Hvorfor fagorganisering har betydning for velferd og folkehelse

Steffen Torp, fysioterapeut og professor i helsefremmende arbeid, Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag, Universitetet i Sørøst-Norge. E-post: steffen.torp@usn.no.

Jon Reiersen, samfunnsøkonom og førsteamanuensis, USN Handelshøgskolen, Universitetet i Sørøst-Norge.

Denne fagartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 15.september 2023. Ingen interessekonflikter oppgitt.

PDF

Sammendrag

Innledning: Den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen har bidratt til å skape et samfunn med høy inntekt per innbygger, relativt små sosiale forskjeller, god folkehelse og mye tillit.

Hoveddel: Basert på omfattende forskningslitteratur trekker vi ut det vi oppfatter som kjernen i det som ofte refereres til som den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen. Dernest klargjør vi hvordan denne modellen har bidratt til å skape mange av de kjennetegnene som vanligvis assosieres med et godt samfunn. I kombinasjon med tiltakende globalisering, atypiske ansettelsesformer og automatisering, er en stadig lavere organisasjonsgrad faktorer som på sikt kan svekke den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen.

Avslutning: Norge er kjennetegnet av relativt god folkehelse. Dette har nær sammenheng med hvordan den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen er utformet. Som sentrale aktører i det norske folkehelsearbeidet er det viktig at fysioterapeuter er seg bevisst disse sammenhengene.

Nøkkelord: Fagforening; Kollektive lønnsforhandlinger; Sosial ulikhet; Tillit.

Abstract

Why unionization impacts welfare and public health

Introduction: The Norwegian working life and welfare model has contributed to creating a society with high income for citizens, relatively low social inequality, good public health and high trust.

Main part: Based on extensive research literature we focus on what we regard is the core of the Norwegian working life and welfare model. In addition, we make clear how this model has contributed to characteristics often associated with a good society. A decrease in unionization is, in combination with increased globalization, atypical employment contracts and automation, a factor that may weaken the Norwegian working life and welfare model.

Conclusion: In an international perspective, public health is good in Norway. This is closely related to how the country’s working life and welfare model has been designed. As an important professional group within public health work, it is important that physiotherapists are aware of these relationships.

Keywords: Union; Collective wage bargaining; Social inequality; Trust.

Innledning

Pandemi, krig og energikrise har rammet Europa hardt. Når våre handelspartnere sliter, legger det også en kraftig demper på norsk økonomi. Det økonomiske handlingsrommet er betydelig krympet den siste tiden, og dette gjelder også for helsesektoren. I den forbindelse minner Norsk Fysioterapeutforbunds leder Gerty Lund (1) om at fysioterapi er ett av helsetilbudene som det ofte kuttes i ved strammere økonomi. Samtidig understreker hun at dette kan unngås ved samarbeid og felles innsats – der fagorganisering, tillitsvalgte og avtaleverk står sentralt. Hun er imidlertid bekymret for lav organiseringsgrad, særlig blant unge fysioterapeuter.

Mange har trolig en oppfatning av at kollektiv organisering og sterke fagorganisasjoner ikke er løsningen på nåtidens utfordringer, men at dette er noe som hører det tradisjonelle industrisamfunnet til – en tid der fagforeningene først og fremst kjempet for sosiale rettigheter og en lønn å leve av. Senere års arbeidslivsforskning viser imidlertid at et velorganisert arbeidsliv ikke bare gjør oss bedre rustet i møte med økonomiske kriser, men at sterke arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner også har vært viktige pådrivere for omstilling, økonomisk modernisering, høy levestandard, sosial utjevning og god folkehelse, dvs. sentrale kjennetegn som ofte assosieres med et godt samfunn å leve i.

Målsetting

Ved å trekke på tilgjengelig forskning er hensikten med denne artikkelen todelt. For det første er målet å tydeliggjøre og presisere det vi oppfatter som kjernen i det som ofte, og noe upresist, refereres til som den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen (2). For det andre ønsker vi å klargjøre hvordan denne modellen har bidratt til å skape et samfunn med høy omstillingsevne og produktivitet, i kombinasjon med stor grad av sosial utjevning og god folkehelse.

Kjernen i den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen består av flere elementer som henger tett sammen og som gjensidig forsterker hverandres virkemåte. Vi visualiserer denne kjernen ved hjelp av tre figurer som framhever forbindelseslinjene mellom de ulike elementene og hvilke mekanismer som binder dem sammen. Avslutningsvis peker vi på noen forhold som kan sette den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen under press.

I internasjonal sammenheng kjennetegnes Norge av god folkehelse (3). Det er godt forskningsmessig grunnlag for å konkludere med at den norske folkehelsen er nært knyttet til hvordan den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen er utformet (4). Dersom fysioterapeuter skal spille en viktig rolle i folkehelsearbeid er det etter vår mening vesentlig at de er seg bevisst disse sammenhengene.

Hoveddel

Den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen

Et viktig skritt i retning av den norske arbeidslivsmodellen ble tatt i 1935 da LO og NHO (den gangen Norsk Arbeidsgiverforening) undertegnet Hovedavtalen (5). Hovedavtalen trakk opp spillereglene for det kollektive avtalesystemet i Norge og regnes fortsatt i dag som arbeidslivets «grunnlov». Hovedavtalen kom som et resultat av en gradvis oppbygging av tillit mellom ledelsen i de to hovedorganisasjonene (6). Selv om mellomkrigstiden i Norge var en periode preget av konflikt og skarpe ideologiske fronter så bar det norske samfunnet med seg en historisk erfaring som tilsa at konflikter lar seg håndtere gjennom dialog, kompromisser og fornuftig organisering (5, 7).

Hovedavtalen, og den tilliten mellom partene i arbeidslivet som denne signaliserte, har vært viktig for utviklingen av flere av de sentrale kjennetegnene ved den norske arbeidslivsmodellen. Dette illustreres nærmere i figur 1 som presiserer det vi kan kalle den norske arbeidslivs- og velferdsmodellens «grunnmur».

Det tillitsbaserte samarbeidet mellom partene i arbeidslivet i Norge utgjør grunnlaget for det norske systemet for sentralisert og koordinert lønnsdannelse (pil 1 i figur 1). Sentralisert og koordinert lønnsdannelse betyr at mange av de beslutningene som angår fordeling av verdiskapingen mellom arbeidstakere og eiere, og mellom ulike grupper av arbeidstakere i samfunnet, løftes ut av den enkelte bedrift, virksomhet og bransje, og avtales av partene i arbeidsmarkedet på et overordnet nivå (8, 9).

Sentraliserte og koordinerte lønnsforhandlinger ble særlig formalisert og institusjonalisert på 1960-tallet. Det var også på denne tiden at et spesielt viktig kjennetegn ved det norske lønnsforhandlingssystemet kom til syne, det som omtales som frontfagsmodellen (10). Norge er et lite land, og må derfor være sterkt og godt integrert i det internasjonale varebyttet for å skaffe seg nødvendige varer og tjenester fra utlandet (11). Tanken om at lønnsveksten i samfunnet måtte knyttes til hva bedriftene som konkurrerer på de internasjonale markedene tåler oppstod som et naturlig resultat av dette (12-14). Det betyr at virksomheter som er utsatt for internasjonal konkurranse («frontfagene») forhandler først og legger føringer for de andre sektorenes forhandlinger. En effekt av denne koordineringen er en forholdvis lik lønnsutvikling på tvers av bransjer og sektorer (10).

Den sentraliserte og koordinerte lønnsdannelsen legger også grunnlaget for det som gjerne omtales som solidarisk lønnspolitikk (15, 16). Solidarisk lønnspolitikk viser til en praksis der de med høye lønninger må akseptere noe lavere lønnsvekst for å gi rom for høyere lønnsvekst blant de med lavere lønninger. Denne praksisen har over tid ført til at Norge har mindre lønnsforskjeller (inntekt før skatt) enn de fleste andre industrialiserte land (pil 2 i figur 1) (4, 17). Uten en sentralisering og koordinering ville en slik lønnssammenpressing vært vanskelig å få til (18, 19).

Den høye sosiale tilliten i Norge (20) har samtidig vært helt sentral for den politiske oppslutningen om velferdsstaten (pil 3 i figur 1). Velferdsstaten hviler tungt på tillit på flere måter. Velferdsstatsordninger finansieres i hovedsak av skatteinntekter. For at innbyggerne skal være villige til å gi fra seg en relativt stor andel av inntekten i form av skatt må de ha tillit til at myndighetene leverer velferdstjenester effektivt og ubyråkratisk, og at skatteinntekter ikke forsvinner i korrupsjon og mislighold (21, 22). Skatteviljen holdes oppe av troen på at en får noe tilbake i form av velferdsgoder. Videre er skatteviljen avhengig av at folk har tillit til at andre også betaler sin skatt og at velferdsordninger ikke utnyttes. Kort sagt: Tillit øker velferdsstatens popularitet, som igjen øker oppslutningen om en politikk som innebærer videre utvikling og utvidelse av velferdsstaten (22).

Velferdsstaten bidrar samtidig til å utjevne inntektsforskjeller (pil 4 i figur 1). Dette skjer blant annet ved at høyinntektsgrupper betaler mer skatt enn lavinntektsgrupper for å finansiere velferdstjenester som alle kan nyte godt av, slik som utdanning og ulike helsetjenester.

Moderate inntektsforskjeller, skapt både via en koordinert lønnsdannelse og en omfattende velferdsstat, virker i neste omgang tilbake på den sosiale tilliten (de to stiplete pilene markert som 5 i figur 1). Et veletablert funn i tillitsforskningen er at tillit trives best der inntektsforskjellene ikke er for store (23, 24). Til sammen illustrerer figur 1 dermed at tillit, koordinert lønnsdannelse, en omfattende velferdsstat og moderate inntektsforskjeller både før og etter skatt virker tilbake på hverandre og forsterker hverandres virkemåte. Prosessen illustrert i figur 1 kan selvfølgelig også gå motsatt vei. Lite tillit svekker koordinering i lønnsdannelsen og den politiske oppslutningen om velferdsstaten forvitrer. Etterfølgende økte inntektsforskjeller svekker den sosiale tilliten som forsterker de ulikhetsskapende prosessene. De utfordringene USA (og flere andre land) står overfor kan blant annet forklares med en slik negativ utvikling (25).

Demokratisk fellesskap

Oppå «grunnmuren» som figur 1 illustrerer, er det etablert flere andre viktige «bygg». Figur 2 illustrerer ett av dem, det som Hernes (26) omtaler som «…et velorganisert demokratisk fellesskap der partene i arbeids- og samfunnsliv er forpliktet overfor hverandre og bidrar til å heve velferd for alle» (s. 13). Dette forpliktende samarbeidsfellesskapet kommer til uttrykk både på nasjonalt nivå og på virksomhetsnivå (figur 2). På nasjonalt nivå omtales gjerne dette felleskapet som trepartssamarbeidet (27). Ifølge Hernes (26) fanger begrepet opp den tradisjonen som har utviklet seg i Norge der arbeidslivets parter og myndigheter jevnlig møtes for å drøfte saker som angår arbeidslivet, dets virksomheter, eiere og ansatte. Målet er å vedlikeholde og utvikle ordninger for dialog og kompromissløsninger for på den måten å unngå kostbare konflikter, og helst også bidra til modernisering og omstilling som alle på sikt vil vinne på (pil 1 i figur 2).

Det norske samfunnet er som nevnt tett innvevd i internasjonal økonomi ved at mye av vår velstand er knyttet opp til handel med andre land (11). Inntektsmulighetene som globalisering og internasjonal handel skaper innebærer også betydelig risiko. Stadig tøffere internasjonal konkurranse øker kravene til effektivitet, omstilling og fornying. Arbeidsplasser forsvinner og nye kommer til, kanskje også med andre krav til kompetanse og ferdigheter. Slik omstilling skaper lett sosiale reaksjoner og motstand (28, 29), men hvis folk føler seg trygget inntektsmessig, også i perioder med omstilling, blir det lettere for arbeidslivets parter å få aksept for nødvendige strukturendringer – noe som hele samfunnet tjener på i det lange løp. Her kommer velferdsstaten inn igjen. Velferdsstaten spenner ut et sikkerhetsnett (f.eks. arbeidsledighetstrygd og støtte til videre kvalifisering) som reduserer individuell risiko og som igjen gjør at omstilling lettere aksepteres. Velferdsstaten er med andre ord ikke bare et omfordelingssystem, den er også en kollektivt finansiert forsikringsordning som støtter opp under nødvendig omstilling og modernisering av samfunnet (pil 2 i figur 2) (30, 31).

Samarbeidet mellom partene i arbeidslivet på nasjonalt nivå har sitt motstykke på virksomhetsnivå, og påvirker også hverandre gjensidig (pil 3 i figur 2). På virksomhetsnivå kommer det organiserte felleskapet til uttrykk gjennom det vi kan kalle «samarbeid om utvikling». I Norge er både den formelle og den uformelle kompetansen i arbeidsstokken høy og det er derfor viktig å legge til rette for at disse ressursene mobiliseres på en god måte. Mange virksomheter i Norge er da også kjennetegnet av relativt flate strukturer, lite hierarki og stor grad av medarbeiderinnflytelse (32, 33). Når ledelsen i en virksomhet har tillit til sine ansatte skapes det et grunnlag for at de i «førstelinja» kan ta egne initiativ, bruke sine problemsløsningsevner og engasjere seg aktivt i innovasjons- og omstillingsprosesser (pil 4 i figur 2) (34). Dette er et viktig bidrag til at norsk næringsliv og norske virksomheter er i verdenstoppen når det gjelder produktivitet og omstillingsdyktighet (33). Samtidig understøttes disse prosessene av en omfattende velferdsstat som demper usikkerheten og den individuelle risikoen under store omstillinger og omallokering av arbeidskraft (pil 5 i figur 2).

Arbeids- og folkehelse

Et annet viktig «bygg» vi vil framheve er betydningen moderate inntektsforskjeller og universelle velferdsordninger har for den norske arbeids- og folkehelsa (figur 3). Det er veldokumentert at det eksisterer betydelige sosiale forskjeller i helse, dvs. at de som har dårlig økonomi også har gjennomgående flere helseplager enn de med god økonomi (35). I tillegg er det slik at hvordan inntekten i samfunnet er fordelt har også stor betydning for alles helse. Hvis vi sammenligner land som er omtrent like rike (målt i inntekt per innbygger), har land med relativt liten inntektsulikhet betydelig bedre folkehelse enn land med større inntektsulikhet (23). Det er derfor mye som tyder på at alle i samfunnet påføres større helse- og sosiale problemer når inntektsforskjellene øker. Kort sagt: Moderate inntekts- og sosiale forskjeller skaper bedre folkehelse for alle (pil 1 og 2 i figur 3).

Et forhold som ofte får for lite oppmerksomhet er betydningen velferdsstaten har for maktforhold i arbeidsmarkedet. Som nevnt kan velferdsstaten betraktes som et sikkerhetsnett som reduserer individuell usikkerhet og risiko for inntektsbortfall i forbindelse med omstilling, arbeidsledighet og sykdom (30). Dette er en viktig kilde til å redusere stress og angst som i seg selv er viktige risikofaktorer for flere typer helseplager (23). Vel så viktig er det at velferdsstaten gir mer makt til de som befinner seg langt nede i inntektsfordelingen (25). Folk i lavere inntektslag har som regel lavere jobbsikkerhet og færre alternative inntektsmuligheter, noe som gjør dem sårbare. Få alternative inntektsmuligheter gir liten forhandlingsstyrke som lett forsterker ulikhet og dårlige arbeidsbetingelser. Inntektssikringsordninger som velferdsstaten tilbyr representerer en alternativ inntektskilde – et sikkerhetsnett som øker forhandlingsposisjonen særlig til lavtlønnsyrkene (25). Disse kan dermed kjempe hardere for sine lønns- og arbeidsbetingelser, noe som igjen bidrar til bedre arbeids- og folkehelse (pil 3 og 4 i figur 3).

Velferdsstaten bidrar altså ikke bare til sosial utjevning, men også til økt forhandlingsmakt (empowerment) til utsatte grupper i arbeidslivet. Både sosial utjevning og empowerment er viktige bidragsytere til god arbeids- og folkehelse slik figur 3 illustrerer (35).

Arbeidsmiljø i norsk arbeidsliv

I et internasjonalt perspektiv har norske virksomheter bidratt til å skape gode vilkår for sine arbeidstakere (32). Faktisk er det ingen land i Europa der de sysselsatte er mer fornøyde med arbeidsforholdene sine enn de som jobber i Norge. Det fysiske arbeidsmiljøet er godt, men det er først og fremst psykososiale faktorer som skiller arbeidsmiljøet i Norge fra det vi finner i andre europeiske land. Arbeidstakere i Norge rapporterer for eksempel at de har en sikker jobb og at de har gode muligheter til å bestemme over eget arbeid og arbeidstid. Å ha en sikker jobb er vist å være av særlig stor betydning for helse og livskvalitet (36). Sammenliknet med sine europeiske kolleger rapporterer arbeidstakere i Norge også om god mental helse, høyt jobbengasjement og ikke minst gode muligheter for å lære nye ting på jobb (32).

Alt i alt kan vi konkludere med at den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen har produsert gode resultater i internasjonal sammenheng. Men vil dette vedvare? I tillegg til økonomisk usikkerhet, krig og sosial uro internasjonalt viser forskningen at det er flere utviklingstrekk som kan sette den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen under press.

Et arbeidsliv i endring

Det norske arbeidsmarkedet er kjennetegnet av at flertallet av ansatte har faste stillinger preget av et godt arbeidsmiljø (37, 32). De siste 20 årene har det norske arbeidslivet vært utsatt for omfattende arbeidsinnvandring (38). Norsk økonomi ville neppe klart seg uten dette bidraget utenfra, men en bivirkning av arbeidsinnvandringen har vært økende tendenser til utnytting, sosial dumping og atypiske ansettelsesformer (39). Dette har ikke bare negative konsekvenser for berørte arbeidsinnvandrere, men også for hele arbeidslivet. Konkurranseforholdene mellom virksomheter endres ved at enkelte kan tilby billige tjenester basert på mer eller mindre ulovlige arbeidsforhold (39). Som følge av dette mister seriøse virksomheter oppdrag og ansatte mister arbeidet.

Bruk av bemanningsbyrå, innleid arbeidskraft og midlertidige kontrakter er blitt mer vanlig i det norske arbeidslivet de siste årene (37). Dette åpner for at bedrifter lettere kan «tøye» lover og regler. I frykt for å bli oppsagt eller ikke få fornyet kontrakten vil midlertidig ansatte sjelden påpeke ulovligheter og farlig arbeid (40, 39). De vil kanskje også vegre seg for å ta del i lovpålagt systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid fordi de i liten grad er del av arbeidsfellesskapet i virksomheten. Ofte outsources farlig arbeid til selvstendig næringsdrivende som ikke er like bundet av arbeidsmiljøloven som det en arbeidsgiver er (39). Oppdragsgiver trenger heller ikke å betale feriepenger eller arbeidsgiveravgift for den selvstendig næringsdrivende. Slike selvstendig næringsdrivende er som oftest avhengig av én arbeidsgiver og kalles da gjerne for «maskerte arbeidstakere».

Teknologiske endringer har medført at mange arbeidsoppgaver er automatisert bort og at folk derfor har måttet skifte yrke/jobb. Automatiseringen har særlig skjedd i bransjer og næringer hvor mange tradisjonelt har vært fagorganisert, mens nye jobber har blitt skapt i sektorer med liten tradisjon for fagorganisering (41). Dette har resultert i en lavere andel fagorganiserte. Ny informasjon- og kommunikasjonsteknologi har også skapt endringer som har svekket det organiserte arbeidslivet. Ved bruk av plattformtjenester som eksempelvis legger til rette for utleie av overnattingssteder og matlevering går handelen mellom en kunde og en sysselsatt (privat næringsdrivende) der teknologileverandøren er ansvarlig for å formidle kontakten mellom partene (42). Teknologileverandøren er ikke arbeidsgiver, men er likevel en part som setter rammene og gjerne prisen for transaksjonen. Det blir med andre ord et uklart forhold mellom arbeidsgiver og den sysselsatte, og lønnstransaksjonen holdes utenfor det ordinære lønnsforhandlingssystemet (42).

Avslutning

Eksemplene som er gitt ovenfor viser til en liberalisering og endring av arbeidsmarkedet som går på tvers av hva de godt organiserte partene i arbeidslivet har jobbet fram gjennom snart 100 år. Koordinerte lønnsforhandlinger og solidarisk lønnspolitikk er fortsatt helt sentralt for å holde inntektsforskjellene nede og forhindre de mest negative utslagene av økende globalisering og teknologisk endring. Dette krever imidlertid at sentrale forhandlinger har legitimitet blant arbeidstakere. At andelen arbeidstakere som er fagorganisert er synkende gir derfor stor grunn til bekymring (41, 2). Sterke arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner er fortsatt viktig for å kunne bekjempe økende sosiale og økonomiske forskjeller og for å beholde gode velferdsordninger. Gjennom dette kan vi bevare og forbedre den sosiale tryggheten, og vedlikeholde tilliten mellom innbyggere og mellom innbyggere og velferdsstatens institusjoner. Et samfunn med høy grad av trygghet og tillit er av stor betydning for folkehelsen (23).

Ifølge NFFs politiske plattform skal fysioterapeuter være sentrale aktører i landets folkehelsearbeid (43). Folkehelselovens formål (§1) er «å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevner sosiale helseforskjeller» (44). Basert på det vi har presentert ovenfor mener vi det er viktig at fysioterapeuter (og andre som arbeider med arbeids- og folkehelse) forstår hvilken betydning sterke fagorganisasjoner kan ha for en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse. I praktisk arbeid innebærer dette at fysioterapeuter, i tillegg til selv å være fagorganisert, også bør engasjere seg i det WHO kaller helsefremmende politikk («healthy public policy») (45) ved bl.a. å påpeke forhold, og fremme forslag til tiltak, som kan være med på å bygge opp om den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen.

Referanser

1. Lund G. Aldri har det vært viktigere å være organisert. Fysioterapeuten. 2022;89(7):43. https://fysioterapeuten-eblad.no/dm/fysioterapeuten-7-22/43/

2. NOU 2021:9. Den norske modellen og fremtidens arbeidsliv. Utredning om tilknytningsformer og virksomhetsorganisering. Oslo: Arbeids- og sosialdepartementet.

3. OECD/European observatory on health systems and policies. Norway: Country health profile 2021. State of health in the EU. Paris: OECD Publishing; 2021.

4. Reiersen J, Torp S. The Nordic Income Equality Model in health promotion. Socialmedicinsk Tidskrift. 2020;97(3):405-16. https://www.socialmedicinsktidskrift.se/index.php/smt/article/view/2237/2123

5. Bergh T. Hovedavtalen og den norske arbeidslivsmodellen. I: Bergh T (red.). Avtalt spill. Oslo: LO og NHO; 2020. s. 13-36.

6. Reiersen J. Fra konflikt til samarbeid. Samfunnsøkonomen. 2011;5:34-44.

7. Myhre JE. Den norske modellen blir til: Norge 1814-1914. Oslo: Dreyers Forlag; 2022.

8. Stokke TA, Nergaard K, Evju S. Det kollektive arbeidslivet. Organisasjoner, tariffavtaler og lønnsoppgjør. Oslo: Universitetsforlaget; 2013.

9. Bhuller M, Moene KO, Mogstad M, Vestad OL. Facts and fantasies about wage setting and collective bargaining. J Econ Persp. 2022;36(4):29-52. https://pubs.aeaweb.org/doi/pdfplus/10.1257/jep.36.4.29

10. Holden S. Frontfagsmodellen - fortsatt egnet? I: Dalseide N (red.). Fred er dog det beste. Riksmekleren gjennom 100 år. Oslo: Pax Forlag; 2016.

11. NOU 2012:2. Utenfor og innenfor: Norges avtaler med EU. Oslo: Departementenes servicesenter.

12. Katzenstein PJ. Small states in world markets: Industrial policy in Europe. Itacha: Cornell University Press; 1985.

13. Moene K. Scandinavian equality: A prime example of protection without protectionism. I: Stiglitz J, Kaldor M (red.). The quest for security: Protection without protectionism and the challenge of global governance. New York: Columbia University Press; 2013.

14. Nymoen R. Between institutions and global forces: Norwegian wage formation since industrialisation. Econometrics. 2017; 5(1):1–54. https://doi.org/10.3390/econometrics5010006

15. Moene K, Wallerstein M. Pay inequality. J Labor Econ. 1997;15(3):403-30. https://doi.org/10.1086/209866

16. Barth E, Moene K, Wallerstein M. Likhet under press: Utfordringer for den skandinaviske fordelingsmodellen. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2003.

17. OECD. Decile ratios of gross earnings. 2022. https://stats.oecd.org/Index.aspx?DataSetCode=DEC_I

18. Farber HS, Herbst D, Kuziemko I, Naidu S. Unions and inequality over the twentieth century: New evidence from survey data. Quart J Econ. 2021;136(3):1325–85. https://doi.org/10.1093/qje/qjab012

19. Moene K. Den skandinaviske modellen og økonomisk ulikhet. Vedlegg 3 i NOU 2009:10. Fordelingsutvalget. Departementenes servicesenter; 2009.

20. Holmberg S, Rothstein B. Trusting other people. J Publ Affairs. 2017;16(1-2):e1645. https://doi.org/10.1002/pa.1645

21. Rothstein B, Uslaner EM. All for one: Equality, corruption, and trust. World Politics. 2005;58(1):41-72. https://www.researchgate.net/publication/245261987_All_for_One_Equality_Corruption_and_Social_Trust

22. Rothstein B, Samanni M, Teorell J. Explaining the welfare state: Power resources vs. the quality of government. Eur Pol Sci Rev. 2012;4(1):1-28. https://moodle.jku.at/jku/pluginfile.php/286804/mod_resource/content/0/rothstein%20on%20power%20resource%20theory.pdf

23. Wilkinson R, Pickett K. The inner level: How more equal societies reduce stress, restore sanity and improve everyone’s well-being. London: Allen Lane; 2018.

24. Barone G, Mocetti S. Inequality and trust: New evidence from panel data. Econ Inq. 2016;54(2):794-809. https://doi.org/10.1111/ecin.12309

25. Barth E, Moene K. The equality multiplier: How wage compression and welfare empowerment interact. J Eur Econ Assoc. 2016;14(5):1011-37. https://doi.org/10.1111/ecin.12309

26. Hernes G. Den norske mikromodellen. Oslo: Fafo; 2006.

27. Frøland HO. Trepartssamarbeidet. I: Bergh T (red.). Avtalt spill. Oslo: LO og NHO; 2013. s. 241-64.

28. Collier D. The future of capitalism: Facing the new anxieties. London: Allen Lane; 2018.

29. Rodrik D. Why does globalization fuel populism? Economics, culture, and the rise of right-wing populism. Ann Rev Econ. 2021;13:133–70. https://www.annualreviews.org/doi/10.1146/annurev-economics-070220-032416

30. Andersen T, Holmström B, Honkapohja S, Korkman S, Söderström HS, Vartiainen J. The Nordic model. Embracing globalization and sharing risks. Helsinki: Etla; 2007.

31. Barth E, Moene K. Likhet og åpenhet. Tidsskr Velferdsforskning. 2008;11(1):5-16.

32. Aagestad C, Bjerkan AM, Gravseth HMU. Arbeidsmiljøet i Norge og EU - en sammenligning. Oslo: Statens arbeidsmiljøinstitutt; 2017.

33. Hvid H, Falkum E. Work and wellbeing in Nordic countries. Critical perspectives on the world's best working lives. London: Routledge; 2019.

34. Algan Y, Cahuc P. Trust, growth and well-being: New evidence and policy implications. I: Aghion P, Durlauf S (red.). Handbook of economic growth, vol. 2A. Amsterdam: Elsevier; 2013 s. 49-120.

35. Marmot M. Social determinants of health inequalities. Lancet. 2005;365(9464):1099-104. https://www.thelancet.com/action/showPdf?pii=S0140-6736%2805%2971146-6

36. Drobnič S, Beham B, Präg P. Good job, good life? Working conditions and quality of fife in Europe. J Soc Indic Res. 2010;99(2):205-25. https://doi.org/10.1007/s11205-010-9586-7

37. Hansen PB, Underthun A. Standard employment relationship in Norway. I: Hvid H, Falkum E (red.). Work and wellbeing in the Nordic countries. Critical perspectives on the world's best working lives. London: Routledge; 2019. s. 320-38.

38. Brochmann G, Dølvik JE. The welfare state and international migration: The European challenge. I: Greve B (red.). Routledge handbook of the welfare state. Oxford: Routledge; 2018. s. 508-21.

39. Eldring L, Ørjasæter E. Løsarbeidersamfunnet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2018.

40. Standing G. The precariat: The new dangerous class. London: Bloomsbury Academic; 2011.

41. Nergaard K. Organisasjonsgrader, tariffavtaledekning og arbeidskonflikter 2020 og 2021. Oslo: Fafo; 2022.

42. NOU 2017:4. Delingsøkonomien - muligheter og utfordringer. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon.

43. Norsk Fysioterapeutforbund. Politisk plattform - folkehelse. Oslo: Norsk Fysioterapeutforbund; 2021.

44. Helse- og omsorgsdepartementet. Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2012.

45. Nutbeam D, Muscat DM. Health promotion glossary 2021. Health Promot Int. 2021. https://doi.org/10.1093/heapro/daaa157

© Author(s) (or their employer(s)) 2023. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.