– Vi er klare for morgendagens utfordringer

Merete Tønder overtok ledervervet i vår etter Gro Marit Hellesø, som har ledet faggruppen siden 2012.

– Hva er din viktigste ambisjon som faggruppeleder?

– Det aller viktigste er å bidra til økt synliggjøring av vår kompetanse, både utad i samfunnet og i NFF. Etter min mening er ikke psykomotoriske fysioterapeuter i NFF synlige nok. Det er 13 faggrupper i forbundet, og de fleste jobber kanskje mest ut fra en biomedisinsk tenkning som har lite med psykososiale forhold og emosjonelle konflikter å gjøre. Manuellterapeutenes tiårige kamp for å få autorisasjon har også tatt mye plass. Det har tatt fokuset bort fra viktige problemstillinger, både innad i NFF og i helsevesenet. Gjennom dette har manuellterapeutene også blitt svært synlige, sier Tønder.

Psykomotorikerne legger, ifølge faggruppelederen, større vekt på det biopsykososiale perspektivet, der relasjoner spiller en viktig rolle: 

– Vi er opptatt av å se pasientens plager, symptomer og funksjonssvikt ikke bare som en følge av kroppslige forandringer, men også i lys av den enkeltes personlighet, helseatferd, livssituasjon og relasjoner til andre.

Tar selvkritikk

– Har ikke faggruppen og spesialistene i psykomotorisk fysioterapi selv et ansvar for tingenes tilstand?

– Ja, vi har helt klart et ansvar, og vi må ta selvkritikk på at vår spesialitet ikke er synlig nok. Det må vi gjøre noe med. Vi er nok en gruppe innen fysioterapien som ikke har likt å være så frampå og synlige. Men dette er viktig. Det er nå vi håper å oppnå en offentlig spesialistgodkjenning. Dersom vi ikke klarer å utnytte mulighetene som er åpnet opp gjennom blant annet Stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten, departementets uttalelser om offentlig spesialistgodkjenning og det sterke fokuset på psykisk helse i samfunnet, så kommer vi aldri noen vei. Det er faktisk så alvorlig, sier Merete Tønder engasjert.

Den nye faggruppelederen understreker at både faggruppens styre og alle spesialistene i psykomotorisk fysioterapi rundt om i landet må være mer på, ta mer ansvar.

– Det innebærer å ta initiativ, sette dagsorden, melde oss på debatter om psykisk helse, fremme våre synspunkter og kompetanse, og delta i tverrfaglige møter med andre profesjoner. Dette gjelder også utdanningene i psykomotorisk fysioterapi i Oslo og Tromsø.

«Jeg mot meg»

– Psykisk helse er nær sagt «over alt» om dagen, særlig når det gjelder unge mennesker. Hva syns du om NRKs serie «Jeg mot meg»?

– Etter min mening er åpenheten om psykisk helse flott, som i NRK-serien. Det er imponerende at disse unge menneskene stiller opp, spesielt de mannlige deltakerne. De kommer til å bli kjempeviktige rollemodeller for andre som sliter med psykiske plager. De snakker for de andre – de tause. Gjennom å dele personlige erfaringer, følelser og tanker avdekkes gradvis problemene den enkelte sliter med. Prinsippene er de samme som i en psykomotorisk behandling.  Problemstillingen må først avdekkes og avklares for å få til en endringsprosess, ikke bare i kroppen men i hele personen og i deres omgivelser. Denne serien vil gi temaet psykisk helse et stort løft, nesten på linje med da Kjell Magne Bondevik som statsminister fortalte at han var sykmeldt på grunn av depresjon. NRK speiler her tiden vi lever i, og kan bidra til å normalisere følelser som unge mennesker ofte har.

Tåler lite

– Hva med unge pasienter du møter i din egen praksis?

– Det slår meg ofte at en del ungdommer jeg møter virker skjøre. De tåler så lite. Da må vi våge å spørre oss selv om vi som foreldre har overbeskyttet dem. Har de hatt det altfor bra? Har vi bidratt til at de ikke klarer å fortolke kroppens signaler på en god måte? Foreldre må tåle at barna ikke alltid har det bra. I tillegg kommer selvsagt det faktum at unge mennesker i dag er utsatt for større press og har så mange valgmuligheter. De unge har bekymret meg veldig lenge, sier Tønder.

Hun forteller at mange 15-16-åringer i hennes praksis ikke har noen kontakt med sitt indre. De har ikke noe språk for å snakke om det de opplever inni seg. Det meste handler om ytre forhold.

– De har ofte problemer med å snakke om innholdet i livene sine. De snakker som regel bare om hva de har prestert eller hva de ikke har prestert.

Dokumentasjon

– Psykomotorisk fysioterapi blir ofte beskyldt for å være udokumentert, at det er forsket for lite og for dårlig på området. Hva tenker du om det?

– Både og. Det har blitt reist kritikk fra representanter for konvensjonell medisin, der norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF) blir vurdert som en alternativ eller komplementær behandlingsform, med lite vitenskapelig dokumentasjon i form av kvantitative effektstudier (Gundersen, 2013). Men ny forskning vil forhåpentligvis kunne motbevise dette.  Professor Astrid Bergland og førstelektor Kirsten Ekerholt ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har allerede varslet om gode resultater i en randomisert kontrollert studie de har gjennomført. Studien vil  trolig bli publisert innen utgangen av året. Ellers har vi fra tidligere en del forskning som er knyttet opp mot opplevelse av psykomotorisk behandling og undersøkelse.

60 minutter

– Det er ofte lange ventelister for å komme til psykomotorisk behandling. Er det rom for endringer når det gjelder behandlingstid og lengden på behandlingsforløpet?

– Vi ønsker å beholde en behandlingstid på 60 minutter. Med oppdeling av takstene kan det imidlertid bli mer fleksibelt når det gjelder tidsbruk for undersøkelse, utredning og behandling, slik at vi kan ta inn flere pasienter. Det kan tenkes at pasienter med lettere psykiske lidelser kan hjelpes med et kortere behandlingsforløp, for eksempel 4-5 behandlinger/timer. Bedre takster for psykomotorisk fysioterapi i grupper kan føre til at flere pasienter får hjelp, og at ventelistene reduseres. Vi er opptatt av å bruke vår kompetanse på en best mulig måte slik at flest mulig kommer til vår behandling. Men vi ønsker ikke at psykomotorisk fysioterapi skal bli enda en kvikk fiks. Det har jeg ingen tro på, sier Merete Tønder.