Pasienter med traumatiserende livserfaringer: en spørreundersøkelse av psykomotoriske fysioterapeuters behandlingsbidrag

Randi Sviland, PhD, førsteamanuensis, Institutt for helse og funksjon, HVL, Campus Bergen. randi.sviland@hvl.no.

Tove Dragesund, PhD, professor emerita, Institutt for helse og funksjon, HVL, Campus Bergen. tove.dragesund@hvl.no.

Merknad: Delt 1.forfatterskap mellom Sviland og Dragesund. 

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 20.mars 2025. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Sammendrag

Hensikt: Denne studien har til hensikt å få mer kunnskap om i hvilken grad psykomotoriske fysioterapeuter arbeider med pasienter som har traumatiserende livserfaringer, hvordan de tilrettelegger behandlingen og hvilke rammevilkår de opplever å ha.

Metode: Et web-basert spørreskjema, med lukkede og åpne spørsmål, ble utviklet og særlig tilpasset psykomotoriske fysioterapeuter med arbeid i primærhelsetjenesten. De som arbeider i spesialisthelsetjenesten, ble bare bedt om å beskrive i hvilken grad de er involvert i behandling av pasienter med slike livserfaringer. Spørreundersøkelsen ble sendt på e-post via Faggruppen for psykomotorisk fysioterapi i Norsk Fysioterapeutforbund til i alt 445 medlemmer. De lukkede og åpne spørsmålene ble analysert hver for seg.

Resultater: 120 fysioterapeuter, 91 (n) fra primærhelsetjenesten og 29 (n) fra spesialisthelsetjenesten, besvarte spørreskjemaet. Resultatene tyder på at psykomotoriske fysioterapeuter i stor grad arbeider med pasienter som har traumatiserende livserfaringer, inkludert flyktningbakgrunn. De som arbeider i primærhelsetjenesten beskriver hvordan de, med denne kroppslige tilnærmingen, legger stor vekt på å skape trygghet i relasjonen. De føler seg ofte alene med ansvar for pasienter med komplekse tilstander og høyt symptomtrykk, og etterlyser bedre tverrfaglig samarbeid, mer veiledning og kompetanse og flere ressurser.

Konklusjon: Psykomotoriske fysioterapeuter spiller en rolle i behandlingen av pasienter med traumatiserende livserfaring. Studien tyder på at mer forskning og målrettet kompetanseheving på dette feltet, samt bedre tverrfaglig samarbeid kan styrke helsetjenestene for traumatiserte pasienter og forbedre arbeidsforholdene for fysioterapeuter.

Nøkkelord: Psykomotorisk fysioterapi, traumatiserende livserfaring. 

Abstract

Patients with traumatizing life experiences: a survey of psychomotor physiotherapists' contributions

Purpose: The purpose of this study is to gain more knowledge about the extent to which psychomotor physiotherapists work with patients who have traumatic life experiences, how they adapt treatment and how they experience the frames of their work.

Method: A web-based questionnaire, with closed and open questions, was developed for psychomotor physiotherapists particularly adapted for those working in the primary health care services. Those working in the specialist health care services were only asked to describe the extent to which they are involved in treating patients with such experiences. The questionnaire was sent by e-mail via the psychomotor physiotherapy professional group in the Norwegian Physiotherapist Association to all the 445 members. The closed and open questions were analysed separately.

Results: 91 physiotherapists from the primary health care and 29 from the specialist health care, responded to the questionnaire. The results indicate that psychomotor physiotherapists work extensively with patients who have traumatizing life experiences, including refugee background. Those working in primary health care describe how, with this bodily approach, they place great emphasis on developing a sense of safety in the treatment relationship. They often feel left alone with the responsibility for patients with complex conditions and high symptom burden. They call for better interdisciplinary cooperation, more guidance and expertise, and more resources.

Conclusion: Psychomotor physiotherapists play a part in the treatment of patients with traumatic life experiences. The study suggests that more research and competence development in the field and better interdisciplinary collaboration may reinforce the health care services for traumatised patients and improve working conditions for physiotherapists.

Keywords: Psychomotor Physiotherapy, traumatizing life experience.

Innledning

Ifølge Verdens helseorganisasjons rapport (1) er psykisk helse en integrert del av generell helse og velvære, og en grunnleggende menneskerettighet. God psykisk helse gir bedre funksjon og livskvalitet. De fleste mennesker er motstandsdyktige, men å bli utsatt for ugunstige livshendelser som vold og traumer medfører høyere risiko for å oppleve psykiske helseproblemer.

En fersk rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) viser at omfanget av vold og overgrep (2) er et alvorlig og økende samfunnsproblem i Norge. Forskning viser også klar sammenheng mellom traumatiserende livserfaringer og ulike helsebelastninger og sykdom (3-7). Traumatiserende livserfaringer medfører ofte sammensatte og komplekse helseproblemer, de gir store belastninger for den enkelte og behovet for tilpassede og tverrfaglige helsetjenester er utfordrende for helsevesenet.

Flere sittende regjeringer i Norge har proklamert psykisk helse som satsningsområde. Først kom opptrappingsplanen (8). Siden kom den gylne regel som slo fast at budsjettene til rus- og psykiatribehandling skulle øke mer enn til behandling av somatiske helseplager. Samtidig økte allikevel budsjettene til somatisk behandling med 10 prosent, og kun med 2 prosent til rus- og psykiatribehandling (2013-2017) (9).

Planer og tiltak til tross, helsetjenestene er fortsatt utilfredsstillende, og regjeringen har sett behov for en ny opptrappingsplan for at flere skal oppleve god psykisk helse og livskvalitet (10). De som har behov, skal få god og lett tilgjengelig hjelp. Personer med langvarige og sammensatte behandlingsbehov er et av innsatsområdene.

Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) trakk fram i sine innspill til opptrappingsplanen at kroppen i større grad bør integreres i behandling av psykiske helseplager, i tillegg til at tverrfagligheten bør bedres (11). NFF argumenterte også for at psykomotoriske fysioterapeuter bør være en del av bemanningen på blant annet distriktspsykiatriske sentre (DPS) og psykiatriske poliklinikker. I den ferdigstilte rapporten er imidlertid fysioterapi bare nevnt en gang. Psykomotorisk fysioterapi (PMF) er ikke nevnt, og dermed ikke synliggjort som en relevant behandlingstilnærming for disse pasientene (10).

PMF tilbyr behandling til pasienter med langvarige, sammensatte og komplekse lidelser (12). Klinisk erfaring tyder på at mange av pasientene har ulike traumatiserende livserfaringer. Noen kvalitative studier tematiserer PMF relatert til traumeproblematikk (13-17). Det gjør også flere masteroppgaver (18-22). Vi har imidlertid begrenset kunnskap om hvilke utfordringer psykomotoriske fysioterapeuter har i møte med mennesker med slike erfaringer, eller som har flyktningbakgrunn. Slik kunnskap er viktig for å synliggjøre og argumentere for deres rolle i helsetjenesten i Norge i dag.

Hensikten med denne studien er å få mer kunnskap om psykomotoriske fysioterapeuters bidrag til behandling for disse pasientene.

Problemstilling: I hvilken grad arbeider psykomotoriske fysioterapeuter med pasienter som har traumatiserende livserfaringer, hvordan tilrettelegger de behandlingen og hvilke rammevilkår opplever de å ha?

Metode og materiale

Spørreskjema

Forfatterne utarbeidet et web-basert spørreskjema våren 2023. Skjemaet hadde en innledende del med spørsmål om bakgrunnsdata som kjønn, alder, kompetanse i PMF, driftstilskudd fra kommunen, og om de praktiserte i by eller landkommune. Deretter var spørreskjemaet todelt for å tilpasse undersøkelsen til fysioterapeuter med arbeid i spesialisthelsetjenesten og i primærhelsetjenesten. Spørreskjemaet tilpasset fysioterapeuter primærhelsetjenesten hadde 4 hovedspørsmål, samt 3 åpne spørsmål. Hovedspørsmålene omhandlet; I) Totalt antall pasienter, II) Pasienter med traumatiserende livshendelser, III) Flyktninger IV) Samarbeid. De åpne spørsmålene etterspurte hva fysioterapeutene vektla for å gi en god behandling, samt hvilke barrierer de opplevde og andre forhold av betydning for behandlingsforløpet. Spørreundersøkelsen ble pilottestet av 3 driftsavtalefysioterapeuter med varierende profesjonell bakgrunn og alder.

Fysioterapeuter som arbeidet i spesialisthelsetjenesten fikk bare ett åpent spørsmål: I hvilken grad er du involvert i behandling av pasienter som har vært utsatt for traumatiserende livserfaringer?

Materiale

Alle medlemmer i faggruppen for PMF i NFF, i alt 445, ble invitert til å delta i studien. Leder i faggruppen sendte en e-post med lenke til spørreundersøkelsen den 20.06.2023. Besvarelsen var anonym. Det ble foretatt to purringer 01.07.23 og 18.08.2023, samt en purring på faggruppens Facebook-side 25.09.2023.

I det utsendte spørreskjemaet er det lagt inn en erklæring der det kommer frem at deltakerne gir informert samtykke til å delta i studien ved å besvare det. I samråd med SIKT er studien ikke vurdert til å trenge deres godkjenning fordi spørreskjemaet er anonymt og forskerne har ikke hatt tilgang til eller behandlet persondata. Godkjenning fra Regional Etisk Komite er heller ikke relevant fordi studien ikke er å betrakte som medisinsk forskning. 

Analyse

Materialet fra de lukkede og åpne spørsmålene ble analysert hver for seg. De lukkede spørsmålene ble analysert ved deskriptiv statistikk og prosentvis andel av svarkategoriene. Analysen av svarene på de åpne spørsmålene ble gjennomført av begge forfatterne, vekslende mellom å arbeide hver for seg og å diskutere. Beskrivelsene ble analysert etter Clarke and Braun (23). 1) Først gjorde vi oss kjent med svarene for å få et overblikk. 2) Deretter kodet vi teksten og sorterte disse i forhold til foreløpige benevnelser. 3) To tema ble frembrakt; omsorg for pasienten og arbeidsbelastninger. 4) Deretter ble dataene gjennomgått for å sikre at disse temaene passet. I denne prosessen ble også noe av materialet flyttet mellom temaene. 5) Temaenes navn ble så utviklet 6) Til slutt ble teksten bearbeidet til en sammenhengende tekst. 

Resultater

Først beskrives utvalget i sin helhet. Dernest presenteres resultater fra primærhelsetjenesten, først fra kvantitativt materiale og så resultater fra den kvalitative analysen. Til slutt presenteres kort resultater fra fysioterapeutene i spesialisthelsetjenesten.

Beskrivelse av utvalget

I alt 120 fysioterapeuter (27 %) har helt eller delvis besvarte spørreskjemaet, 91 (n) fra primærhelsetjenesten og 29 (n) fra spesialisthelsetjenesten. Det var flest kvinnelige fysioterapeuter (87 %) som svarte, og 44 % var i alderen 41-50 år. 54 % hadde mer enn 10 års kompetanse i PMF. Av de som svarte arbeidet 76% i bykommuner og 40% var bosatt på Østlandet. De fleste som arbeidet i primærhelsetjenesten hadde driftsavtale, og hadde kompetanse til å heve A9-takst (93 %). Mer enn halvparten hadde masterutdanning (se tabell 1). Nesten halvparten rapporterte at de arbeider mer enn driftstilskuddet tilsier.

For resultatene fra primærhelsetjenesten presenteres svarene på de lukkede spørsmålene før de åpne spørsmålene. Resultatet fra det åpne spørsmålet til fysioterapeutene i spesialisthelsetjenesten presenteres til slutt.

Resultater fra primærhelsetjenesten

93 % har svart at de har hatt pasienter med traumatiserende livserfaringer de siste 6 månedene, og at dette utgjør mer enn halvparten av pasientene (67%). De fleste av disse pasientene er kvinner i alderen 20-70 år, og har vært utsatt for komplekse traumer, omsorgssvikt, overgrep og vold, og eller mobbing.

63% av fysioterapeutene svarer at de har behandlet pasienter med flyktningbakgrunn de siste 6 månedene. Fysioterapeutene har i snitt 4 pasienter med flyktningbakgrunn. De fleste pasientene er kvinner, få av dem er under 18 år, og de kommer i hovedsak fra Asia inkludert Tyrkia. Få pasienter kommer fra Ukraina. Det kommer frem at mennesker som har vært utsatt for tortur i svært liten grad mottar dette behandlingstilbudet. 81 % har svart nei på om de har kjennskap til at noen av pasientene har vært utsatt for tortur. De pasientene som har fortalt om tortur kommer fra Syria, Somalia, Iran og Afghanistan.

Mange av fysioterapeutene (93%) beskriver at de primært samarbeider med fastlege og psykolog, men noen nevner også psykiater, psykiatrisk sykepleier, andre fysioterapeuter, pårørende og NAV.

Kvalitative funn fra primærhelsetjenesten

Gjennom analysen av det kvalitative materialet ble to tema utviklet: Kroppslig tilnærming til traumesensitiv behandling og En arbeidssituasjon med lite støtte og pasienter med høyt lidelsestrykk.

Kroppslig tilnærming til traumesensitiv behandling

Fysioterapeutene vektlegger en kroppslig tilnærming i behandlingen, da kroppen er hovedarena for traumereaksjoner. De bruker berøring og bevegelse som unike verktøy, og opplever at det bidrar til å gi mange pasienter viktige og meningsbærende opplevelser. De erfarer at pasientene oppdager sin kroppslige beredskap, kjenner tilstedeværelse her og nå, og ser sammenhengen mellom kroppslige reaksjoner, traumer og andre livserfaring, tanker og følelser, som igjen bidrar til bedret funksjon.

En skriver:

«Vi har et fantastisk verktøy (..) det å hjelpe til å sanse, og gjøre oppdagelser i egen kropp,- så pasienten etterhvert kan stå opp for seg selv.»

De beskriver behandlingen som krevende og at det er behandlingsprosesser som tar tid. Pasientene strever med angst, dissosiasjon, og har ofte problemer med berøring og å kjenne og å forholde seg til egne grenser. Langvarig oppfølging av pasientene gir dem nye relasjonelle erfaringer som påvirker kropp, sinn og fremtidige relasjoner, mener de. De anerkjenne pasientenes historie og vektlegger å bygge tillit over tid, og tilrettelegger for stabilitet og forutsigbarhet. Behandlingsprosessen har ofte faser som veksler mellom å utforske nye tiltak og pasientens behov for det kjente og trygge som er hjelp til stabilitet. Fysioterapeutene understreker at de må være spesielt årvåkne og helt og fullt til stede for å samhandle godt med pasientene.

Mange av fysioterapeutene uttrykker bekymring for pasientenes krevende livssituasjoner, som problemer med ernæring, søvn, økonomi og sosial støtte. Disse utfordringene gjør behandlingen vanskeligere. Trygge rammer i hverdagen er avgjørende for at pasientene skal våge seg inn i behandling.

En sier:

«Jeg skulle gjerne hatt et lite team med hobbysnekkere som kunne fikse småting for slike pasienter, det ville hjelpe mye. Og noen til å betale for en god seng, ny madrass, nye klær, tannbehandling osv.»

Denne fysioterapeuten antyder at det kreves oppfølging av flere instanser for å tilrettelegge for behandlingen best mulig. Tverrfaglig samarbeid synes betydningsfullt, samtidig formidler de at oppfølging utenfor deres behandlingsrom ofte er mangelfull.

En arbeidssituasjon med lite støtte og pasienter med høyt lidelsestrykk.

Fysioterapeutene opplever ofte å stå alene med pasienter med høyt symptomtrykk, og at de mangler nødvendige samarbeidspartnere. Mange pasienter kan være ferdig med oppfølging hos psykolog eller de har brukt opp sin tilmålte tid til utredning og behandling ved DPS, uten å være i mål. Fysioterapeutene beskriver at de da blir stående alene med et altfor stort ansvar.

En beskriver arbeidssituasjon slik:

«Jeg opplever ofte å komme til kort, dvs. jeg jobber langt utover det som er bra.»

Det medfører pasientrelaterte arbeidsoppgaver i helger og ferier, i telefon og på sms, og hun sier videre at:

«Tiden strekker liksom aldri til. Jeg jobber mye gratis grunnet et noe begrenset takstsystem.»

Lange ventelister til behandling hos psykolog og DPS er også et problem. Erfaring med at spesialisthelsetjenesten avslutter behandling relativt raskt eller at psykologer og DPS avviser pasienter, som så havner hos dem er også utfordrende, og en sier:

“Vi er ofte siste stopp på listen over behandlere de får hjelp hos.”

Det kommer også frem at pasienter kan være henvist for mindre omfattende problemer, men at det bak en diagnose kan ligge betydelige traumatiserende livserfaringer. En sier:

“Det overasker meg alltid hvilke livserfaringer mange har når det på papiret gjerne kommer frem noe helt annet.”

For å oppleve seg tryggere i behandling av pasientene med traumatiserende livshendelser, mener mange av fysioterapeutene at de har behov for ytterligere utdanning innen traumebehandling. De foreslår bedre finansieringsmuligheter for veiledning, eksempelvis av psykolog. Mange har valgt å ta kurs både innenfor og utenfor det psykomotoriske fagmiljøet, og tilegner seg uformell faglig utvikling gjennom kollegial samtale, faglitteratur og podcaster. En sier det slik:

«Psykomotorisk grunnutdanning var ikke nok for meg til å kunne forstå og hjelpe mennesker med slike livserfaringer.»

De ønsker seg videre flere kommunale PMF-tilskudd. De etterlyser også bedre tverrfaglig samarbeid om pasientene samt bedre takster for tverrfaglig samarbeid og samarbeid med NAV. Flere trekker frem at PMF kompetansen i større grad burde inngå i behandlingstilbudet hos BUP og DPS, og at samarbeidet med spesialisthelsetjenesten burde vært bedre.

Flere fysioterapeuter opplever også manglende forståelse for og kunnskap om traumerelaterte lidelser i eget psykomotorisk fagmiljø. De mener diskusjonene rundt produktivitet og nedkorting av behandling er kontraproduktivt for disse pasientene. En beskriver:

«Forventninger om at behandlingen skal gå raskt innebærer en risiko for å miste sensitivitet overfor pasientens reaksjoner. Dette kan aktivere frykt hos pasientene og behandlingen kan oppleves re-traumatiserende.»

Fysioterapeutene opplever videre at den generelt manglende forståelsen for traumeerfaringer i helsevesenet er problematiske, fordi de mener at de ulike spesialistene kun ser «sin» del og ikke pasienten i en større sammenheng.

Samarbeid med NAV blir rapportert som krevende. Behandlingsløp blir påvirket av at pasientene må gjennom mange tidkrevende prosedyrer før NAV trekker konklusjoner, og at NAV kan være lite lydhøre for fysioterapeutenes innspill.

Resultater fra spesialisthelsetjenesten

Blant fysioterapeutene som var ansatt i spesialisthelsetjenesten arbeidet de fleste (80%) ved et DPS eller et psykiatrisk sykehus. Den resterende andelen fysioterapeuter arbeidet ved somatiske avdelinger ved sykehuset. På det åpne spørsmålet angir alle fysioterapeutene som arbeider ved psykiatriske sykehus at de i stor grad, og at mer en halvparten av pasientene de er involvert i behandling av har traumatiserende livshendelser. 

Diskusjon

I denne studien ønsket vi å undersøke i hvilken grad psykomotoriske fysioterapeuter arbeider med pasienter som har traumatiserende livserfaringer, hvordan tilrettelegger de behandlingen og hvilke rammevilkår opplever de å ha.

Studien viser at en betydelig andel av pasientene som psykomotoriske fysioterapeuter møter, har traumatiserende livserfaringer. Hele 93 % av fysioterapeutene i primærhelsetjenesten og alle i spesialisthelsetjenesten med arbeid ved psykiatriske sykehus, angir at mere enn halvparten av pasientene de har behandlet de siste seks månedene, har hatt traumatiserende livserfaringer. Dette underbygger betydningen av at de psykomotoriske fysioterapeutene bør ha tilstrekkelig kompetanse på dette området.

Den høye forekomsten av pasienter med traumatiserende erfaringer i primærhelsetjenesten kan reflektere en generell økning i forståelsen av hvordan traumer kan manifestere seg som kroppslige plager, men det kan også være uttrykk for at personer med traumebakgrunn i større grad oppsøker PMF. To tidligere studier gir et innblikk i hvilke pasienter som mottar slik behandling. Aabakken et al. (25) ant at 80 % av deltakerne i deres studie var kvinner i midten av 40-årene som hadde hatt smerteplager i gjennomsnitt i fire og et halvt år. De fleste rapporterte smerter i nakke, rygg eller utbredte muskelspenninger, og mer enn halvparten hadde psykiske tilleggssymptomer som angst og depresjon. Breitve et al. (12) fant også at flertallet av pasientene var kvinner i samme aldersgruppe, med langvarige plager som hadde vart i gjennomsnitt ni år. Sammenlignet med ikke-hjelpesøkende personer rapporterte disse pasientene langt flere subjektive helseplager, som depresjon, søvnproblemer og angst og lav livskvalitet. Selv om disse studiene er gamle, viser de at pasientene som kommer til PMF har sammensatte helseplager, og klinisk erfaring og denne studien kan tyde på at dette er økende. PMF er allikevel ikke nevnt i Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033), til tross for at personer med langvarige og sammensatte behandlingsbehov er et av planens hovedfokus (10). Dette kan tolkes som at tilnærmingen ikke tilskrives en vesentlig plass i behandling av denne pasientgruppen. Det står også i kontrast til denne studien som viser at fysioterapeutene erfarer at pasientene de behandler har betydelige traumatiserende livsbelastninger med høyt psykisk lidelsestrykk. At psykomotoriske fysioterapeuter blir så lite synlig i helsetjenesten for disse pasientene er en utfordring for fagmiljøet, samtidig er det også tankevekkende i en tid der omsorgen for de mest sårbare skal stå i fokus og at det store problemet for framtidens helsevesen er mangel på ”varme hender”(26).

Resultatene indikerer videre at fysioterapeutene benytter kroppslige virkemidler i behandlingen av denne pasientgruppen, og har en individtilpasset tilnærming, der de veksler mellom utforskende og stabiliserende tiltak. Å tilrettelegge for en individtilpasset tilnærming er i tråd med RVTS sine anbefalte prinsipper for behandling (27). Fysioterapeutene i denne studien utdyper videre at de bruker tid på å skape et trygt behandlingsrom for pasientene, hvor tillit, anerkjennelse og forutsigbarhet er sentrale elementer. Dette underbygges også av kunnskap og erfaring med traumebehandling, hvor trygghet er en grunnleggende forutsetning for at pasienten skal kunne bearbeide traumatiske erfaringer (28). Tidligere PMF studier av pasienter og fysioterapeuter har også belyst betydningen av å skape trygghet og tillit i behandlingsrommet (13-17).

Det er også verdt å trekke fram at over halvparten av fysioterapeutene i denne studien angir at de har behandlet pasienter med fluktbakgrunn. Verdenssituasjonen pr. 2025 tilsier at vi må forvente at dette vil øke. Dette er en pasientgruppe som er spesielt utsatt for komplekse traumer med behov for behandlere som har kultursensitiv og spesialisert kompetanse (13, 29).

Fysioterapeutene i studien beskriver videre at de ofte står alene med pasienter med et komplekst symptombilde og et høyt symptomtrykk. De fremhever behovet for bedre tverrfaglig samarbeid, der psykologer, leger, og andre helseprofesjoner kan bidra til bedre behandlingsforløp. Å bedre det tverrfaglige samarbeidet ble også trukket fram av NFF i deres innspill til Opptrappingsplan for psykisk helse (2023-2033) (11).

Fysioterapeutene i denne studien etterlyser også mer kunnskap, veiledning og bedre finansieringsordninger. Dette kan tyde på at dagens rammebetingelser ikke fullt ut støtter den arbeidsmengden og kompleksiteten som denne pasientgruppen krever. De trekker også fram behov for flere tilskudd for psykomotoriske fysioterapeuter, slik at de kan imøtekomme den økende etterspørselen etter behandlingstilnærmingen. En kartleggingsstudie av Rosenberg og Bonsaksen (30) viste at privat praktiserende psykomotoriske fysioterapeuter opplevde høyere arbeidsbelastning og stress enn de offentlig ansatte. De antydet at dette trolig hadde sammenheng med at de ofte arbeidet alene og må balansere klinisk praksis med egen bedrift, i motsetning til de offentlig ansatte som kan dra nytte av kollega støtte og tverrfaglig samarbeid.

Metodediskusjon

Svarprosenten er noe lav. Dette kan blant annet ha sammenheng med at en del av faggruppens medlemmer har annen kompetanse enn psykomotorisk kompetanse, som Basic Body Awareness Therapy (BBAT). Svarprosenten kan også skyldes at medlemmer for tiden ikke er aktivt utøvende behandlere, e.g. pensjonister eller utdanningsstillinger. I tillegg var spørreskjemaet noe omfattende. En svarprosent på 27 % er imidlertid sammenliknbar med en andre webbaserte studier av fysioterapeuter (24, 30). Dessuten var de som svarte på skjemaet fra forskjellige deler av landet, og gir dermed et bilde av arbeidssituasjonen psykomotoriske fysioterapeuter i Norge arbeider under.

En annen svakhet ved studien er at spørreskjemaet var selvrapportert, noe som alltid kan føre til skjevheter i fremstillingen. Det er også mulig at de som valgte å svare, er mer engasjerte i arbeid med traumatiserte pasienter enn gjennomsnittet, noe som kan ha påvirket funnene.

Til tross for disse begrensningene viser studien at psykomotoriske fysioterapeuter arbeider med mange svært sårbare pasienter, og den gir noe innblikk i hvordan de tilpasser behandlingen. 

Konklusjon

Denne studien avdekker at psykomotoriske fysioterapeuter i både primær- og i spesialisthelsetjenesten i stor grad arbeider med pasienter som har traumatiserende livserfaringer, inkludert pasienter med flyktningbakgrunn. Fysioterapeutene legger stor vekt på å skape et trygt behandlingsmiljø og bruker kroppslige tilnærminger som veksler mellom utforskning og stabilisering. Studien peker videre på at de ofte står alene med for stort ansvar for behandling av pasienter med komplekse tilstander og høyt symptomtrykk. Disse fysioterapeutene gir uttrykk for at PMF er et betydningsfullt bidrag i behandlingstilbudet for pasientene, og understreker samtidig behovet for økt tverrfaglig samarbeid, flere ressurser og mer kunnskap. 

Referanser 

1. WHO. World Mental Health Report. Transforming mental health for all. 2022. https://www.who.int/teams/mental-health-and-substance-use/world-mental-health-report

2. Dale MTG, Aakvaag HF, Strøm IF, Augusti E-M, Skauge AD. Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen. NKVTS rapport. 2023;1:2023.

3. Felitti VJ, Anda RF. The Relationship of Adverse Childhood Experiences to Adult Medical Disease, Psychiatric Disorders, and Sexual Behavior: Implications for Healthcare. . In: R. L, E. V, editors. The Hidden Epidemic: The Impact of Early Life Trauma on Health and Disease. Cambridge: Cambridge University Press; 2009.

4. Dube SR, Felitti VJ, Dong M, Giles WH, Anda RF. The impact of adverse childhood experiences on health problems: evidence from four birth cohorts dating back to 1900. Preventive medicine. 2003;37:268-77. https://doi.org/10.1016/S0091-7435(03)00123-3

5. Bell R, Schjodt B, Paulsberg A. Barndomstraumer og kronisk smerte. [Childhood trauma and chronic pain]. Tidsskrift for den Norske Lægeforening. 2000;120:2759-60.

6. Kirkengen AL, Ulvestad E. Overlast og kompleks sykdom–et integrert perspektiv. [Heavy burdens and complex disease - an integrated perspective]. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2007;127:3228–31.

7. McEwen BS. Redefining neuroendocrinology: epigenetics of brain-body communication over the life course. Frontiers in Neuroendocrinology. 2018;49:8-30. https://doi.org/10.1016/j.yfrne.2017.11.001

8. Meld. St. 25 (1996–97). Åpenhet og helhet — Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene. In: Sosial- og helsedepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/b0c5168d7b574157977a877d2a68aa17/no/pdfs/stm199619970025000dddpdfs.pdf

9. Rønningen Lr, Pedersen PB, Pedersen M, Mehus KH, Myrli TR, Lilleeng S, et al. Hovedresultater Samdata Spesialisthelsetjenesten 2013-2017. Helsedirektoratet; 2018.

10. Meld. St. 23. (2022–2023). Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033). In: Helse- og omsorgsdepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/0fb8e2f8f1ff4d40a522e3775a8b22bc/no/pdfs/stm202220230023000dddpdfs.pdf 

11. Norsk Fysioterapeutforbund. Kroppen må få større plass i psykisk helse 2022 [Available from: https://aktuelt.fysio.no/-kroppen-m%C3%A5-f%C3%A5-st%C3%B8rre-plass-i-psykisk-helse-1

12. Breitve M, Hynninen M, Kvåle A. Emosjonelle symptomer og helseplager hos pasienter som oppsaker psykoм motorisk fysioterapi. Fysioterapeuten. 2008;12.

13. Erevik Baer-Olsen M, Dragesund T, Sviland R. Psykomotorisk fysioterapi til torturoverlevere: Utfordringer og muligheter i et kultur- og traumesensitivt perspektiv. Fysioterapeuten. 2024.

14. Sviland R, Råheim M, Martinsen K. Touched in sensation–moved by respiration: Embodied narrative identity–a treatment process. Scandinavian Journal of Caring Sciences. 2012;26:811-9. https://doi.org/10.1111/j.1471-6712.2012.01024.x

15. Feilberg MF. Fysioterapi som relationel praksis - bahandling af torturoverlevere. Fysioterapeuten. 2016;4.

16. Fangel A, Thornquist E. Tårer i behandlingen. Hvordan forstår vi pasientens tårer - og hvordan reagerer vi på dem? Fysioterapeuten. 2009;76(6):26-33.

17. Sviland R, Martinsen K, Råheim M. Towards living within my body and accepting the past: a case study of embodied narrative identity. Medicine, Health Care and Philosophy. 2018;21:363-74. https://doi.org/10.1007/s11019-017-9809-7

18. Øfstaas A-M. Norske krigsveteraners erfaringer fra behandling i psykomotorisk fysioterapi: Masteroppgave: UiT Norges arktiske universitet; 2020.

19. Giskeødegård H. Psykomotoriske fysioterapeuters erfaringer med og kunnskaper om behandling av mennesker med traumelidelser: Masteroppgave: The University of Bergen; 2019.

20. Løken HS. Når smertebildet er sammensatt: Psykomotorisk fysioterapi til mennesker med traumeerfaring-En kvalitativ intervjustudie: Masteroppgave: NTNU; 2018.

21. Knudsen KAD. Som hånd i hanske: Psykomotorisk fysioterapi i tverrfaglig samarbeid om en behandling av en pasient med traumatiserende livserfaringer: Masteroppgave: Høgskulen på Vestlandet; 2022.

22. Fleischer LH. Tørre å spørre eller våge å overse? En tverrsnittstudie om avtalefysioterapeuters kartlegging av pasienter med langvarige muskelskjelettsmerter og mulige traumatiske livserfaringer i primærhelsetjenesten: Masteroppgave: University of South-Eastern Norway; 2021.

23. Clarke V, Braun V. Thematic analysis. The journal of positive psychology. 2017;12(3):297-8. https://doi.org/10.1080/17439760.2016.1262613

24. Ask T, Dragesund T, Magnussen LH, Eland ND. Physiotherapists' engagement in work ability and return to work issues of patients with musculoskeletal disorders. A cross‐sectional survey in Norway. Physiotherapy Research International. 2024;29(1):e2045. https://doi.org/10.1002/pri.2045

25. Aabakken L, Aabakken B, Øfsti L, Schröder R, Wilhelmsen T. Psykomotorisk fysioterapi-pasientens utgangspunkt og deres vurdering av behandlingsresultatet. Tidsskrift Den norske Legeforening. 1991;111(13):1619-23.

26. NOU 2023: 4. Tid for handling — Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. In: Helse- og omsorgsdepartementet, editor.

27. RVTS. Stø kurs - traumeforståelse og behandling 2024 [Avilable from https://stokurs.rvtsnord.no/kapitler/forste-fase/.]

28. Anstorp T, Benum K. Traumebehandling : komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforl.; 2014.

29. Van der Weele J. Kultursensitiv traumebehandling. . In: Anstorp T, Benum K, editors. Traumebehandling: komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Unversitetsforlaget; 2014.

30. Rosenberg MK, Bonsaksen T. Job satisfaction among psychomotor physiotherapists in Norway. INQUIRY: The Journal of Health Care Organization, Provision, and Financing. 2022;59. https://doi.org/10.1177/00469580221126763

© Author(s) (or their employer(s)) 2025. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.