Overvektsproblematikken i møtet mellom forskning og marked

Karen Synne Groven, fysioterapeut/ stipendiat, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo. 
Gunn Engelsrud, fysioterapeut/ professor, Seksjon for Kroppsøving og Pedagogikk, Norges Idrettshøgskole.
Gro Rugseth, fysioterapeut/førsteamanuensis, Seksjon for Kroppsøving og pedagogikk, Norges Idrettshøgskole.

Dette innlegget er et kunnskapsbidrag til høstens debatt rundt utfordringene knyttet til overvekt og fedme.

En klargjøring

Gjennom høsten har det igjen blitt vist et stort engasjement i ulike medier for å løse utfordringene knyttet til overvekt og fedme. Mediedebatten har tydelig avdekket ulike virkelighetsforståelser av fenomenet. Selvoppnevnte «treningseksperter» og «helsearbeidere» har fått stort spillerom med sine metoder, metoder som ikke bringer noe nytt inn i et særdeles utfordrende felt. Rådet om «å spise mindre og bevege seg mer», fremmet gjennom både gulrot og pisk, er gjenganger i behandling av overvektige personer, både i og utenfor det offentlige helsevesenet. Selv om rådet kan høres logisk, sunt, og fornuftig ut, gjenstår det å vise at dette alene har tilfredsstillende og forventede effekt over tid. Det mangler et fyllestgjørende kunnskapsgrunnlag for å (be)gripe utfordringene overvektige lever med. Resultater fra forskningen på feltet er tydelige: umiddelbare virkninger i form av redusert kroppsvekt varer ikke for dem som deltar i oppleggene, etter en tid blir de tyngre igjen. Behandlere som repeterer slike tiltak og gjør «mer av det samme» risikerer dermed å bidra inn i personers livslange karrierer som jo-jo slankere, med de uheldige konsekvenser det kan medføre for den enkeltes helse og livskvalitet.  

Forskningens rolle

Vår påpeking av at kommersielle aktører dermed sikres et varig og stabilt marked for sine slanke- og livsstilstjenester er ikke populært å bringe inn i debatten (jfr debatten mellom Karen Synne Groven, Gunn Engelsrud og Kari Jaquesson i Dagbladet, 24.09.12 («Når overvekt sitter i hodet»); 12.10.12 («Alt fett har et navn»); 18.10.12; (Når målet ikke helliger middelet). Det avstedkommer gjerne fremstøt mot akademisk, forskningsbasert kunnskap, om at den er aggressiv og lite handlingsorientert. Slike forsøk på marginalisering tåler vi godt. Forskningens rolle er også å få frem uheldige konsekvenser av metodene, og hvordan det berører enkeltmenneskers helse over tid. Slik kunnskap må frem, selv om det kan stille i tvil næringsgrunnlaget til dem som lever av tilbudene som gis til overvektige mennesker og som vi påpeker at selv bidrar til at fedme vedlikeholdes. 

Faglig anstendighet

I det siste har også en håndfull personer som selv har levd med overvekt gitt uttrykk for hvordan språkbruken i høstens fedmedebatt har virket i dem, og hvordan de har følt seg ved å bli omtalt som «et lass av fett», «dopet på mat», «ute av kontroll», osv. Det er nødvendig å påpeke at profesjonelle helsearbeidere forventes å ta hensyn til forskningsbasert kunnskap i sin kliniske hverdag. Det samme gjelder hensyn til etisk anstendighet i møte med personer som trenger helsehjelp. At selvoppnevnte eksperter velger en direkte stil og har tro på å «si ting som de er» betyr ikke at etiske retningslinjer kan fravikes i en profesjonell helsefaglig sammenheng. Kommunikasjon med pasienter i dagens helsevesen innebærer at de skal involveres og møtes som likeverdige mennesker. Det å se på seg selv som ekspert fordrer ekstra varsomhet med å gjøre egen personlige stil og preferanser til norm. 

Behov for nyanseringer

Selv om forskningsbasert kunnskap lett kan gjøres ubetydelig når den ikke kommer med tydelige «løsninger» på overvektsproblematikken, så vil vi hevde at det fortsatt er behov for forskning som problematiserer fenomenet. Gledelig nok opplever vi en stor interesse for det som kommer frem gjennom slik forskningsaktivitet. Både lekfolk og profesjonelle fatter interesse for alternative perspektiver og ny forskning som får frem individuelle og subjektive erfaringer med det å være stor og tung. Slik forskning belyser blant annet hvordan negativt ladede språk- og handlingsmåter fra andre, rammer dem det gjelder på en særlig vond måte. Den får også frem at fedme ikke kan forstås som noe i seg selv, som noe vi bare kan «fjerne» fra samfunnet. Som helseminister Jonas Gahr Støre sier: «det er (en epidemi) ute av kontroll». Samfunnsutviklingen er vi felles om, den er både tilsiktet og samtidig uforutsigbar. Befolkningen har bedre helse, vi lever samlet sett friskere liv lenger. Noen kommer imidlertid dårligere ut, og mennesker med overvekt er et eksempel på det. Slik utvikler samfunnet problemer som det samtidig har ansvar for å gjøre noe med. Problemet viser seg dermed å være mer omfattende og komplekst enn det diskursen om det å «trene mer og spise mindre» skulle tilsi. 

Uforenelige forskjeller?

Når alt fett har et navn, det være seg «traumer», «mobbing» eller «kjedsomhet», så isoleres det også til akkurat dette, og skygger for andre forståelser. «Navnet» i vår forskning er at overvekt og fedme handler om subjektive og relasjonelle livserfaringer samt selvforståelse. Med dette som premiss kan debatten ta en annen retning, bort fra plassering av skyld, skam og definering av årsaker som åpner for handlingsorientert eksperthjelp. Vårt anliggende er å åpne for en mer utforskende og åpent nysgjerrig innstilling til den som lever med overvekt, interesse for hva som skaper mening for den det angår og hva som kan erfares meningsfullt for å gjøre andre og mer helsebringende valg for den enkelte. Å redusere personen man skal hjelpe og veilede til «et lass med fett» og å snevre livskvalitet inn til spørsmål om å finne det «riktige navnet» på sitt egentlige problem, tydeliggjør en stor (og kanskje uforenelig) forskjell i gjeldende retorikk mellom de kommersielle markedskreftene og det som er den forskningsbaserte kunnskapen per i dag.