Joar Fystro, fysioterapeut og masterstudent ved avdeling for tverrfaglig helsevitenskap, Universitetet i Oslo: Master i interdisiplinær helseforskning. joar.fystro@studmed.uio.no
Denne fagkronikken ble akseptert 6. desember 2019. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.
Det synes som en fullstendig setning. Som en meningsbærende formulering. Ikke la deg lure. Et utsagn om en umotivert (eller sågar en motivert) pasient sier lite eller ingenting. Rent grammatisk er det tilfredsstillende, men det stopper der. Manglende motivasjon kan bety alt fra en apatisk nihilisme til et pseudoproblem. Alt fra uenighet om målet til vanskeligheter med å praktisere middelet. En umotivert pasient er ikke hva det ofte høres ut som.
Det var en gang en person med skuldersmerter. Til fysioterapeuten det bar av sted. Øvelser ble ordinert. Personen ble til en pasient. Men pasienten forsømte de tilpassede, veldoserte og kreative øvelsene. Øvelsene ble ikke gjort, og dommen er klar: Pasienten mangler motivasjon. Vel, tenker du kanskje. Det kan være andre grunner. Vel, tenker jeg. Jeg har i alle fall hørt om den umotiverte pasient. Og, ja, jeg har også møtt vedkommende. Nytten er åpenbar, utførelsen uteblir. Poenget er at bak karakteristikken «umotivert» skjuler det seg en myriade av mening.
Umotivert eller umotivert?
Først og fremst er det ikke særlig merkelig at fysioterapeuter er opptatt av motivasjon. Ordet kommer fra engelske motivation, som deler ordstamme med motiv, som videre er avledet av henholdsvis latinske motivus og movere. Førstnevnte betyr «bevegende». Sistnevnte betyr å «bevege». (1, s. 995, 1432). Fysioterapeuter er som kjent svorne tilhengere av nettopp «bevegelse». Men den etymologiske lærdom bringer en ny forutsetning på banen. I tillegg til å være en kraft som starter bevegelsen, må motivasjonens bevegelse ha en retning. En kraft kan ses på som en vektor, og har med det både retning og størrelse (2). Samtidig er det en forskjell om pasienten generelt er umotivert eller om pasienten er umotivert for å nå målet.
En pasient som ikke har motivasjon til noe som helst er alvorlige saker. Dersom pasienten ikke klarer å mobilisere kraft til å forfølge noen av sine ønsker eller behov, slik som å spise, sove og gå på do, bør det øvrige hjelpeapparatet kobles på sporenstreks. Pasienten trenger med andre ord øyeblikkelig hjelp. Arne Næss var opptatt av at vi skal tolke våre meningsmotstandere i beste mening (3, s. 17–22). La gå, det er trolig ikke det som menes med en umotivert pasient. Det kan godt menes at pasienten kan motiveres, men ikke er tilstrekkelig motivert i retning av målet. Da dukker det imidlertid opp flere spørsmål som må besvares.
Målet og middelet
Blant annet gjør det skillet mellom middel og mål høyst aktuelt. Mange fysioterapeuter er nok enig med Machiavelli (1469–1527) om at «målet helliger middelet» (4, s. 96). Riktignok innenfor behandlingssfæren og ikke i politikken som et hele. Det er målet som gjør middelet verdt å etterleve. For det er sjelden at motivasjonen er genuint rettet mot middelet. Hvis det ikke er Ole Einar Bjørndalen som står foran deg, er det grunn til å tro at øvelsene til dels er et onde for å nå målet med behandlingen. Derfor må den manglende motivasjonen adresseres. Pasienten kan være umotivert for å gjennomføre middelet, for å nå målet – eller begge deler.
Det fører til at vi står igjen med (minst) tre muligheter til å forklare den umotiverte pasienten:
Pasientens problem eksisterer ikke (i hvert fall ikke på den måten det først fremsto),
pasienten klarer ikke å utøve middelet selv om vedkommende ønsker å klare det, eller
pasienten har et annet mål (inkludert at målet er mindre viktig enn det først virket som).
Dersom problemet ikke eksisterer slik det først fremsto eller at problemet ikke eksisterer lenger (skulderen er helt fin den), er ikke pasienten umotivert. Pasienten har ingen grunn til å være motivert. Det er i alle fall ingen rasjonell grunn til å utføre et middel for å nå et bestemt mål som ikke lenger er til stede. Derfor er pasienten snarere a-motivert. Journalfør heller det.
Er det slik at pasienten vil, men ikke får det til, da er pasienten umotivert. Pasienten er imidlertid motivert for å nå målet, men umotivert for å gjøre middelet. Merk at jeg forutsetter at det ikke er manglende styrke i motivasjonen for å nå målet som gjør at vedkommende ikke klarer å utføre middelet; det dekkes av den siste muligheten. Derimot er en manglende evne til å gjennomføre middelet en deskriptiv variant av å være umotivert. Pasienten klarer ikke å generere en ønsket bevegelse mot målet. Her slår fysioterapeutens muligheter ut i full blomst. Kan det være psykososiale forhold? Redusert mestringstro? Frykt for å gjøre vondt verre?
Og hva var egentlig målet?
Saken stiller seg straks annerledes om pasienten er umotivert for å nå målet eller ikke er tilstrekkelig motivert for å nå det. Det er en normativ vurdering. En normativ variant av å være umotivert. Likevel betyr ikke det nødvendigvis at det er noe galt med pasienten. For er det uttrykte målet pasientens eget eller er det terapeutens verk? Samfunnet legger sannelig opp til flere muligheter hva gjelder mål, særlig i «pasientens helsetjeneste» (5). Den kjedelige løsning synes å være kommunikasjon. Det er mulig både at pasienten er umotivert for målet siden andre mål er viktigere, og at pasienten har andre mål enn hva mange andre har. Om det er innenfor fysioterapeutens kompetanse, er det vel greit. Om det er utenfor; lykke til videre!
Referanser
1. Caprona Y de. Norsk etymologisk ordbok. Tematisk ordnet. 1. utgave. Oslo: Kagge Forlag, 2013.
2. Ormestad, H. Kraft – fysikk [Internett]. Oslo: Store norske leksikon; [hentet 2019-12-05]. Tilgjengelig fra https://snl.no/kraft_-_fysikk
3. Næss A. En del elementære logiske emner. 11. utgave. Oslo: Universitetsforlaget, 1975.
4. Materstvedt LJ. Vitenskap, etikk og politikk. 1. utgave. Bergen: Fagbokforlaget, 2018.
5. Meld. St. 34 (2015–2016). Verdier i pasientens helsetjeneste. Melding om prioritering. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet, 2016.
