Vær i forkant med å utvikle fremtidens fysioterapitjenester!

Anne Marit Mengshoel, professor emerita og fysioterapeut, manuellterapeut, Avdeling for tverrfaglig helsevitenskap, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo. a.m.mengshoel@medisin.uio.no.

Fagkronikker vurderes redaksjonelt. Ingen interessekonflikter oppgitt.

President i The American Physical Therapy Association (APTA), Roger Herr, holdt den 14. august i år en tale under den første lederskapskonferansen i APTAs regi hvor han påpekte betydningen av at fysioterapiledere blir mer fremsynte. Å stå på eksisterende forskning og nåtidens praksis gir en følelse av forutsigbarhet og trygghet, men han argumenterer for at en slik holdning er lite egnet for å møte fremtidens behov for fysioterapi. En må snarere forberede seg nå og være i forkant. Dette er høyst relevant for norsk fysioterapi også.

Må rustes for fremtiden

Vi vet allerede at det blir flere eldre med kognitive problemer, pasienter med kroniske lidelser og med psykiske utfordringer i forbindelse med traumatiske opplevelser og utrygge livssituasjoner. I dag har forskning på fysioterapi vist at god fysisk form og å drive generell kondisjons- og styrketrening har betydning for disse pasientgruppene. Men det er lett å se for seg at dette ikke nødvendigvis er nok til å møte komplekse krav til fungering - verken nå eller i fremtidens samfunn. I fremtiden er det også lite trolig at knappe ressurser til helsevesenet vil bli brukt på å betale fysioterapeuter for å drive generell trening, men snarere vil det bli overlatt til aktører utenfor helsetjenesten. Det er allerede en trend at ansvar for flere helsetjenester blir overført fra spesialist- til primærhelsetjeneste, hvor de fleste fysioterapeuter i Norge arbeider. Det innebærer at kunnskap skal overføres, tilpasses og videreutvikles til nye kontekster og andre måter å organisere tjenester på. Primærhelsetjenesten må derfor spesielt rustes for fremtiden.

Samproduksjon av kunnskap

Da jeg undersøkte hvorfor pasienter i primærhelsetjenesten var villige til å gå til fysioterapeuter over lang tid, sammenlignet pasientene sine nåværende gode erfaringer med sine tidligere dårlige erfaringer med fysioterapi (1). Ifølge dem var det ikke noe hjelp i å bli satt på generelle treningsprogram og bli behandlet etter en «oppskrift fysioterapeutene har lært utenat fra en bok», som en uttrykte det. De fremholdt at de trengte en fysioterapeut som så dem, forstod deres situasjon og spesifikke funksjonsproblemer, og som kunne hjelpe dem til å ta tak i utfordringene. Det betyr at praksisformer hvor det tas hensyn til kontekst og pasienters spesifikke behov, må utvikles. Jasanoff (2) argumenterer for det hun kaller «coproduction of knowledge» ved at forskere og brukere av kunnskap samarbeider (her fysioterapeuter i klinisk praksis) for å skape nye løsninger og tilnærminger i praksisfelt. Min erfaring er at å bygge bro mellom ulike former for kunnskap gir både forskere og klinikere nye og nyttige innsikter (3).

Sterke ytre krefter

Nylig undersøkte jeg mine egne erfaringer om fysioterapi innen revmatologisk rehabilitering fra 1985 frem til i dag (4). Hensikten var å finne ut hvilke endringer som har skjedd innen revmafysioterapi i spesialisthelsetjenesten, og forstå hvorfor de skjedde. Dette arbeidet førte til at jeg ble klar over at på 2000-tallet har fysioterapeuter i klinisk praksis i stor grad mistet sin faglige autonomi ved at faget styres av krefter utenfra. Forskning og anbefalinger fra internasjonale «evidence based» retningslinjer om generell trening og livsstilsråd er en driver, men disse tiltakene er ikke nødvendigvis tilstrekkelig for å møte kompleksitet av funksjonsproblem hos pasienter i spesialiserte praksiskontekster. Praksis styres også i stor grad av politiske bestemmelser, økonomi og krav om effektivitet. Gjennom å tilpasse faget til ytre krefter ser det ut for meg at den spesialiserte rehabilitering i revmatologi bygges ned. Dermed er revmafysioterapi i ferd med å forvitre, og for eksempel tidligere funksjonsrettet sykegymnastikk og massasje har mistet status. Dette til tross for at det for eksempel ved leddgikt ikke er undersøkt effekt av sykegymnastikk, og følgelig kan en ikke konkludere med at det ikke hjelper. Såkalte «passive» metoder som massasje og elektroterapi er funnet å ha lindrende effekt ved leddgikt, men passive metoder passer ikke lenger inn i kulturelle forestillinger om «aktive, selvstendig mestrende pasienter». Vi risikerer dermed at det «kastes ut» fysioterapimetoder uten faglige begrunnelser. Fysioterapi har hatt en sentral posisjon innen revmatologisk rehabilitering, men nå ser en at i flere land, for eksempel Danmark, er ikke fysioterapeuter lenger ansatt innen revmatologi. Revmatologer setter søkelys på medikamentell behandling, og pasienter med sammensatte funksjonsproblem som kunne trenge individualiserte, tverrfaglige rehabiliteringstilbud, har lav prioritet.

Se fremover

For å forberede fysioterapi for fremtiden vil jeg anmode Fysiofondet om å tenke nytt når det gjelder kunnskapsutvikling i fysioterapi. Nå trengs kritisk, systematisk refleksjon og samarbeid mellom forskere og klinikere for å utvikle fysioterapitjenester for fremtidige behov. Dersom det ikke tas grep nå, er jeg redd for at David Nicholls (5) dystre bilde av fremtidens fysioterapi i boka «The end of physiotherapy» kan bli en realitet på lengre sikt. Videre er det viktig at ledere og fagpolitikere fremsnakker fysioterapikompetanse som noe mer enn fysioterapi som generelle trenings- og livsstilsråd. Fagpolitikere kan heller ikke forvente at det enkelte fysioterapimiljø har kraft til å motsette seg samfunnspolitiske prioriteringer knyttet til produktivitet og raske løsninger. Antall pasienter med komplekse problemer øker, og det må skapes en forståelse i samfunnet om at å løse slike problemer er ingen «quick fix». Det løses heller ikke nødvendigvis ved mer av det samme. Det trengs kritisk refleksjon om tidligere, nåværende og fremtidens praksis og nyskaping innen både fysioterapi og generelt innen helsevesenet.

Referanser

1. Mengshoel AM, Bjorbaekmo WS, Sallinen M, Wahl AK: 'It takes time, but recovering makes it worthwhile'- A qualitative study of long-term users' experiences of physiotherapy in primary health care. Physiother Theory Pract 2021, 37 (1): 6-16.

2. Jasanoff S: States of knowledge : the co-production of science and social order. London: Routledge; 2004.

3. Mengshoel AM, Skarbø Å, Hasselknippe E, Petterson T, Brandsar NL, Askmann E, Ildstad R, Løseth L, Sallinen MH: Enabling personal recovery from fibromyalgia – theoretical rationale, content and meaning of a person-centred, recovery-oriented programme. BMC Health Serv Res 2021, 21(1):339.

4. Mengshoel AM. Physiotherapy for rheumatoid arthritis – shifts over time, why they occurred and what’s next? Physiother Theor Pract (revision submitted July 2022).

5. Nicholls DA: The end of physiotherapy. Abingdon, Oxon New York, NY: Routledge; 2018.