Målinger i helsetjenester: Til besvær - eller begjær?

Ole Martin Stamland, fysioterapeut. Rådgiver, Kvalitets- og utviklingsseksjonen, Helse og velferd, Skien kommune. omstamland@hotmail.com.

Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.

Det er lett å være kritisk til blårussens inntog i helsevesenet. Hva vet vel en økonom om hvordan gode helsetjenester skal utføres?

Det er ikke bare økonomer som er opptatt av tall og statistikk. Målinger er avgjørende for kvalitet og utvikling, men målinger kan oppleves som mistillit, kontroll og byråkrati. Irritasjon over «Bullshit-jobber» og motstand mot NewPublicManagement freses ut i den ene kronikken etter den andre.

«Kikk opp fra hullet i sanden og få på deg votter over kalde hender, det er flere klinikere vi trenger!»

Noen må vite

Jeg tror ingen er uenig i at vi trenger flere varme hender og ressurser til helsetjenestene, men er det slik at vi har overdrevet skepsisen til målinger og statistikk til et nivå som kan gå ut over kvaliteten i det vi driver med? Kjernen i godt kvalitetsarbeid er en systematisk oversikt over hva vi gjør. Det betyr at noen må vite noe om hva noen gjør. Ikke fordi noen skal kontrollere og bestemme hva noen andre gjør, men fordi det er nødvendig og ikke minst lovpålagt for god kvalitet i de tjenestene vi leverer i møtet med enkeltmennesker.

Deming er det mange som kjenner til og han sa blant annet: «If I had to reduce my message for management to just a few words, I’d say it all had to do with reducing variation.» Til og med Florence Nightingale snakket om målinger i forbindelse med kvalitet: The ultimate goal is to manage quality. But you cannot manage it until you have a way to measure it, and you cannot measure it until you can monitor it.»

Kunnskap er et resultat av undring

Det å snakke om alt det fine vi ønsker å oppnå, er uproblematisk. Det blir hakket verre å gjennomføre endring, men hvis vi ikke engang vet helt sikkert hvor vi er, hvordan skal vi da finne ut om vi er der vi bør eller har tenkt oss? Det blir ikke endring eller utvikling uten at noen tenker og gjør ting annerledes enn vi har gjort før. Kunnskap er et resultat av undring, og vi må også våge å undre oss over hva vi faktisk gjør selv – ikke bare hva alle andre driver med.

Hvem som måler hvem, spiller mindre rolle, men slik det er formulert i blant annet forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten, er det et lederansvar at det gjennomføres systematisk styring av aktiviteter. Det betyr ikke at en leder i helsetjenestene skal inn å diktere hvilke tiltak eller tilnærminger det enkelte helsepersonell skal velge i møtet med pasienten, men det betyr at det er en leders plikt å ha oversikt, og hensikten er god kvalitet.

Målinger kan oppleves vanskelig

Det å bli målt oppleves skummelt. Målinger blir ikke sjelden assosiert med mistillit. Det er også viktig å si at måling ikke nødvendigvis betyr endring. Som leder fikk jeg ofte spørsmål: «Hva skal du bruke målingene til?» For å lykkes med endring, er det en suksessfaktor å definere et tydelig «hvorfor». Opplever vi en krise, som med koronaen, er det en ganske takknemlig jobb å få til endringer. Alle skjønner at vi må gjøre noe. Med målinger er det annerledes. Det er ikke sikkert man skal gjøre en endring i det hele tatt. Men det kan være at målingene gir en indikasjon på at noe bør gjøres.

Det å håndtere målinger på egen aktivitet er krevende og ledere må forvente å møte motstand. Enkelte bruker også Kübler-Ross 5 stadier for sorg, som en beskrivelse av hva som skjer.

1. Dataene du presenterer er feil

2. Du forstår ikke hva du snakker om

3. Jeg skal skaffe de korrekte dataene

4. Det spiller ingen rolle hva jeg sier eller gjør

5. OK – kanskje vi bør gjøre noe

Målinger er kun en indikasjon

Målinger må brukes med varsomhet. Målinger er en indikator, et signal om at noe skiller seg ut og bør sees på. Vi skiller mellom struktur-, prosess- og resultatindikator. Uavhengig av type, er det viktig å påpeke at indikatoren i seg selv er ikke nødvendigvis en fasit på hvordan ting er eller skal være. Indikatorene kan gjøre oss handlingslammet og blinde for muligheter, og det er viktig å se sammenhenger mellom de ulike målingene. Et eksempel er sammenligningstall for årsverk, en indikator for struktur. Dersom noen har færre årsverk innen et fagområde enn andre, blir fort kvalitetsutvikling overskygget av et fokus på flere årsverk. Det er selvsagt ikke en faktor man skal overse, men heller ikke en avgjørende faktor for forbedringsarbeid. Hvordan vet man at de som har flest, vet best?

Vi må våge å granske oss selv

Selv om det er iverksatt en rekke tiltak og insentiver for å jevne ut forskjeller i kvalitet, tror jeg det fortsatt er stor variasjon i behandlingstilbud avhengig av hvilken behandler, kommune eller sykehus den enkelte pasient møter. Så er spørsmålene: Tør vi å granske oss selv? Oppnår vi de resultatene vi ønsker med det vi gjør? Hva bruker jeg tiden på? Er jeg villig til å endre min praksis? Det som er helt sikkert er at vi kommer til å få akkurat de samme resultatene om vi fortsetter å gjøre det samme i morgen som i går.

Det er sjeldent kjærlighet ved første blikk på måling – men vi kommer ikke utenom at dette er et forhold vi må vokse oss inn i!