Idrettsfysioterapi – viktig kompetanse som kan brukes enda bedre?

Fagkronikk i Fysioterapeuten 9/2019. 

Ragnhild Karlsen, spesialist i idretts-fysioterapi (MNFF), Kongsberg Medisinske Treningssenter. Klinisk koordinator i forsk-ningsprogrammet FYSIOPRIM. [email protected]

Nina K. Vøllestad, professor, Avdeling for tverrfaglig helsevitenskap, Institutt for samfunn og helse, UiO og leder av FYSIOPRIM.

Denne fagkronikken ble akseptert 30.oktober 2019. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Faget fysioterapi har utviklet seg enormt gjennom forskning og fagutvikling de siste tiårene. Ca. 200 fysioterapeuter har nå doktorgrad, og ca. 20 fysioterapeuter har professorkompetanse. Fysiofondet har vært viktig i denne utviklingen, gjennom tildelinger av midler til enkeltprosjekter og til større satsninger som FYSIOPRIM – et forskningsprogram om fysioterapi i primærhelsetjenesten (1). Idrettsfysioterapi har vært en spydspiss i utviklingen av faget, og ikke minst ved å løfte frem «aktivitet som medisin» nasjonalt og internasjonalt.

Befolkningen har stor tillit til fysioterapeuter, og pasienter er i stor grad fornøyd med behandlingen og hjelpen de får av fysioterapeuter. Fastleger ser på oss som sine viktigste samarbeidspartnere, og vi opplever god anerkjennelse blant andre samarbeidspartnere også, som andre ledd i Helse- og Omsorgstjenesten, legespesialister, DPS, NAV, arbeidsgivere, lærere, trenere, forsikringsselskaper osv. 

Myndighetene benytter ikke vår kunnskap godt nok

De store nasjonale helsepolitiske strategiene, slik de er utformet i eksempelvis Samhandlingsreformen (2), Stortingsmelding om Primærhelsetjenesten (3) og HelseOmsorg21 (4) har en gjennomgående oppmerksomhet på å løse problemene på lavest mulig nivå og styrke kompetanse, kunnskapsutvikling og kunnskapsanvendelse i primærhelsetjenesten. Ut fra målsettinger og det som etterspørres i disse meldingene, så er fysioterapi, og det vi driver med i FYSIOPRIM, gode svar på veldig mye av det. FYSIOPRIM har et formalisert samarbeid mellom forskere, klinikere i primærhelsetjenesten, både avtalefysioterapeuter og kommunalt ansatte fysioterapeuter, og kommunale ledere. Et hovedmål for FYSIOPRIM er å bidra til en mer kunnskapsbasert tjeneste gjennom kompetanseutvikling, forskning, statistikker og nye verktøy for beslutningsstøtte og for å dokumentere pasientforløp. Her har vi benyttet mye av den kompetansen som er bygget opp gjennom utvikling av idrettsfysioterapi, kombinert med andre kompetanseområder. Dette har resultert i at vi nå kan få systematisk innsamling av data som kan brukes i epikriser og til evaluering sammen med pasienten, og som grunnlag for rapporter og evaluering/styring av fysioterapitjenesten. Det samme gjelder også for satsningen på AktivA.

Vi har mye kunnskap om hva som er helseutfordringene i samfunnet vårt i dag, og prognoser om utviklingen som venter oss. Men: den kunnskapen anvendes ikke godt nok. Inaktivitet er vår aller største helseutfordring.  Fysioterapeuter vet hva fysisk form betyr for folkehelsa, og hvor viktig fysisk aktivitet er for å forebygge og reparere mange sykdommer og skader, og hva det betyr for trivsel og velvære. Vi vet til og med hvor ofte man bør trene, med hvilken intensitet, hva slags type trening og hvor lang treningsøkta bør være. Fysisk aktivitet forlenger livet, og betyr mye for livskvaliteten. Yrkesaktive som trener har høyere tilstedeværelse på jobb og lavere helsekostnader enn inaktive.

Fysioterapitjenesten har endret seg i takt med kunnskapsutviklingen og samfunnsutviklingen. Pasienttilstrømningen har økt veldig mye, særlig eldre kronikere, uten at fysioterapitjenesten er dimensjonert for det.

Når folk opplever helseproblemer, er fastlegen den man vanligvis først kontakter. Da kan det være helt avgjørende hva legen sier og gjør. I mange tilfeller bør reseptblokka, sykemeldingsskjemaet og «vent og se»-holdningen byttes ut med klare råd og tiltak med tanke på trening, og eventuelt også vektreduksjon. Det er viktig å sette inn konstruktive tiltak så tidlig som mulig, for å unngå en unødvendig negativ utvikling. Her har fysioterapeuter en viktig rolle å spille. Den må vi bli enda bedre på å snakke frem.

En unik kompetanse

Nettopp på grunn av den store forskningsinnsatsen og kompetanseutviklingen som fysioterapifaget har vært gjennom, er det mange eksempler som viser at vi har en særskilt rolle å spille.  «AktivA» har bidratt til at pasienter med artrose i hofter og knær nå fanges opp tidligere og får god informasjon og trening, før det eventuelt er aktuelt å vurdere protesekirurgi. Trening er også førstevalg og god medisin ved degenerativ menisk, og ved impingementproblematikk i skulder. Ved å sette inn effektive fysioterapitiltak kan man unngå dyre og smertefulle operasjoner. Det er bra for pasientene og lønnsomt for samfunnet, og frigjør plass til de som virkelig trenger kirurgiske inngrep.

I Norge dør nå flere av kreft enn av hjerte- og karsykdommer. På grunn av god akuttbehandling av hjerte- og karsykdommer er det færre som dør, men andelen som lever med slik sykdom øker. Presset på helsetjenesten vil fortsette å øke. Medisinkostnadene er høye, og mange har dårlig livskvalitet og lavt funksjonsnivå etter hjerneslag eller hjerteinfarkt. Det er viktig med god rehabilitering, men beste løsning er selvsagt en stor innsats for å forebygge at folk blir alvorlig syke. Vi vet hva som skal til: Fortsatt innsats mot tobakk, økt satsing på et sunnere kosthold og vektreduksjon, og fremfor alt, økt fysisk aktivitet. Vi må ha systemer som fanger opp og følger opp. Vi har lenge nok erfart at det ikke holder å fortelle hva som skal til. Da skjer det svært lite med de som trenger det mest.

Vi trenger en tverrfaglig tilnærming der vi fra fysioterapisiden kombinerer all den kompetansen og kunnskapen vi har utviklet innenfor idrettsfysioterapi og andre spesialistområder. For eksempel vet vi at kreftpasienter har god nytte av trening under og etter sykdomsbehandlingen. Pasienter med psykiske plager har også god nytte av trening, eventuelt i kombinasjon med andre tiltak som samtaleterapi og/eller medisinering. Folk lever lenger, og mange har flere diagnoser og omfattende og sammensatte helseproblemer. Mange pasienter med livsstilssykdommer kan redusere medisinbruk ved å trene. Fysioterapeuter har derfor en unik kompetanse som kan være nyttig overfor et bredt spekter av tilstander. Men gis vi gode nok vilkår for at denne kompetansen tas i bruk, når takstsystemet og prioriteringsnøkkelen for avtalefysioterapeuter er slik de er? 

Pasienten i sentrum – som i idretten

Helseminister Bent Høie har sagt at hans prosjekt er å skape «Pasientens helsetjeneste». Han vil sette pasienten i sentrum. Her har helsevesenet mye å lære av idretten. I idretten er samarbeid og helhetstankegang helt sentralt for et godt resultat. Utøveren i sentrum, definerte mål og tiltak, og så setter man sammen det støtteapparatet som trengs, avklarer hvem som har ansvar for hva og evaluerer sammen. Dette er en modell som bør anvendes i helsevesenet i større grad. Lytt til pasienten. Definer mål og tiltak sammen med pasienten. Spør: Hva klarer du selv, hva trenger du hjelp til? Hvem trenger vi å involvere? Fastlege, spesialisthelsetjenesten, NAV, arbeidsgiver, hjelpemidler? Ved å ansvarliggjøre pasienten opplever vedkommende å bli sett og hørt, han/hun får et eierskap til «prosjektet», og sjansen for å nå målet øker. God dokumentasjon av pasientforløpet, som bruk av registreringsverktøy og tester, gjør evaluering enklere og bedre. Pasientrapporterte spørreskjemaer for smerte, funksjon og livskvalitet gir både pasienten, oss og samarbeidspartnerne våre nyttig informasjon. Noen ganger skal det ikke så mye til for å nå målet, andre ganger kan det være store utfordringer for pasienten, og for oss. Vi må løfte blikket og se hvem vi kan samarbeide med i de tilfellene vi ikke kommer i mål på egenhånd.

Effekten av fysioterapi er mer enn målbar fremgang. Oppfølgingen som gis betyr mye for mange pasienters livskvalitet og er samfunnsøkonomisk lønnsom, særlig hvis vi kan bidra til å holde kronikere i arbeid eller utsetter eller unngår at folk blir pleietrengende. Kommunene har mye fokus på ventelister og å få avsluttet behandling raskest mulig, men helsetjenesten blir ikke bedre om vi kaster ut de som kanskje trenger oss aller mest.

Vi trenger en mer helhetlig primærhelsetjeneste, med fokus på tidlig innsats, forebygging og flyt i systemet. Vi trenger gode fysioterapiledere og andre helseledere, med god oversikt over tjenesten. Sentrale spørsmål som må stilles i arbeidet med å sikre kvalitet er: Hvilke utfordringer har vi? Hvordan benytter vi ressursene best mulig; fagfolk, kompetanse, lokaler og utstyr? Hva og hvor er beste tiltak for pasienten? Og hvordan vurderer vi hva som er til det beste for pasienten? 

Referanser

1. FYSIOPRIM - Et forskningsprogram om fysioterapi i primærhelsetjenesten. www.med.uio.no/helsam/fysioprim

2. Samhandlingsreformen — Rett behandling – på rett sted – til rett tid.  St.meld. nr. 47 (2008-2009).

3. Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet: Meld. St. 26 (2014-2015).

4. HelseOmsorg21 - Et kunnskapssystem for bedre folkehelse - Nasjonal forsknings- og innovasjonsstrategi for helse og omsorg 2014.