Camilla Ihlebæk, ph.d., professor, Institutt for folkehelsevitenskap, Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU) og professor II, Avdeling for helse og velferd, Høgskolen i Østfold. Camilla.ihlebak@nmbu.no.
Denne fagkronikken ble akseptert 29. september 2020. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.
Helt siden folkehelsearbeidet startet opp på midten av 1800-tallet, har hygiene, smittevern, sykdomsforebygging og vaksiner vært sentrale faktorer. Gjennom store deler av 2020 har samtlige av de overnevnte faktorene fått ny aktualitet, og covid-19-pandemien har vist at smittevern og sykdomsforebygging fortsatt representerer viktige deler av folkehelsearbeidet.
Det multifaktorielle folkehelsearbeidet
Samtidig har smitteverntiltakene og den nedstengingen av samfunnet som måtte iverksettes, vist oss at folkehelsearbeid handler om mye mer enn å vaske hendene, utvikle vaksiner og tilgang til helsevesenet. Disse tiltakene har vist at også andre faktorer er viktige for helsen vår, slik som mulighet for å delta i samfunn og arbeidsliv og nødvendigheten av sosial kontakt. Vi har også sett at pandemien rammer ulike sosioøkonomiske grupper forskjellig, når skole og arbeidsliv stenges ned. Og det er spesielt slike deler av folkehelsearbeidet som har fått økende oppmerksomhet de siste tiårene. Dette gjenspeiles i den siste folkehelsemeldingen der det særlig fokuseres på tidlig innsats for barn og unge som skal bidra til å sikre gode oppvekstsvilkår, forebygging av ensomhet, og å redusere sosiale ulikheter i helse (1). Folkehelsearbeid skal, i tillegg til å forebygge sykdom, altså også handle om å styrke aktiviteter og faktorer som er positive fremmere for helsen. Dette inkluderer arbeid som bidrar til å utjevne sosiale helseforskjeller, som i Norge er store og økende (2).
Organisering av folkehelsearbeidet
Da Folkehelseloven trådte i kraft i 2012, skjedde det et paradigmeskifte i hvordan man tenker og forstår folkehelsearbeid, og ikke minst – et skifte i hvem som har hovedansvaret (3). I nesten 200 år hadde legene og helsetjenesten, etter hvert med kommunehelsetjenesten og kommuneoverlegen i spissen, vært ansvarlig for folkehelsen. I henhold til det nye lovverket ligger imidlertid det overordnete ansvaret hos kommunedirektøren (rådmannen), og det kommunale folkehelsearbeidet skal knyttes nært opp til kommunens overordnede planarbeid. Alle kommunens sektorer er nå ansvarlige for å sikre en god folkehelse. Det betyr at arbeidet som forgår innen planlegging, skole og oppvekst, teknisk etat, og kultur og inkludering, for å nevne noen sektorer, er vel så viktig for folkehelsen som helsetjenestene. Dette skiftet i hvordan man organiserer og tenker om folkehelsearbeidet i Norge var nødvendig, fordi man har innsett at kanskje så mye som 90% av det som påvirker folkehelsen skjer utenfor helsetjenesten (4). Samtidig med folkehelseloven fikk vi en ny helse- og omsorgstjenestelov som skal sikre at kommunene gir innbyggere med særskilte behov den behandlingen og tilrettelegging de trenger (5). Denne loven er også tett knyttet opp mot tidlig innsats og forebygging, og loven beskriver at helse – og omsorgtjenester skal: «fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer».
Skillet mellom folkehelse og helsetjenester
Både folkehelseloven og helse- og omsorgstjenesteloven skal altså ivareta befolkningens helse, og sørge for at vi skal forbygge mer og reparere mindre. Samtidig er det et skille mellom det som defineres som folkehelsearbeid og det som defineres som helsetjenester, selv om begge deler er nødvendig for å sikre en god folkehelse. Et av hovedskillene mellom folkehelsearbeid og helsetjenestearbeid er hvilket nivå man jobber på. Folkehelsearbeidet skal i hovedsak fokusere på overordnede tiltak som skal være forebyggende eller helsefremmende for hele befolkningen. Helsetjenestene derimot, fokuserer mest på enkelt individer eller grupper og deres spesifikke helseutfordringer. For å illustrere dette skillet, kan man ta eksempelet med Frisklivssentraler. Frisklivssentraler er opprettet i mange norske kommuner, og skal jobbe med å hjelpe mennesker med f.eks. livsstilsendringer eller livsmestring. Mange kommuner synes kanskje at de har gjort sitt med tanke på folkehelsearbeid når de har opprettet en Frisklivssentral i kommunen sin. Men selv om Frisklivssentraler har en viktig betydning for helsen til mange mennesker, så er de en del av den kommunale helsetjenesten, og derfor ikke per se en del av det folkehelsearbeidet en kommune har ansvaret for, slik det er beskrevet i lovverket fra 2012. Dette kan synes som pirkete å påpeke, men dette handler om ressurser og prioriteringer. Hvis man skal sikre det brede folkehelsearbeidet som kanskje er det viktigste for å skape god folkehelse nå og i fremtiden må det ressurser til. Disse må komme i tillegg til de som går til helsetjenestene.
Fysioterapiens rolle for folkehelse
Fysioterapeuter jobber hovedsakelig innenfor helsetjenesten med forebygging og behandling av smerter og plager fra muskel- og skjelettsystemet. Forebygging av muskel- og skjelettplager er viktig, siden disse plagene er svært utbredt i befolkningen (6). Muskel- og skjelettplager er også en av de hyppigste årsakene til sykefravær, og at folk faller helt ut av arbeidslivet (7). Dette kan igjen bidra til sosiale ulikheter og marginalisering. Jobben mange fysioterapeuter gjør innenfor helsetjenesten overfor denne gruppen er derfor viktig for folkehelsen. Samtidig er helse et begrep som omfatter mye mer enn nærvær eller fravær av sykdom og plager. God helse blir nå ofte definert som det å ha overskudd til å mestre hverdagens krav (8). Videre snakker man nå oftere om helse og livskvalitet i sammenheng, og har fokus på hvor godt et menneske fungerer i samspill med sine omgivelser gjennom relasjoner, mestring, mening og autonomi (9). Både innen folkehelsearbeid, men spesielt innen helsetjenestene, har man tidligere fokusert mye på forebygging av sykdom og lidelser. Og det er en viktig og nødvendig del av helsetjenesten. Men med den økende kunnskapen om betydningen av positive og helsefremmende faktorer bør det å jobbe helsefremmende også være en viktig del av helsetjenestene. Fysioterapeuter har derfor en viktig rolle innen helsefremming ved å sette søkelys på mestring og funksjon, ved å redusere smerterelatert frykt og ved å se hele mennesket.
Referanser
1. Helse og omsorgsdepartementet. 2019. Folkehelsemeldinga - Gode liv i eit trygt samfunn. Meld. St. Nr. 19 (2018-2019).
2. Kinge JM, Modalsli JH, Øverland S, Gjessing HK, Tollånes MC, Knudsen AK, Skirbekk V, Strand BH, Håberg SE, Vollset SE. 2019. Association of household income with life expectancy and cause-specific mortality in Norway, 2005-2015. JAMA, 321, 1916-1925 .
3. Lov om folkehelsearbeid 2011. (LOV-2011-06-24-29) https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-29
4. Wildavsky A. 1977. Doing better and feeling worse: The political pathology of health policy. Daedalus, 106, 105-23.
5. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester 2011. (LOV-2011-06-24-30) https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30
6. Indregard AM, Ihlebæk C, Eriksen HR. 2013. Modern health worries, subjective health complaints, health care utilization, and sick leave in the Norwegian working population. International Journal of Behavioral Medicine, 20,371-7.
7. NAV 2020. Sykefraværsstatistikk.
https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/statistikk/sykefravar-statistikk/sykefravar
8. Hjort PF. 1982. Helsebegrepet, helseidealet og helsepolitiske mål. . In P. E. Lorentzen, T.
Berge, & J. Åker (Eds.), Helsepolitikk og helseadministrasjon (pp. 11-31). Oslo Tanum-Nordli.
9. Helsedirektoratet. 2015. Well-being på norsk. Rapport 06/2015, IS-2344.
