Gerty Lund, forbundsleder Norsk Fysioterapeutforbund. gl@fysio.no.
Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.
Covid-19 har satt behov for rehabilitering på agendaen hos politikerne det siste året. Det er bra, men samtidig trist. Trist fordi rehabiliteringsbehovet i Norge generelt er stort og har vært det gjennom mange år uten at det er blitt en «populær» politisk sak. I Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 (1) beskrives i liten grad det økende behovet for rehabilitering vi vil se i årene framover, eller de utfordringer som møter de som planlegger og tilbyr rehabiliteringstjenester. NFF har derfor sammen med 19 andre brukerorganisasjoner, profesjonsorganisasjoner og fagmiljøer innen rehabilitering vært med å utforme et dokument som skisserer utfordringsbildet som ligger til grunn for kravet om en rehabiliteringsreform (2). Dokumentet ble i mine øyne svært bra, og bør deles og formidles til alle politikere og andre beslutningstakere. Egentlig bør det leses av alle for å få et massivt krav om å fortgang i en rehabiliteringsreform.
Rehabilitering som begrep
Definisjonen av rehabilitering er vid, og vi legger nok ulikt innhold i begrepet avhengig av vårt eget ståsted. Selv liker jeg godt WHO sin definisjon:
«Rehabilitering kan defineres som en rekke innsatser som støtter det enkelte menneske, som har eller er i risiko for å få nedsatt funksjonsevne i å oppnå og vedlikeholde best mulig funksjonsevne, inkludert det å fungere i samspill med omgivelsene i samfunnet».
Men når i pasientforløpet starter egentlig rehabiliteringen? Her igjen vil svarene bli mange og varierte. En fysioterapeut på intensivavdelingen vil si at den starter allerede der. En fysioterapeut på fotballaget vil kanskje si den starter i det øyeblikket spilleren hinker av banen med en kne- eller ankelskade, mens en annen kanskje vil svare etter at den akutte behandlingen med RICE er gjennomført. Noen vil kanskje si at rehabiliteringen starter etter at hofteprotesen er satt inn (postoperativt), andre vil si den starter når artrosen er et faktum og man starter en preoperativ behandling i håp om at vedkommende ikke vil trenge en operasjon eller i hvert fall gjøre den postoperative behandlingen enklere fordi utgangspunktet er bedre med preoperativ innsats. Uansett når vi mener at rehabilitering starter, så er det vel en omforent forståelser for at det er viktig å komme i gang så tidlig som mulig?
Kommunenes ansvar
Det hviler et stort ansvar på kommunene når det gjelder rehabilitering. Dette ble ytterligere forsterket ved innføringen av Samhandlingsreformen i 2012. Spesialisthelsetjenesten tar seg fortsatt av den første fasen av rehabilitering etter større funksjonstap etter trafikkulykker, hjerneslag osv. men mye ansvar er overført til kommunene. Disse pasientene skal på et tidspunkt overføres tilbake til hjemkommunene. Her er det store forskjeller på hva slags tilbud som kommunen er i stand til å gi og det er store geografiske forskjeller.
Det er også store forskjeller mellom kommunene for hva slags rehabiliteringstilbud de kan tilby sine innbyggere med rehabiliteringsbehov som ikke nødvendigvis har vært innom et rehabiliteringsopplegg i spesialisthelsetjenesten. Jeg tenker her på blant annet muskel- skjelett lidelser som rammer flest og koster mest, hjerte- lungepasienter, pasienter med lettere psykiske lidelser, nevrologiske pasienter, barn og unge pasienter, kvinnehelseproblematikk – ja hele spekteret av ulike diagnoser. Hva slags kunnskap og ressurser har landets 356 kommuner til å forvalte et så stort ansvar med behov for bred kompetanse innen rehabiliteringsfeltet?
I rapporten konsulentselskapet KPMG har skrevet på oppdrag for Helsedirektoratet, Evaluering av opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering (3), står det at «kommunenes organisering av habiliterings- og rehabiliteringstilbud ofte er preget av fragmentering og siloorganisering. Det er mange gode eksempler, men det tydeligste er den store forskjellen avhengig av kommunens prioritering og kompetanse innen rehabilitering».
NFF har de siste årene stadig bistått tillitsvalgte og kontaktpersoner ute i kommunene i forbindelse med kommunenes budsjettarbeid. Det er en kjensgjerning at mange av landets kommuner har store økonomiske utfordringer som fører til kutt i ulike tjenester. Fysioterapitjenestene er blant områder det fremmes forslag om kutt i. Det viser seg gang på gang at det er lite kunnskap hos politikerne og beslutningstakerne med hensyn til hva fysioterapeutene faktisk bidrar med i kommunen. Når vi får koblet behovet for pleie- og omsorgstjenester med behov for rehabilitering, snur ofte beslutningstakerne. Det er allerede knapphet på helsepersonell og helsefaglig kompetanse. En større andel eldre, og flere som overlever skade og sykdom, gjør at flere vil trenge rehabilitering for å kunne leve selvstendige liv uten behov for pleie- og omsorgstjenester.
Samfunnsøkonomisk gevinst
Å satse på rehabilitering kan gi stor samfunnsøkonomisk gevinst. Som beskrevet over, så kan kommunene hente ut noe av denne gevinsten ved et redusert behov for pleie- og omsorgstjenester. Når det gjelder muskel- skjelettlidelser, så er det kanskje ikke kommunene som nødvendigvis kan hente ut den største økonomiske gevinsten. Muskel- skjelettlidelser rammer som sagt flest og koster mest. Kostnadene ligger hovedsakelig i utbetaling av sykepenger og uføretrygd som gjøres av NAV. Det betyr at hvis kommunene lykkes med rehabiliteringsarbeidet og folkehelsearbeidet, så er det kommunene som får utgiftene mens det i stor grad vil være NAV som får gevinsten i form av lavere utgifter. Spørsmålet er om dagens finansieringsordning gir riktig insitament for å kunne få til optimal rehabilitering, likeverdig og uavhengig av hvor vi bor i landet.
Rehabiliteringsbehov i et globalt perspektiv
Behov for rehabilitering er ikke noe særnorsk fenomen. Situasjonen i Norge reflekterer det vi ser ute i verden. Vi har kunnskap om dette gjennom Global Burden of Disease Study (GBD) som er et omfattende regionalt og globalt forskningsprogram for sykdomsbyrde som vurderer dødelighet og funksjonshemming forårsaket av sykdom, skader og risikofaktorer. GBD er et samarbeid mellom over 3600 forskere fra 145 land, og har pågått siden 2010.
Det internasjonalt ledende medisinske tidsskriftet The Lancet publiserte i desember en undersøkelse basert på GBD 2019 (4). Artikkelen belyser behovet for rehabilitering i globalt perspektiv. Undersøkelsen tar for seg 25 tilstander som er vurdert som egnet for re/habilitering. Undersøkelsen viser imidlertid at minst 1/3 av verdens befolkning er rammet av disse 25 diagnosene/tilstandene.
Fysioterapeutens plass i rehabiliteringen
Fysioterapeuten er i de flestes øyne kanskje den mest sentrale i rehabiliteringsteamet rundt pasienten. Vi skal fortsette å ha denne plassen, men skal ikke ta den som en selvfølge. Det kommer stadig andre profesjoner inn mot det som tradisjonelt har vært våre områder. Vi skal møte dette med god forskning og dokumentasjon innen fysioterapi. Det vil uansett være gråsoner mellom profesjonene og det tenker jeg er bra fordi vi skal jobbe i team og vi skal utfylle hverandre. Kompetansen vår møtes nettopp i disse gråsonene.
I svært mange tilfeller jobber fysioterapeuten kanskje bare sammen med fastlegen til pasienten (og av og til uten fastlegen) som eneste samarbeidspartner med pasienten. Andre ganger jobber vi i team bestående av flere profesjoner. For mer sammensatte problemstillinger har jeg stor tro på å jobbe i tverrfaglige team etter modell fra Indre Østfold. Jeg anbefaler for dere som ikke kjenner til Innovativ rehabilitering i Indre Østfold til å ta en titt på hjemmesiden deres (5).
Behov for flere fysioterapeuter
Det ligger et behov for langt flere fysioterapeuter i kommunene i årene fremover. For meg som politiker blir det en av de store oppgavene å nå frem med budskapet overfor besluttende myndigheter ved politikere og byråkrater. Det er samtidig viktig med den jobben som gjøres ute av regionlederne, tillitsvalgte og kontaktpersonene i lokalmiljøet for å få forståelse og aksept for behovet. Norge har en stor ubenyttet ressurs blant alle selvstendig næringsdrivende uten driftsavtaler og unge fysioterapeuter som jobber med andre ting fordi det er utfordrende å få jobb som fysioterapeut. Disse ressursene må tas i bruk enten ved at det etableres flere avtalehjemler, nye stillinger eller man finner en annen måte å finansiere mobilisering av disse ressursene på.
Reform og finansiering
Skal Norge få til en endring innenfor rehabiliteringssatsningen sin, så tror jeg det er på høy tid med en nasjonal rehabiliteringsreform. En slik reform må se på hvordan rehabiliteringstjenesten kan få en helt klar organisering og ledelse på ulike nivå. Det må legges opp til forskning og kompetanseløft av rehabiliteringsfeltet. Ikke minst blir det viktig å komme frem til en finansieringsordning som stimulerer ønsket utvikling. La Norge bli et foregangsland når det gjelder rehabilitering. NFF bidrar gjerne i arbeidet med å utforme en slik reform!
Referanser
1. Meld. St. 7 (2019–2020) (regjeringen.no)
2. Norge trenger en rehabiliteringsreform.pdf
3. Evaluering av opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering - Helsedirektoratet
4. https://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736(20)32340-0/fulltext
5. Innovativ rehabilitering - Indre Østfold kommune (io.kommune.no)
