Steffen Torp, fysioterapeut og professor, Forskningsgruppe for helsefremmende arbeid i nærmiljø, Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag, Universitet i Sørøst-Norge. Steffen.Torp@usn.no.
Catherine Lorentzen, idrettstsviter og førsteamanuensis, Forskningsgruppe for helsefremmende arbeid i nærmiljø, Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag, Universitet i Sørøst-Norge.
Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.
Natur og friluftsliv er av stor betydning for folkehelsen. Strandsonen er en viktig del av norsk natur, men dessverre har mange kommuner og politikere tillatt at strandsonen bygges ned og at enkeltpersoner legger hindringer i veien for at folk flest skal kunne benytte denne delen av naturen. Selv om dette ofte er en betent politisk sak, tilsier helsepotensialet som ligger i bruk av strandsonen at også helsepersonell bør engasjere seg i arbeidet med å bevare strandsonen som rekreasjonsområde for allmenheten.
Natur er bra for helsen
Det er godt dokumentert at natur har helsefremmende potensiale, både fysisk og psykisk (1, 2). Slike helsefremmende effekter tilskrives hovedsakelig tre aspekter ved naturbruken; tilstedeværelse i natur, fysisk aktivitet i natur og sosiale aktiviteter i natur.
Naturopplevelser i seg selv reduserer stress og fremmer mental restitusjon, bedrer humøret, fremmer opplevelse av velvære og styrker immunsystemet (3, 2). Noen av disse virkningene er blitt forklart med at den energikrevende «rettede» oppmerksomheten (det å holde fokus) som ofte anvendes i unaturlige og urbane omgivelser får anledning til å hvile i naturomgivelser (4). Samtidig er det påvist forbedrede nivåer av stressmarkører i hormon- og nervesystemet samt redusert blodtrykk etter opphold i natur (5). Det er mye som taler for at ulike sanseinntrykk i natur, og særlig synet av vakker natur, setter i gang disse helsefremmende prosessene. Dette understøttes av studier som viser at pasienter som har utsikt til og «eksponeres» for natur benytter mindre smertestillende midler og kommer seg raskere etter kirurgiske inngrep enn pasienter uten tilgang til naturopplevelser (6). I den generelle befolkningen har man sett at utsikt til vann kan ha særlig positive effekter på mental helse (7).
I tillegg til helsegevinster ved selve naturopplevelsen, er natur en viktig setting for fysiske utfoldelser. Mennesker med lett tilgang til naturområder er mer fysisk aktive enn de som ikke har lett tilgang til slike områder (8). Betydningen av fysisk aktivitet for fysisk og mental helse er veldokumentert, og inkluderer forebyggende, rehabiliterende og/eller helsefremmende effekter knyttet til bl.a. kreft, diabetes, hjerte- og karsykdom, beinskjørhet, muskel-skjelett-plager, Alzheimer, demens, depresjon, angst, selvfølelse og livskvalitet (9).
For mange er naturomgivelser en setting også for sosial aktivitet; man går tur sammen, drar på stranda sammen osv. Det er også vist at naturomgivelser kan fasilitere og stimulere til nye sosiale interaksjoner (1). Mange har nok erfart hvordan man lettere hilser og kommer i snakk når man er i naturomgivelser sammenliknet med byomgivelser. Studier viser betydningen av sosial kontakt for mental helse gjennom redusert ensomhet og økt samhold, tilhørighet og sosial støtte (10).
Nedbygging og stengsler
For å utnytte helsepotensialet som ligger i naturen må man ha tilgang til den. I Norge har vi flott natur i både fjell, skog og skjærgård. I tillegg er vi så heldige at allemannsretten gjennom friluftsloven (11) gir alle innbyggere lov til å ferdes i utmark selv om den er i privat eie. Likevel ser vi at tilgangen til denne naturen begrenses på ulike måter. Siden 1960-tallet er det slått fast i plan- og bygningslovens paragraf 1.8 at det er byggeforbud i strandsonen, dvs. innenfor 100 meter langs sjøen. Dette ble gjort nettopp for å sikre at slike naturområder skal være tilgjengelig for folk flest. Til tross for denne bestemmelsen kan den enkelte kommune gi dispensasjon for bygging dersom det inngår i kommuneplanens arealdel og/eller at byggingen er en klar fordel for allmennheten. Selv om vilkårene for bygging i strandsonen er strenge er 100-metersbeltet i deler av landet blitt sterkt nedbygget de siste årene. Særlig gjelder dette i Oslofjordregionen, hvor bare 30% av strandsonen er tilgjengelig for allmenheten (12). F.eks. er det nå bare 1,8 og 5,6 kvadratmeter strand pr. innbygger i henholdsvis Oslo og Drammen kommune. Sivilombudsmannen (hvis oppgave er å sikre at offentlige vedtak ikke svekker innbyggeres allmenne interesser) har undersøkt innvilgede dispensasjoner (2016-2019) fra byggeforbudet i strandsonen i tre norske kommuner (13). De fant at hele 85% av søknadene var innvilget, at det var feil og mangler ved de fleste av dem og at vurderinger av fordeler og ulemper for allmennheten svært ofte var mangelfulle. Det antas at disse kommunenes strandsonepolitikk og praksis er relativt representativ for andre norske kommuner. Sivilombudsmannen konkluderer med at strandsonen bygges ned bit for bit pga. enkeltvise dispensasjoner som ikke er i tråd med regelverket, og forventer at kommunene strammer inn sin dispensasjonspraksis i strandsonen slik at den er i tråd med lovverket.
Regjeringen har nylig iverksatt statlige planretningslinjer for forvaltning av strandsonen der det vektlegges at byggeforbudet skal praktiseres strengt særlig i Oslofjordområdet hvor utbyggingspresset er størst. Samtidig vises det til andre områder som er under tilsvarende press, slik som f. eks. Rogaland, Vestland og Trøndelag. I tillegg til at det er kommunenes ansvar å utarbeide helhetlige planer for forvaltning av strandsonen skal også regionale myndigheter utarbeide regionale planer for helhetlig tilnærming i strandsonen på tvers av kommunegrenser.
Natur bør prioriteres i folkehelsearbeid
Fysioterapeuter og annet helsepersonell er vant til å forholde seg til helsepersonelloven og pasientrettighetsloven. I tillegg må kommuneoverleger og folkehelsekoordinatorer (deriblant mange fysioterapeuter) forholde seg til, og arbeide etter, folkehelseloven (14). Vi mener denne loven også er aktuell for annet helsepersonell i kommuner og i privat praksis. Formålet med loven er å «bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevne sosiale helseforskjeller» (§1). Loven gir kommunen et særlig ansvar for å bidra til denne samfunnsutviklingen og pålegger kommunen å samordne folkehelsearbeidet med planstrategien i henhold til plan- og bygningsloven. Å gjøre natur lett tilgjengelig for flest mulig er et tiltak som passer særdeles godt til folkehelselovens formål om å fremme helse og forebygge sykdom for alle, uavhengig av sosioøkonomisk posisjon. Det er viktig at allmennhetens rett til strandsonen inngår i kommunens planarbeid.
Det virker som at nedbygging og ulovlige hindre i strandsonen i liten grad fokuseres på i folkehelsearbeidet. Vi har analysert Norges fylkeskommuners folkehelseplaner/-strategier og selv om det i noen av disse understrekes at tilrettelegging for friluftsliv er viktig, er det ingen som eksplisitt har som målsetting å begrense nedbygging av strandsonen eller å fjerne stengsler i verken strandsone eller andre deler av naturen. Vi antar dette i stor grad også gjelder for enkeltkommuner. God tilgang til natur og naturopplevelser er trolig like viktig for mange innbyggeres helse som det idrettsanlegg vil være, som forøvrig ofte er nevnt i folkehelseplaner. Et eksempel på en kommune som har gått systematisk til verks for å sikre allmennhetens tilgang til strandsonen er Asker (15). Som et resultat av et systematisk kartleggingsarbeid har kommunen avdekket over 1700 ulovligheter i strandsonen som store og små hus, brygger, gjerder, kunstige strender, plener og private rasteplasser/terrasser. Eiere får som følge av dette arbeidet pålegg om å fjerne ulovlighetene og derigjennom slippe allmenheten bedre til. Vi mener fysioterapeuter og annet helsepersonell som jobber med helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid også bør engasjere seg i å stoppe privatiseringen av strandsonen.
Helsearbeid er også politikk
Nedbygging av, og stengsler i, strandsonen er i mange kommuner ganske betente saker der høyre- og venstresiden i politikken ofte står mot hverandre. For mange vil kanskje dette oppleves som skremmende og feil å engasjere seg i. Vi vil minne om at WHO definerer helsefremmende arbeid som «den prosess som gjør folk i stand til å ta kontroll over helsens determinanter» og at man får dette best til gjennom en kombinasjon av helseopplysningsarbeid og helsefremmende politikk («healthy public policy») (16). Fordi svært mange forhold utenfor helsevesenet, inkludert tilgang til strandsonen, har særlig betydning for befolkningens helse, mener vi det er naturlig at også helsearbeidere engasjerer seg i politiske saker som angår slike forhold. Når vi vet at formålet med folkehelseloven også er å utjevne sosiale helseforskjeller blir dette særlig klart. At strandsone-politikk berører «sosial ulikhet i helse»-tematikken er ganske åpenbart da det handler om at de som ikke har råd til å kjøpe dyre strandeiendommer også skal ha rett til de frilufts- og helsefordelene som allemannsretten gir i strandsonen.
Fysioterapeuter bør engasjere seg
Vi mener det er viktig at kommunepolitikere og andre som har ansvar for kommunalt folkehelsearbeid, som f.eks. fysioterapeuter, leger og folkehelsekoordinatorer, ser betydningen av at nedbygging av natur generelt og strandsonen spesielt er en viktig sak å engasjere seg i for å sikre folkehelsen og for å utjevne sosiale forskjeller i helse. Dette betyr at helsepersonell må tørre å ta standpunkt og å engasjere seg i politisk «betente» saker fordi vi vet at dette vil kunne ha stor betydning for folkehelsen. Byggesaker i strandsonen kan ofte virke små og «pirkete», men det er viktig å ha i mente, slik sivilombudsmannen understreker, at strandsonen bygges ned bit for bit. Det er derfor viktig å ha et langtids- og helhetlig perspektiv når en skal vurdere slike saker. På et overordnet plan er det viktig å stramme inn kommunens dispensasjonspraksis for bygging i strandsonen, deretter å gjøre et systematisk kartleggingsarbeid for ulovligheter og (manglende) tilgjengelighet for allmenheten og så iverksette tiltak som knyttes til kommunens planarbeid (jf. plan- og bygningsloven).
Å engasjere seg i politiske saker som privatperson er flott, men vår oppfordring går her i første rekke til helsepersonell ansatt i norske kommuner om å engasjere seg i saker man mener er av betydning for folkehelsen. Selv om det til syvende og sist er politikere som setter retning for kommunenes (folkehelse)arbeid er de som oftest takknemlige for gode argumenter og forslag til tiltak fra dyktige fagfolk når de tar sine beslutninger.
Referanser
1. Maller C, Townsend M, Pryor A, Brown P, St Leger L. Healthy nature healthy people: ‘contact with nature’ as an upstream health promotion intervention for populations. Health Promot Int. 2006;21(1):45-54. https://www.doi.org/10.1093/heapro/dai032
2. Bowler DE, Buyung-Ali LM, Knight TM, Pullin AS. A systematic review of evidence for the added benefits to health of exposure to natural environments. BMC Public Health. 2010;10:456. https://www.doi.org/10.1186/1471-2458-10-456.
3. Stigsdotter UK, Ekholm O, Schipperijn J, Toftager M, Kamper-Jørgensen F, Randrup TB. Health promoting outdoor environments—Associations between green space, and health, health-related quality of life and stress based on a Danish national representative survey. Scand J Public Health. 2010;38(4):411–7. https://www.doi.org/10.1177/1403494810367468
4. Kaplan S. The restorative benefits of nature: toward an integrative framework. J Environ Psychol. 1995;15(3):169-82.
5. Park BJ, Tsunetsugu Y, Kasetani T, Kagawa T, Miyazaki Y. The physiological effects of Shinrin-yoku (taking in the forest atmosphere or forest bathing): evidence from field experiments in 24 forests across Japan. Environ Health Prev Med. 2010;15(1):18-26. https://doi.org/10.1007/s12199-009-0086-9
6. Ulrich RS. View through a window may influence recovery from surgery. Science. 1984;224(4647):420-1.
7. Barton J, Pretty J. What is the best dose of nature and green exercise for improving mental health? A multi-study analysis. Environ Sci Technol. 2010;44(10):3947-55. https://doi.org/10.1021/es903183r
8. Calogiuri G, Chroni S. The impact of the natural environment on the promotion of active living: an integrative systematic review. BMC Public Health. 2014;14:873. https://www.doi.org/10.1186/1471-2458-14-873
9. Rhodes RE, Janssen I, Bredin SS, Warburton DE, Bauman A. Physical activity: Health impact, prevalence, correlates and interventions. Psychol Health. 2017;32(8):942-75. https://www.doi.org/10.1080/08870446.2017.1325486
10. Lorentzen CAN, Viken B. Immigrant women, nature and mental health. Int J Migr Health Soc Care. 2020;16(4):359-72. https://doi.org/10.1108/IJMHSC-11-2019-0089
11. Klima- og miljødepartementet. Lov om friluftslivet (friluftsloven). Oslo: Klima- og miljødepartementet;1957.
12. Statistisk sentralbyrå. 70 prosent av strandsonen i Indre Oslofjord utilgjengelig for allmennheten. 2020. https://www.ssb.no/natur-og-miljo/artikler-og-publikasjoner/70-prosent-av-strandsonen-i-indre-oslofjord-utilgjengelig-for-allmennheten.
13. Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannens undersøkelser av dispensasjoner i strandsonen. Oslo: Sivilombudsmannen;2021.
14. Helse- og omsorgsdepartementet. Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet;2012.
15. Røyken og Hurum avis. Over 1700 ulovligheter i strandsonen - her er tiltakene du ikke visste var forbudt. Røyken og Hurums Avis. 2021 01. juli 2021; s.5.
16. WHO/Nutbeam D. Health promotion glossary. Health Promot Int. 1998;13(4):349-64.
