Med god hjelp fra Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter (Fysiofondet) er vi nok en gang klare med over 100 sider fysioterapi. I stor grad fagfellevurderte artikler, men også mange gode kronikker, essays, sammendrag – og noen interessante erfaringer fra praksisfeltet.
Vi er som alle medier avhengig av at dere som leser oss også bidrar med godt stoff. Dere bidrar – til gagns! Derfor vil jeg rette en stor takk til dere som sender inn tips og fagstoff til oss. Det kommer hele profesjonen til gode!
Denne gangen ønsker vi å brette ut så store deler av fysioterapifaget som mulig. Det er ikke lett å få bidrag fra alle krikene og krokene av fysioterapi, men i det store og hele tror jeg bestemt at alle dere som leser denne utgivelsen finner mer enn en artikkel som er både høyaktuell og av interesse for deres felt. Fra barn til eldre. Fra rehabilitering til arbeid. Idrett, aktivitet og kvinnehelse. Bærekraft og fremtid. Fra det abstrakte til det helt konkrete. Fysioterapi er mer enn det en gang var.
Og hva med kunnskapsbasert praksis? Har man blandet en for stor dose vitenskap inn i dette triangelet av tilnærminger? Diskusjonene går – også i denne utgivelsen.
Jeg stopper stadig opp når det snakkes om insentiver i fysioterapi. Når begreper som dulter og etikk blandes inn, blir det kanskje ekstra interessant. For hva er en dult? Er det greit å dulte? Eller dytte pasienten litt i det fysioterapeuten tror kan være riktig retning?
Sjelden kan vi sette to streker under svaret. Heller ikke når det kommer til forskning. Jeg synes å se en utvikling blant forskere innen fysioterapi de siste årene hva gjelder det å publisere egne meninger relatert til fag, forskning og praksis. Det handler om å undre seg. Diskutere. Diskutere med seg selv, litteraturen og andre. Det handler om å tørre å stå frem med sine synspunkter.
Veien til de gode svarene er som regel lang og kronglete. Et resultat eller funn er kanskje i beste fall et hint om noe. Et hint eller en indikasjon er gjerne ikke nok til at praksis bør endres. Mange studier som peker i samme retning, bør derimot få oss til å tenke.
Ofte er det langt fra tanke til handling.
Til syvende og sist er det fagdebatten som fører til endring – der endring er løsningen.
