitiv svikt. Resultatene var basert på data fra Nasjonalt hoftebruddsregister, som inkluderer 87.573 tilfeller ved norske sykehus mellom 2005 og 2017.

– Det eksisterende kunnskapsgrunnlaget var begrenset til kognitivt funksjonsfriske pasienter. Vi hadde en hypotese om at andelen av eldre med kognitiv svikt var høy blant pasientgruppen, og vi fant data som bekreftet dette. Pasienter med hoftebrudd og kognitiv svikt hadde økt sykelighet og var også eldre enn hoftebruddpasienter uten kognitiv svikt, forteller Kristoffersen.

Høyere risiko og dårligere prognose

Kristoffersens forskningsgruppe fant at pasienter med og uten kognitiv svikt får samme behandling, operativt, for samme type brudd. De fant større forskjeller i hvordan det går med pasientene etter operasjon.

– Det er «farligere» for eldre med kognitiv svikt å bli utsatt for et hoftebrudd. Det er forbundet med en større risiko for dødelighet, sier Kristoffersen.

Og legger til:

– Samtidig har denne pasientgruppen større risiko for å pådra seg brudd i utgangspunktet. Dette er en uheldig kombinasjon.

Hun forteller at eldre med kognitiv svikt reopereres sjeldnere etter hoftebrudd, sammenlignet med eldre uten kognitiv svikt.

– Det er nok et uttrykk for at denne gruppen er eldre, og at en stor andel av pasientene ofte er skrøpeligere totalt sett. En reoperasjon kan derfor være kontraindisert hos en pasient med kognitiv svikt, forklarer hun.

Kristoffersen forteller at man ikke vet hvorfor dødeligheten er så mye større hos denne pasientgruppen etter hoftebrudd, men at et lavere funksjonsnivå kan være en del av årsaken her.

– Samtidig er det funn i våre data som tyder på at hva som skjer med pasienten etter operasjon, også kan være av betydning for risikoen, sier hun.

Blir sengeliggende

Kristoffersen råder i utgangspunktet fysioterapeuter til å være oppmerksomme på eventuelle forholdsregler i epikrisen, men oppfordrer samtidig til å være raskt ute med mobilisering av pasienter med kognitiv svikt som har blitt operert for hoftebrudd.

– De av pasientene med kognitiv svikt som fått har en delprotese, eller der man har utført en bakre tilgang, har større sjanse for reoperasjon. Dette er opplysninger som kan indikere en risiko for luksasjon, sier hun. Men understreker samtidig:

– Det er jo ikke alle epikriser som er like utfyllende, og jeg tenker at fysioterapeuten ikke skal være redd for å få pasienten på beina så fort som mulig. Så lenge ikke epikrisen tilsier noe annet.

Resultatene fra forskningen viste også at andelen eldre med kognitiv svikt som ble sengeliggende, steg fra 2 til 18 prosent etter et hoftebrudd, sammenlignet med fra 1 til 2 prosent hos kognitivt funksjonsfriske eldre. Flere parametere på helserelatert livskvalitet var betydelig nedsatt i denne gruppen, sammenlignet med eldre uten kognitiv svikt.

– Forskjellen mellom gruppene er stor. Det kan være flere grunner til at eldre med kognitiv svikt ikke mobiliseres tilbake på beina etter operasjon. Dette kan være pasienter som ikke gir uttrykk for at de ønsker å komme opp, som ikke spør, eller som til og med kan motsette seg mobilisering. Da er det forståelig at det kan det være vanskelig å få til for personale, og at det kan være lett å nedprioritere. Samtidig er svært uheldig at vi ikke lykkes i å få disse pasientene på beina. Gangfunksjon og det å kunne utføre daglige gjøremål er en sentral del av helserelatert livskvalitet, forteller Kristoffersen.

Bør prioriteres

Kristoffersen understreker at det ikke bare er hva som skjer etter et brudd som er av betydning for risikoen for dødelighet og redusert livskvalitet hos eldre med kognitiv svikt.

– Fordi dette er en pasientgruppe med større risiko for hoftebrudd, og med en dårligere prognose etter operasjon, er det også viktig å prioritere forebygging, sier hun.

Og fortsetter:

– Men når skaden først har skjedd, er tidlig mobilisering av stor betydning. Disse pasientene trenger hjelp. De har ikke alltid de samme forutsetningene for å kunne iverksette og gjennomføre forebyggende tiltak og rehabilitering på egen hånd.

Kristoffersen har forståelse for at det kan være knapt med ressurser og tid til rehabilitering, der hvor fysioterapeuter og annet personal møter pasienter med hoftebrudd etter operasjon.

– Man må bare gjøre så godt man kan, ut fra forutsetningene. Våre resultater viser at pasienter med kognitiv svikt og hoftebrudd har en dårligere prognose, noe som kan bety at de bør prioriteres, også fordi de i større grad er avhengig av hjelp for å komme på beina. Prioriteres ressurser på å mobilisere disse pasientene, kan det ikke bare spare samfunnet for store kostnader, men også bidra til en bedre helse og livskvalitet for den enkelte pasient.