Psykomotorisk fysioterapi til torturoverlevere: Utfordringer og muligheter i et kultur- og traumesensitivt perspektiv

Monica Erevik Baer-Olsen, fysioterapeut MSc., spesialist innen psykomotorisk fysioterapi (MNFF). Sentrumsgården helse, Kleppe.  Monica@sentrumsgardenhelse.com. 

Tove Dragesund, fysioterapeut PhD., spesialist innen psykomotorisk fysioterapi (MNFF), professor. Høgskulen på Vestlandet. 

Randi Sviland, fysioterapeut PhD., spesialist innen psykomotorisk fysioterapi (MNFF), førsteamanuensis. Høgskulen på Vestlandet.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 23.februar 2024. Studien artikkelen baseres på er godkjent av Regionale komitéer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK, saksnummer 502687), og Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD, saksnummer 711969). Ingen interessekonflikter oppgitt. 

PDF

Sammendrag

Bakgrunn: Mange flyktninger som har kommet til Norge har vært utsatt for tortur, men vi har lite kunnskap om fysioterapi for torturoverlevere. Hensikten med studien er å undersøke hvordan norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF) kan tilpasses torturoverlevende, samt muligheter og utfordringer ved tilnærmingen til denne pasientgruppen.

Metode: Studien er basert på kvalitative data fra dybdeintervjuer av fire psykomotoriske fysioterapeuter med behandlingserfaring av torturoverlevere. Datamaterialet danner grunnlag for en tverrgående analyse. Traumeteori, kultursensitiv traumeforståelse samt relevant litteratur og studier fra NPMF utgjør studiens teoretiske referanseramme.

Funn: Konsekvensene av tortur utfordrer behandlingsalliansen på særegent vis. For å skape en trygg og tillitsfull allianse kreves god tid, åpenhet og respekt. Sensitivitet til både pasientens og behandlerens kulturelle forutsetninger samt kontinuerlig tilpasning av tilnærmingen til pasientens behov er viktig for å unngå retraumatisering.

Konklusjon: NPMF kan være en betydningsfull tilnærming i rehabilitering av torturoverlevere. Gjennom en trygg behandlingsallianse, kultur- og traumesensitiv tilnærming, samt individuelle tilpasninger, kan PMF bidra til bedre kontakt med kroppen og øke følelsen av trygghet. Det krever imidlertid kompetanse og tålmodighet.

Nøkkelord: Norsk Psykomotorisk fysioterapi, tortur og kultur- og traumesensitivitet. 

Abstract

Psychomotor physiotherapy for torture survivors - challenges and opportunities in a culturally and trauma sensitive perspective

Background: Many individuals arriving in Norway has experienced torture, but there is limited knowledge about physiotherapy for torture survivors. The purpose of this study is to examine how Norwegian Psychomotor Physiotherapy (NPMF) can be adapted for torture survivors, as well as exploring the opportunities and challenges in approaching this patient group.

Method: The study is based on qualitative data from in-depth interviews with four psychomotor physiotherapists who have experience with treatment for torture survivors. This data forms the basis for a cross-cutting analysis. Trauma theory, culturally sensitivity trauma awareness and relevant literature and studies from NPMF constitute the study's theoretical frame of reference.

Findings: The consequences of torture uniquely challenge the significance of a therapeutic alliance. Establishing a safe and trusting alliance requires time and openness. It is essential to be attentive and respectful of cultural differences and backgrounds, both in the patient and the therapists. Simultaneously, the treatment must be continuously adapted to the patient's individual needs to prevent re-traumatization.

Conclusion: NPMF can be a significant approach in the rehabilitation of torture survivors. Through a trusting therapeutic alliance, a culture- and trauma- sensitive approach, along with individual adjustments, NPMF can contribute to a better connection with the body and increased sense of security. However, this requires expertise and patience.

Keywords: Norwegian Psychomotor physiotherapy, torture, culture- and trauma sensitivity.

Innledning 

Tortur er ifølge De forente nasjoner (FN):

Bevisste handlinger som gir en person alvorlig fysisk eller psykisk smerte for å få informasjon, true eller straffe personen eller en tredjeperson. Handlingen må være påført av, eller med tillatelse fra, en offentlig tjenesteperson eller en annen som opptrer i embetets medfør (1). 

Selv om det er totalforbud mot tortur, er det dessverre en utbredt praksis i flere land. Mellom 10 000 og 35 000 mennesker med fluktbakgrunn anslås å ha blitt utsatt for tortur før de kom til Norge (2). Dette er tall vi må forvente vil øke nå, med krig i Ukraina og Midtøsten, i tillegg til andre pågående krigshandlinger verden over. Konsekvensene av tortur er alvorlige, for de direkte utsatte og deres familier, og fører til alvorlige psykiske og fysiske plager som påvirker helse, funksjonsnivå og levekår. Det inkluderer kroniske smerter og posttraumatisk stress, søvnforstyrrelser, nedsatt kognitiv funksjon og dårlig selvfølelse, med betydelig innvirkning på mellommenneskelige forhold (3). Nedsatt helsetilstand kan være en av grunnene til at mange flyktninger i Norge faller ut av arbeidslivet etter noen år (4). Som FN-medlem er Norge forpliktet til å rehabilitere torturoverlevende (1, 3). En veileder er utarbeidet for å hjelpe helsepersonell med diagnostisering og behandling av torturoverlevende i tråd med Istanbulprotokollen, men mange blir ikke identifisert (2, 3). 

Forskningen innen rehabilitering for torturoverlevere er hovedsakelig rettet mot psykiske helseproblemer, og det påpekes mangel på studier om både enkeltfaglige og tverrfaglige tiltak (5, 6). Eksempler på torturmetoder som kan gi alvorlige vevsskader og langvarige smerter er: Falanga (slag mot føttene); positionstortur/stresstortur slik som opphengning; slag; elektrisk tortur; mishandling av kjønnsdeler; og voldtekt. Torturofre presenterer ofte ikke skader de er blitt påført i sammenheng med torturopplevelser. Det er viktig at fysioterapeuter er særlig oppmerksomme på dette. Det understreker også behovet for en helhetlig tilnærming som integrerer traume og kultursensitivitet. Kultursensitiv traumeteori representerer en tilnærming som anerkjenner betydningen av kulturelle faktorer i forståelsen og behandlingen av traumer. Dette vil bli ytterligere utdypet under metode. Helsekonsekvensene av tortur, og rehabiliteringsstrategier for torturoverlevende er utilstrekkelig belyst i fysioterapiutdanninger (7). Det digitale gratiskurset Physiotherapy and Refugees Education Education Project (PREP), som nylig er utviklet kan delvis kompensere for dette (8). 

Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF) har vist seg å være til god hjelp for mennesker med sammensatte helseplager, traumer, angst og depresjon (9). Noen studier gir også verdifull innsikt om NPMF for torturoverlevere (10-12), men vi har begrenset kunnskap om dette. 

Hensikten med denne studien er derfor å undersøke hvordan NPMF kan tilpasses mennesker med torturerfaringer, samt identifisere muligheter og utfordringer ved tilnærmingen. 

Metode 

Hovedmaterialet i studien er basert på fire semistrukturerte intervjuer av psykomotoriske fysioterapeuter som har behandlet torturoverlevere. Disse fire ble rekruttert etter direkte kontakt med totalt 56 psykomotoriske fysioterapeuter som jobbet ved distriktspsykiatriske avdelinger, sykehus, kommuner og privat praksis i hele landet. Deltakerne, tre menn og en kvinne, har alle over 10 års erfaring som psykomotoriske fysioterapeuter i privat praksis og jobber på to ulike steder i Norge. Det transkriberte tekstmaterialet dannet videre grunnlaget for temabasert tverrgående analyse, inspirert av Kvale og Brinkman (13). Gjentatte lesninger og drøftinger løftet frem to tema. En analytisk tekst ble utarbeidet for hvert av temaene og sitater er brukt for å forankre meningsinnholdet i det opprinnelige datamaterialet. To pasienter ble også intervjuet, men siden dette gav svært begrensede data, gav det ikke grunnlag for analyse. I stedet ble utvalgte sitater fra det ene intervjuet brukt innledningsvis til hvert tema, for å gi stemme til pasientens erfaringer. 

Studien er godkjent av Regionale komitéer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), og Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD).    Informantene underskrev informert samtykkeskjema.

Kultursensitiv traumeforståelse - teoretisk perspektiv

Kropps- og kunnskapssynet i NPMF utgjør studiens bakteppe, men dette er godt belyst i tidligere litteratur (f.eks. 9, 10). 

Tortur er alvorlig traumatisering som overvelder sentralnervesystemet. Traumene etterlater vedvarende avtrykk av smerte og frykt. Det har gjennomgripende innvirkning på hele mennesket (14-16) og kan føre til fysiologiske endringer av persepsjon, kognisjon og regulering av følelser (15, 17). Når overveldende opplevelser fragmenteres, kan følelser, tanker og sanseinntrykk fra traumer trigges slik at det som skjedde gjenoppleves i nåtiden. 

Dissosiasjon fungerer som en naturlig og automatisk forsvarsmekanisme for beskyttelse mot smertefulle minner. Det innebærer å frakoble eller avspalte opplevelser, følelser og kroppslige minner som blir for overveldende og vanskelige å håndtere (14, 15, 17). Heling, i denne sammenheng, betyr å gjenvinne eierskap til seg selv – i kropp og sinn (15). Det omhandler å bevare ro i møte med tanker og sanseopplevelser, være til stede i nåtiden, inngå i relasjon med andre og være åpen og ærlig om egne overlevelsesstrategier. 

Interkulturell kommunikasjonsteori handler om hvordan behandlers og pasienters verdier, kommunikasjonsstil og livssyn påvirker samspillet, samt hvordan skape et godt samarbeidsmiljø (18). Teorien baserer seg på kunnskap fra sosialantropologi, sosiologi og psykologi, og viser hvordan blinde flekker kan overskygge andre perspektiver, som for eksempel syn på hva som er riktig behandling. Tilnærmingen fremhever betydningen av at behandler er bevisst egen identitet, kulturell tilhørighet og verdier. Det fordrer at behandler fornemmer sin måte å motta inntrykk, og smidig tilpasser sine uttrykk til pasienten. Dette kan inkludere å tone ned tabuiserte temaer inntil en trygg relasjon er etablert, vise respekt for og å anerkjenne og bekrefte den enkeltes historie. Forhold som kjønnsforståelse, etnisk identitet og klasse  og hvordan dette påvirker traumeopplevelsene er også av betydning (18, 19). 

Funn 

Å skape en trygg behandlingsallianse

Pasientfortelling

Arne [psykomotorisk fysioterapeut] viste omsorg. Han er rolig. Han ser meg, nesten alle sider av meg … ikke bare deprimert. Han ser hvilke smerter jeg har … Noen ganger snakker han om private ting ... Han har også to barn. Det skaper trygghet … Jeg stoler ikke på noen, men hos Arne snakker jeg om alt. Tillit er viktig. Stole på den som prøver å hjelpe meg. Det er det aller viktigste.

Jeg skjønner at behandlingen handler om kroppskontakt. Først var hjernen min låst. Tenkte å si at nei, jeg vil ikke fortsette ..., men Arne ga meg noen informasjonslenker. Når man leser, blir man forberedt til behandling ... og Arne fortalte hva vi skulle gjøre. 

Fra behandlernes perspektiv

For å lykkes med behandlingen, er det avgjørende å skape en tillitsfull relasjon. Dette innebærer å ha en åpen holdning og å gi pasientene tilstrekkelig tid og rom til å føle seg trygg. Videre er det å utvise ekte medfølelse og omsorg, og ta hensyn til både kulturell bakgrunn og tidligere opplevelser betydningsfullt. Behandlerne kan også bidra til å skape en trygg atmosfære ved å dempe egen autoritet.

«Jeg har prøvd å ufarliggjøre meg litt, med å fortelle noe om min hverdag. Han sier han syntes det er trygt, for da blir jeg mer menneskelig … At jeg ikke bare er en autoritet og skal bestemme over han».

Skam kan også ha innvirkning på forholdet mellom pasientene og behandlerne. Pasientene kan eksempelvis føle skyld og skam over å ha blitt utsatt for tortur, og eventuelt for hva de kan ha gitt av opplysninger under torturen. Samtidig kan behandlerne ha fordommer som hindrer forståelse for pasientenes opplevelser. Å være åpen for å lære og samtidig respektere ulike måter å forstå smerte og sykdom på, er avgjørende. Dette innebærer å anerkjenne pasientenes perspektiver, selv om de avviker fra behandlernes. Varhet og respekt for pasientenes grenser er av stor betydning.

Pasienten virket distrahert og fjern, og jeg spurte: «Hvordan er det når jeg stiller så mange spørsmål?» Han svarte etter en stund: «Du må huske at jeg har blitt forhørt». Da skjønte jeg at jeg må være mer tilbakeholden.

 Når det stilles åpne spørsmål, får pasientene frihet til å velge hvordan og hva de ønsker å dele.

«Det er noe med hvordan en møter historien, gir rom og plass for den. Og så er det selvfølgelig respekten for urørlighetssonen, at en ikke nødvendigvis skal spørre og grave for mye. Det er en balansegang - å ha respekt for at det ikke er alt pasienten ønsker eller vil fortelle ... en varhet for det.»

Dersom behandlerne utilsiktet trår over pasientenes grenser, tematiserer de dette. Å anerkjenne og å lære av feil kan bidra til å styrke tillitsforholdet, og fremme opplevelse av respekt og trygghet. 

Pasienter som har opplevd tortur kan være ekstra sårbare. Manglende oversikt og kontroll kan føre til usikkerhet og negative følelser både hos pasient og behandler. Åpen og tydelig informasjon om behandlingen og dens formål kan bidra til å skape forutsigbarhet og trygghet. 

Utfordringer og muligheter i psykomotorisk fysioterapi

Pasientfortelling

På grunn av at jeg ble torturert var det veldig vanskelig å la noen ta kontakt med kroppen min. Men nå … Den timen med Arne liker jeg veldig mye. Mindre spenning. Så puster jeg godt … Jeg liker å jobbe med kroppskontakt. Vi praktiserer mange øvelser. Og til slutt gjør de meg avslappet. Slår av lyset. Tar pause 2-3 minutter. Ikke med en gang, gå ut, gå ut. Da blir man stresset og all jobben som jeg fikk, blir borte. Jeg må fortsette behandlingen. Uten behandling blir nesten kollaps. 

Fra behandlernes perspektiv

Det kan være vanskelig å ha oppmerksomhet rettet mot kroppen for mennesker som har opplevd tortur. Derfor må undersøkelse og behandling tilpasses den enkelte pasient for å unngå stress og ubehag. En behandler forteller fra en undersøkelsessituasjon:

«Han [pasienten] fikk angstreaksjoner i liggende, så allerede der ble det klart at vi ikke skulle jobbe så veldig mye i liggende, men i sittende og stående der pasienten opplevde at han både hadde kontroll og fluktmuligheter.» 

Det er av stor betydning at behandlerne er tålmodig og forståelsesfulle, og ikke lar egne frustrasjoner og forventninger påvirke behandlingen. Ved å tilpasse kroppsspråk, bevegelser og berøring kan de skape en trygg og oversiktlig atmosfære. Pasientene kan eventuelt beholde klærne på og behandlingstiden kan kortes ned. En erfaren og trygg behandler kan også la pasienten få mer kontroll og innflytelse på behandlingen.

«Pasienten fikk guide meg i behandlingen, spesielt med tanke på hvor tett på nakken og hodet jeg skulle være». 

Å skape bedre kontakt med kroppen gjennom trygg samhandling er sentralt i behandlingstilnærmingen. Å kjenne kroppslige fornemmelser kan gi pasientene opplevelse av forankring, tilstedeværelse og trygghet i egen kropp. En støttende og stabiliserende tilnærming i øvelser eller berøring kan også bidra til økt opplevelse av kroppslige grenser. Det kan, imidlertid, oppstå utfordringer knyttet til berøring på grunn av ulike kjønn og religiøse forskjeller, som igjen kan skape usikkerhet i behandlingsrelasjonen. 

Men ved sensitiv og varsom bruk av hendene er behandlerne oppmerksomme både på muskulære og autonome reaksjoner og endringer i pasientenes pust, og justerer tilnærmingen deretter. Samtale og refleksjon omkring pasientenes kroppslige fornemmelser og reaksjoner kan bidra til at de blir mer oppmerksomme på seg selv og egne behov. Behandlernes hensikt er å stimulere til bedre kroppskontakt. De har erfaring med at dette gir pasientene en større følelse av kontroll, et bedre utgangspunkt for valg og en opplevelse av at «jeg har ben å stå på, jeg kan gå unna hvis jeg vil.» 

Behandlerne vektlegger å fremme muligheter og ressurser. Mange med torturerfaringer føler seg hjelpeløse. Behandlerne vektlegger betydningen av å hjelpe pasientene til å våge å kjenne at smertene er der. Ved å akseptere dette blir det mulig for pasientene å utforske hvilke muligheter de har til å påvirke smertene. På den måten får pasientene erfaring med å få innflytelse på egen situasjon, og på den måten motvirke følelsen av avmakt. 

Diskusjon 

Hensikten med studien var å undersøke hvordan NPMF kan tilpasses mennesker med torturerfaringer, samt identifisere muligheter og utfordringer ved tilnærmingen. Den fremhever betydningen av å skape en trygg behandlingsallianse med pasienter som har opplevd tortur. Torturoverlevende har ofte opplevd svik fra autoritetspersoner, noe som gjør det vanskelig å stole på mennesker, systemer og institusjoner igjen. Medisinsk fagpersonell kan også ha vært involvert i torturen, noe som ytterligere kan forsterke mistillit. Tortur kan føre til dehumanisering, ydmykelse og frykt (19), og derfor er første målet å gjenopprette trygghet og menneskeverd (17). Flere studier og relevant litteratur bekrefter betydningen av å fremme følelsen av trygghet for å redusere skadevirkningene etter torturen (12, 17, 20-23). 

De psykomotoriske fysioterapeutene i studien beskriver hvordan de arbeider for å fremme tillit i relasjonen, ved å gi pasientene opplevelse av å være sett, tatt vare på og akseptert. Når Varin (17) understreker at omsorg må uttrykkes på en naturlig og oppriktig måte kan det belyse hvorfor behandlerne i studien noen ganger velger å dele litt personlig om seg selv. Det kan oppfattes uprofesjonelt å dele personlig informasjon, men i en kultursensitiv tilnærming kan det å gå utenfor de vanlige rammene være et vesentlig behandlingsgrep (18). 

I studien framkommer også betydningen av at behandlerne er sensitive og respektfulle overfor pasientenes opplevelser og historie. Behandlerne opplever at pasientene finner det vanskelig å snakke om det de har vært utsatt for. Det er viktig for dem å finne balanse mellom å få nødvendig informasjon og å unngå å gjenta ubehagelige avhørsopplevelser. Flere studier understreker dette (20, 22), og at det ikke er nødvendig å vite i detalj hva pasientene har opplevd for å kunne gi tilstrekkelig behandling (14). Tortur fører ofte til en dyp indre skam og skyld (3, 11, 21, 22). Helsepersonell bør derfor være oppmerksom på hvordan traumer påvirker den enkelte pasient, og at skadevirkningene av tortur i stor grad påvirkes av kulturelle faktorer (18). Jensen (11) har illustrert hvordan en krigsvoldtekt kan ha alvorlige konsekvenser for kvinner, spesielt i kulturer hvor kvinnene da blir betraktet som varig urene.

Behandlerne i denne studien fremhever betydningen av forståelse og aksept for kulturelle forskjeller. For å unngå å forsterke pasientenes følelse av fremmedgjorthet, overkjøre eller krenke dem, er de opptatt av å være bevisst egne forutinntattheter, samt være åpen og respektere deres verdier og perspektiver. Verdier og normer er ofte ubevisste, og flere studier understreker betydningen av at behandlere er oppmerksomme på eget teoretisk og verdimessig grunnlag og kulturelle referanser (18, 20). Samtidig er det verdifullt å utfordre egen etisk orientering i møte med det fremmede og uforståelige, og være åpen for å lære av pasienten (25).

Denne studien belyser også at møtene mellom behandlerne og pasientene kan være utfordrende. Varin (19) påpeker at sterke følelser kan være en overlevelsesstrategi for å håndtere overveldelse, kaos og oppløsning. Derfor må behandlere respektere slike symptomer, og være klar over at pasienten først kan gi slipp på dem når de er tilstrekkelig trygge. God traumeforståelse er nødvendig for å forstå pasientenes adferd og symptomer, som ofte kan virke forvirrende og uklare. Behandlere må være forberedt på at dette kan ta tid og kreve mye tålmodighet (14, 24). Sterke følelser hos behandler kan være naturlige reaksjoner, men må håndteres på en måte som ikke truer medfølelse eller krenker pasienten (14, 25). En studie trekker fram at ved å se på slike krevende situasjoner som åpne og dynamiske kan det bidra til en konstruktiv utvikling av behandlingsprosessen. I stedet for å definere pasienten som «krevende» kan slike situasjoner heller gi nyttige perspektiver for den videre behandling (26). 

Torturoverlevere kan, ifølge behandlerne i denne studien, oppleve trygghet og kontroll når de får være med å legge premissene og behandlingen tilpasses deres behov og reaksjoner. Derfor gir behandlerne disse pasientene større påvirkningsmuligheter enn vanlig. Trygghet, kontroll og forutsigbarhet løftes frem i forskning om rehabiliteringen til torturoverlevende generelt (20-22). I fysioterapi kontekst er det viktig å vite at nakenhet, hån og ydmykelse brukes bevisst på nedverdigende måter under tortur (12), og at ulike utgangsstillinger kan være forbundet med opplevelse av tap av kontroll (10). Å overholde avtalt tid og unngå venting er også tiltak for å begrense følelsen av maktesløshet (10, 21). 

Behandlerne i studien forholder seg til risikoen for retraumatisering i psykomotorisk fysioterapiundersøkelse og -behandling. Berøring og sensoriske inntrykk i kroppslig samhandling kan utløse traumerelaterte reaksjoner (10, 16). Hva som oppleves skremmende eller beroligende avhenger av den enkeltes historie. Dersom berøring og bevegelse lett utløser flashbacks kan kroppslig tilnærming være uhensiktsmessig (10, 12). Denne studien peker imidlertid på mulighetene som ligger i kroppslig tilnærming og samhandling. Feilberg og Thornquist (12) beskriver at arbeid i grenseland mellom behag og ubehag kan gi pasienten klarere opplevelser av sine grenser for hva som er akseptabelt eller ikke. Pasientens kapasitet til å være tilstedeværende kan være avgjørende for behandlingsutbytte, men også at behandlere våger å utforske det vanskelige på en trygg måte (14). 

Behandlerne i studien beskriver hvordan de vektlegger å engasjere pasientenes sanselige kroppslige tilstedeværelse for å hjelpe dem med å forankre seg i nåtid. For å oppnå reell endring må kroppen lære at faren er over (14, 15). Flere studier har vist at «hands-on»-tilnærming kan bidra til å redusere uro og forvirring og sterkere forankring til her-og-nå opplevelse, og hjelp til å skille fortiden fra nåtiden og opprettholdelse av felles virkelighet (10-12, 27-29), og at berøring har terapeutiske potensialer (30). Berøring kan imidlertid gi usikkerhet i behandlingsrelasjonen dersom dette bryter med pasientens kulturelle normer (10, 12), noe som ble påpekt i denne studien. Feilberg og Thornquist (12) understreker at undersøkelse og behandling av torturoverlevende krever spesialkunnskap utover NPMF, samt tid og mulighet for samarbeid mellom ulike deler av helsetjenesten. 

Metodediskusjon 

Forfatternes faglige interesser og personlige erfaringer vil alltid ha innflytelse på de perspektivene som blir utforsket i en studie, og for de resultater som blir presentert og drøftet. I analyseprosessen var det viktig med gjentatt lesning og diskusjon av datamaterialet og refleksjon om hvorvidt resultatene som ble utviklet belyste studiens problemstilling, og om de beskrev informantenes erfaringer på en troverdig måte. Samtidig var det viktig å utfordre egne og hverandres forforståelse. 

En betydelig utfordring i denne studien var rekruttering av deltakere som oppfylte inklusjonskriteriene. Opprinnelig var planen å gjennomføre en intervjustudie med pasienter som hadde erfaring med tortur for å utvikle innsikt i deres opplevelser med PMF. Etter å ha gjennomført en omfattende kartlegging og kontaktet 56 psykomotoriske fysioterapeuter, var det kun mulig å identifisere fire behandlere som hadde erfaring med individuell behandling av torturoverlevende. Av disse fire kunne kun to bidra med én deltaker hver til studien. På grunn av utfordringene knyttet til rekruttering, ble det i stedet en intervjustudie av de fire tilgjengelige behandlernes erfaringer. 

En av deltakerne hadde omfattende erfaring med behandling av torturoverlevende, en hadde noe erfaring, mens to hadde svært begrenset erfaring på området. Til tross for begrensningene, kan studien likevel gi et viktig bidrag til praksisfeltet fordi det eksisterer begrenset tilgjengelig kunnskap om anvendelsen av psykomotorisk fysioterapi til torturoverlevende. Studien kan også anses som relevant og overførbar for psykomotoriske fysioterapeuter som arbeider med traumatiserte pasienter med ulik kulturell bakgrunn. 

Konklusjon 

I en tid der krigens realiteter påvirker millioner av mennesker rundt om i verden, bør helsevesenet og behandlingsmiljøene være rustet til å håndtere de spesielle behovene til torturoverlevere.

Studien indikerer at behandling av torturoverlevende krever spesialisert kompetanse, og at studiens deltagere opplevde at denne kompetansen ikke ble tilstrekkelig dekket i utdannelsen i psykomotorisk fysioterapi. Selv erfarne behandlere kan føle seg usikre når de møter denne pasientgruppen. Derfor er det nødvendig å videreutvikle kunnskapen om hvordan man best kan møte og behandle pasienter med torturerfaring, og å samarbeide tverrfaglig for å kunne yte best mulig hjelp i rehabiliteringsprosessen. Arbeidet med torturoverlevere kan være utfordrende, derfor er det avgjørende at behandlere har egnet kompetanse, opplever trygghet og har et støttende arbeidsmiljø. 

Referanser 

1. FN-sambandet. Torturkonvensjonen, [oppdatert 4. juli 2023; hentet 11. feb 2024]. Tilgjengelig fra: https://fn.no/avtaler/menneskerettigheter/torturkonvensjonen

2. Lønning MN, Aasnes AE og Laupstad I. Kors R. Torturert og glemt? Identifisering og rehabilitering av torturutsatte i Norge. Røde Kors; 2020.

3. Dinardi C, Lie B, Sveaass N, Weiss N. Torturutsatte i den norske asylprosessen. ID-nr.: 20788. En utredning av Norges forpliktelser, og anbefalinger til praksis. Fafo-rapport. 2021;18.

4. Samfunnsanalyse P. Hvorfor faller flyktninger ut av arbeidslivet. PROBA samfunnsanalyse. Oslo: Proba-rapport. 2020;5.

5. Amris K, Williams ACdC. Managing chronic pain in survivors of torture. Pain management. 2015;5(1):5-12. https://doi.org/10.2217/pmt.14.50

6. Halvorsen JØ, Sveaass N. Psykologi og tortur: Faglige og etiske utfordringer for psykologer sett i lys av FNs torturkonvensjon. Tidsskrift for Norsk psykologforening. 2009;46:1155-1162.

7. McGowan E, Beamish N, Stokes E, Lowe R. Core competencies for physiotherapists working with refugees: a scoping review. Physiotherapy. 2020;108:10-21.  https://doi.org/10.1016/j.physio.2020.04.004

8. Alme MN, Jalovcic D, Fricker I, Peters S, Vårdal R, Rocca P, et al. Collaborative effort to increase the physiotherapist’s competency in rehabilitation of torture survivors. Torture Journal. 2021;30(3):61–66. https://doi.org/10.7146/torture.v30i3.121793

9. Thornquist E. Psykomotorisk fysioterapi; tenkning og tilnærming. Utposten. 2006;5:28-32. 

10. Gretland A. Den relasjonelle kroppen: Fysioterapi i psykisk helsearbeid. Fakbokforlaget; 2007.

11. Jensen MF. Samija kunne ikke kramme sine børn. Tidsskriftet Fysioterapeuten (DK). 2006;14:16-23.

12. Feilberg M, Thornquist E. Fysioterapi som relationel praksis: Behandling av torturoverlevere. Tidsskriftet Fysioterapeuten. 2016;83(4):16-21.

13. Kvale S, Brinkmann S, Anderssen TM, Rygge J. Det kvalitative forskningsintervju (3. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk; 2015:50-60.

14. Anstorp T, Benum K. Traumebehandling: Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget; 2014.

15. Van der Kolk BA, Jensen C, van der Kolk BA, Van der Kolk BA. Kroppen holder regnskap: hjerne, kropp og sinn i behandlingen av traumer. 1. utgave. ed. Oslo: Flux Forlag; 2020.

16. Kirkengen AL, Næss AB. Hvordan krenkede barn blir syke voksne. 4. utgave. ed. Oslo: Universitetsforlaget; 2021.

17. Varin S. Alvorlig traumatisering: oppfølging og behandling. Psykiatriboken: Sinn-kropp-samfunn: I F. skårderud, S. Haugsgjerd & E. Stänicke; Oslo: Gyldendal Akademisk; 2010;446-60.

18. van der Weele J. Kultursensitiv traumebehandling. Traumebehandling: Komplekse traumelidelser og dissosiasjon: I T. Anstorp & K. Benum. Universitetsforlaget; 2014.

19. Varin S. Psykiske og psykososiale problemer hos flyktninger og innvandrere. Psykiatriboken: Sinn-kropp-samfunn: I F. Skårderud, S. Haugsgjerd & E. stänicke; Oslo: Gyldendal Akademisk; 2010;432-45.

20. Carla SSA, Karine GE, Tone D-M, Juha S, Bente S-N, Ove DS, et al. Re-traumatization of torture survivors during treatment in somatic healthcare services: A mapping review and appraisal of

literature presenting clinical guidelines and recommendations to prevent re-traumatization. Social Science & Medicine. 2023:115775. https://doi.org/10.1016/j.socscimed.2023.115775

21. Chester B, Holtan N. Working with refugee survivors of torture. In Cross-cultural Medicine-A Decade Later [Special Issue]. Western journal of medicine. 1992;157:301-304

22. Neilsen H. Interventions for physiotherapists working with torture survivors. With special focus on chronic pain, PTSD, and sleep disturbances. DIGNITY Publication Series on Torture and Organised Violence. 2014;6.

23. Gard G. Factors important for good interaction in physiotherapy treatment of persons who have undergone torture: A qualitative study. Physiotherapy theory and practice. 2007;23(1):47-55. https://doi.org/10.1080/09593980701209584

24. Lønning MN, Houge AB. «Jeg kan ikke slåss på to fronter»: Engasjement og utholdenhet i rehabiliteringsarbeid med torturutsatte. Tidsskrift for velferdsforskning. 2021(4):5-18. https://doi.org/10.18261/issn.2464-3076-2021-04-01

25. Skårderud F, Haugsgjerd S, Stänicke E, Maizels D. Psykiatriboken: Sinn - kropp - samfunn. 2. utg. ed. Oslo: Gyldendal; 2018.

26. Øien AM, Steihaug S, Iversen S, Råheim M. Communication as negotiation processes in long-term physiotherapy: a qualitative study: Communication as negotiation processes in long-term physiotherapy. Scandinavian journal of caring sciences. 2011;25(1):53-61. https://doi.org/10.1111/j.1471-6712.2010.00790.

27. Sviland R, Råheim M, Martinsen K. Touched in sensation-moved by respiration: embodied narrative identity-a treatment process. Scand J Caring Sci. 2012;26(4):811-9. https://doi.org/10.1111/j.1471-6712.2012.01024.

28. Salvensen KT. Traumesensitiv mindfulness - øvelser i oppmerksomt nærvær. Traumebehandling - komplekse traumelidelser og dissosiasjon: I T. Anstorp & K. Benum; Universitetsforlaget; 2014. p. 103-24.

29. Sviland R, Martinsen K, Råheim M. Towards living within my body and accepting the past: a case study of embodied narrative identity. Med Health Care Philos. 2018;21(3):363-74. https://doi.org/10.1007/s11019-017-9809-7

30. Soleng EN, Sviland R. Berøring som terapeutisk «dans» - En kvalitativ studie av pasienters erfaring med psykomotorisk fysioterapi. Fysioterapeuten 2022;89(4):36

© Author(s) (or their employer(s)) 2024. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.