Fagkronikk

Begrensninger i kollektivtransport fører til flere syklister

Pandemi – hva skjer med folkehelsen?

Fagkronikk

Gerty Lund, forbundsleder Norsk Fysioterapeutforbund. gl@fysio.no.

Denne fagkronikken ble akseptert 24. september 2020. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.

2020 har vært – og er fortsatt – et annerledes år, og vil kanskje i ettertid bli sett på som et paradigmeskifte når det gjelder mange områder. Kanskje spesielt når det gjelder folkehelse i et bredt perspektiv.

Det er interessant hvordan frykten for et lite virus setter alt annet til side. Det være seg utdanning, arbeid, næringsvirksomhet og helse i videre forstand. Jeg skal ikke her gå inn på utdanning og næringsvirksomhet, men vie tankene mine til folkehelseperspektivet av de siste måneders koronasituasjon, og da med mine fysioterapeutøyne.

Få regnet med at et virus i Kina også skulle få konsekvenser for norsk folkehelse i det omfanget jeg opplever at det har fått. Epidemien skulle vise seg å bli en pandemi. Etter vinterferien i februar, blir også Norge kjent med koronaviruset, og 12. mars får vi det første covid-19 dødsfallet. Norge stenges bokstavelig talt ned nærmest over natten. Livene våre ble dramatisk endret.

Rehabilitering og habilitering

Sykehusfysioterapeutene opplevde raskt hva selve covid-19 sykdommen gjorde med de som ble hardest rammet. Noen døde, mens andre overlevde til dels lang intensiv- og respiratorbehandling. Etter hvert så fysioterapeutene at pasientene trengte en lang og tidkrevende rehabilitering. Vi vet fortsatt ikke hva langtidsvirkningen blir for disse pasientene. Samtidig som covid-19 pasientene begynte å fylle opp flere av intensiv- og infeksjonspostene ved landets sykehus, sluttet sykehusene å ta inn elektive pasienter. Svært mange pasienter fikk satt behandlingen sin på vent. Vi vet lite om hva dette har gjort med disse pasientene og deres helse.

Fysioterapeuter ved helsestasjoner og skolehelsetjenesten ble mange steder i landet omdirigert til smittesporing og andre oppgaver, da barnehager og skolene ble stengt 12. mars. Dette kan ha forsinket habilitering av barn og hjelp til sårbare barn – barn som kanskje mer enn noen gang hadde hatt behov for nettopp hjelpen fra fysioterapeutene i den aktuelle situasjonen, med tanke på barnas generelle helsetilstand.

Flere rehabiliteringsinstitusjoner ble mer eller mindre stengt på grunn av koronapandemien. Fysioterapeuter ble permittert. Hvor ble det av alle pasientene som ellers ville fått hjelp av fysioterapeutene på sin veg til et bedre og mer selvstendig liv? Hvordan har det gått med deres funksjonsnivå?

Videokonsultasjoner

16. mars måtte alle fysioterapeutinstituttene stenge. Først uten noe tilbud til pasientene, etter hvert kom videokonsultasjon på plass som en mulig erstatning for noen av pasientene. Tilbakemeldinger jeg har fått fra fysioterapeuter etter at de kunne åpne opp igjen, er at mange pasienter har hatt et stort funksjonstap i perioden det var stengt. Et funksjonstap som kanskje aldri kan hentes opp igjen. Dette gjelder ikke bare innenfor muskel og skjelett, men også innenfor psykisk helse. Psyke og soma henger som kjent sammen.

Pandemien har synliggjort et behov for beredskapsplaner med tanke på fremtidige pandemier. Vi kan ikke la alt annet av helsetjenester stoppe opp slik vi har gjort nå. Hvordan kunne vi ha holdt mer av fysioterapitjenestene i gang under pandemien? Kanskje var det riktig å stenge der og da, men vi har lært mye underveis slik at vi kan finne bedre løsninger som sikrer at pasienter får den hjelpen de har krav på i fremtiden – selv om vi skulle få en liknende situasjon.

Fysisk aktivitet er folkehelse

Det meste av organisert idrett ble stanset i mars. Mange barn og unge ble stående uten et organisert treningstilbud. Skolene ble stengt, og det ble dermed heller ikke gått eller syklet til og fra skolen. For de yngste barna ble det også begrensninger på hvor mange de kunne være sammen ute og leke, noe som dermed også begrenset den fysiske aktiviteten. Unge mennesker er kanskje ekstra sårbare når det gjelder treningstilbud som blir stanset, da ungdomstiden er perioden der svært mange dropper ut av organisert idrett og blir generelt mer fysisk passive.

Svært mange av oss har hatt mer eller mindre hjemmekontor i mange måneder nå. Det betyr også mindre forflytninger mellom hjem og jobb. Normalt går jeg ca. 10.000 skritt daglig i forbindelse med jobben. Med hjemmekontor blir dette vesentlig mindre. Jeg er nok ikke alene om det.

Statsministeren og helseministeren var tidlig ute og oppfordret oss til å benytte nærmiljøet til turer til fots eller på sykkel. Våren bød på mye bra vær, og jeg kan ikke huske å noen gang ha sett så mange ute å gå tur i nærområdet mitt som i perioden ved påsketider. Det store spørsmålet er dog: Vil det vare? Allerede nå treffer jeg mer normalt med folk når jeg er ute på tur både i hjemmemiljøet og på fjellet enn jeg gjorde i vår og sommer. Må vi ha en ny koronaoppblomstring for å få folket tilbake i turskoene?

Hva med alle de som hadde forflytning fra hjem til jobb som eneste fysiske aktivitet før koronapandemien, og som ikke fulgte statsministerens oppfordring om å gå tur i nærmiljøet? Hva har pandemien betydd for deres fysiske og mentale helse?

Hva har vi lært?

· Det er mulig å få kontroll over smittespredning ved felles innsats og norsk dugnadsånd.

· Vi trenger en beredskapsplan for å ivareta folks helse generelt og behandlings-trengende spesielt ved fremtidige pandemier.

· Aktivitetsnivået går trolig ned for folk flest under en pandemi, men det hjelper (i hvert fall en kort periode) at statsministeren oppfordrer oss til å gå tur i nærmiljøet.

· Oppfordring om å unngå kollektivtransport har gjort at flere bruker sykkel eller el-sykkel til og fra jobb.

· Smittevern med vask av hender, nyse i albuekroken og holde seg hjemme hvis forkjølelsessymptomer har gitt vesentlig mindre forkjølelse og andre smittsomme sykdommer i befolkningen – med andre ord noe vi kanskje bør fortsette med uansett med tanke på folkehelsen?

Powered by Labrador CMS