Omsorg i fysioterapi - Lyssky virksomhet eller uomgjengelig del av kunnskapsbasert praksis?

Alette Ottesen, MSc. og spesialist i psykomotorisk fysioterapi (MNFF), Lillehammer Psykomotorisk Fysioterapi. Universitetslektor ved Institutt for fysioterapi, OsloMet – storbyuniversitetet. aletto@oslomet.no.

Clemet Askheim, forsker og filosof (MA), Senter for bærekraftig helseutdanning, Universitetet i Oslo.

Birgitte Ahlsen, førsteamanuensis ved Institutt for fysioterapi, OsloMet – storbyuniversitetet.

Denne fagartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 30.oktober 2020. Ingen interessekonflikter oppgitt.

Artikkelen bygger på samme pasienthistorie som i bokkapitlet Ahlsen B., Ottesen A., Askheim C. Care in physiotherapy – a ghost story. In: D. Nicholls, K.S. Groven, A. Kinsella, R.L. Anjum (eds.). Mobilizing knowledge. Critical reflections on the foundations and practice of physiotherapy. Routledge (2020). Pasienthistorien gjenbrukes med tillatelse fra Routledge forlag.

PDF

Sammendrag

Innledning: Omsorg fremstår gjerne som noe annet enn fysioterapi eller som noe som kommer i tillegg til selve behandlingen. Med utgangspunkt i et pasienteksempel og fysioterapeutens refleksjoner rundt behandlingen, belyser denne artikkelen omsorg i fysioterapipraksis.

Hoveddel: Pasienteksempelet analyseres ved bruk av en gammel opphavsmyte, Martin Heideggers bruk og tolkning av denne myten og Annemarie Mols omsorgslogikk. Vi drøfter omsorgens plass i fysioterapi og belyser sider ved praksis som synes undervurdert, unevnelig og skambelagt; praksis som synes som lyssky virksomhet for fysioterapeuter selv.

Avslutning: Med et perspektiv som sidestiller fysioterapeutens faglige skjønn, pasientens behov og preferanser og forskningsbasert kunnskap fra flere kunnskapsfelt, argumenterer vi for omsorg som en uomgjengelig del av kunnskapsbasert fysioterapi.

Nøkkelord: fysioterapi, omsorg, kunnskapsbasert praksis

Abstract

Care in physiotherapy: Shady business or part of evidence-based practice?

Introduction: In physiotherapy care is usually associated with something supplementary to active treatment or rather as something physiotherapists do not primarily deal with. The aim of this article is to explore physiotherapy practice in the perspective of care. Our point of departure is a case from clinical practice and the ensuing reflections by the physiotherapist.

Main part: The analysis is framed by an origin myth, Martin Heidegger’s interpretation of this myth, and Annemarie Mol’s concept of the logic of care. We ask whether caring aspects in physiotherapy may be underestimated by the therapists themselves, associated with something shameful and unmentionable, and even characterized as somewhat shady business.

End part: By valuing professional judgements and the patient’s needs and preferences, as well as evidence from different kinds of knowledge and research, we argue that care is part of evidenced-based physiotherapy.

Keywords: physiotherapy, care, evidence-based practice

Innledning

Fysioterapeuter snakker sjelden om omsorg. Når vi gjør det, fremstår omsorg gjerne som noe annet enn fysioterapi eller som noe som kommer i tillegg til selve behandlingen. En fysioterapeut er en som behandler eller muligens veileder – men omsorgsarbeider? Nei, omsorg i helsevesenet tilhører sykepleiefaget, fysioterapi er behandling. Slik tenkte Alette, en av forfatterne. I møte med Signe, en eldre dame som hun behandlet, ble Alettes forståelse av fysioterapi og omsorg satt på prøve.

Signe (fotnote 1) er i slutten av 70-årene. Hun har mange diagnoser, vondt i hele kroppen, uttalt artrose i hofter og knær, er svimmel iblant, strever med balansen og går med krykker ute. Signe er generelt anspent, sover dårlig og er bekymret fordi hun begynner å bli glemsk. Ektemannen hennes døde for noen år siden. Hun bor alene, har en stor familie, liker å møte folk og går ut hver dag. Hjemmesykepleien ser til henne daglig og med tanke på at hun kan falle, har hun fått trygghetsalarm.

Signe har hatt mye fysioterapi opp gjennom årene. Nå har hun gått en stund hos Alette, og kommer til behandling en gang i måneden eller sjeldnere. Alltid starter hun timen med å fortelle om plagene sine og hvordan hun har det. Hun er sliten når hun kommer og ønsker å legge seg rett ned på benken. Alette hjelper henne med å finne gode hvilestillinger. Signe trekker et lettelsens sukk når hun klarer å slippe seg nedpå benken; hun får pustet ut, sier hun. Videre jobber Signe og Alette med bevegelser av hofter og knær og med å få inn lårmuskulaturen i en så god knestrekk som mulig.

Avslutningsvis i timene hviler Signe på benken. Ofte sovner hun. «Jeg kan være så trøtt og legge meg ned på sofaen hjemme, men jeg sovner aldri. Her klarer jeg det – åhh, det er så godt». Hver time forteller Signe hvor viktig det er for henne å komme til fysioterapi. Hun ser frem til hver time. Behandlingen letter på smertene - for en kort stund. Mest snakker hun imidlertid om betydningen av å få omsorg. «Det er så god omsorg. Du aner ikke hva det betyr for meg», sier hun flere ganger hver time. Omsorg!?, tenker Alette, litt beskjemmet og en smule irritert. Ja, det er vel omsorg dette er. Fysioterapi kan det knapt kalles, tenker hun og avslutter etter hvert behandlingen. For – hvordan kan hun faglig forsvare å fortsette?

Alette reflekterer over erfaringene med Signe og oppdager at forståelse av omsorg i fysioterapi griper inn i grunnleggende spørsmål om hva fysioterapi er, eller kan være. Forståelsen har betydning for praksisnære problemstillinger og fysioterapeuters valg og vurderinger i en klinisk hverdag. Når fysioterapien betyr så mye for Signe, kan hun da ikke få komme til behandling av og til?

Med utgangspunkt i Signe som case belyser vi omsorg i fysioterapi. Vi presenterer sentrale sider ved profesjonens historie og introduserer omsorg med en gammel opphavsmyte (1) og Martin Heideggers fortolkning av denne (2). Deretter redegjør vi for Annemarie Mols omsorgslogikk (3). Med dette teoretiske rammeverket, analyserer og drøfter vi omsorgens plass i kunnskapsbasert fysioterapi.

Hoveddel

Fysioterapi som profesjon

Biomedisinsk grunnlag legitimerer fysioterapi

Både i Norge og andre land ble fysioterapi formet i tilknytning til medisin og et biomedisinsk paradigme (4,5). Etter den såkalte massasjeskandalen i England på slutten av attenhundretallet, der helserelatert massasje ble assosiert med lyssky virksomhet og prostitusjon, inngikk fysioterapi en allianse med medisin. Legitim massasjepraksis ble knyttet til helsevesenet under legenes ansvar og på den måten tydeliggjort som profesjonelt helsearbeid (6).

I Norge ble fysioterapi tett knyttet til medisin ved at legene fra 1897 ble eiere og ledere av utdanningen til sykegymnastene, som fysioterapeuter den gang het. Legene ville ha kontroll over sykegymnastenes arbeid og ha dem som sine underordnede (5). Senere har fysioterapeutene vært avhengige av legene for å utvikle sin profesjon. På en annen side har fysioterapeuter lenge hatt et selvstendig behandlingsansvar og stadig fått større autonomi.

Fysioterapi som kunnskapsbasert praksis bygger på ulike typer kunnskap og kunnskapsfelt. Selv om fysioterapi er et fag som hviler på naturvitenskapelig, samfunnsvitenskapelig og humanistisk kunnskap, kommer ofte den naturvitenskapelige og biomedisinske tradisjonen i forgrunnen (4,5). Siden helsevesenet som helhet har en biomedisinsk forankring, kan fysioterapifagets bånd til biomedisin forstås som grunnlag for at fysioterapi fikk – og opprettholder – legitimitet i helsevesenet.

Massasje, fysisk aktivitet og trening

Massasje har tradisjonelt vært koplet til fysioterapi. Selv om sykegymnastene, som navnet tilsier, drev med gymnastikk – fysisk aktivitet, var massasje også en del av deres praksis. Med paralleller til massasjeskandalen i England, ga massasje uønskede assosiasjoner. Sykegymnastene krevde autorisasjon for at ikke andre former for massasje skulle ødelegge deres arbeid og skape vanry for faget (5). I 1936 fikk de offentlig autorisasjon som massør. Deres kompetanse var dermed godkjent av samfunnet (5). Og – tittelen for autorisasjonen ble knyttet til massasje, selv om det kun var en del av sykegymnastenes virksomhet. Krigsskadene etter første verdenskrig og deretter polioepidemien, orienterte sykegymnastikk og senere fysioterapi videre mot rehabilitering og opptrening der øvelser, fysisk aktivitet og trening var – og fortsatt er – sentralt. I Norge ble fysisk aktivitet et helsepolitisk satsningsområde utover på 2000-tallet (7,8). Satsningen har trolig styrket fysioterapi som fysisk aktivitet og trening. Norsk Fysioterapeutforbund endret da også slagord fra «Fysioterapeuter gjør det med hendene» til «Min medisin er fysisk aktivitet».

Omsorg

Myten om Cura

Myter forteller oss noe om hva det vil si å være menneske. Vi introduserer omsorg og den rollen omsorg kan spille med en gresk-romersk opphavsmyte (1). Den har vært brukt til å bringe inn nye perspektiver på omsorg i helsefagene (9):

Da Omsorg (Cura) engang krysset en elv, fikk hun øye på litt leirholdig jord. Tankefullt tok hun en klump og begynte å forme den. Mens hun tenkte med seg selv over hva hun hadde skapt, dukket Jupiter opp. Omsorg ba ham om å gi den formede leirklumpen ånd. Det gikk Jupiter gjerne med på, men da hun ville gi denne skapningen sitt eget navn, protesterte Jupiter og krevde at den måtte få hans eget navn. Mens Jupiter og Omsorg kranglet om navnet, dukket også Jorden (Tellus) opp og krevde at skapningen fikk hennes eget navn, ettersom hun hadde gitt den en del av sitt legeme. De stridende valgte Saturn til dommer. Og Saturn felte den tilsynelatende rettferdige dommen: Jupiter, du skal få dens ånd når den dør fordi du har gitt den ånd; Jord, du skal motta legemet fordi du har skjenket legemet. Men Omsorg skal eie det så lenge det lever fordi hun først skapte dette vesenet. Men det er strid om navnet, og derfor skal det hete «homo», ettersom det er laget av humus (jord) (2, s. 217).

Denne myten om menneskets opphav involverer flere ulike guder fra romersk mytologi – Jupiter, Saturn og Tellus – og sier oss noe om at mennesket i sin natur er mangfoldig. Vi er ikke en selvtilstrekkelig og harmonisk enhet, men heller alltid litt i utakt med vår egen natur og våre omgivelser. Omsorg sin rolle er å holde oss samlet og sammenføyd. Vi er rett og slett avhengige av omsorg; omsorg er limet som holder oss sammen.

Heidegger om omsorg

Basert på myten om Cura, peker filosofen Martin Heidegger på hvordan omsorg er en grunnstruktur ved det å være menneske. Vi er omsorg. Vi besørger våre gjøremål, vi forsørger våre barn og våre foreldre, vi sørger over våre døde og vi har omsorg for hverandre og for våre omgivelser. Vi er i omsorgens vold så å si; vi kan ikke ikke bry oss (2).

Forestillingen om mennesket som uavhengig, selvstendig og selvtilstrekkelig stemmer ikke overens med virkeligheten. Allerede fra fødselen av er vi avhengige av andre, innvevd i relasjoner, forventninger og forpliktelser. Dette gjør oss urolige, bekymret og sårbare. Vi er overgitt til omstendighetene og omsorgen.

I helsevesenet blir omsorg ofte sett på som noe annet enn behandling eller det å kurere plager og sykdom. Mens behandling gjerne blir assosiert med kunnskapsbasert praksis; teknologi, vitenskap og faktakunnskap - blir omsorg assosiert med noe mykt og vagt; et tillegg til selve behandlingen (9,10).

Omsorgens logikk

Antropologen og filosofen Annemarie Mol har beskrevet hvordan omsorg har en egen logikk – omsorgens logikk – ulik fra det hun kaller valgfrihetens logikk (fotnote 2) (3). Omsorgens logikk er basert på en forståelse av mennesker som kroppslige, sårbare og irrasjonelle individer som er innvevd i et nett av relasjoner og helt avhengige av andre mennesker (3), slik mennesket også beskrives relasjonelt i myten om Cura (2). Mol fremhever at omsorg nettopp er interaksjon og samhandling og at behandling er noe som skapes og hele tiden blir til (3).

Når omsorg anerkjennes i fysioterapipraksis, prøver fysioterapeuten å forstå hva hver enkelt pasient trenger, jobber sammen med pasienten om å utforske stillinger og bevegelser, tar på pasientene og bekrefter deres plager. Behandlingsforløpet er åpent, vedvarende og uforutsigbart med rom for pasientens klager og bekymringer (3).

Valgfrihetens logikk på en annen side, tar utgangspunkt i det frie, uavhengige og selvstendige individet som gjør rasjonelle valg. Kroppen ansees som et objekt som skal behandles og holdes i orden (3). I helsefaglig praksis viser det seg blant annet gjennom idealer om den aktive, mestrende, informerte og selvstendige pasienten (9). I fysioterapi kan valgfrihetens logikk gjenkjennes for eksempel i standardisering av behandlingsopplegg og at pasienten forventes å ta ansvar for egen helse og bedring; det er opp til pasienten selv å ta gode helsevalg og følge opp fysioterapeutens treningsprogram.

Omsorgens og valgfrihetens logikk kan forenes i praksis, men ifølge Mol skjer det altfor sjelden (3). Omsorg er ikke anerkjent når pasienten blir presentert for løsninger og verktøykasser, eller når fysioterapeuten blir for opptatt av å teste og måle og mindre interessert i pasientens hverdag. Omsorg er ikke anerkjent når pasienten ikke blir anerkjent som person – som et helt menneske med kropp og sjel.

Implikasjoner for praksis

Omsorg, behandling og kunnskapsbasert praksis

Praksis for prioriteringer i helsevesenet skal styres av nytte, ressurser og alvorlighetshensyn (11). Det gjelder også prioriteringsnøkler for fysioterapi (12). Til hvilke rom fører nøklene Signe, som har behov for omsorg og hvile? Neppe fysioterapeutens. Selv om det skal legges vekt på den enkelte pasients egne erfaringer og preferanser både når det gjelder å starte og fortsette behandling, skal behandling uten målbar effekt revurderes eller avsluttes (11). Hvordan vurdere progresjon, måloppnåelse og effekt for Signes behandlingsforløp?

Alettes dilemma er et eksempel på hvordan en kliniker må veie ulike kunnskaper (fotnote 3) opp mot hverandre. Det er også et eksempel på hvordan motsetningen mellom de to ideologiene til Mol viser seg i praksis. Føringer om en konkret behandlingsplan, fastsatte mål, målbar progresjon og effekt, samt etterprøvbarhet i behandlingen (13,14), bryter med Mols omsorgslogikk. Var det kravet om progresjon og målbar endring som kom til utrykk da Alette stilte spørsmål om det hun og Signe drev med var fysioterapi? Eller var det noe annet? Kan Signe komme til fysioterapi og legge seg rett ned på benken og bli der?! Hva om hun heller trente balanse med mål om å forebygge fall?

Fysioterapeutens avveininger når det gjelder prioriteringer og behandling hviler på et bredt spekter av kunnskapskilder (15,16). Hva skal veie tyngst; pasientens preferanser, klinikerens erfaring og faglige skjønn eller dokumentert effekt? Blir det ofte den dokumenterte effekten? I så fall kan det ligge implisitt at pasienten helst bør ønske det fysioterapeuten vil tilby, samtidig som terapeuten helst bør tilby og egentlig helst velge, det som har dokumentert effekt - og som kanskje er minst kostbart? Slik er fysioterapeuter fanget i en forståelse som blant annet fører til at omsorg i fysioterapi blir undertrykt; det blir vanskelig å anerkjenne dens betydning i klinisk praksis. Fysioterapi handler om å hjelpe den pasienten du har foran deg i en gitt situasjon. Det innebærer at faglig skjønn og pasientens preferanser må oppvurderes samt at forskningsbasert kunnskap må hvile på kunnskapstradisjoner som inkluderer flere aspekter enn det biologiske. Da kan omsorg argumenteres fram som kunnskapsbasert fysioterapi.

Basert på Heideggers filosofi og perspektiver på den menneskelige tilstand (2), kan vi hevde at kunnskapsbasert fysioterapi nødvendigvis må innebære omsorg; at det simpelthen er umulig å praktisere fysioterapi uten omsorg. Fysioterapeutiske metoder eller teknikker er ikke virksomme i seg selv. Det er levende kropper/mennesker som svarer på behandlingen; det er levende kropper som virker (17). Omsorg er avgjørende for at kropper skal virke og binder oss sammen som mennesker med kropp og sjel (2). Omsorg er ikke noe ekstra som legges til behandlingen (3,9). Omsorg er en uomgjengelig del av behandlingen.

Omsorg er aktivitet og deltakelse

Når fysioterapeuter snakker sammen, bruker vi begrepene aktiv og passiv behandling. Aktiv behandling forstås som positivt og innebærer ulike former for fysisk aktivitet for pasienten, mens passiv behandling er det motsatte; det har negativ valør og innebærer at pasienten ikke gjør noe mens terapeuten er aktiv. Massasje og behandling på benk er eksempler på hva fysioterapeuter omtaler som passiv behandling.

Samhandling og interaksjon innebærer imidlertid alltid aktivitet fra begge – eller alle – involverte parter (3). Deltakerne svarer hverandre og bekrefter deltakelse. Pasienter kan bekrefte deltakelse på ulike måter. Når pasienten ligger på benken og fysioterapeuten gjør ulike grep, masserer eller beveger, kan pasienten for eksempel svare med ord, mimikk, endring av pusten, uro, økt muskulær spenning og avspenning eller med å svette, rødme, få hjertebank eller gåsehud. Følelsesmessige uttrykk som gråt, redsel eller sinne kan også forstås som svar og deltakelse. Det som i fysioterapi betegnes som passiv behandling, kan altså være aktivt og deltakende. Kanskje synes det paradoksalt, men at Signe sovnet på behandlingsbenken kan oppfattes som deltakelse og som noe annet enn passivt.

Når omsorg og behandling forstås som interaksjon og samhandling, blir begrepene aktiv og passiv behandling slik de brukes i fysioterapi, meningsløse. Man må ikke gjøre aktive øvelser for å være aktiv, deltakende og samhandlende i behandlingssituasjonen. Interaksjon handler ikke om bestemte fysioterapeutiske tilnærminger. Det er hva som foregår mellom fysioterapeut og pasient som er avgjørende for om pasienten blir et passivt objekt eller et deltakende menneske.

Å omfavne berøringsmandatet vårt

Berøring er et kjennetegn ved fysioterapi (18,19). Signe kalte behandlingen for omsorg, men om hun skulle beskrive Alettes håndgrep, ville hun kanskje kalt det massasje? Omtaler pasienter de manuelle grepene hos fysioterapeuter som massasje? Det gjorde i hvert fall helsedirektør Bjørn Guldvog i et innslag på Dagsrevyen i forbindelse med Covid-19-pandemien og stengning av fysioterapiklinikker (20). Uttalelsen var unyansert og Guldvog var ikke sen om å beklage. Vår tids massasjeskandale! Gerty Lund, leder i Norsk Fysioterapeutforbund, kom raskt på banen og sa at fysioterapeuter masserer svært lite (21). Javel?

Fysioterapeuter bruker hendene sine til å undersøke vev, muskulatur og leddbevegelighet. Hender kan massere muskulatur, manipulere og mobilisere ledd, for eksempel i sammenheng med øvelsesbehandling. Med berøring og ulike manuelle grep hjelper hendene frem bevegelser og kroppslige erfaringer (18,19,21). Hender kan lede, bekrefte, støtte og stimulere bevegelser. Fysioterapeuters håndverk er profesjonskunnskap og noe annet enn mekanisk og standardisert massasje (21). Likevel kan massasje være andres samlebetegnelse på det fysioterapeuten gjør. Vil fysioterapeuter helst ikke snakke om massasje? Kom ikke her å si at fysioterapeuter masserer!

Betydningen av å berøre er belyst fra flere hold, ikke minst av de som ikke har berøring som en del av sin praksis. Psykiater Finn Skårderud har oppfordret fysioterapeuter til å ta kroppen på ordet; bruke mandatet vårt til å ta på kroppen – ta på pasientene, et mandat som ikke tilhører hans profesjon (fotnote 4). I boka Berøring skriver psykolog Peder Kjøs at han må vise varsomhet for berøring i sin terapi – varsomhet fordi det ligger et potensiale i berøring (22). Er det slik at selv om viktigheten av kroppslig berøring synes kjent, så snakker fysioterapeuter det ned eller bort?

Om massasje er noe fysioterapeuter tar avstand fra og helst ikke gjør, kan viktige deler av fysioterapipraksis undergraves og overtas av andre. For å anerkjenne og oppvurdere fysioterapeuters bruk av hendene – massasje, trenger vi å se på fysioterapi med et utvidet blikk – et blikk som inkluderer et bredt spekter av kunnskap. Den særegne fysioterapikompetansen i berøring kan med fordel belyses på nye måter. Vi bør heller omfavne berøringsmandatet vårt, enn snakke oss bort fra det. Det unevnelige må bli nevnelig.

Å se det store i det lille

I lys av den tette forbindelsen mellom biomedisin og fysioterapi, kan fysioterapeuter stå i fare for å underkjenne sider ved praksis som ikke har dokumentert effekt i store kliniske studier. Driver man da en skambelagt praksis; en praksis som ikke er kunnskapsbasert eller legitim? Blir omsorg, massasje og behandling på benk nåtidens form for lyssky virksomhet?

Forsker og fysioterapeut Wenche Schrøder Bjorbækmo observerte fysioterapeuter i pasientarbeid og skriver at fysioterapi nærmest framstod som kjedelig (23). Det virket dessuten som om fysioterapeutene underkjente det de gjorde og unnskyldte seg når de drev «benkebehandling». Selv for Bjorbækmo som er en erfaren kliniker, tok det tid å oppdage «det varsomme og intelligente i det lille, i de små bevegelsene, i berøringene, i samspillet mellom fysioterapeut og pasient» (23, s. 26). Kanskje Alette heller ikke så det lille? I mangel på muligheter til å sette ord på det hun gjorde, underkjente kanskje hun også elementer i egen praksis?

Om vi forstår samhandling om varsomme bevegelser og berøring som kjennetegn ved fysioterapi, må det også anerkjennes av fysioterapeuter selv. Det lille kan drukne i det store; i fysisk aktivitet og trening, i det målbare og effektive. Kan fysioterapeuter oppdage det store i det lille eller sagt på en annen måte, gjøre det lille stort? For å gjøre det, må vi selv anerkjenne en finstemt, tilsynelatende kjedelig, enkel og samtidig intelligent og faglig fundert interaksjon, slik Bjorbækmo og også Mol beskriver den.

Omsorg er kunnskap, utholdenhet og tilgivelse

Omsorg er noe allment og uomgjengelig, som alltid allerede er der, sier Heidegger (2). Omsorg i helsearbeid vil likevel tre frem på ulike måter med ulik profesjonskunnskap. En bestemt utdanning gir rett til å utføre bestemte arbeidsoppgaver; en profesjon kan noe som andre ikke kan (24). God fagkunnskap er nødvendig, men likevel ikke nok, hevder Mol. Helsearbeideren må også være oppmerksom, oppfinnsom, utholdende og tilgivende. Å være tilgivende kan ifølge Mol forstås som å være åpen og raus overfor menneskelig tilkortkommenhet. Det er alltid ting som kan gjøres bedre eller annerledes – for alle parter (3).

Skortet det kanskje på Alette sin evne til å tilgi at Signe snakket om omsorg og å holde ut et behandlingsforløp uten målbar effekt? Signe hadde ikke gjort noe galt ved å snakke om omsorg, men det hun sa forstyrret Alettes forståelse av fysioterapi. Signe sa på en måte noe hun ikke skulle ha sagt. Det er nærliggende å sammenlikne det med hva som settes på spill når pasienter ikke følger fysioterapeutens råd eller anbefalinger om å gjøre bestemte øvelser, være mer i fysisk aktivitet, gå ned i vekt eller ta selvstendige, informerte helsevalg. Hva skjer når pasienter kommer til fysioterapeuten uten å ha fulgt rådene eller gjort øvelsene de har fått? Kan fysioterapeuten tåle og tilgi det, og i tråd med Mols omsorgslogikk finstemme tilnærmingen og revurdere praksis om og om igjen?

Jan Grue, professor i spesialpedagogikk og rullestolbruker, skriver i boka Jeg lever et liv som likner deres, om møter med fysioterapeuter der deres pågangsmot i startfasen av behandlingen raskt har gått over til skuffelse siden han ikke ble bedre (25). Trolig deler Grue denne erfaringen med flere. Signe, og mange pasienter som søker behandling, får kanskje ikke mindre smerter, bedre funksjon eller økt muskelstyrke. Det krever en utholdenhet og en form for tilgivelse – for pasientens del og også for fysioterapeutens. Begge parter må holde ut og tåle at plagene ikke kan kureres. Behandlingen kan likevel ha stor verdi. Det handler om å støtte pasientene, at de ikke må bære ansvaret alene, at hverdagen og livet blir håndterlig og mulig å leve (3). Det å forstå behandling og omsorg som noe vedvarende betyr imidlertid ikke at pasienter skal gå kontinuerlig til fysioterapi. Fysioterapeuter må gjøre prioriteringer (12). I likhet med selve behandlingen, må prioriteringene hvile på et bredt spekter av kunnskapskilder.

Avslutning

En fagforståelse dominert av biomedisinsk tekning, fysisk aktivitet og trening, samt mulige uklarheter om kunnskapsgrunnlag og kunnskapsbasert praksis, kan ha bidratt til å underkjenne omsorg i fysioterapi. Det kan også ha gjort kjennetegn ved profesjonen, som massasje og berøring, unevnelig og skambelagt og gitt grobunn for begreper som aktiv og passiv behandling. Med denne artikkelen har vi belyst andre mulige perspektiv; fra fysioterapi med forhåndsdefinerte mål og målbar effekt til fysioterapi som omsorg. Fysioterapi er omsorg når kunnskap forvaltes i en var, finstemt og faglig fundert interaksjon mellom fysioterapeut og pasient.

Fysioterapeuter kan gjøre det unevnelige nevnelig og det lille stort. Vi kan omfavne berøringsmandatet vårt. Ved å innlemme omsorgstenkning i fysioterapi, kan vi både anerkjenne særtrekk ved profesjonen og styrke fagets legitimitet som kunnskapsbasert praksis.

Takk

Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter takkes for økonomisk bidrag gjennom satsningen på FYSIOPRIM.

Referanser

1.Hyginus JG. Cura-fabelen. I: Heidegger M. Væren og tid. Oslo: Pax Forlag; 2007, s.217.

2.Heidegger M. Væren og tid. Oslo: Pax Forlag; 2007. 460 s.

3.Mol A. The logic of care. Health and the problem of patient choice. Abington, Oxon: Routledge; 2008. 144 s.

4.Nicholls DA. The End of Physiotherapy. Oxon/New York: Routledge; 2018. 286 s.

5.Thornquist E. Fysioterapeutene. Fra kosmologi til fagpolitikk. I: Slagstad R, Messel J, red. Profesjonshistorier. Oslo: Pax Forlag; 2014, s.138-176.

6.Nicholls DA, Cheek, J. Physiotherapy and the shadow of prostitution: the Society of Trained Masseuses and the massage scandals of 1894. Soc Sci Med.2006; 62(9), 2336-2348. doi:10.1016/j.socscimed.2005.09.010

7.Helsedirektoratet. Aktivitetshåndboka: Fysisk aktivitet i forebygging og behandling. Oslo: Direktoratet; 2009. 620 s.

8.Meld. St. 16 (2002-2003). Resept for et sunnere Norge. Folkehelsepolitikken. Oslo: Helsedepartementet; 2003.

9.Kristeva J, Moro MR, Odemark J, Engebretsen E. Cultural crossings of care: An appeal to the medical humanities. Med Humanit. 2018;44(1):55-8. doi:10.1136/medhum-2017-011263

10.Askheim C, Sandset T, Engebretsen E. Who cares? The lost legacy of Archie Cochrane. Med Humanit. 2017;43(1):41-6. doi:10.1136/medhum-2016-011037

11.Meld. St. 34 (2015-2016). Verdier i pasientens helsetjeneste— Melding om prioritering. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2016.

12.Øyehaug GA, Paulsen AK, Vøllestad NK, Robinson HS. Prioritering og ventetid hos avtalefysioterapeuter - en tverrsnittstudie. Fysioterapeuten. 2019;86(7):22-27.

13.Helsepersonelloven. 2018. Lov om helsepersonell mv. av 2018-06-16 nr 38.

14.Statens helsetilsyn. Hentet 24.04.2020 Tilgjengelig fra https://www.helsetilsynet.no/tilsyn/tilsynssaker/

15.Ahlsen B, Mengshoel AM, Bondevik H, Engebretsen E. Physiotherapists as detectives: investigating clues and plots in the clinical encounter. Med. Humanit. 2018;44(1):40-45. doi: 10.1136/medhum-2017-011229

16.Engebretsen E, Vøllestad NK, Wahl AK, Robinson HS, Heggen K. Unpacking the process of interpretation in evidence-based decision making. J Eval Clin Pract. 2015;21(3):529-31.

17.Engelsrud G. Hva er kropp. Oslo: Universitetsforlaget; 2006. 160 s.

18.Thornquist E. Face-to-face and hands-on: assumptions and assessments in the physiotherapy clinic. Med Anthropol. 2006;25(1):65-97. doi:10.1080/0145974050051448926

19.Bjorbaekmo WS, Mengshoel AM. "A touch of physiotherapy" - the significance and meaning of touch in the practice of physiotherapy. Physiother Theory Pract. 2016;32(1):10-9. doi:.org/10.3109/09593985.2015.1071449

20.Fysioterapeuten. Hentet 02.04.2020. Tilgjengelig fra

https://fysioterapeuten.no /Aktuelt/Nyheter/Satte-helsedirektoeren-paa-plass-naa-beklager-Guldvog-til-fysioterapeutene

21.Steinsvik K. Refleksjon over håndverk som kunnskapsform. I: Tvedten N, Ottesen A, red. Psykomotorisk fysioterapi – en praksis i bevegelse. Festskrift til Gudrun Øvreberg. Tromsø: Universitetet i Tromsø Norges Arktiske Universitet; 2016. ISM Skriftserie nr 173, s.124-136.

22.Kjøs P. Berøring. Oslo: Pax Forlag; 2018. 205 s.

23.Bjorbækmo WS. Forskning og praksis hånd i hånd – mål eller utopi? Tanker om forskningens betydning for praksis – og vice versa. Fysioterapeuten. 2014;81(9):26-28.

24.Molander A, Terum LI. Profesjonsstudier – en introduksjon. I Molander A, Terum IL, red. Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget; 2007, s.13-27.

25.Grue J. Jeg lever et liv som likner deres. Oslo: Gyldendal; 2018. 167 s.

Fotnoter

1 Signe er et fiktivt navn. Detaljer i historien om henne er endret for å ivareta hennes anonymitet.

2 Mols begreper er oversatt til norsk: The logic of care til omsorgens logikk og The logic of choice til valgfrihetens logikk.

3 De ulike kunnskaper i kunnskapsbasert praksis: pasientens ønsker og behov, fysioterapeutens erfaringer og faglige skjønn og forskningsbasert kunnskap. Se Jamtvedt G, Hagen KB, Bjørndal A. Kunnskapsbasert fysioterapi. Gyldendal Akademisk: 2015.

4 Finn Skårderud: Å ta kroppen på ordet. Endringsarbeid – praksis og teori. Åpningsforedrag på Den 4. Nordiske konferansen i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi, Oslo, mars 2005.

© Author(s) (or their employer(s)) 2021. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.