Katrine Øydvin, psykomotorisk fysioterapeut (MNFF), MSc., Føyka fysioterapi.
Anne Gudrun Langaas, fysioterapeut, Ph.D., førsteamanuensis, OsloMet - storbyuniversitetet.
Hilde Sylliaas, fysioterapeut, Ph.D., førsteamanuensis, OsloMet - storbyuniversitetet. Korresponderende forfatter. hilde.sylliaas@oslomet.no.
Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 8.desember 2021. Studien er godkjent av NSD - Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste, med referansenummer 417173. Ingen interessekonflikter oppgitt.
PDF
Sammendrag
Formål: Studien undersøkte psykomotoriske fysioterapeuters erfaringer med bruk av videokonsultasjon i behandling under pandemien og nedstengningen i 2020.
Metode: Det ble gjennomført fire dybdeintervjuer av fysioterapeuter med psykomotorisk videreutdanning som alle anvendte videokonsultasjon.
Funn: Terapeutene erfarte at videokonsultasjon egnet seg for pasienter de hadde en relasjon til, men at det ble vanskelig å fange opp kroppsspråket til pasientene. Det var heller ikke mulig å bruke rommet så aktivt som man vanligvis gjør. Informantene mente det var mulig for pasientene å kjenne i egen kropp det de hadde gjort sammen med terapeuten tidligere. Dette gjorde det også lettere for terapeutene å tematisere kroppslige erfaringer i videokonsultasjon.
Konklusjon: Studien ga indikasjon på at videokonsultasjon kan være et alternativ innenfor psykomotorisk fysioterapi, og at dette kan gjøre psykomotorisk fysioterapi mer tilgjengelig for flere. Dermed kan man utvikle tilbudet i tråd med nasjonal satsning på digitale verktøy innenfor helse- og omsorgssektoren. Videre viser studien at bruk av videokonsultasjon kan øke mulighetene for å skreddersy psykomotorisk fysioterapi basert på individuelle behov, samt at det gir terapeutene flere behandlingsarenaer.
Nøkkelord: Psykomotorisk fysioterapi, videokonsultasjon, Covid-19, terapeuterfaringer.
Abstract
Norwegian Psychomotor Physiotherapy or pandemic band aid? Experiences with the use of video consultation in psychomotor practice
Purpose: The study examines the experiences of physiotherapists with an expertise in psychomotor skills concerning the use of video consultation in treatment during the pandemic and the lockdown in 2020.
Method: Four in-depth interviews were conducted with physiotherapists with an expertise in psychomotor skills, all of whom used video consultation in their professional practice.
Findings: The therapists experienced that video consultation are suitable for patients they already had built a working relationship with. They also experienced that it became difficult to capture the body language of the patients only using video consultation, and that it was a professional loss not to use a physical treatment room for activity and interaction as under ‘normal’ circumstances. The informants believed that it was possible for the patients to experience bodily happenings when recapturing what they had experienced with the therapist in earlier treatment sessions. This provided opportunities for therapists to thematize bodily ways of knowing during video consultation.
Conclusion: The study indicate that video consultation can offer an alternative in psychomotor physiotherapy, that it can make psychomotor physiotherapy more accessible to people, and that it contributes in the development of, and investment in, digital tools in the health and care sector. Furthermore, the study shows that video consultation can enhance tailoring of psychomotor physiotherapy based on individual needs and provide different treatment arenas.
Keywords: Physiotherapists with an expertise in psychomotor skills, video consultation, Covid-19, therapist experiences.
Kort sagt
Video gjør oss mer tilgjengelige for hverandre, og informantene nevner at videokonsultasjon gir muligheter om de selv eller pasienten er forhindret i å møte opp fysisk til behandlingstimen, som et alternativt terapirom.
Studien viser at videokonsultasjon kan øke mulighetene for å skreddersy psykomotorisk fysioterapi basert på individuelle behov, samt at det gir terapeutene flere behandlingsarenaer.
Mange, og særlig unge, har en fortrolighet med nettbasert kommunikasjon, og det å tilby videokonsultasjon til flere pasienter vil være forankret i brukermedvirkning og i tråd med helsemyndighetenes satsning.
Innledning
Ved pandemiens utbrudd ble fysioterapeuter pålagt å stenge praksis. Noen psykomotoriske fysioterapeuter valgte å prøve ut videokonsultasjon for å opprettholde pasientkontakten. Innenfor psykomotorisk fysioterapi er digitale behandlingsløsninger lite utprøvd, mens andre deler av helsetjenesten har tatt i bruk digitale flater de siste årene (1). Regjeringen ønsker å øke og styrke digitalisering i helse- og omsorgssektoren og fremtidsscenarioet er at det skal være like lett å ta kontakt med helsetjenester på nett som det er å bruke nettbanken (2).
Samhandling mellom pasient og terapeut, hva kropper i samhandling gjør, og hvordan kroppen gis mening eller blir forstått, beskrives som sentralt i psykomotorisk fysioterapi (3). Artikkelen tar utgangspunkt i psykomotoriske fysioterapeuters erfaringer med å benytte videokonsultasjon i egen praksis. Forfatterne søker å få frem kunnskap om hvorvidt deler av faget psykomotorisk fysioterapi egner seg for videokonsultasjon, basert på informantenes erfaringer.
Teoretisk perspektiv
Som teoretisk rammeverk benyttes tidligere forskning og beskrivelser av psykomotorisk fysioterapi. I tillegg har vi valgt filosofiske perspektiver som er utviklet innenfor dans, filosofi og antropologi da vi vurderer de som relevante for å belyse psykomotoriske fysioterapeuters erfaringer og refleksjoner om bruk av videokonsultasjoner.
Psykomotorisk fysioterapi har som mål at pasienten skal oppleve kroppen og oppleve via kroppen. At terapeut og pasient gjør noe sammen gir en helt annen tilgang til hverandres verden enn hva man gjør i en samtale (4,5). Dette resonnerer med Polanyis (6) kjente utsagn om at; man kan vite mer enn man kan si. Han introduserer begrepet ‘taus kunnskap’, altså at måten kropper kan og vet på, ikke kan uttrykkes uttømmende gjennom verbalspråk, men snarere kommer til uttrykk gjennom det kropper gjør (6), I psykomotorisk fysioterapi foregår samtalen under selve behandlingen og kan ikke skilles fra bevegelser, berøring, massasje, instruksjonen, reaksjonen og smerten (3). Kroppen er grunnlaget for vår kontakt med andre mennesker, og berøring og kroppskontakt har betydning for menneskers utvikling og evne til å etablere relasjoner senere i livet (4-6). Sheets-Johnstone (7) presenterer begrepet ‘ongoing or prolonged present’ (s.405), som kan oversettes til ‘pågående eller forlenget tilstedeværelse’. Dette beskriver en situasjon/tilstand hvor man utforsker og reflekterer gjennom å bevege seg, noe hun også kaller ‘thinking in movement’ (s.402). Dette kan forstås som en oppmerksom tilstedeværelse som kan danne grunnlag for samtalen i psykomotorisk fysioterapi, som dreier seg primært om å sette ord på det som skjer i kroppen. Gjennom å oppleve kroppen på nye måter kan det også åpne opp for å tenke annerledes om livet (4), og kroppslige opplevelser kan ha stor betydning selv om man ikke kan beskrive dem uttømmende verbalt (5-7).
Gjennom terapeutens berøring av pasientens kropp jobber man ikke bare med muskulatur, pust og bevegelighet, men også med følelser og det pasienten har med seg av livserfaring (4). Berøring bygger opp og realitetsorienterer, og kan gi mennesker en følelse av å være enhetlig og avgrenset fra omgivelsene og andre mennesker (4-6).
Pasienter oppfatter berøring som medfølelse, empati, omsorg og tilstedeværelse og at det binder mennesker sammen på en annen måte enn samtaler gjør (8,9). Massasje kan bidra til at pasienter blir bedre kjent med egen kropp, kan sette ord på det de kjenner i kroppen, og bli tryggere på egne følelser og reaksjoner (8,9). Berøring skiller seg fra annen sanselig påvirkning ved at vi selv blir berørt samtidig som vi berører (9). Despret (10) vektlegger samhandling som noe som forutsetter interesse, og at man engasjerer seg i mangfoldet av problemer, gleder og egenskaper ved et annet individ, organisme eller objekt. Hun er også opptatt av at emosjoner er involvert i oppmerksom tilstedeværelse og at det styrer handling (10). Ved å anvende filosofiske perspektiver kan måter å forstå hva kropper kan, vet og gjør forhandles, endres eller bekreftes gjennom tolkningsprosesser i fysisk og sosial samhandling (11).
Metode
For å få tilgang til deltakernes erfaringer og refleksjoner ble det valgt kvalitativ tilnærming med fire individuelle dybdeintervjuer. Deltakerne var psykomotoriske fysioterapeuter fra ulike kommuner i Norge som har benyttet seg av videokonsultasjon under Covid-19- pandemien. Alle hadde driftstilskudd og avtale med Helfo. Informantene var av begge kjønn og i ulik alder. De har mangeårig terapeuterfaring. Rekrutteringen foregikk ved å lansere problemstillingen for kollegaer og andre psykomotoriske fysioterapeuter, som igjen foreslo terapeuter som kunne kontaktes som informanter (12). Alle forespurte takket ja. Tre av intervjuene ble gjennomført ved fysisk oppmøte og ett ved bruk av den digitale løsningen Zoom. Intervjuene ble foretatt høsten 2020. Studien er godkjent av NSD, og informantene ble informert om at de kunne trekke seg når som helst uten at det ville få konsekvenser. I forkant av intervjuene ble det utarbeidet en intervjuguide som omhandlet ulike sider ved å benytte videokonsultasjon. Det ble lagt opp til at deltakerne skulle få snakke fritt om det de var opptatt av, og intervjuer stilte oppfølgingsspørsmål og holdt samtalen innenfor de tematiske rammene. Intervjuene ble tatt opp digitalt og transkribert ordrett, kun med justeringer for å ivareta deltakernes anonymitet. Lydfilene ble slettet etter transkribering. Vi har prøvd å gjengi informantenes stemmer gjennom å bruke relativt mange sitater, og på den måten også legge frem stoffet slik at det er mulig for leserne å følge stiene vi har gått (13). Av hensyn til anonymitet ble informantene gitt identitet I 1-4.
Funn
De fire informantene valgte å benytte seg av videokonsultasjon med pasienter de allerede hadde en relasjon til, da de mente det ville være vanskelig å få en god relasjon dersom video var første møte. Informantene benyttet begrepet ‘relasjon’ hyppig, og det forstås som terapeut-pasient-samarbeidet. De understreket at relasjonen til pasientene fortsatte å være god under den perioden de brukte video. Noen erfarte de at den ble bedre fordi pasientene følte seg sett og ivaretatt av terapeuten, til tross for at de ikke kunne møtes fysisk.
I1: Ja, jeg tror at for noen så har relasjonen fortsatt å være god (…) det er viktig å si at de som tok imot tilbudet var godt kjente pasienter, som allerede har en relasjon og føler seg veldig trygge på meg. Ja og jeg tror kanskje at en del har utviklet seg i positiv retning fordi de ser at jeg ikke har sluppet tak i dem, at vi har kommet oss gjennom dette her.
I4: Den relasjonen jeg hadde med pasienten i rommet hadde jeg med meg inn i videokonsultasjonen, og det var veldig trygt. Både for pasienten og meg, egentlig.
Her ga informantene også uttrykk for ambivalens og usikkerheten de selv kjente ved å benytte videokonsultasjon i møte med pasienten.
I3: Jeg tenker at det å ha kontakt med pasientene, at ikke alt bare går i oppløsning, men at man har en mulighet til å holde kontakt via digitale hjelpemidler er kjempeviktig. Det er noe med å passe på pasientenes ve og vel. Det var jo godt å kunne møtes på denne måten, det var både fordi en sjøl var bekymret for pasientenes situasjon og at det var pårørende som var bekymret. Møtene på Conferere ble betydningsfulle.
I4 fortalte at hen hadde så tett kontakt med noen pasienter under nedstengingen at det førte til en bedre relasjon og mer trygghet. Alle som allerede var i behandling fikk tilbud om videokonsultasjon, noen takket nei, andre prøvde det ut en gang eller to. Informantene erfarte at det var enkelte pasienter som opplevde ubehag. Noen ønsket å skru av kameraet og ville heller snakke i telefonen.
I2: Det var noen som ville fortsette samtalen, jeg insisterte på å bruke video fordi jeg ville se dem, ville oppfatte kroppsspråk og skiftninger i ansiktet og ja litt sånn.
Informantene erfarte at pasienter med mange og sammensatte lidelser kunne ha effekt av videokonsultasjon ved at man kunne jobbe fysisk/kroppslig med å oppnå kontakt med underlaget og grunningsøvelser for å dempe aktiveringen og øke kroppsbevisstheten.
I3: Jeg vil jo si de som kjente på et materiale i seg til å ta opp ting i livet eller i situasjonen sin som hadde behov for å dele erfaringer og opplevelser hadde tilgang til det kroppslige og det som i forbindelse med det hadde skjedd, egnet det seg godt for.
I4: Vi har behov for å kjenne og være sammen, kjenne at vi påvirkes av det som skjer i rommet. Men for noen så tenker jeg at det er fint å vite at vi har anledning til å koble oss på nettet også.
Informantene understreket at psykomotorisk fysioterapi er fysiske møter, og at i fysisk samspill skjer mye av kommunikasjonen subtilt gjennom mange kanaler samtidig. Det varierer hvor mye samtalen betyr, noen ganger dominerer den, andre ganger er oppmerksomheten rettet mot hva som skjer i kroppen. Samtale og kropp går ‘hånd i hånd’ og ordene er en ‘oversettelse’ av hva som skjer i kroppen under en behandling. Ifølge I3 egnet videokonsultasjon seg når pasientene ønsket å sette ord på det som erfares i kroppen.
I4: Jeg tar med meg at det går an med kontakt om man ikke sitter fysisk overfor hverandre. Det går an å ta i bruk bilder og fantasi som og virker inn kroppslig. Det er klart ordene blir viktig. Det er kanskje ikke så lett i en videokonsultasjon å la stillheten råde. Stillheten er jo ofte skapende, da dukker boblene opp fra dypet.
Noen pasienter ga uttrykk for at det ble intenst å sitte ansikt til ansikt. Informantene erfarte at flere pasienter syntes det var hyggelig å vise terapeuten sitt eget hjem, samtidig var det noen som opplevde det vanskelig å ha terapeuten ‘hjemme’ hos seg. For terapeutene var det i starten utfordrende med å utøve praksis hjemmefra og det var viktig å sitte i et eget rom slik at pasientene kunne føle seg trygge på at ingen andre kunne høre.
Flere informanter kom tilbake til hva som skjer i rommet i en behandlingstime og at det ikke kan erstattes med videokonsultasjon. I psykomotorisk behandling bruker terapeuter og pasienter hele rommet, det handler om plassering og at man bruker ulike behandlingshjelpemidler. Pasientene oppfordres til å kjenne på egne behov, alt dette ble vanskeligere når man satt ved en skjerm.
I2: Nei, jeg tror på ansikt til ansikt møter hvor det ikke er noe digitalt imellom. Jeg tror at fysisk kontakt og berøring i mange tilfeller er betydningsfullt. (…) … en berøring på en skulder eller en strykning, et kroppsavgrensende grep … det er med å gjøre at et menneske kan kjenne at jeg er meg, jeg har mine grenser og jeg er sammen med et annet menneske som har sine grenser.
Videre sa denne informanten at det er noe med utvekslingen av kroppsspråk og streif av spenning, og ikke minst det å høre og se hverandres pust som ble borte. Flere av informantene hadde lignende beskrivelser der sanseinntrykk tematiseres.
I3: Når vi er her i rommet og i samtale så er det veldig ofte at vi snakker inn det kroppslige med pusten og med nærværet, dette var utfordrende med videokonsultasjon, for jeg tok ikke inn alt hos den andre [pasienten, forfatters presisering] på samme måte.
Diskusjon
Informantene fortalte at de savnet både det å kunne fange opp og anvende sentrale terapeutiske elementer som eksempelvis stillhet, pust, fysisk nærhet og berøring i videokonsultasjonene. Psykomotorisk fysioterapi handler om å etablere en tilstedeværende og utforskende fysisk samhandling, særlig gjennom å sanse hverandres bevegelser for å bevisstgjøre og endre kroppsholdning, muskulatur og pust, og samtidig påvirke pasientens forhold til kroppen og seg selv (4-6,8-11). Kroppslig tilnærming og mandatet til å berøre pasientene er en kompetanse fysioterapeuter innehar og kroppslig kontakt, spesielt berøring, har hatt en viktig rolle i utviklingen og definisjonen av profesjonen (8-11). Berøring beskrives å være mye mer enn det taktile på huden og berøringen åpner opp for en tillitsfull og respektfull relasjon som sammen med bevegelse gir mulighet for bedring hos pasientene (5,8,9). Berøring brukes for å understøtte bevegelser i behandling, forbereder pasientene på behandling og gir terapeutene informasjon om vev og muskelkonsistens (8,11). Informantene erfarte at videokonsultasjonene ikke rommet de faglige elementene de tradisjonelt baserte pasientmøtene i. Ved fysiske møter var terapeutene opptatt av plassering i rommet og at man kan ta bruk ulike behandlingshjelpemidler i behandlingen. Nå erfarte de å måtte ta i bruk seg selv på en annen måte for å nå frem til pasientene.
Imidlertid nevnte informantene at det under videokonsultasjon var mulig å gjøre øvelser for å få kontakt med underlaget, og pasientene kunne også simulere og gjenta bevegelser og aktivitet som hadde vært benyttet ved tidligere fysiske konsultasjoner også ved videokonsultasjonen. Det stilles spørsmål ved om det går an å være oppmerksom på pasientenes kroppslige reaksjoner ved bruk av video (14). Dersom pasientens problematikk tilsier kroppslig tilnærming hevdes det at videokonsultasjon alene ikke vil være et godt nok tiltak (14). Dette sammenfalt med informantenes erfaringer. Ved videokonsultasjon beskrev terapeutene at de hadde mulighet til å fange opp smil, ansiktsuttrykk og spontane utbrudd. Andre kroppslige uttrykk som kameraet ikke fanget opp, gikk terapeuten glipp av og måtte aktivt spørre pasienten om dette.
Informantene var særlig opptatt av pasienter med traumeerfaringer. Tidligere påkjenninger kan føre til at personen utvikler sterk sensitivitet for ikke-verbale stimuli som stemmer, blikk og bevegelser (15). Pasientene kan streve med affektregulering og lav toleranse for stress. Disse pasientene krever en anerkjennende, tilstedeværende og kunnskapsrik terapeut som kan tilpasse behandlingen til pasientens tåleevne (15). Informantene fortalte at enkelte pasienter krevde stor grad av samspill og tilstedeværelse. Dette mente de at forutsette at pasienten og terapeuten er fysisk i det samme rommet for å kunne justere og tilpasse seg. Imidlertid beskrives det i litteraturen at det kan være lettere for noen av disse pasientene å ha en samtale om vanskelige temaer når fysioterapeuten ikke var fysisk til stede; det var mindre stressende uten kroppslig kontakt (16).
Dataene viser at ved videokonsultasjon både mistet og fikk man tilgang på ulike typer informasjon. Pasientene satt hjemme hos seg selv, og noen likte at terapeuten var på ‘besøk’ mens for andre kunne det oppleves som invaderende og for nært innpå deres private sfære. I følge Kulseng og Gretland (14) ble det sett som et brudd på integritet at fysioterapeuten ‘så inn’ i hjemmet, mens Kjøterøe og medforfattere beskrev at en av fordelene med videokonsultasjon var at det føltes tryggere og lettere å prate med behandler når pasientene var hjemme hos seg selv (16). For disse pasientene kan nærhet være truende og vanskelig, men kan også være livgivende og bidra til økt avgrensning og autonomi (5,6,8). Videokonsultasjon kan bidra til trygghet og forutsigbarhet, opplevelse av kontroll og egenbestemmelse, men kan også gi følelsen av at terapeuten kommer for nær og gi følelse av utrygghet (14,16).
Informantene uttrykte at det var av stor betydning for dem å ha kontakt med pasientene utover telefonsamtaler, som en støtte og ivaretakelse under nedstengingen. Videokonsultasjon var den muligheten de hadde for å få til det. De valgte å tilby videokonsultasjon til pasienter de hadde et etablert samarbeid med. Forskning viser at i psykoterapi og ved legebesøk kan videokonsultasjon fungere bra, men ikke like bra tidlig i behandlingsforløpet (17,18). Det beskrives som en fordel å ha en relasjon med pasienten fra før og at problemstillingen er kjent (17). Tidligere forskning er også delt i hvordan relasjonen påvirkes ved videokonferanse, fra at den er like god som ved fysiske møter til at den svekkes (19-21). Informantene fryktet at videokonsultasjon ville skape distanse til pasientene, men de erfarte at pasientene følte seg sett og ivaretatt.
Informantene erfarte at videokonsultasjon kunne påvirke kroppslige og emosjonelle erfaringer og refleksjoner gjennom erfaringsdeling og å ta i bruk ‘bilder og fantasi’. Videokonsultasjon kan bidra til en meta-kommunikasjon om og aktualisering av ulike forståelsesmodeller og begreper som pasienten kan nyttiggjøre seg i hverdagen (5,6,10,11). Temaer kan presenteres for pasienter slik at de får kunnskap om betydningen av det å berøre og bli berørt gjennom å rette oppmerksomhet mot kropp og bevegelse, og kroppslige og emosjonelle reaksjoner i hverdagslivet. Videre kan man tematisere at levd liv setter seg i kroppen uavhengig av om man er seg det bevisst eller ikke, og at dette kommer til uttrykk gjennom blant annet bevegelses- og oppmerksomhetsvaner og kroppslig hukommelse som kan operere mer eller mindre taust, men som likevel kan gjøres til gjenstand for bevisstgjøring, utforsking og utvikling (5,6,8-10,22). Kroppslig kunnskap som opererer taust, bærer ‘tatt-for-gitt’ mening og styrer handling (5). Psykomotorisk fysioterapi kan åpne for muligheter til å bevisstgjøre, utvikle og endre det kroppslige kunnskapsgrunnlaget (23). Man kan tenke seg at bruk av videokonsultasjon kan utvide muligheten til å skreddersy det psykomotoriske behandlingstilbudet både ved at den terapeutiske arenaen blir utvidet, og at pasienten i større grad kan være med å bestemme når behandlingen kan skje på video eller når fysisk samhandling er nødvendig. Informantene tilbød videokonsultasjon fordi de var bekymret for hva som ville skje med pasientene dersom de ikke opprettholdt kontakten. Video gjør oss mer tilgjengelige for hverandre, og informantene nevnte at videokonsultasjon ga muligheter dersom de selv eller pasienten var forhindret i å møte opp fysisk til behandlingstimen - som et alternativt terapirom.
Konklusjon
Studien viste at det ble vanskelig å fange opp kroppsspråket til pasientene ved bruk av videokonsultasjon i psykomotorisk praksis. Det var heller ikke mulig å bruke rommet så aktivt som man vanligvis gjør i en behandlingstime. Informantene opplevde også at fraværet av berøring og kroppslig tilnærming reduserte terapiens kvalitet. Det mangler tilsvarende studier på området, og utprøvingen av videokonsultasjon var ad hoc, under spesielle omstendigheter og uten særlig digital forhåndskunnskap. Funnene antyder at bruk av videokonsultasjon kan være mer fleksibelt og brukervennlig for noen pasientgrupper, og bør utforskes nærmere. Det kan være interessant å prøve ut videokonsultasjon, også med pasienter man ikke har en etablert relasjon til, for å tilegne seg kunnskap om metodens muligheter og begrensninger. Mange, og særlig unge, har en fortrolighet med nettbasert kommunikasjon. Det å tilby videokonsultasjon til flere pasienter vil være forankret i brukermedvirkning, og således i tråd med helsemyndighetenes satsning.
Referanser
1. Holland, A.E. (2017) Telephysiotherapy: Time to get online. Journal of physiotherapy Vol 63, issue 4. s.193-195, https://doi-org/10.1016/j.jphys.2017.08.001
2. Regjeringen [Internett] Oslo. Regjeringen 2019 [hentet 11.08.2021] Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/ny-lov-skal-styrke-digitaliseringen-i-helsesektoren/id2675566/
3. Øvreberg G. (1997): Om psykomotorisk fysioterapi: Metode, samarbeid, kommunikasjon. Fysioterapeuten 6, s.11-13
4. Gretland A. Den relasjonelle kroppen (2007) Oslo; Fagbokforlaget
5. Ekerholt K og Bergland A. Embodied Knowledge, the Phenomen of Subjective Health Complaints reflected upon by Norwegian Psychomotor Physiotherapy specialists. Physiotherapy theory and practice Published online: 07 May 2021 https://doi.org/10.1080/09593985.2021.1920073
6. Polanyi M. (2000). Den tause dimensjonen. En introduksjon til taus kunnskap. Oslo: Spartacus forlag AS.
7. Sheets-Johnstone M. (1999). The primacy of movement. Amsterdam: John Benjamins Pub.
8. Kelly MA, Nixon L, McClurg C, Scherpbier A, King N and Dornan, T. (2018). Experience of Touch in Health Care: A Meta-Ethnography Across the Health Care Professions. Qualitative Health Research. Vol 28(2) s. 200-210 https://doi.org/10.1177/1049732317707726
9. Bjorbækmo WS & Mengshoel AM. (2016) “A touch of physiotherapy” The significance and the meaning of touch in the practice of physiotherapy. Physiotherapy Theory and Practice 32(1):10-9. https://doi.org/10.3109/09593985.2015.1071449
10. Despret V. (2004). The Body We Care for: Figures of Anthropo-zoo-genesis. Body & Society, 10(2-3), 11-134. https://doi.org/10.1177/1357034X04042938
11. Langaas AG & Middelthon AL. (2020). Bodily ways of knowing: how students learn about and through bodies during physiotherapy education. In D. A. Nicholls, K. Synne Groven, E. A. Kinsella, & R. L. Anjum (Eds.), Mobilizing Knowledge in Physiotherapy: Critical Reflections on Foundations and Practices. Milton: Milton: Taylor and Francis.
12. Moen K, & Middelthon AL. (2015). Qualitative Research Methods. In P. Laake, H. B. Benestad, & B. R. Olsen (Eds.), Research in medical and biological sciences : from planning and preparation to grant application and publication. Amsterdam: Elsevier.
13. Johannessen A, Christoffersen L & Tufte PA. (2010). Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode (4. utg. ed.). Oslo: Abstrakt.
14. Kulseng AW & Gretland A. (2020) Nært, men på avstand. En kvalitativ metasyntese om pasienters erfaring med fysioterapi via telerehabilitering. Fysioterapeuten, 8. s. 56-62.
15. Benum K. (2014), Tidlig traumatisering og heling i den terapeutiske relasjonen. s 52-77. Oslo; Universitetsforlaget
16. Kjøterøe JK, Myrbakk JK, Holm IM, Goll CB, Bønes E, Stensland GØ. (2017) Bruk av videokonferanse og nettbasert terapi-MasterMind Norge. Evalueringsrapport, Nasjonalt senter for e-helseforskning.
17. Simpson SG & Reid CL. (2014). Therapeutic alliance in videoconferencing psychotherapy: a review. The Australian journal of rural health. 12(22). https://doi.org/10.1111/ajr.12149
18. Johnsen TM, Nordberg BL, Kristiansen E, Zanaboni P, Austad B, Krogh FH, Getz L. (2021). Suitability of Video Consultations During the COVID-19 Pandemic Lockdown: Cross-sectional Survey Among Norwegian General Practitioners. https://www.jmir.org/2021/2/e26433/ (jmir.org)
19. Norwood, C., Moghaddam, N.G., Malins, S., Sabin-Farell, R. (2018) Working alliance and outcome effectiveness in videoconferencing psychotherapy: A systematic review and noninferiority meta‐analysis. Clinical Psychology & Psychotheraphy Nov. 25(6) https://doi.org/10.1002/cpp.2315
20. Germain V, Marchand A, Bouchard S, Guay S & Drouin MS. (2010). Assessment of the Therapeutic Alliance in Face-to-Face or Videoconference Treatment for Posttraumatic Stress Disorder. Cyberpsychology, Behavior, and Social Networking. 13(1), 29-35. https://doi.org/10.1089/cyber.2009.0139
21. Hoffmann M, Wensing M, Peters-Klim F, Sezcenyi J, Hartmann M, Friedrich PC, Haun MW. (2020). Perspectives of Psychotherapists and Psychiatrists on Mental Health Care Integration Within Primary Care Via Video Consultations: Qualitative Preimplementation Study. J Med Internet Res 18;22(6):e17569. https://doi:10.2196/17569
22. Krieger N. (2005). Embodiment: a conceptual glossary for epidemiology. Journal of Epidemiology and Community Health, 59(5), 350. https://doi: 10.1136/jech.2004.024562
23. Teigen I, Ekeli BV, Sviland R. (2020) «Bruk intuisjonen og fantasien» - ein analyse av kropps- og kunnskapssynet i Aadel Bülow-Hansen si fagutøving og norsk psykomotorisk fysioterapi. Fysioterapeuten 3, s. 22-27.
© Author(s) (or their employer(s)) 2022. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.
