Fornemme, lytte, forstå - samvalg som gjensidig samspill

Randi Sviland, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet. randi.sviland@hvl.no.

Line Merete Giusti, psykomotorisk fysioterapeut ved Strandgaten fysioterapi AS, Bergen.

Lars Martin Myhre, artist og komponist.

Brynjulf Stige, professor ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen.

Denne fagartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 31.mai 2023. Ingen interessekonflikter oppgitt.

PDF

Sammendrag

Samvalg er av stor betydning for å styrke ivaretakelse av den enkelte pasient, men forutsetter at problemene kan identifiseres og at kunnskap om gode tiltak finnes. Ikke minst kreves kommunikasjonsferdigheter. Fysioterapi utfolder seg ofte i umiddelbar og uforutsigbar samhandling, hvor mye er implisitt, irrasjonelt og sårbart. Da framheves sansevár oppmerksomhet og felles søken etter mening. Artikkelen utforsker hva fysioterapeuter kan lære fra kunstneriske prosesser om kommunikasjonsferdigheter som kan styrke pasientens muligheter til å utfolde og uttrykke seg ut fra egne premisser. Teori om sansning, resonans og etikk framhever estetiske kunnskapsformers potensiale til å stimulere sensitivitet til det som ikke er direkte tilgjengelig gjennom rasjonelle begreper; kunsten å fornemme, lytte og å forstå i gjensidig samspill som åpner rom. Slike skapende prosesser, i konkret samhandling mellom aktører, vektlegger kreative og demokratiske potensialer i kommunikasjon, relasjon og samhandling. Slik kompetanse kan styrke samvalg i praktisk utøvelse av fysioterapi, ved å våge å la seg styre og å inngå i samspill med pasientens uttrykk i bevegelser, tone, rytme og fortelling, sammen med fagkunnskap og praktisk ferdighetskompetanse. Pasientens umiddelbare medskapende bidrag kan da gjøre at behandlingen oppleves betydningsfull og relevant, en uvurderlig virksom ressurs.

Nøkkelord: Samvalg, kommunikasjonsferdigheter, kunstneriske prosesser, sansning, resonans og etikk.

Abstract

Sensing, listening, understanding - Shared decision making as mutual interaction

Shared decision making is important to strengthen care for the individual patient, but requires that the problems can be identified, and that knowledge of good treatment exists. Communication skills are essential. Physiotherapy often unfolds in immediate and unpredictable interaction, where much is implicit, irrational, and vulnerable. This emphasizes sensuous attention and the common search for meaning. The article explores what physiotherapists can learn from artistic processes about communication skills that can strengthen the patient's opportunities to unfold and express themselves on their own terms. Theory of sensation, resonance, and ethics highlights the potential of aesthetic forms of knowledge to stimulate sensitivity to what is not directly accessible through rational concepts; the art of sensing, listening and understanding in mutual interaction that opens space. Such creative processes, in concrete interaction between actors, emphasize creative and democratic potentials in communication, relationship, and interaction. This competence can strengthen shared decision making in clinical physiotherapy, by daring to let oneself be controlled and to interact with the patient's expression in movements, tone, rhythm, and narrative, together with professional knowledge and practical skill competence. The patient's immediate co-creative contribution can then make the treatment feel significant and relevant, an invaluable efficient resource.

Keywords: Shared decision making, communication skills, artistic processes, sensation, resonance, and ethics.

Innledning

Samvalg eller delt beslutningstaking befinner seg i skjæringspunktet mellom pasientsentrerte kommunikasjonsferdigheter og evidensbasert medisin, og er ansett som den beste tilnærmingen til god pasientbehandling (1). Samvalg skal med andre ord bygge bro mellom implementering av evidensbasert kunnskap og enkeltindividets behov og rettigheter, og styrke pasientsentrert tilnærming i helsevesenet. Kompetansemål for samvalg for helsepersonell tar utgangspunkt i etiske retningslinjer, brukermedvirkning, forskning og lovverk om når og hvordan pasienter skal informeres og involveres i beslutninger. Styrking av helsepersonells kompetanse vektlegger: (1) å kunne innhente og formidle ulike typer kunnskap til pasienten, (2) å kunne innhente og presentere kunnskap om hva pasienter kan forvente seg, (3) å kunne bistå pasienter i å veie kunnskap om fordeler og ulemper, og (4) å kunne gjennomføre en god beslutningsprosess om behandlingsalternativer sammen med pasienten. Kommunikasjonskompetanse og evnen til å involvere og anerkjenne pasienten, slik at pasienten selv oppfatter seg verdsatt og respektert, vektlegges (2).

Samvalg er av stor betydning for å styrke helsevesenets ivaretakelse av den enkelte pasient. Kunnskap om og evnen til å formidle muligheter og risiko ved ulike behandlingstilnærminger anses som viktig. Samtidig bygger dette redskapet på noen forutsetninger som ikke alltid er til stede. En autonom, rasjonell og mestrende pasient kan gjør sine informerte valg, og kan håndtere og ha god nytte av dette redskapet. Når forutsetningene ikke ligger til rette for en slik prosess, må imidlertid behandling ofte baseres på en felles søken etter mening der pasientens sårbarhet og irrasjonelle sider gis større rom. Da framheves sansevar oppmerksomhet mot pasientens eksplisitte og implisitte uttrykk, og behandlernes ansvar for å tone seg inn til hva som er på spill for pasienten (3, 4, 5, 6).

Forskning viser at den terapeutiske alliansen har stor betydning for effekt av fysioterapi (7). En sentral oppgave for fysioterapeuter er derfor å skape et terapeutisk miljø der mennesker kan komme seg, heles og utvikle seg i denne mellommenneskelige relasjonen. At pasient og terapeut er sammen om å skape en behandlingsrelevant fortelling styrker forbindelsen mellom dem og pasientens tilslutning til behandling (8). Selv om klinisk praksis i umiddelbare situasjoner er avhengig av å basere seg på erfaringsnære og kontekstuelle elementer, vektlegges dette lite akademisk, og det gis ofte begrenset legitimitet. Intensjonen med denne fagartikkelen er å løfte fram disse dimensjonene ved gode samvalgsprosesser og å undersøke hvordan helsefag som fysioterapi kan lære fra kunstneriske kommunikasjonsformer.

Samvalg i konkret samhandling

Gode samvalgsprosesser forutsetter at helsepersonell har tilstrekkelig kommunikasjonskompetanse. Mange studier har imidlertid vist at terapeuter trenger å utvikle sine kommunikasjonsferdigheter (9, 10, 11). Personsentret samvalg bør inneholde flere dimensjoner enn kun den språklige, rasjonelle uttrykksformen. Et for sterkt fokus på at en person er i stand til verbalt å fortelle klart hva som er på spill, kan overskygge andre variasjoner av samhandling mellom pasient og profesjonell, variasjoner som er nødvendig for at behandling og omsorg faktisk kan erfares som personsentrert (12). God kommunikasjon er mer enn å gi god informasjon, og evnen til å involvere og anerkjenne pasienten vektlegges (2). Da er det nødvendig å forstå hva slik kompetanse kan være i praktisk faglige utøvelse, og hvordan en kan utvikle slike evner.

Hensikten med artikkelen er å utvide samvalgsbegrepet, og å åpne det mot konkret samhandling slik dette folder seg ut minutt for minutt, hvor fysioterapeutens evne til å involvere og anerkjenne pasienten spilles ut, og der terapeutens innstilling er avgjørende for om pasienten opplever seg verdsatt og respektert. Pasienter har svært ulike språklige og kognitive forutsetninger, og et kommunikasjonsbegrep med sterk vekt på kognitive prosesser basert på autonome, rasjonelle og mestrende forutsetninger strekker ikke til. Det kreves noe mer. Fysioterapi utspiller seg i umiddelbare konkrete og ofte uforutsigbare situasjoner, der nye oppdagelser og muligheter kan vokse fram gjennom sanselige og bevegelige erfaringer som er forut for språket, og som kan være kilde til forståelse og ny innsikt for både pasient og terapeut.

Slike prosesser kan ha noe til felles med skapende kunstnerisk utøvelse. Tilegnelsen er et resultat av uttrykkets kraft til å endre noe i en mottaker. Å skape kunst innebærer å finne uttrykksformer som setter andre i sving ut fra sine egne premisser (15, 17). Da må kunstuttrykket ha struktur og språk som er tilstrekkelig åpent slik at mottakers livsverden settes i spill med det kunstneriske uttrykket. Vi utforsker derfor hva fysioterapeuter kan lære av kunsten og spør:

Hva kan fysioterapeuter lære fra kunstneriske prosesser om kommunikasjonsferdigheter som kan styrke pasientens muligheter til å utfolde og uttrykke seg ut fra egne premisser?

Med utgangspunkt i utvalgte eksempler, og med Hartmut Rosas teori om resonans (13) og Knud E. Løgstrups fenomenologi om stemt sansning og etikk (14, 15) som omdreiningspunkt, framhever vi hvordan relasjonelle erfaringer i sansning, bevegelse og refleksjon understøtter hverandre. Ved å kombinere ulike skrivesjangere, utforskes musikk og poetisk språk som kilde til å fremme terapeutisk kommunikasjonskompetanse.

Hoveddel

Kunsten å fornemme, lytte og å åpne rom

Fysioterapi bygger på et bredt tilfang av kunnskapsformer basert på naturvitenskaplig så vel som humanistiske og samfunnsvitenskapelige tilnærminger. Samtidig er det en praksis som alltid vil befinne seg i en spesifikk sosial og kulturell kontekst, der både pasient og fysioterapeut er bærere av sin egen historie. Behandlingssituasjoner er ofte ladet med mye som ikke utrykkes eksplisitt, som er skjult og implisitt og kanskje ikke engang er kjent for pasienten selv. Da utfordres terapeuters kapasitet til å fornemme pasientens kroppslige, rytmiske og lydlige uttrykk. I samhandlingen mellom dem vil det være en gjensidig sanse- og erfaringsnær dimensjon som vi aldri kommer utenom. I hands-on praksis kan berøringssamspillet illustreres med «dans» som metafor, der terapeuten har et overordnet ansvar i å føre an. I dansen må den som fører også følge sin partner. Lik dansen er behandlingsrelasjonen noe felles og samskapt, terapeut og pasient imellom. Å føre forutsetter evne til å følge og hvor det fører hen er derfor også noe felles og samskapt terapeut og pasient imellom (16). Pasientene sanser seg selv, men også hva fysioterapeuten gjør, og slik fornemmer hennes intensjoner. Fysioterapeuten observerer, berører, palperer og beveger, og sanser pasienten og seg selv gjennom et mylder av førspråklige inntrykk.

Estetikk viser til kunnskap som kommer gjennom sansene. Estetiske uttrykk som gjør inntrykk har skapt rom for mottakeres opplevelser og refleksjoner. Mellommenneskelige prosesser som blir kunstneriske har dype biologiske røtter i et fellesmenneskelig behov for å uttrykke seg og løfte noe ut av det mest hverdagslige eller ordinære. Det er da ikke uttrykkets form i seg selv som gjør det kunstnerisk, men en mellommenneskelig bestrebelse. Kunst er en prosess, en handling, «making special» som Ellen Dissanayake (17, s. 74-106) kaller det med referanse til etologisk evolusjonsteori.

I fysioterapi er ikke hensikten å skape eller å bruke kunst, men erfaringer fra kunstnerisk utøvelse kan lære fysioterapeuter noe grunnleggende om å rydde plass og legge til rette for den en skal kommunisere med. I fysioterapi har terapeutene ansvaret for å forme og tilpasse samspillet mellom åpen mottakende sansning på den ene siden og struktur informert av faglig kunnskap og kompetanse på den andre siden.

Implisitt samvalg i sansning og bevegelse

Samvalg kan tre umiddelbart fram som en skapende prosess mellom pasient og terapeut i en gitt situasjon. En fysioterapeut (LMG) beskriver sitt første møte med en fremmedspråklig kvinne som kommer for å få hjelp med sine vonde knær:

--

Pasienten står på gulvet i rommet

Hun har dårlig balanse

Holder hardt i hånden min

Kjolen går helt ned til gulvet

Hun løfter den opp slik at jeg kan se de vonde bena

Knærne bøyes og strekkes

Vi begynner å gynge i takt

Armene svinger med

Foran oss og ned igjen

Hun nynner

--

Lær meg det du synger

Ber jeg

Soomaliyeey toosoo!

Toosoo isku tiirsada eey!

En sang fra hjemlandet

Ansiktet hennes åpner seg

Vi blir stående

Syngende

Gyngende

Hun sier

Hun har det bedre nå

--

Fysioterapeuten fornemmer kvinnens utrygghet. Hun er på gyngende grunn. Med en hånd å holde i slipper hun å være så redd og så aleine, da kan hun begynne å bevege de vonde leddene. Ved å bli med pasienten og å følge henne toner fysioterapeuten seg sansevárt inn til pasientens rytme. Med kjennskap til sammenhenger i kroppens struktur og bevegelsers resonans gjennom hele kroppen, kan fysioterapeuten initiere armenes bevegelse til å svinge med, så kneleddene inngår i en bølge av bevegelse som sprer seg gjennom hele kroppen. I åpenhet til pasientens bevegelse stemmer fysioterapeuten seg inn til rytmen og takten i hennes bevegelse. Med faglige vurderinger og intensjon om å bringe mer frihet inn i bevegelsen bruker hun sin kompetanse til å skape en målrettet struktur. Når tonene fra sangen melder seg og fysioterapeuten lærer og synger med, får pasientens livsverden og kulturelle kontekst plass. Sammen med en ukjent profesjonell person, i et ukjent rom, i et fremmed land og språk, åpnes rommet slik at de er sammen om noe som er kjent og noe som er fremmed, på hver sin måte. De gynger og svinger i felles rytme og tone som en organisme, vokst ut av et konkret kroppslig samarbeid der samvalg er implisitt i samhandlingen. Når pasient allerede etter første time opplever å ha det bedre, må en kunne si at behandlingen, i all sin enkelhet, åpner rom for endring.

Resonans og poetisk terapeutisk innstilling

Hvor mye og hva som er på spill for en pasient, og betydningen av å bli tatt eller ikke bli tatt imot varierer. Et annet drama kommer til uttrykk i et dikt «Thea», skrev mange år etter en innleggelse på psykiatrisk sykehus:

--

Jeg kom til dere

Jeg var ikke den voksne kvinnen som dere så

Jeg var en liten jente på 5 år som følte seg i veien for verden

Jeg var en liten jente på 10 år som følte seg så ekkel og skitten

Jeg var en liten jente som lurte på hvorfor hun var så vanskelig å elske

Jeg lengtet etter kjærlighet

Jeg lengtet etter å bli sett

Jeg lengtet etter at noen skulle se hvor vondt det var å føle det sånn

Jeg hadde ikke flere krefter igjen til å være sterk og “greie meg sjøl”

--

Jeg fikk en pille

En rosa og en hvit, to ganger daglig

--

Diktet handler ikke bare om fysioterapi, men «Thea» har også hatt fysioterapi for ryggsmerter. Tross språklige kompetanse klarte ikke «Thea» å formidle hva hun trengte da hun ble innlagt. Mennesker er ikke alltid i stand til å uttrykke det mest sårbare, og en vond rygg kan være ladet med livshistorier vi ikke kan få tilgang til. Diagnoser og rasjonell kunnskap ville være utilstrekkelig for å fornemme «Theas» lengsel etter at noen skulle se smerten. I ettertankens lys og i diktets enkle hverdagsspråk, uttrykker hun seg avansert. Ordenes rytme, klang og struktur griper og berører, og vi aner hvor mye mer som var på spill enn det ordene aleine viser til.

Poetisk livsforståelse innebærer en åpen innstilling der vi kan bli grepet, og det som vi er grepet av blir nærværende på en betydningsfull måte. Å la diktets metaforer, rytme og klang umiddelbart gjøre inntrykk betyr å anerkjenne det fremmede i og utenfor oss selv: Det som vi ikke kan formidle på vanlig vis (18). Theas dikt forteller oss med ord hvor liten hun følte seg, hva hun lengtet etter og hva hun fikk. I diktets rytme og tone kommer den eksistensielle betydningen til uttrykk og vekker gjenklang i leserens egen klangbunn. Å la seg berøre og bevege er forutsetninger for å kunne fornemme hva som er på spill for pasienten og for å tone seg inn til pasientens uttrykk i bevegelse, rytme, tone og språk.

Resonans, den grunnleggende forbindelsesrelasjonen i og til verden, forutsetter, ifølge Rosa (13), at vi ikke stenger for inntrykkene, men lar oss påvirke og bevege til å svare an. Men svaret er ikke et ekko, for i relasjoner som utspiller seg som ekko mister begge seg selv, både pasient og terapeut. Resonansen forutsetter åpenhet, men samtidig også tilstrekkelig lukkethet til å ha sin egen stemme (13, s. 31-37). Fra fysioterapeutens perspektiv vil resonans bety å stille seg åpen til pasientens ulike uttrykk og å svare an. Svaret uttrykker spenningen mellom åpenhet og egen personlig og faglig konsistens. I resonans oppstår noe uventet og ukontrollerbart. Vi setter hverandre i sving, men vet ikke hva vi setter i gang. Behandling kan oppleves som et slags ekkokammer hvis pasienten forventes å følge instruksjoner lydig. Da svarer pasienten kanskje det som forventes, eller påføres skam for ikke å klare å følge opp øvelsene de har fått. Om terapeuten bryter med forutinntatte forestillinger på en passelig måte, kan pasienten komme på sporet av uventede muligheter.

I «Theas» dikt kan vi ane det Rosa kaller resonansresistens: Motstand mot å lytte og å la seg påvirke. Tonen ble ikke tatt imot, fikk ingen gjenklang eller svar som svarte henne. Diktet åpner mulighet for innlevelse, og kan gjøre oss oppmerksom på hvor grunnleggende fenomenet resonans er i samarbeidet mellom pasient og profesjonell.

Kunsten å lytte

Kunsten å lytte er evnen til respektfullt å ta imot en annens henvendelse. Vi må overskride oss selv og gi rom for at den andre angår oss (18). Når noen henvender seg i tillit, anslås det en bestemt tone. Den som taler utleverer seg, og er prisgitt at den andre tar imot tonen. Å ikke høre eller ikke ville høre denne tonen betyr derfor at personens selv overhøres, fordi det nettopp er personens selv som har våget seg fram i tonen (14, p. 24). I fysioterapi vil en slik tonens etikk innebære radikal lytting for å åpne rom for det som er eksistensielt på spill for pasienten.

Tonen til den som taler synkroniserer den andres forståelse (Løgstrup, 1983, s. 10), den stemmer lytterens sinn. Sammenhengen kommer særlig til uttrykk i musikken som opphever skillet mellom oss selv og verden, idet rytmer, klanger, melodier og toner setter lytteren i svingninger kroppslig, emosjonelt og ofte også kognitivt (13, 18, 19). Musikk kan åpne lytteren til sitt eget erfarings- og følelsesliv, og lære oss sansevár lytting som en imøtekommende bevegelse i gjensidig berøring. Terapeutens evne til å la seg bevege av det utenfor seg selv er vesentlig for å kunne gi pasienten opplevelse av anerkjennelse og følelse av å være verdsatt og respektert. Poetisk innstilling og resonans fremmer gjensidighet og nærvær, og kan veilede terapeuten i landskapet mellom faglig kunnskap og pasientens rytme, tone og språk.

Å åpne rom – en etisk fordring

Kunst kan utfordre, konfrontere og stemme - og åpne sinnet. Men ikke all kunst åpner rom for resonansens selvvirksomhet. F.eks. har musikk også vært brukt til å styre mennesker ureflektert inn i felles marsjtakt, for å styrke motet til å føres inn i slagmarken. Musikk og kunst er estetisk, men ikke i seg selv etisk, selv om det finnes et iboende åpnende potensiale. Sangen som følger løfter fram den aktuelle flyktningsituasjonen, hvor mange mennesker har måttet forlate hjemland på grunn av krig og forfølgelse. I stedet for å fortelle om alvor og ansvar og skape ekko av skyld, brukes motsetninger for å skape resonansrom for lytterens egen gjenklang og følelser, men uten å instruere lytteren til hva hen skal mene.

TAR DU IMOT MEG? - EN FLYKTNING SYNGER HÄNDEL (https://www.youtube.com/watch?v=v46R0DzIBSY)

(Händel: Lascia ch’io pianga)

Tekst: Ingvar Hovland og Lars Martin Myhre

--

Tar du imot meg

nå når jeg kommer,

nå når jeg måtte flykte,

og natten truer vår jord?

--

Orker du stå meg nær?

Hører jeg hjemme her

hvor dine nærmeste bor?

--

Tar du imot meg

nå når jeg kommer,

nå når jeg måtte flykte,

og natten truer vår jord?

--

Si, kan du høre meg

hviske en bønn til deg?

Jeg kommer som den fremmede

og jeg kommer som en bror.

Se, jeg kommer som en ukjent

Jeg er din fremmede bror.

--

Tar du imot meg

nå, før jeg faller,

nå når jeg måtte flykte,

og natten favner vår jord?

--

Når flyktningens stemme klinger i den europeiske høykulturs toner åpnes det for bevegelig resonans mellom det fremmede og det gjenkjennbar. Sårbarhet og gjensidig avhengighet er iboende i alle relasjoner. Usikkerhet knyttet til om en blir tatt imot eller ikke kan alle gjenkjenne. Den er universell, men rammer hver og en på særegent vis som menneske, pasient eller flyktning. I behandlingsrelasjoner er ikke maktforhold symmetrisk. Pasienter har også makt, men det er fysioterapeuten som har ansvar for å legge til rette for samvalg, og å ha omsorg for det av pasientens liv som er i våre hender, jfr. den etiske fordring (14). Da er ordene vi bruker viktig for å forstå sakens natur, men det er tonen i talen som formidler ordenes mening, den lader ordenes betydning (19).

Avslutning

Teori om resonans, sansning og etikk framhever estetiske kunnskapsformers potensiale til å stimulere terapeuters sensitivitet til det som ikke er direkte tilgjengelig gjennom rasjonelle begreper. Samvalg i praktisk utøvelse av fysioterapi er belyst som utforskende gjensidig sansende samhandling, en slags resonansoase. Slike skapende prosesser i konkret samhandling mellom aktører vektlegger kreative og demokratiske potensialer i kommunikasjon, relasjon og samhandling, der samvalg kan gi ny erkjennelse for dem begge. Å være kreativ som terapeut innebærer å våge å la seg styre og å inngå i samspill med pasientens uttrykk i bevegelser, tone, rytme og fortelling - sammen med fagkunnskap og praktisk ferdighetskompetanse. Pasientens umiddelbare medskapende bidrag kan gjøre at behandlingen oppleves betydningsfull og relevant: En uvurderlig effektiv ressurs.

Referanser

1. Hoffmann TC, Montori VM, Del Mar C. The connection between evidence-based medicine and shared decision making. Jama. 2014;312(13):1295-6. https://doi.org/doi:10.1001/jama.2014.10186

2. Helse Sør-Øst. https://samvalg.no/

3. Ahlsen B, Engebretsen E, Nicholls D, Mengshoel AM. The singular patient in patient-centred care: physiotherapists’ accounts of treatment of patients with chronic muscle pain. Medical humanities. 2020;46(3):226-33. https://doi.org/10.1136/medhum-2018-011603

4. Delany C, Edwards I, Fryer C. How physiotherapists perceive, interpret, and respond to the ethical dimensions of practice: A qualitative study. Physiotherapy theory and practice. 2019;35(7):663-76. https://doi.org/10.1080/09593985.2018.1456583

5. Edwards I, Jones M, Carr J, Braunack-Mayer A, Jensen GM. Clinical reasoning strategies in physical therapy. Physical therapy. 2004;84(4):312-30.

6. Greenfield B, Jensen GM. Beyond a code of ethics: Phenomenological ethics for everyday practice. Physiotherapy Research International. 2010;15(2):88-95. https://doi.org/https://doi.org/10.1002/pri.481

7. Babatunde F, MacDermid J, MacIntyre N. Characteristics of therapeutic alliance in musculoskeletal physiotherapy and occupational therapy practice: a scoping review of the literature. BMC health services research. 2017;17(1):1-23. https://doi.org/10.1186/s12913-017-2311-3

8. Low M. Above and Beyond Statistical Evidence. Why Stories Matter for Clinical Decisions and Shared Decision Making. In: Anjum RL, Copeland S, Rocca E, editors. Rethinking causality, complexity and evidence for the unique patient: a causehealth resource for healthcare professionals and the clinical encounter: Springer Nature; 2020.

9. Bensing J. Bridging the gap.: The separate worlds of evidence-based medicine and patient-centered medicine. Patient education and counseling. 2000;39(1):17-25. https://doi.org/10.1016/S0738-3991(99)00087-7

10. Sanders T, Foster NE, Bishop A, Ong BN. Biopsychosocial care and the physiotherapy encounter: physiotherapists’ accounts of back pain consultations. BMC musculoskeletal disorders. 2013;14:1-10. http://www.biomedcentral.com/1471-2474/14/65

11. Wijma AJ, Bletterman AN, Clark JR, Vervoort SC, Beetsma A, Keizer D, et al. Patient-centeredness in physiotherapy: What does it entail? A systematic review of qualitative studies. Physiotherapy theory and practice. 2017;33(11):825-40.

12. Naldemirci Ö, Lydahl D, Britten N, Elam M, Moore L, Wolf A. Tenacious assumptions of person-centred care? Exploring tensions and variations in practice. Health. 2018;22(1):54-71. https://doi.org/10.1177/1363459316677627

13. Rosa H. Resonans. En sociologi om forholdet til verden. Fredrisberg, Danmark: Ekaiatenswn; 2021.

14. Løgstrup K. Den etiske fordring. Oslo: J.W. Cappelens Forlag; 1956/2000.

15. Løgstrup K. Kunst og erkjennelse. Metafysik II. . Copenhagen: Gyldendal; 1983.

16. Soleng E, Sviland R. Berøring som terapeutisk «dans» - En kvalitativ studie av pasienters erfaring med psykomotorisk fysioterapi. Fysioterapeuten. 2022;4.

17. Dissanayake E. What Is Art For?: WA: University of Washington Press.; 1988.

18. Sørensen PA. Kunsten at lytte – om tonens etik hos K. E. Løgstrup. In: Bugge D, Sørensen PA, editors. Livtag med Den etiske fordring Aarhus: Løgstrup Biblioteket, forlaget Klim; 2007. p. 101-16.

19. Sørensen PA. Tonen i tanken-KE Løgstrups musikalske fordring. Slagmark-Tidsskrift for idéhistorie. 2005(42):141-51.

© Author(s) (or their employer(s)) 2023. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.