Hvorfor er så få fysioterapeuter organisert?

En fersk Faforapport slår fast: Nordmenn er positive til fagorganisasjoner, og et stort flertall – 70 prosent – tar avstand fra påstander om at fagforeninger er gammeldagse løsninger på nåtidens utfordringer. Faktisk sier hele fire av fem at sterke arbeidstakerorganisasjoner er en fordel for folk flest.

Forskningen levner heller ingen tvil: Det lønner seg å være fagorganisert. Menn har i snitt åtte prosent høyere lønn. Kvinnelige fagorganiserte har seks prosent høyere lønn enn sine ikke-organiserte søstre.

Så hvorfor er det da bare et knapt flertall av norske fysioterapeuter som tenker det er verdt pengene?

I Kirkegata 15 i Oslo sentrum sitter litt over 30 medarbeidere og jobber for medlemmene til Norsk Fysioterapeutforbund. Jurister, et par advokater, noen fysioterapeuter, samfunnsvitere, et par økonomer og flere merkantilt ansatte sørger for å fremme fysioterapeuters rettigheter, lønns- og arbeidsvilkår samt utvikling av faget, for å nevne noe.

Innerst i lokalene sitter fem medarbeidere som utgjør redaksjonen til Tidsskriftet Fysioterapeuten.

Intet hadde vært mulig uten at cirka 10.000 fysioterapeuter hver måned betaler sin kontingent.

Susanne Gallala, Ole Eskil Edvardsen og Monica Haugen jobber i tre ulike avdelinger i NFF. Du møter de tre i denne artikkelen.

Men tilbake til hovedspørsmålet. Hvorfor velger noen å være medlem, mens andre velger det bort?

I 2012 startet fysioterapeut Martine Solberg Olsen i turnustjeneste. Samtidig meldte hun seg inn i Norsk Fysioterapeutforbund. Det var et naturlig valg. Foreldrene hadde vært fagorganiserte, hun ønsket å være en del av et fellesskap, delta på kurs og få faglig påfyll samt dra nytte av gode forsikringsordninger. I tillegg fikk hun gode anbefalinger fra kolleger.

- Det var et naturlig valg, og absolutt et valg jeg fortsatt forsvarer og står ved. Hvis vi skal ha gode rettigheter, trenger vi noen som jobber for det. Da må jeg gi mitt bidrag. Jeg kan ikke forvente høyere lønn og gode arbeidsvilkår, hvis jeg ikke selv er med og betaler regningen.

Olsen ser på medlemskapet som en investering for fremtiden. Hun er med for å gjøre fysioterapi til et enda bedre yrke. I tillegg vil hun kunne se seg i speilet når hun stiller krav.

Olsen har valgt å gå lenger enn å være vanlig medlem. For litt over ett år siden ble hun hovedtillitsvalgt. Med kun noen få frikjøpte timer hver måned, tar hun fritiden til hjelp for å sikre gode arbeidsvilkår for seg og sine kolleger.

Da det sto på som verst før, under og etter streiken tidligere i år, var hun glad for å ha en regionleder og en administrasjon å støtte seg til.

- Ikke bare da. Når som helst, stiller NFF opp. Jeg har fått usedvanlig mye rask og effektiv hjelp både fra regionleder og forhandlingsseksjonen i administrasjonen. Men det kommer ikke gratis. Vi kan ikke ha et slikt støtteapparat uten å betale for det.

Olsen vil ikke kalle fysioterapikolleger som ikke organiserer seg usolidariske. I hvert fall ville hun ikke gjort det før streiken. Nå ser hun annerledes på det.

- Jeg vet ikke hvorfor noen ikke organiserer seg, og jeg vil nødig betegne noen som usolidariske. Samtidig mener jeg at alt vi får igjen som fagorganiserte, veier opp for utgiftene.

Hun er redd at tre organisasjoner for fysioterapeuter i Norge er to for mye, og tenker at det hadde vært bedre om alle står sammen. Norske fysioterapeuter kan velge mellom å organisere seg i Norsk Fysioterapeutforbund, Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund og Norsk Manuellterapeutforening.

Organiserer seg ikke

Som student valgte Hans Olav Tanche-Nilssen å bli medlem i Norsk Fysioterapeutforbund, mest fordi han fikk en gratis t-skjorte. Da studietiden var over, og regningen på fullt medlemskap kom, takket han nei og meldte seg ut. Nå – ni år senere – jobber han på Fysioterapi og Helseklinikken på Råholt og mener at han klarer seg bra uten en fagforening i ryggen.

- Du spør hvorfor jeg ikke er medlem av en fagforening? Jeg spør; hvorfor skal jeg være medlem? De må ha noe å tilby som er attraktivt for meg og som gjør at jeg er villig til å betale det det koster for å være med.

Tanche-Nilssen er 32 år og har jobbet som helprivat siden han fikk autorisasjon i 2012. Han har tatt ulike kurs og blitt spesialist i muskel- og skjelettfysioterapi gjennom en kursrekke i regi av Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund.

- Selv om tittelen ikke gir rettigheter på høyere takster så opplever jeg økt pasienttilgang etter videreutdanningen, sier han.

På spørsmålet om hva som skal til for å friste ham til å bli medlem i den ene, andre eller tredje fagforeningen for fysioterapeuter, svarer han:

- At det ikke er tre organisasjoner som konkurrerer om meg, men at det hadde vært én som samlet alle fysioterapeuter uansett om vi jobber helprivat, har driftstilskudd eller er ansatt i kommune eller stat. Da kunne vi sørget for gode diskusjoner i eget hus og stått samlet utad.

Tanche-Nilssen har flere ønsker;

- Jeg hadde blitt medlem på dagen, hvis et av forbundene hadde hatt kvantumsrabatt på IT-løsninger som journalsystemer, betalingsløsninger, Helsenett og økonomiske programmer. Disse tjenestene koster mye for meg som driver selvstendig, og på egenhånd har jeg lite pondus i møte med leverandørene, sier han.

Hvis han skulle ha valgt, tror han valget hadde falt på PFF. Det fordi de har ultralydkurs og OMI-utdannelsen (ortopedisk medisin). Hvis han en dag får driftstilskudd, velger han Norsk Fysioterapeutforbund.

- Ja, da blir jeg nok medlem der. Jeg tror de ivaretar forholdene til avtalefysioterapeuter best. Jeg har søkt på driftstilskudd tidligere, men ikke nådd opp. Kanskje sjansen er bedre hvis jeg er medlem i Norsk Fysioterapeutforbund?

Urovekkende få

Generalsekretær Stian Rugsveen Engen i Norsk Fysioterapeutforbund er fysioterapeut selv, og har vært organisert siden studietiden.

Han synes det er urovekkende at bare 63 prosent av norske sysselsatte fysioterapeuter er organisert i Norsk Fysioterapeutforbund. Han mener NFF må bli bedre på å synliggjøre hvorfor det er viktig å være organisert og hva NFF kan tilby.

- Trepartssamarbeidet, altså samarbeidet mellom organisasjoner som representerer arbeidsgivere og arbeidstakere (partene) og staten er selve grunnpilaren i norsk arbeidsliv. Gjennom lønnsoppgjørene og frontfagsmodellen, har trepartssamarbeidet sikret Norge en konkurransedyktig økonomi og bærekraftig lønnsvekst. Det kommer alle arbeidstakere til gode, sier Engen.

I tillegg peker han på kompetanseutvikling, pensjon og arbeidstidsbestemmelser – alle elementer han mener er et resultat av trepartssamarbeidet.

- Disse rettighetene og godene kan vi ikke ta for gitt. For å beholde disse, må vi ha sterke fagforbund og profesjonsforeninger.

Engen er bekymret for posisjonen til faget fysioterapi, hvis organisasjonsgraden blir lavere. Han påpeker at NFF som profesjonsforening bidrar til utvikling av fysioterapifaget og egen profesjon, og at det blant annet skjer gjennom kvalitetsutvikling og utdanning.

- NFF har en sterk posisjon i dette arbeidet mot offentlige myndigheter. Rollen og plassen fysioterapi har i Norge i dag, har ikke kommet av seg selv. At fysioterapi er en lovpålagt oppgave i kommunehelsetjenesten, er et resultat av et omfattende politisk arbeid fra NFF mot Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) og andre departement over tid. Hvis vi som profesjonsforbund svekkes, vil det på sikt kunne redusere fysioterapi som fag i norsk helsevesen og dermed også fysioterapeuters rolle og posisjon, sier Engen.

Han innser at det er spesielt utfordrende så lenge norske fysioterapeuter har tre forbund å velge mellom. Det er kun litt over 13.000 sysselsatte fysioterapeuter her i landet. De burde – mener han – vært samlet under ett tak.

- Selv var jeg aldri i tvil om jeg skulle være organisert, eller hvor. Likevel har jeg forståelse for at det kan virke uoversiktlig og kanskje også unødvendig at vi er tre forbund, sier Engen.

Han presiserer at han har forståelse for at det ligger en historie bak. Samtidig mener han det er på tide å legge gamle feider bak seg og se fremover.

- Vi vil stå sterkere samlet. Samtidig betyr det at vi må tåle uenighet og ulikheter i eget hus. Debatter og åpenhet kjennetegner gode demokratiske prosesser som gagner norsk fysioterapi og norske fysioterapeuter.

Foreløpig er det få tegn på at alle tre organisasjonene samles under ett tak. Enn så lenge fokuserer Engen på det som skjer i NFF. På hva han, alle ansatte og politisk valgte kan gjøre for å gi fysioterapeuter best mulig betingelser og faglig utvikling.

- Vi utvikler NFF som organisasjon hele tiden, men innser at vi ikke har nådd godt nok ut så langt. Jeg mener NFF er en seriøs og sterk profesjonsforening. Det fikk vi blant annet vist da pandemien rammet landet. Da hadde vi blant annet omfattende dialog med myndighetene, samt informasjon og rådgivning til medlemmene, sier Engen.

Han mener også NFF har mange attraktive medlemsfordeler. I tillegg jobbes det med å få flere på plass.

- Vi må bli flinkere til å synliggjøre dem og vise oss frem, sier Engen.