Illustrasjonsfoto
Illustrasjonsfoto

«Ikke for liten. Ikke for stor» – Unge postgravide kvinners erfaringer gjennom kroppslige endringer

Vitenskapelig artikkel

Ingrid Loftås, fysioterapeut, spesialfysioterapeut, Alverklinikken (tidligere Knarvik Fysioterapi). [email protected]

Målfrid Råheim, professor ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen.

Denne vitenskapelige originalartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 14. april 2020. Studien er godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD). Ingen interessekonflikter oppgitt.

PDF

Kort sagt

Graviditet og fødsel innebærer tap av kontroll, en følelse de unge kvinnene ikke var så kjent med fra tidligere.

Studien peker på hvor viktig det er at vi som helsearbeidere har øynene åpne for kulturens normer og sosiale vilkår som påvirker oss, vår helse og vårt velvære.

I et samfunn hvor tendensen er at vi eksponeres, kategoriseres, sorteres og diagnostiseres med tanke på det meste vi er, kjenner på og foretar oss, er det viktig å ta et steg tilbake, søke analytisk distanse og skape motstemmer.

Sammendrag

Bakgrunn: Fokuset på den gravide og postgravide kvinnekroppen hva gjelder helse, fysisk funksjon og utseende er økende. Hensikten med denne studien er å utforske hvilke(n) betydning(er) graviditet og spedbarnsfase har for kvinners erfaringer og syn på egen kropp i en tid preget av bestemte typer kroppsfiksering og sosiale mediers økende rolle.

Metode: Studien er forankret i den hermeneutiske tradisjon. Semi-strukturerte, individuelle intervjuer med 6 kvinner i alderen 20-30 år, som nylig hadde født sitt første barn, ble gjennomført og analysert ved hjelp av tematisk innholdsanalyse. Fenomenologisk kroppsforståelse og kulturteori står sentralt i tolkning av studiens empiri.

Funn: Kvinnene fortalte om et ambivalent forhold til egen kropp, knyttet til målet om å oppfylle og mestre morsrollens krav, forholde seg til egne og omgivelsenes kropps- idealer og samtidig ivareta seg selv. En sterk objektivering av egen kropp i denne fasen, samt følelsen av å miste kontroll over egen kropp var sentrale funn. Kvinnene trakk frem en kultur som fremmer og dyrker det perfekte, og hvordan eksponering for andres lykkelige «perfekthet» kan påvirke hvordan en selv har det. Samtidig ble kroppens egen iboende kraft utover egen kontroll beskrevet som en god og til dels overraskende erfaring, og morsrollen beskrevet som en ny og trygg identitetsmarkør.

Konklusjon: Kvinnenes fortellinger styrker kunnskapen om svangerskap og barseltid som utfordrende, også på nye måter. Sosiale medier bidrar til at bestemte former for kroppspress for de gravide og postgravide kvinnene får større spillerom. Behovet for å skape motstemmer er tydelig. Studien gir innsikt i en til dels ny problematikk som er relevant for fysioterapeuters praksis.

Nøkkelord: Kvinnekroppen, svangerskap og barseltid, kroppsideal, kroppspress, sosiale medier.

Abstract

The experience of a changing body through pregnancy: Young womens’ stories

Object: The focus on the pregnant and postpartum female body in terms of health, physical function and appearance is greatly increasing. The aim of this article is to explore the meaning of the pregnancy and postpartum period for women’s experiences with and consciousness of their body, in a time characterized by certain types of body fixation as well as the increasing role of social media.

Methods: Methodologically, the study is rooted in the hermeneutic tradition. Semi-structured individual interviews of 6 women, aged 20-30 years, who gave birth to their first child 3-9 months ago. Audiofile, transcribed and analyzed using thematic analysis. A phenomenological understanding of body and health as well as cultural theory is central to the interpretation of womens’ experiences and thoughts.

Results: The study brings knowledge about the womens’ ambivalent relationship with their bodies, where the goal is to fulfill the claims of motherhood, take care of themselves and look good. A strongly objectification of their own body during this phase, and an experience of losing control of their body, is central findings. They also give insight in a society that promotes and cultivates perfection, and the exposure of others happiness affect them in many ways. At the same time, they experience motherhood as a new identity, that releases them from some aspects of the social pressure.

Conclusion: The womens’ stories strengthen the knowledge of how going through pregnancy and maternity can be challenging, also in new ways. Social media contributes to a certain type of body image, also for the pregnant and postpartum female body subject. The study brings insight to some partly new issues that are relevant to physiotherapists’ practice.

Keywords: Female body, pregnancy and maternity, body image, social media.

Innledning

Denne studien handler om kvinnekroppen gjennom graviditet og tiden etter fødsel, og idealer og forventninger knyttet til den. Under og etter graviditet gjennomgår kvinnekroppen store endringer som er naturlige og selvfølgelige, men som også kan være utfordrende. For fysioterapeuter er denne tematikken aktuell fordi vi møter disse kvinnene på sykehus, helsestasjon, i klinikken og/eller på treningssentre. Vi jobber med levde kropper og bevegelse; kropper som er i stadig endring og som må ses i sammenheng med konteksten de er i.

Kvinner er tradisjonelt mer forbundet med kropp enn menn, og har levd med ulike typer kroppspress gjennom tidene (1). Et uttalt kroppsfokus er ikke noe nytt fenomen, for til enhver tid har ulike kroppsidealer rådet og kroppen har blitt vurdert på bakgrunn av mer enn bare funksjon. Tidstypisk kroppspress er blitt et anliggende av økende betydning i dag, forsterket ved sosiale mediers rolle, spesielt for de unge. Vi eksponerer oss selv og blir eksponert daglig gjennom Facebook, Instagram, Snapchat og lignende, noe som betyr at vi også står overfor nye og ukjente problemstillinger. Den gravide- og postgravide kvinnekroppen er intet unntak, og utsettes for nye typer kroppspress i vår tid. At den gravide kvinnekroppen ses på med et skjønnhetsdefinerende blikk kan være positivt, fordi det understreker at graviditet er naturlig, og at den gravide kroppen ikke er obskøn og må gjemmes bort. Det har bidratt til at den gravide kroppen aksepteres på nye måter. Også mammakroppen: som mødre som ammer sine barn på offentlige steder. Samtidig mister den med dette noe av sin magiske og private karakter.

Hashtaggen #fitmom har over 23,5 millioner innlegg på den sosiale mediekanalen Instagram, og viser kvinner som ikke lar graviditeten påvirke hvordan de spiser eller trener, og raskt er tilbake i «sitt gamle skinn». Nettartikler som «Gravidtrening: Så hardt kan du presse kroppen» (2) og «Fjerne magefett etter fødsel er mulig. Alt du trenger å vite.» (3) florerer, og får mange klikk. En av Norges største «influencere» la ut bilder fire dager etter både første og andre fødsel, og ved begge tilfeller poserte hun foran speilet i fint undertøy og vel utvalgt positur (4, 5). Bilder som dette høster like mye kritikk som ros; ros for å se fantastisk ut og tørre å vise det, kritikk for å seksualisere kvinnekroppen i en fase av livet som handler om noe helt annet.

Tidligere forskning har problematisert objektivering av- og skjønnhetsidealer knyttet til gravide- og postgravide kropper, og sosiale mediers økende rolle i forhold til dette (6, 7, 8, 9, 10). Mye er gjort på feltet internasjonalt, men lite i Norge (11, 12). Det er også lite forskning på kvinners erfaringer med egen kropp i denne fasen av livet. Basert på dette ble følgende problemstilling utarbeidet: Hva forteller unge kvinner som nylig har født sitt første barn om erfaringer i og med egen kropp og om forholdet de har til egen kropp?

Teoretisk rammeverk

Studiens teoretiske rammeverk knyttes til to ulike perspektiver. Det ene er den fenomenologiske forståelsen av kropp og helse. Det andre er kulturteori, som er med for å forstå viktige kulturelle betydninger, erfaring av kroppen og praksiser knyttet til iscenesettelse av seg selv som kropp er vevd inn i.

En fenomenologisk kroppsforståelse

Vi kan verken oppleve oss selv eller verden uten kroppen (13). Det er som kroppslige subjekter vi erfarer oss selv og bebor vår livsverden. Omverden er kjent for oss nettopp fordi vi som levde kropper står i et dialektisk og tvetydig forhold til omverdenen. Opplever vi at noe endrer seg i kroppen, som ved graviditet, endrer også omverden seg (14, 15). Selvfølelsen er vevd inn i kroppen gjennom erfaringer av det å være nettopp meg i samspill med andre. Kroppen er i høyeste grad en relasjonell kropp, og en levd kropp som erfarer og vet. Å være komfortabel i egen kropp gir frihet, mens misnøye vil holde en igjen. Uansett kommer vi ikke utenom kroppen, for den er ikke noe utenfor oss. Den er alltid og allerede et ufravikelig her og nå (13, 15).

Samfunns- og kulturperspektiv

Kjernen i et moderne samfunn er at det i større grad enn før er organisert rundt individer (16). Samfunnsvitere trekker frem selvrefleksivitet og formbarhet som karakteriserende for kulturen, og samfunnet vårt har gått fra å være et skjebnesamfunn til det vi i dag kan kalle et valgsamfunn (17). Familie, arv, bosted og sosial bakgrunn er ikke lenger like avgjørende i de unges utforming av verdier og mål. Valgsamfunnet fører med seg både prestasjonskrav og prestasjonsangst (17); rommet for ambisjoner, drømmer og lengsler øker, mens mulighetene for å omsette disse i handling ofte er begrenset. Resultatet kan bli et evig hig og et jag, etter noe som er større og bedre. Et mål om å utfylle sitt eget potensiale, oppnå fullkommenhet hva gjelder jobb, sosiale relasjoner, familie. Og ikke minst være den beste versjonen av seg selv; vakrere utseende, sterkere kropp, kontroll og selvbeherskelse. Tanken om at det kun er du selv som setter grenser for hva du kan klare å oppnå i eget liv, kan være like utmattende som frigjørende.

Metodologiske betraktninger og metodiske framgangsmåter

Metodologisk hører studien til i det hermeneutiske paradigmet. Hermeneutikk er en retning i filosofien som handler om fortolkning og forståelse som grunntrekk ved den menneskelige tilværelse (18). Forståelse av tekst, tale og handling begynner aldri på bar bakke, og utgår aldri fra et kunnskapens- eller forståelsens nullpunkt, ifølge Gadamer (18). Vi har alltid med oss en forståelseshorisont basert i en kollektiv historie, et språk og egen erfaringsbakgrunn. For å forstå noe nytt trengs det derfor bevissthet rundt dette. I forskningssammenheng betyr det at for å kunne nå frem til gyldige tolkninger av vesentlige betydninger i for eksempel et intervjumateriale, krever det at forsker setter egen forforståelse på prøve og stiller seg åpen. I møte med andres erfaringer og i analyse av tekstmaterialer kreves det både innlevelse og analytisk distanse.

Design og utvalg

Studien er en kvalitativ studie med semi-strukturerte, individuelle intervjuer med seks kvinner i alderen 20-30 år. Samtlige hadde født sitt første barn i løpet av siste 3-9 måneder da intervjuene ble gjennomført. Antallet kvinner ble avgjort av når materiale var tilstrekkelig rikt til å besvare forskningsspørsmålet, samt hvor mange som viste interesse sett i sammenheng med forskers tidsramme og kapasitet. For å få et homogent utvalg, ble kun kvinner med vestlig bakgrunn inkludert. En kan ikke utelukke at kvinner med bakgrunn i et større mangfold av kulturelle normer og verdier enn det den vestlige kulturen alene byr på, forbinder kropp, graviditet og barseltid med flere betydninger og innretter seg på både samme og andre måter enn hva de som har en vestlig bakgrunn gjør. Deltakerne skulle også ha et forhold til sosiale medier og trening, siden dette er aspekter som det legges vekt på i de unges verden i dag. Informantene ble rekruttert via tredjeperson fra tre ulike instanser: helsestasjon, fysikalsk institutt og gravid/barsel-treningsgrupper. Intervjuene ble tatt opp på lydfil og transkribert «verbatim» av førsteforfatter. For å utdype spesielt interessante tema i de første intervjuene, ble det tatt kontakt med kvinnene for å gjøre et oppfølgingsintervju. To ble intervjuet en gang, mens fire av informantene ble intervjuet to ganger.

Analyse

Intervjumaterialet ble analysert ved hjelp av tematisk innholdsanalyse med aktiv koding, søk etter tema og mønstre (19). Metoden er gunstig ettersom den er velegnet for å identifisere, analysere og rapportere tematiske mønstre i kvalitative datamaterialer, samtidig som den er fleksibel (19). En av metodens utfordringer er fraværet av klare, konkrete retningslinjer, som kan være både en styrke og en svakhet. Det var derfor hensiktsmessig å gjøre analysene innen et eksisterende teoretisk rammeverk som ga ytterligere føringer.

Forforståelse og refleksivitet

Å være bevisst egen forforståelse og å opparbeide analytisk distanse har vært vesentlig underveis. Refleksivitet er sterkt trukket frem i kvalitativ forskning (20). Teoriperspektivene har vært styrende for hvordan empirien er forstått og tolket, og førsteforfatters faglige bakgrunn som fysioterapeut har bidratt til utviklingen av forskningsspørsmål i denne studien. Erfaringer med gravide- og barselkvinner i faglig sammenheng har vakt nysgjerrighet og gitt motivasjon for å forske på denne gruppen.

Funn

Studiens funn er favnet i tre kjernetemaer: Kroppen min og mammakroppen: dilemmaer og ambivalente følelser; Den åpne kvinnekroppen: folks meninger og press og Det medieskapte: påvirkningskraft og motkraft.

Kroppen min og mammakroppen: dilemmaer og ambivalente følelser

«For min del så har det vært litt sånn at jeg ikke har villet gått inn for å slanke meg heller. (...) Sånn som det er nå så føler jeg ikke at kroppen min er min, den er på en måte hennes enda. Fordi jeg er jo matfatet hennes. Så i hodet mitt tenker jeg at jeg ikke kommer til å gjøre noen drastiske tiltak før jeg er ferdig å amme (...).» (Informant 5)

«Sånn utseendemessig er jeg egentlig stort sett fornøyd med kroppen min. Men jeg har et litt sånn, ja, ambivalent forhold til kroppen egentlig. (...) Det var ikke gitt at jeg skulle få barn, så fikk jeg barn, men så er jeg fortsatt veldig skuffet over at kroppen ikke klarer det den skal klare. Jeg føler meg veldig sviktet av kroppen fordi jeg ikke har fått muligheten til å amme. Det kjenner jeg veldig på.» (Informant 6)

Informantene var bevisste på å ivareta «mammakroppen» for seg selv og barnet. Under svangerskapet ble valg om trening og kosthold påvirket av at de hadde et voksende barn i magen, og i etterkant av fødsel sto egenkroppens funksjonalitet og det å holde seg skadefri og frisk sterkere for dem enn mål som gjaldt å komme tilbake til utseende slik det var før graviditeten. Vekten var likevel et tema knyttet til dilemmaer med tanke på hensynet til egne ønsker versus barnets beste. Kvinnene beskrev forventninger de hadde hatt til at kroppen skulle komme tilbake til før-kroppen kort tid etter fødsel, og fortalte om frustrasjon og forhandling med seg selv med tanke på (u)rimeligheten av dette. Kvinnenes historier omfattet også skuffelse og frustrasjon over ikke å mestre viktige funksjoner knyttet til morskroppen, som for eksempel amming. De hadde forventninger om at dette skulle gå av seg selv. Opplevelsen av at det var utenfor egen kontroll innebar for dem det gjaldt både en sorgprosess og konstante forhandlinger med seg selv om at de var gode nok som mødre likevel. Følelsen av å miste kontroll skapte altså usikkerhet og frustrasjon når utfallet ikke var som de forutså og ønsket seg. De kjente seg sviktet av egen kropp. Men, det skapte også overraskelse og trygghet når egenkroppen viste seg «å ordne opp på egenhånd», som for de kvinnene som naturlig gikk tilbake til det de hadde veid før graviditeten, uten å legge i en innsats selv.

Den åpne kvinnekroppen: folks meninger og press

«Det er liksom sånn at enten er du for stor eller så er du for liten som gravid. Når du er gravid så skal alle ha en mening om kroppen din og alle har lov til å ha det, og folk tar på deg uten å spørre om det, folk kommenterer og det er samtaleemne overalt. Noe som rett og slett hadde vært helt uhørt i en annen situasjon eller setting, blir liksom lov når det gjelder en gravid.» (Informant 6)

«Nå ammer jo jeg da, men hvis jeg ikke hadde ammet så hadde jeg sikkert fått gjennomgå altså. (...) Jeg merker jo selv at de som kommer med pulver til en liten baby, så tenker jeg ’hvorfor ammer ikke den dama’. Men det blir jo helt feil, det er sikkert tusen grunner til at hun ikke gjør det.» (Informant 1)

Kvinnene følte at å være en gravid kropp ga andre rundt dem en ny frihet til å kommentere og mene. Både i form av direkte uttalelser som «så stor/liten mage du har», og i form av mer indirekte spørsmål som «venter du tvillinger?» eller «spiser du nok?». Det ble videre poengtert at kommentarer gjorde dem selv bevisste og for enkelte ikke minst usikre på egen kropp. Selvkritiske tanker de i utgangspunktet ikke hadde tenkt kom som et resultat av andres tanker og meninger. Det var også tydelig at andres aksept var viktig for egen aksept. Kvinnene lot andres meninger og forventninger påvirke forholdet deres til kroppen sin. Satt på spissen var det som om de sto på utstilling og lot publikums «poengscore» bidra til å avgjøre om de selv var fornøyde eller ikke. En redsel for ikke å leve opp til idealer og forventninger, for å ikke være bra nok og føle seg bra nok var til stede i deres fortellinger. Kvinnene fortalte også om et press rundt å legge ut perfekte bilder i sosiale medier – og innforstått – et press om å nyte barseltiden, og i det hele tatt å være lykkelige og fornøyde.

Det medieskapte: påvirkningskraft og motkraft

«Man blir kanskje mer påvirket enn man tror. Det er jo en grunn til at man tenker at man skal komme seg tilbake så fort som mulig. Det er fordi man blir påvirket av andre som har født, og som ser bra ut et par uker etterpå, sant. Også ser man på seg selv etter fire måneder også har man fortsatt den litt sånn flabby magen. Også tenker man herregud kommer man noen gang tilbake til der man var.» (Informant 5)

«Jeg ser gravidebilder på Instagram, folk som legger ut uke for uke oppdatering der de står i undertøyet og viser frem magen sin. Jeg skjønner ikke behovet for å vise det frem, legge det ut. (…).» (Informant 6)

Sosiale mediers rolle og fokuset på «det perfekte», derunder også den perfekte kroppen, var et tema informantene hadde mye å si om. Presentasjonen av mediebildets rosenrøde småbarnsfase, bidro til at følelsen av å ikke være tilfreds på mange måter ble ansett som «forbudt». Noe som igjen forsterket potensielle negative følelser. Er det bare jeg som er misfornøyd? Hvorfor får «alle andre» det til? Kvinnene hadde mange tanker om hvordan synlighet og eksponering påvirket dem, og det ble løftet frem at kroppsidealene som ble presentert, både for gravide, postgravide og ikke-gravide kvinner, var uoppnåelig for de fleste. Informantene var ærlige på at det som rørte seg i mediebildet hadde innvirkning på dem, men de sa også noe om at de var bevisste på at mye var retusjert, iscenesatt og ikke ga et bilde på virkeligheten. Dessuten prøvde flere å beskytte seg mot og stille seg kritiske til både den voldsomme eksponeringen i sosiale medier i seg selv, hva de selv la ut av bilder og ikke minst til idealene som ble fremholdt om kvinnekroppen og livet som nybakte mødre. De skapte motstemmer i sin egen prosess.

Diskusjon

Funnene fra denne studien har klare paralleller til publiserte studier (6, 7, 8, 9, 10, 11, 12), som har vist at med en endret kropp i kombinasjon med en ny rolle og tilværelse som mor, bringer tiden som gravid og småbarnsmor med seg utfordringer med tanke på kroppsbilde og selvfølelse.

Objektivering og tap av kontroll

For kvinnene som ikke var komfortable med fasong og størrelse, var følelsene for egen kropp med på å definere deres tilstedeværelse og møte med omverdenen. I en fenomenologisk forståelse er erfaringen av egenkroppen tvetydig; egen kropp objektgjøres i erfaringen, samtidig som egenkroppens subjektposisjon er ufravikelig og alltid den grunnen enhver objektgjøring av egen kropp står på (14). Denne dobbeltheten, som alltid er til stede i erfaringen, kan ytre seg på ulikt vis. Kvinnene som kjente seg sviktet av egen kropp når de ikke mestret å amme eller ikke gikk ned i vekt etter fødselen slik de ønsket eller forventet, beskrev kroppen med distanse. De snakket om den og til den. Tanken i seg selv om at egen kropp har sviktet deg, forteller noe om denne distansen; dette er «egentlig» ikke meg, det er kroppen min som «gjør» dette mot meg. Det forteller også noe om følelsen av tap av kontroll. Graviditet og fødsel innebærer jo nettopp tap av kontroll. En følelse de unge kvinnene ikke var så kjent med fra tidligere. Nåtidsmennesket er blitt mer vant med budskapet om at vi kan kontrollere kroppene våre. Det er et imperativ i vår tid om at helsen vår og utseendet vårt kan vi nærmest velge, det er tidens mantra. Dette bakteppet kan tolkes å være en del av grunnen til at følelsen av å miste kontroll for kvinnene opplevdes som et nederlag, men også som en overraskelse og noe trygt. Noe som er et paradoks når vi vet at graviditet, fødsel, amming o.l. er umulig å kontrollere.

Samtidskroppen

Vårt speilbilde må sees sammen med vårt indre. Speilet gir et øyeblikksbilde av det ytre, men handler også om forestilling om en selv (21). Hvis det du ser i speilet ikke samsvarer med det en ønsker å se, kan det lede til konflikt med en selv. Selviakttakelse beskrev kvinnene som ble intervjuet i denne studien, både når de inntok et betraktende blikk på sin gravide kropp, og på kroppen sin etter graviditet og fødsel. Selviakttakelsen ble ikke minst forsterket ved andres blikk og kommentarer, og ved sammenligning med andres perfekte kropper og vellykkethet på sosiale medier. Men kvinnenes bearbeidelse av seg selv indikerer også motkraft. De forhandlet med seg selv om hva endringene egenkroppen gjennomgikk skulle bety for dem. Som beskrevet innledningsvis kritiseres kjente profiler for seksualisering av kvinnekroppen i en fase av livet som tradisjonelt har handlet om noe helt annet. Barseltiden som den eneste fasen i en fruktbar kvinnes liv hvor en er fri fra sex- og utseendefokus, synes truet. Tidens imperativ om kroppens formbarhet og valg (1) – her i form av tilbake til den før-gravide kroppen som ønsket og mulig nærmest uken etter fødselen – er en ekstrem variant. Det er likevel bekymringsfullt om kvinnekroppens endrede utseende i denne fasen av livet omfattes med så mye negativ oppmerksomhet at helsen til mammaen og babyens avhengighet av mors- kroppen for sitt ve og vel skulle stå i fare for å komme i annen rekke.

Det er også vesentlig å reflektere rundt utseendefokuset generelt, og hva det egentlig har å si for livskvaliteten vår. Kjennetegn ved menneskelige grunnvilkår har å gjøre med tilknytning, tilhørighet og bekreftelse fra andre mennesker (22). Både tilknytning og tilhørighet kan også handle om utseende, selv om en kan si at det alltid handler om mye mer. Det samme kan vi si om bekreftelse fra andre mennesker. Ser vi bekreftelse i lys av dagens høyteknologiske samfunn handler det fortsatt om grunnleggende tilknytning i nære relasjoner. Men, det handler også om kommentarer fra folk du møter, om «likes» og kommentarer på bilder du legger ut. Dette er noe vi ikke kan legge fra oss eller ta en pause fra; det er der hele tiden, i alle fall for unge mennesker.

Refleksivitet, troverdighet og overførbarhet

Spørsmålene om gyldighet leder til et krav om en synlig rød tråd som viser den logiske forbindelseslinjen mellom problemstillingene en ønsket å belyse, relevansen av valgte teoretiske perspektiver og metodiske framgangsmåter og et tilstrekkelig rikt datamateriale som belyser problemstillingen (23). Jeg har argumentert for valg av teori og metodiske tilganger. Dette har vært synlig gjennom denne studien. Med dette som bakgrunn har jeg presentert sentrale tematikker fra materialet, og fordypet forståelsen av disse i forhold til relevante teoriperspektiver i diskusjonen. Dette er det samlede kunnskapsbidraget. Det er viktig å peke på at empirisk kunnskap som dette ikke er gyldig til alle tider og alle steder, og feltet der kunnskapen innhentes vil være med å avgjøre kunnskapens rekkevidde og gyldighet (23). I dette tilfellet gjelder kunnskapen i første rekke unge, etnisk norske kvinner som for første gang har blitt mødre, selv om man kan argumentere for mulig overførbarhet også til andre kvinner i ulike livsendrende situasjoner. Refleksivitet er videre sentralt i denne type studie (20), og i dette tilfellet er studien gjort av en kvinnelig fysioterapeut i samme aldersgruppe som kvinnene som deltok. Det har vært avgjørende for interessen for dette feltet og for tolkning underveis, og både gjenkjennelse og overraskelse i forhold til kvinnenes fortellinger har fulgt med. Å stille seg undrende overfor konkrete erfaringer og å spørre om igjen etter første runde med intervju har bidratt til dybde og berikelse av materialet.

Avslutning

Ved å utdype sentrale funn sammenlignet med tidligere publisert forskning, med teori og egne refleksjoner, er denne studien med på å bidra til økt innsikt i kvinners erfaringer og tanker om egen kropp i denne skjellsettende fasen i livet.

Analysen brakte frem en sterk ambivalens i kvinnenes forhold til egenkroppen som sin kropp og morskroppen/barnets kropp. Kvinnene ønsket for sin del egen kropp tilbake til normalen hva gjaldt vekt, fasong og funksjon så fort som mulig, samtidig som barnets avhengighet av morskroppen var et sterkt anliggende. Den sterke objektiveringen av egen kropp var slående, samt troen på viljens kontroll over kroppen som ble rokket ved i denne tiden. Dette innebar usikkerhet, men også trygghet. Kvinnene beskrev hvordan det var å leve egenkroppen i store, men naturlige endringer, og samtidig forholde seg til «formbarhetskroppen» etter egne og tidens idealer. Motsetningsfylte idealer og krav fremsto som uoppnåelige og bidro til å kjenne seg sårbar og til frustrasjon, men også til forhandling med seg selv og motstand.

Studien gir oss et øyeblikksbilde av hvordan det er å være i en kropp i endring, i vår tid. Kvinnenes stemmer berørte det helsepolitisk riktige, men også ærlig og brutalt egne erfaringer. Studiens funn gir gjenklang i en selviakttagende kultur, der kropper anses som formbare uansett tilstand og situasjon. Ikke minst peker studien på hvor viktig det er at vi som helsearbeidere har øynene åpne for kulturens normer og sosiale vilkår som påvirker oss, vår helse og vårt velvære.

Referanser

1. Thornquist, E. (2016) Fysioterapi og medikalisering, del I. Fysioterapeuten (6, pp 26-28) URL: http://fysioterapeuten-eblad.no/dm/fysioterapeuten-6-16/

2. Snarby, A. (2017, 09.01) Gravidtrening: Så hardt kan du presse kroppen. kk.no. Hentet fra: https://www.kk.no/mamma/gravidtrening-sa-hardt-kan-du-presse-kroppen-66595448

3. Maldonado, M. (2018). Magefett etter fødsel. www.sweetbeautyoslo.no. Hentet fra: https://www.sweetbeautyoslo.no/hvordan-far-man-fjerne-magefett-etter-fodsel/

4. Kirkelund, K. (2016). Fotballfrue gjør det igjen - delte magebilde 4 dager etter fødsel. Tv2.no, 16.09.2016. Hentet fra: https://www.tv2.no/a/8593125/

5. Treborg, I. A. (2013) Slik ser “Fotballfrue” ut 4 dager etter fødsel. Tv2.no, 28.11.2013. Hentet fra: https://www.tv2.no/a/4165291

6. Claydon E.A, & Davidov D.M, & Zullig K.J, & Lilly C.L, & Cottrell L, & Zerwas S.C (2018) Waking up every day in a body that is not yours: a qualitative research inquiry into the intersection between eating disorders and pregnancy. BMC Pregnancy Childbirth. 2018 Nov 29;18(1):463. doi: 10.1186/s12884-018-2105-6. Hentet fra: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/30497443.

7. Hicks, S. & Brown, A. (2016) Higher Facebook use predicts greater body image dissatisfaction during pregnancy: The role of self-comparison. Midwifery. 2016 Sep;40:132-40. doi: 10.1016/j.midw.2016.06.018. Hentet fra: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/27428109

8. Liechty, T. & Coyne, S.M. & Collier K.M & Sharp, A.D. (2018) ”It’s Just Not Very Realistic”: Perceptions of Media Among Pregnant and Postpartum Women. Health Communication, 2018 Jul;33(7):851-859. doi: 10.1080/10410236.2017.1315680. Hentet fra: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/28467123

9. Neiterman, E. & Fox, B. (2016) Controlling the unruly maternal body: Losing and gaining control over the body during pregnancy and the postpartum period. Social Science & Medicine Volume 174, February 2017, Pages 142–148. Kan hentes fra: https://doi.org/10.1016/j.socscimed.2016.12.029

10. Pasmanabhan, U. & Summerbell, C.D. & Heslehurst, N. (2015). A qualitative study exploring pregnant women’s weight-related attitudes and beliefs in UK: the BLOOM study. BMC Pregnancy Childbirth. 2015 Apr 22;15:99. doi: 10.1186/s12884-015-0522-3. Hentet fra: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/25895679

11. Jamtøy, V. (2016) “Tilbake til utgangspunktet -en diskursanalyse om kvinners forhold til sin postgravide kropp”. Masteroppgave i tverrfaglige kulturstudier Fordypning i likestilling og mangfold Institutt for tverrfaglige kulturstudier NTNU. Trondheim 2016

12. Ravn, M.N. (2004) “En kropp: To liv. Svangerskapet, fosteret og den gravide kroppen: en antropologisk analyse”. (Doktoravhandling). Sosialantropologisk institutt. Fakultetet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU, Trondheim.

13. Engelsrud, G. (2006). Hva er kropp. 1. utg. Oslo, Universitetsforlaget.

14. Merleau-Ponty, M. (1999). Om sprogets fænomenologi. Udvalgte tekster. ”Hvad er fænomenologi” (1945), s.16-34. København: Gyldendal.

15. Råheim, M (2001). Kvinners kroppserfaring og livssammenheng. En fenomenologisk - hermeneutisk studie av friske kvinner med kroniske muskelsmerter. (Doktoravhandling). Universitetet i Bergen.

16. Aakvaag, G. (2006). Individualisering - en sosiologisk modell. Sosiologisk tidsskrift 04 / 2006 (Volum 14) S. 326-350. Hentes fra: https://www.idunn.no/st/2006/04/individualisering_-_en_sosiologisk_modell

17. Ziehe, T. (1986). Inför avmystifieringen av världen : Ungdom och kulturell modernisering (p. Postmoderna tider? Stockholm : Norstedts, 1986). Stockholm.

18. Kvale, S & Brinkmann, S. (2015). Det kvalitative forskningsintervjuet. Gyldendal Norsk forlag.

19. Braun, V. & Clarke, V. (2006). Using thematic analysis in psychology. Qualitative Research in Psychology, 3(2), 77–101.

20. Stige, B. Malterud, K. & Midtgaarden, T. (2009). Towards an agenda for evaluation of qualitative research. Qualitative Health Research 19(10), 1504-1516. Hentes fra: https://journals-sagepub-com.pva.uib.no/doi/pdf/10.1177/1049732309348501

21. Skårderud, F. (2013). Selvportrettet: En introduksjon. Selviakttakelsen: Om øyet, ansiktet og kroppen i speilet. Om selvportretter som portretter av selvet gjennom tidene. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 50, nummer 4, 2013, side 298-306. Hentes fra: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=317714&a=2

22. Bjørlykhaug, S.K (2016). “Psykomotorisk fysioterapi for flinke piker”: Fysioterapeuters erfaringer og refleksjoner fra klinikken. Akademisk avhandling, Universitetet i Tromsø.

23. Malterud, K. (2011). (3. utgave) Kvalitative metoder i medisinsk forskning – en innføring. Oslo: Universitetsforlaget.