Hvordan Norsk psykomotorisk fysioterapi kan fremme selv- og relasjonell utvikling: En kvalitativ studie

Mari Norrøne, psykomotorisk fysioterapeut, Stadion fysikalske. mari.norrone@gmail.com. 

Anne Gretland, førstelektor, UiT Norges arktiske universitet, Tromsø. 

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 24.oktober 2023. Artikkelen baseres på en studie godkjent av  Norsk senter for forskningsdata (NSD), med referansenummer 984739.  Ingen interessekonflikter oppgitt.

PDF

Sammendrag

Bakgrunn: Kvalitative studier av pasienters erfaringer med Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF) gir et bilde av en sammenheng mellom økt kontakt med egen kropp og sikrere identitet. Teori om kommunikasjon og utvikling kan belyse slike empiriske funn.

Metode: Kvalitativ tilnærming, med utgangspunkt i et video-opptak av en behandlingstime. Det er benyttet samobservasjon for å intervjue fysioterapeuten om behandlingstimen.

Funn: Særtrekk i samhandlingen, kroppsforståelse og potensialer i NMPF gir muligheter for utviklingsstøtte i det relasjonelle selvet. Fysioterapeutens individualisering av behandlingen er avgjørende for slike terapeutiske potensialer.

Konklusjon: Studien viser muligheter til å fremme klinisk relevante endringer i hvordan pasienter opplever og uttrykker seg selv, gjennom individuelt tilpasset NMPF.

Nøkkelord: NMPF, intersubjektivitet, utvikling av selvet 

Abstract

How Norwegian psychomotor physiotherapy can bolster self- and relational development: A qualitative study 

Background: Accumulated qualitative research concerning patients’ experiences with Norwegian Psychomotor physiotherapy (NPMP) implies a connection between body awareness and more secure identity. Theory of development and communication can illuminate these findings.

Method and material: Qualitative analysis, data is developed from a video recording of a treatment session, and video review session as a basis for an interview with the physiotherapist. Findings: Characteristics in interaction, understanding of the body and potentials in NPMP provide opportunities for support of development in the relational self. The physiotherapists individual tailoring of therapy is crucial for this to occur.

Conclusion: This study shows opportunities for promoting clinically important changes in how patients experience and express themselves, through use of individually tailored NPMP.

Key words: NPMP, intersubjectivity, development of the self. 

Innledning

Pasienters erfaringer med Norsk psykomotorisk fysioterapi (NMPF) er studert i flere kvalitative studier som samlet og konsistent reflekterer erfaringer med å utvikle sikrere identitet og nye relasjonelle mestringsstrategier gjennom behandlingen. Studier av pasienters erfaringer viser at pasienter kan «gjenvinne kroppen» og føle seg mer «hel» og «samlet» (1,2,3). De kan få bedre virkelighetskontakt, og færre hallusinasjoner og psykotiske forestillinger (4,2). Kontakt med egne kroppslige fornemmelser kan for mange være begynnelsen til økt kontakt med egne følelser (4,2,5,6). Behandlingen kan hjelpe pasientene til å bli bedre kjent med seg selv og lære å sette grenser, og samtidig bedre evnen til å tåle nærhet til seg selv og andre (1,2,3,7). Bedre kroppskontakt, evne til grensesetting, opplevelse av styrke og stabilitet kan bidra til økt autonomi (1,3). Pasienter kan også utvikle nye mestringsstrategier: Fra hemmende disiplin til å åpne seg for kroppslige fornemmelser, med større frihet til å være den de er (6). Kroppen kan erfares som en kilde til pasienters egen stemme i språklige uttrykk (8). Pasienter kan utvikle nye narrativ om seg selv (8,9). Samlet gir disse undersøkelsene et bilde av en sammenheng mellom økt kontakt med egen kropp og det å bli tryggere på seg selv - forstått her som endringer i selvet.

Denne typen utfall av behandling kan i liten grad forstås ut fra tidlig psykodynamisk teori, som NMPF tradisjonelt er knyttet til (10). Psykodynamisk teori innehar et perspektiv på patologi som et resultat av underliggende konflikt mellom de tre strukturelle systemene i personligheten: Id, Ego og Superego. En utbredt tanke var at muskelspenninger undertrykker og fortrenger det som oppfattes ubehagelig og truende (10). Å slippe spenninger ville da være å slippe til oppdemmede eller tilbakeholdte følelser (10). Innen psykodynamisk terapi er forståelsen av mekanismene i patologi senere utvidet fra konflikt-perspektivet til også å inkludere mangelpatologi: Patologi som følge av mangelfull emosjonell responsivitet til utviklingsmessige behov hos barnet (11). Det innebærer en forståelse av at Ego kan skades som følge av overveldende stimulering, utilfredsstillende stimulering eller deprivasjon, slik at evnen til å oppleve selvet som et strategisk senter ikke har blitt fullstendig utviklet (11). Når sykdom og helseproblemer ses som en funksjon av mangelfull utvikling blir en naturlig følge at de relasjonelle, og dermed de kommunikative sidene ved terapi, vektlegges i økende grad. Dette bredere perspektivet på patologiske mekanismer aktualiserer behovet for utviklingsstøtte til selvet.

Denne relasjonelle vendingen preger nyere litteratur om NMPF, hvor utviklings- og kommunikasjonsteori introduseres for å utdype empiriske funn (12, 13). Teoriene er godt etablerte — det er en enighet på tvers av fagfelt når det gjelder grunntrekk i moderne utviklingsteori, og de nye perspektivene derfra har preget teori om utviklingspsykologi, psykoanalyse, barne- og ungdomsterapi, familieterapi, tidlig intervensjon, spedbarnsterapi og samspillets sosiologi (14,15,16,17). I denne artikkelen vil vi undersøke en praksissituasjon i NMPF i lys av disse teoriene med mål om å klargjøre noen utviklingsstøttende prosesser ved behandlingsformen, som et bidrag til kvalitetssikring av praksis. Hvilke karakteristika ved samhandlingen og aspekter av konkret praksis kan fungere støttende for selv- og relasjonell utvikling?

Artikkelen bygger på en studie der det ble benyttet kvalitativ, flermetodisk tilnærming med utgangspunkt i video-opptak av en praksissituasjon (18). Video-opptaket ble videre brukt som utgangspunkt for intervju med behandleren for å få informasjon om fenomener som ikke er synlig i opptaket, samt fysioterapeutens valg og kliniske resonering.

Teoretiske perspektiver

De teoretiske perspektivene er valgt for å bygge videre på tidligere arbeider som tematiserer intersubjektive prosesser i samhandlingen (1, 12, 13, 19). Målet er å utdype flere aspekter ved empirisk kunnskap med denne teorien. Av plasshensyn er annen relevant litteratur valgt bort. Studiens grunnlagsforståelse forankres i kroppsfenomenologi. Det innebærer at kroppen forstås som sentrum for erfaringer, og bevegelse forstås som den opprinnelige intensjonalitet (20). Mennesker persiperer, beveger seg, søker mening, snakker og utvikler bevissthet via kroppens rettethet mot omverdenen. Det er som kropper vi er i kontakt med andre, og innlemmes i sosialt liv. Vi blir fortrolig med våre omgivelser, og oss selv, gjennom en aktiv prosess av meningsskapende (sam-)handling. Det vil si at vi erfarer verden gjennom kroppen, og erfaringene våre preger kroppen —det blir en del av den kroppslige kompetansen i vårt habituelle kroppsminne (20). Denne kompetansen er i stor grad før-refleksiv: det er kroppslig læring som utgjør kilden til ulike former for kroppslige og språklige uttrykk og refleksjon (20). Dette innebærer en gjensidighet mellom persepsjon og handling. Vi oppfatter andres kropp og bevegelser som meningsfulle (20). I dette perspektivet blir det å gjøre noe sammen kroppslig å nærme seg emosjoner og personlige erfaringer, og dermed spesielt relevant for å forstå hendelser hvor fysioterapeut og pasient har felles oppmerksomhet rettet mot et kroppslig uttrykk. Det gir et grunnlag for å forstå hvordan ureflekterte og ikke-bevisste handlinger kan være et uttrykk for sosiale erfaringer. Samtidig utgjør det et argument for å studere samhandling via observasjon - gjennom kroppslige uttrykk kan få tilgang til den sosiale betydningen av det som foregår.

Mennesker etablerer seg selv gjennom å internalisere erfaringer og opplevelser, og på den måten er utviklingen av selvet relasjonelt - det utvikles i samspill med omgivelsene (14,15,16). Det er ved å inngå i meningsbærende relasjoner og felleskap vi blir til og formes som sosiale vesener, og knytter oss til andre. Intersubjektivitet er dermed både noe vi vokser inn i, og noe vi utvikler i samhandling og samtale med andre. De første og mest grunnleggende former for intersubjektivitet erfares i kroppslige samspill mellom omsorgsgiver og barn (14,15,16). Psykiateren Daniel Stern beskriver at selvet utvikles gjennom en progressiv akkumulering av sosioaffektive ferdigheter, eller relasjonsdomener, som organiserer selvopplevelse gjennom livet (16). Det kan derfor når som helst i livet oppstå hendelser som kan påvirke dem på ulike måter. Selvutvikling er en kontinuerlig prosess der subjektivitet og intersubjektivitet utvikles parallelt og påvirkes gjensidig (14,15,16). Felles oppmerksomhet, følelsesmessig samstemthet og innlevelse i den andres kroppslige væremåter er forutsetninger for å erfare grunnleggende intersubjektivitet (14,15,16,17). Dette fortsetter å gjelde i alle former for samspill livet igjennom. Utviklingen av selvet er forankret i intersubjektive utviklingsprosesser som først og fremst skjer i kroppslige samspill, non-verbalt og ikke-bevisst (16). Intersubjektiv anerkjennelse er funnet å være et premiss for å utvikle evnen til å være bevisst egne behov og benytte egne evner til å realisere personlige mål (7).

Når selvet utvikles i samspill med andre blir kommunikasjon sentralt for å forstå prosesser som kan bidra til endringer i selvet. Sosiolog Stein Bråten angir kommunikativ, emosjonell og kognitiv utvikling i en figur hvor trinnene bygger på hverandre (14, jf. Figur 1). Ferdigheter og prosesser på lavere trinn er fundamentet for høyere trinn, samtidig som de fortsetter å være virksomme livet gjennom. Dette må forstås som en utviklingsprosess der før-språklig, kroppslig kommunikasjon understøtter utvikling og bruk av språklig kommunikasjon. Kroppen og kroppsopplevelse -sansing – er grunnlaget for språkutvikling (14). Symboliseringsevne og språkutvikling forutsetter et godt fotfeste i kontakten med nære andre for at vi skal få et språk som kan brukes på en personlig måte til å uttrykke oss oppriktig til andre og kunne tenke omkring erfaringer og følelser (14). De dypere kommunikative trinn forlates ikke etter hvert som en utvikler kompetanse på høyere nivå, det er heller slik at handlingsrepertoaret utvides ved å bygge videre på dypere lag. Bråtens livsløpsmodell viser hvordan kommunikasjon og samspill utvikles– som en prosess fra det konkret kroppslige til det symbolske (14).

Metode og materiale

Studien har et fortolkende design basert på observasjonsdata fra en behandlingstime. Video-opptak ble benyttet fordi det kan gi innsikt i kommunikasjon utover kun det verbale, og muliggjør derfor en detaljert analyse av fysioterapipraksis kjennetegnet av kommunikasjon på flere nivå: Kroppslige inntrykk og uttrykk, oppmerksomhetskontakt, symbolsk og verbalt. Fysioterapeuten var strategisk utvalgt på bakgrunn av anbefalinger fra kolleger og et faglig engasjement for utviklingsstøtte i NMPF. Dette er fundert i en antakelse om at fysioterapeutens kunnskapsbakgrunn ville bidra til relevante situasjoner og rikholdige data. Pasienten ble utvalgt av fysioterapeuten basert på ønske om å delta og faglig forsvarlighet.

Intervjuet var basert på samobservasjon av video-opptaket. Dette gir mulighet til innsikt i autonome reaksjoner, mikrobevegelser og den subjektive opplevelsen av flyt og brudd i samhandlingen. Målet var å få frem vurderinger og valg, tilpasninger og justeringer - altså grunnlaget for handlingene. Fysioterapeuten stoppet opptaket der hun anså at det skjedde noe betydningsfullt, og utdypet dette. Intervjuet ble utført på fysioterapeutens arbeidssted dagen etter behandlingen og tatt opp på lydbånd. Samobservasjon ble også gjennomført med en utenforstående psykomotorisk fysioterapeut som har god kjennskap til teorien. Begge fysioterapeuter stoppet opptaket for å utdype de samme handlingssekvensene – det var dermed intersubjektiv enighet om hvilke deler av samhandlingen som var betydningsfulle. Handlingssekvensen som utdypes her er én av disse. Teorien er brukt aktivt for å sikre systematikk og nyanserikdom i beskrivelser av behandlingssituasjonen, og for å unngå vanetenkning (21). Hensikten er å bringe fram innsikt som går utover fagets selvforståelse slik den er beskrevet i tradisjonell NMPF-litteratur (10).

Materialet framstilles som transkripsjon fra video-opptak. Kroppslige handlinger er satt i firkantklammer. Handlingen er beskrevet mest mulig hverdagsspråklig slik at leseren har muligheten til å fornemme og forestille seg hva som foregår, og dermed gi grunnlag for å vurdere gyldigheten av sammendrag og analyser.

Behandlingstimen

Pasienten, i det videre kalt «Eva», var nylig utskrevet av psykiatrisk avdeling etter innleggelse som følge av depresjon. Video-opptaket er tatt av fjerde behandlingstime hos psykomotorisk fysioterapeut som jobber på psykiatrisk poliklinikk.

Eva ble henvist til fysioterapi på grunn av ryggsmerter. Smertene oppsto et halvt års tid i forveien, samtidig med depresjonen. Fysioterapeutens sammenfatning av undersøkelsen beskriver at Eva hadde et anspent fleksjonsmønster med høycostal pust i alle utgangsstillinger. Forsøk på å ta Eva ut av vanemønstrene i stående, sittende og liggende viste at vanemønstrene kunne endres, og at Eva i alle tilfeller kjente endringene godt. Eva hadde ikke autonome reaksjoner under undersøkelsen og ingen tendenser til dissosiasjon. Fysioterapeuten og Evas forståelse var at Eva som følge av sin livshistorie har utviklet vaner hvor hun undertrykker sine egne følelser ved å spenne seg, og gjennom intellektualisering som følge av omsorgssvikt. Forståelsen av Evas plager er ikke orientert mot symptomlettelse eller mot diagnoser som depresjon eller ryggsmerter, men bygget ut fra kroppsundersøkelsen og Evas livshistorie. I intervjuet med fysioterapeuten beskriver hun hva hennes og Eva sitt felles prosjekt er: at Eva skal legge merke til seg selv og det hun kjenner av følelser, og handle ut fra det med tydelighet.

Funn

Her presenteres en handlingssekvens som et direkte utdrag fra transkripsjonen. Utdraget er valgt fordi det er et eksempel på flere gjennomgående trekk i behandlingstimen: Kommunikasjonen innebærer intersubjektive fenomen og foregår på ulike nivå, og samhandlingen fremstår som et systematisk arbeid rettet mot å fremme endring. Slik tjener utdraget som et eksempel på flere fenomen som kan forklares som utviklingsstøttende prosesser. Resultater presenteres i tema, først som et kort sammendrag av handlingen beskrevet i erfaringsnære ord, deretter en teoriinformert fortolkning.

En handlingssekvens: Fra motstand i bevegelse til nye handlingsmuligheter

Eva er i ryggliggende på behandlingsbenken. Fysioterapeuten står ved hennes høyre side.

[F fører E sitt høyre bein til krokliggende og holder samtidig blikk-kontakt. F rugger litt på kneet. F løfter så E sin høyre hofte opp i bøy. E rykker til, og det ser ut som bevegelsen i hoften møter et plutselig stopp]

F: Nåååå! Hva skjer? [F holder blikk-kontakt og setter samtidig E sin fot ned i benken igjen] Hva skjedde der?

E: Ja, det er den der [E gestikulerer fra innsiden av hennes høyre lyske opp mot hoftekammen]

F: Var det fordi det gjorde vondt?

E: M-m.

F: Det må du unnskylde så mye! Fordi der skulle jeg bare ha latt deg reagere, der var jeg ikke.. nennsom nok i hendene mine.

F: Vi prøver igjen. [F tar tak under E sin høyre fot og løfter beinet fra benken] Nå gjør jeg det langsomt (E: mm), langsomt (E: mm.) [F fører beinet til E langsomt mot ansiktet slik at hoften bøyes] er det når jeg kommer opp denne veien også?

E: Nei.

F: Det er så snart jeg kommer her? [F fører kneet mot midten slik at hoften roteres litt inn]

E: Ja, det er der.

F: Hva nå? Hva har du lyst til? [E sparker beinet rett ut slik at hun kommer seg ut av F sitt grep. F slipper samtidig grepet. Beinet lander tungt på behandlingsbenken].

Kommunikasjon

Fysioterapeuten «rugger» på Evas kne og det ser «fritt og ledig» ut. Eva lar altså fysioterapeuten sette i gang bevegelser —hun gjør ikke motstand, og hjelper heller ikke til. Uten å snakke sammen er de koordinert. Det er tydelig at de har felles oppmerksomhet rettet mot det de holder på med. I det videre fører fysioterapeuten Evas kne mot brystet hennes. Eva rykker til—hun gir motstand i bevegelsen. Fysioterapeuten forholder seg da til motstanden i bevegelsen som en meningsbærende ytring: Hun setter beinet ned og ber Eva utdype hva som skjer. Eva forklarer at det gjorde vondt ─det var derfor hun rykket til. Fysioterapeuten unnskylder, og sier at der skulle hun latt Eva reagere. De utforsker hvilken bevegelse som gjorde vondt og prøver igjen. Denne gangen spør fysioterapeuten Eva hva hun har lyst til å gjøre når det gjør vondt, og Eva svarer med å sparke beinet sitt ut av fysioterapeutens grep slik at det lander strakt på benken.

Kommunikasjonen er på grunnleggende nivå: Kroppsspråklig kontakt og oppmerksomhetskontakt (14, jf. Fig.1). Når intensjonen i Evas bevegelser tematiseres verbalt, er kommunikasjonen på nivå for meningsfylt symbolsk samhandling. Samtidig jobber de med perspektivtaking og hverandres oppfatninger og feiloppfatninger gjennom å tydeliggjøre intensjonen i handlingene sine. Kommunikasjonen er da på nivået for metaforestillinger og mentale modeller av andres sinn (14).

Kommunikasjonen i denne sekvensen gir et innblikk i trekk i behandlingstimen forøvrig: Samtalen er avgrenset til å dreie seg om å verbalisere det som skjer kroppslig her og nå. Dette er et gjennomgående trekk ved samhandlingen, og dermed fremstår den som et presist arbeid hvor fysioterapeuten løfter frem intensjonen i bevegelser og kroppslige reaksjoner fra grunnleggende, kroppslige kommunikative nivå gjennom suksessive kommunikative nivå. Resultatet er bevisstgjøring og språkliggjøring av det grunnleggende kroppslige samspillet, og intensjoner og forestillinger knyttet til det. 

Særtrekk i tilnærming og kroppsforståelse skaper muligheter

Samhandlingen kjennetegnes av at fysioterapeuten gjør et grep, igangsetter en bevegelse eller instruerer en bevegelse frem til noe forandres. Hun følger nøye med på Evas reaksjoner og bruker observasjonene i tilpasningen av behandlingen og til å tematisere det hun observerer. Fysioterapeuten gir Eva tid til å kunne reagere på det som har skjedd før hun går videre. Hun retter oppmerksomhet mot det Eva reagerer på, mot det Eva snakker om, og mot handlingsmulighetene. Deretter får Eva mulighet til å forsøke å handle på andre måter, for eksempel gjennom å bevege seg med mer kraft, mer tydelighet eller vri seg ut av ubehag.

Utdraget er et eksempel på gjentakende hendelser i behandlingstimen: Fysioterapeuten og Eva utvikler sammen en forståelse av sammenhenger ved at de gjør noe sammen, noe som skaper en endring ─ en endring som løftes frem og dveles ved i fellesskap. Det Eva opplever tillegges betydning ved at det tillegges tid og oppmerksomhet. Gjennom at de to forholder seg til Evas kropp som bærer av erfaring etableres et grunnlag for en felles meningsverden der de to kan dele intersubjektive opplevelser. Den felles forståelsen blir mulig fordi de forstår Evas kroppslige uttrykk i sammenheng med hennes livshistorie og livsbetingelser (22). Det er gjennom tilnærmingen NMPF at de blir kjent med Eva gjennom hennes kroppslige uttrykk og bevegelsesvaner, og slik utvikles og etableres en felles meningsverden og et felles prosjekt, at Eva skal bli mer tydelig, for seg selv og for andre. Eva blir kjent med seg selv og lærer å forstå seg selv gjennom å utforske sine kroppslige uttrykk og sitt bevegelsesrepertoar sammen med fysioterapeuten, og gjennom dette oppfordres Eva til å uttrykke seg og markere seg. Orienteringen mot nye handlingsalternativ og opplevelsesmuligheter kan være utviklingsstøttende i seg selv (13,15). Etablering av felles fokus og vektlegging av subjektive opplevelser, anerkjennelse og deling av subjektive opplevelser må kunne anses som en viktig faktor for å oppnå utvidede opplevelsesmuligheter og endring (12,14,14,16). Særtrekk ved tilnærmingen som individuell tilpasning; dynamikk i den terapeutiske metoden; kommunikasjon som foregår gjennom alle kommunikative nivå fra det grunnleggende kroppslige til det verbale; orientering mot nye handlingsmuligheter og kontakt med egen kropp og emosjonalitet er innfallsporten som gjør dette mulig.

Samspillet fremmer (selv- og relasjonelt-) utviklingsstøttende samspill

Fysioterapeuten avbryter bevegelsen, gir Eva tid til å forklare og sier unnskyld – der skulle hun vært mer oppmerksom. Ved å forsøke igjen lager de en ny situasjon der Eva får prøve ut andre handlingsmuligheter: Fysioterapeuten slipper kneet samtidig som Eva sparker beinet sitt ut av grepet. Dette er et eksempel på at fysioterapeuten bygger aktivt på Evas bidrag og justerer retningen i behandlingen deretter. Det underliggende budskapet i unnskyldningen er at det var fysioterapeuten som skulle tilpasset seg Eva, ikke omvendt. Slik formidler fysioterapeuten gjennom samspillet at Evas følelser og reaksjoner er viktige─ at andre kan tilpasse seg henne. Det kan være en ny kroppslig og relasjonell erfaring —erfaringer som kan internaliseres som Representasjoner av Interaksjoner som er blitt Generalisert (RIG) (16). Avsporinger og rot kan, hvis de repareres, føre til nye relasjonelle opplevelser (17). Slik kan Eva få erfaring med at hun kan handle på nye måter som åpner opp for nye måter- å -være-sammen-med-andre (16). Slik intersubjektiv deling av opplevelse er karakterisert som en viktig faktor for utviklingen av et subjektivt selv (16). Hvis slike opplevelser innlemmes vil det også være utviklende i domenet for fornemmelsen av et kjerneselv (15,16). Sårbarhet på kjerneselvområdet kan oppstå når en ikke har tilstrekkelig erfaring med å oppleve at en kan påvirke samhandling. Manglende erfaring med gjensidig regulering kan føre til mangelfull regulering av kroppslige tilstander og følelser (16). Følger vi fysioterapeutens sammenfatning av Evas plager, kan utviklingsstøtte på kjerneselvområdet ha vært spesielt relevant for Eva. Siden intensjonen i Evas bevegelse løftes til et verbalt nivå, er dette også et eksempel på utviklingsstøtte i området for et verbalt selv (16). Evas opplevelser deles i en språklig verden der hun er plassert som henvisningsobjekt. 

Diskusjon

Formålet med studien var å beskrive aspekter ved praksis som kan fungere støttende for selv- og relasjonell utvikling ved å analysere intersubjektive prosesser i samhandlingen, for å utdype tidligere funn.

Et sentralt funn i denne studien er at samspillet fremstår som et systematisk, endringsrettet arbeid fra grunnleggende kommunikative nivå via suksessive nivåer som innebærer intersubjektive fenomener som felles oppmerksomhet, følelsesmessig samstemthet, affektiv inntoning og koordinering. Det er synlig i hvordan spørsmål og svar formidles gjennom ulike kommunikative nivå: fra de grunnleggende kroppslige nivåene til verbale nivå hvor perspektiver og intensjoner deles, gjennom deltakerstruktur og turtaking, i kroppslig koordinering, blikk-kontakt, samspillet mellom grep og passive bevegelser samt samspillet mellom aktive og passive bevegelser. Dette er fenomener som har vist seg å ha effekt for utvikling av selvet, både i barnets normalutvikling og i terapi (14,15,16,17). Bevisstgjøring og språkliggjøring av egne kroppslige reaksjoner i samspill med en annen kan bidra til selvforståelse, nye opplevelser av seg selv og utvidelse av handlingsrepertoar (12,14,15,16,17). Analysen tydeliggjør noen konkrete terapeutiske handlingsmåter som kan fremme selv- og relasjonell utvikling. Dette kan være med på å forklare tidligere funn av pasienters erfaringer, samt utdype tidligere arbeider (12, 13,19).

Kasusbeskrivelser er egnet til å avklare hva som ligger bak god tilpasning av fysioterapeutisk praksis i sin naturlige kontekst og gi rike beskrivelser av slike sammenhenger. Gjennom grundig analyse av observasjon og intervju basert på samobservasjon kan en få frem hva fagutøveren faktisk gjør, og hva som ligger bak handlingsvalgene slik at kompetansen kan formaliseres, videreformidles og videreutvikles. Å kunne validere fortolkningen med fysioterapeutens under samobservasjon sikrer et nivå av kommunikativ validitet. Pasienten ble ikke intervjuet, og vi kan derfor ikke være sikre på at hun er enig i alle fortolkninger. Kommunikativ validitet overfor fagfeller er delvis sikret gjennom samobservasjon med den utenforstående fysioterapeuten, men er også avhengig av om studien anses som relevant av leserne. Teoretisk validitet er sikret ved bruk av teoriverktøy som er benyttet i forskningen studien bygger på, samt ved at fysioterapeutene som er intervjuet har god kjennskap til den. Ettersom all fysioterapi innebærer samhandling har temaene som belyses her relevans for alle møter mellom fysioterapeut og pasient. Studien bygger på én behandling utført av én terapeut og gir derfor begrensede muligheter til å belyse variasjon i dynamikken som kan oppstå mellom terapeut og pasient, mellom ulike individer og over tid. Videre analyser av samspill mellom ulike terapeuter og pasienter trengs.

Avslutning

I denne artikkelen har vi beskrevet og analysert en behandlingssituasjon i sin naturlige kontekst. Ved å forstå samhandlingen som intersubjektive prosesser ser vi hvordan nye intersubjektive erfaringer dannes i det terapeutiske møtet, gjennom et presist arbeid fra grunnleggende kommunikative nivå via suksessive kommunikative nivå, og hvordan det kan gi pasienten nye erfaringer av seg selv og bidra til å endre relasjonelle mønstre. Ved å klargjøre noen slike utviklingsstøttende prosesser i samhandlingen ser vi hvordan tidligere funn om pasienters erfaringer med NMPF, knyttet til å bli tryggere på seg selv og å utvikle nye relasjonelle mestringsstrategier, kan forklares ved hjelp av kommunikasjons- og utviklingsteori. Dette utvidede perspektivet viser hvordan NMPF kan fungere støttende også når sykdom og helseproblemer ses som en funksjon av mangelfull utvikling. 

Referanser

1. Gretland A. Kroppens spor: en utfordring i psykiatrien. Rapport fra prosjektet «Fysioterapi i psykiatri». Tromsø: Regionssykehuset i Tromsø; 1999. Tilgjengelig fra: https://hdl.handle.net/10037/6938.

2. Kristensen G.B.E. Psykomotorisk fysioterapi i forhold til pasienter som strever med ettervirkninger etter alvorlige livshendelser i nære relasjoner. [Masteroppgave] Tromsø: Universitetet I Tromsø; 2013.Tilgjengelig fra: https://hdl. handle.net/10037/5380

3. Hartviksen I. Intervju med ferdigbehandlet pasient hos psykiater, I Dialog og refleksjon. Festskrift til professor Tom Andersen på hans 60-års dag. Tromsø: Universitetet i Tromsø; 1996. Tilgjengelig fra: https://hdl.handle.net/10037/7021

4. Sviland R, Råheim M, Martinsen K. Touched in sensation- moved by respiration. Embodied narrative identity- a treatment process. Scandinavian journal of caring sciences. 2012; 26: 811-900. Doi: https://doi.org/10.1111/j.1471-6712.2012.01024.x

5. Sviland R, Martinsen K, Råheim M. To be held and to hold ones own. Narratives of embodied transformation in the treatment of longlasting musculoskeletal problems. Medical Health care and Philosophy.2014; 4: 609-624. Doi: https://doi.org/10.1007/s11019-014-9562-0

6. Gretland A. Psykomotorisk fysioterapi som støttende behandling– et eksempel. I Ekerholt, Kirsten (red.): Festskrift til Berit Heir Bunkan. HiO-rapport nr. 10. Oslo: Høgskolen i Oslo.2009: S.45-59. Tilgjengelig fra: https://www.academia.edu/15760465

7. Dragesund T. Øien A.M. Developing self-care in an interdependent therapeutic relationship: patients`experienced from Norwegian psychomotor physiotherapy Physiother Theory Pract. 2022 Nov;38(11):1656-1666. Doi: https://doi.org/10.1080/09593985.2021.1875524

8. Ekerholt K, Schau, G, Mathismoen KM, Bergland A. Body awareness-a vital aspect in mentalization: experiences from concurrent and reciprocal therapies. Physiotherapy theory and practice.2014; 30(5):312-318. Doi: https://doi.org/10.3109/09593985.2013.876562

9. Øien AM, Råheim M, Steihaug S. Self-perception as embodied knowledge- changing processes for patients with chronic pain. Advances in Physiotherapy.2009; 9: 31-39. Doi: https://doi.org/10.1080/14038190802315073

10. Thornquist E, Bunkan BH. Hva er psykomotorisk behandling? Oslo: Universitetsforlaget; 1995.

11. Killingmo B. Conflict and deficit: implications for technique. The International Journal og Psycho-Analysis.1989; 70: 65.

12. Gretland A. Den relasjonelle kroppen. Fysioterapi i psykisk helsearbeid. Fagbokforlaget; 2007.

13. Gretland A. Psykomotorisk fysioterapi. Med kroppen som innfallsport til personen. I Bergem A.K. (red): 2016, Gyldendal Norsk Forlag As: Oslo.: 2016: s. 139

14. Bråten S. Kommunikasjon og samspill -fra fødsel til alderdom. (2.utg.). Universitetsforlaget; 2004.

15. Hansen BR. I dialog med barnet. Intersubjektivitet i utvikling og psykoterapi. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2012.

16. Stern D. Spedbarnets interpersonlige verden. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS; 2003.

17. Stern D. Her og nå. Øyeblikkets betydning i psykoterapi og hverdagsliv. Oslo: Abstrakt forlag; 2004

18. Norrøne, M. [Masteroppgave] Tromsø: Universitetet i Tromsø; 2020.

19. Sternberg S, Bohen R. Fysioterapeutisk intervention ved personlighetsforstyrrelser. Hvalsøe B, Nyboe L. Lærebog i Psykiatri for ergoterapeuter og fysioterapeuter. København, Munkgaards forlag; 2009, s.240-245.

20. Merleau-Ponty M. Phenomenology of perception. New York: Routledge; 201.

21. Johannessen LEF, Rafoss TW, Rasmussen EB. Hvordan bruke teori? Nyttige verktøy i kvalitativ analyse. Oslo: universitetsforlaget; 2018

22. Thornquist E. Face-to-face and hands-on: Assumptions and assessments in the physiotherapy clinic. Medical Anthropology 2006: 25(1): 65–97. Doi: https://doi.org/10.1080/01459740500514489

© Author(s) (or their employer(s)) 2023. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.