Medisinsk uforklart

Kari Irene H. Busvold, Spesialist i psykomotorisk fysioterapi (MNFF), MSc., Helsefagvitenskap (Universitetet i Oslo). irebusvo@online.no 

Dette fagessayet ble akseptert 14. juni 2018. Fagessay vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Første møte

Jeg åpner vinduet og slipper inn den kjølige januarluften. Jeg strammer til trekket på benken og rister puten, legger frem et nytt papirlaken. Jeg lar vannet renne i springen og fyller karaffelen, får øye på meg selv i speilet. Jeg ser en tretthet i øynene og håret er for langt, skal jeg klippe det kort igjen? Hva vil du tenke om meg, du som kommer for første gang, hvem vil du se? Du sto kanskje også foran speilet før du gikk hjemmefra, tenkte du på hvem jeg ville se?

Du skal snakke om det som plager deg, kanskje litt motvillig åpne deg og slippe meg inn i ditt liv, dele din sårbarhet og dine vanskeligheter, med en ukjent. Det er risikabelt, men føles nødvendig, du vet at du trenger hjelp. Dessuten har du gjort det mange ganger før, sittet på et venterom, så fortalt din historie, til den ene og den andre, du er for veteran å regne.

Jeg er også veteran, jeg har vært fysioterapeut i mer enn 30 år. Men som du, kjenner jeg spenningen og den lille uroen ved å møte et menneske for første gang. Jeg har allerede tanker om deg, umiddelbare inntrykk etter telefonsamtalen da vi avtalte tid. Du har ventet i nesten et år, du er tålmodig.

Jeg setter meg ved datamaskinen og skriver ut mitt selvkomponerte skjema, «Første møte». Skriveren får det som den vil; USB-en må ut, og inn igjen. Papiret tikker seg frem; dato, navn og fødselsnummer, sivilstand, barn, yrke og arbeidssituasjon, problemstilling (slik du selv vil formulere den), symptomenes debut, variasjon og karakter, undersøkelser og behandling av det aktuelle, tidligere sykdom, diagnoser, medisinbruk, fastlege. To sider til biografisk informasjon; barndom, ungdomsår og voksen alder, eventuelle belastningsforhold, fysiske, mentale og følelsesmessige. På siste side, forventninger, ønsker og mål.

Jeg får meg ikke til å skrive direkte inn på data, jeg sitter med penn og papir i fanget når vi snakker sammen, bruker den store boka Explain Pain som underlag. Da får jeg både se og høre svarene dine. Det betyr dobbelt arbeid, for det må inn i den elektroniske journalen etterpå. Flere av mine kolleger har det som meg, andre undrer seg over slik mangel på effektivitet, det har noe gammelmodig og utdatert over seg. Det samme gjelder forøvrig gården jeg holder til i, nå skal den rives og snart skal min kollega og jeg over i nye og tidsriktige lokaler, i et svært urbant miljø. Bare det ikke blir for fint.

Jeg lukker vinduet før jeg henter deg på venterommet – Hei, er det…….?

Du fant frem i denne labyrinten av et hus?  Du nikker, vi hilser.

Velkommen, bli med meg!

Jeg blir alltid overrasket, det går ikke an å forestille seg et ansikt man aldri har sett. Men før vi er på plass i behandlingsrommet har jeg lagt merke til hvordan du reiser deg, kjent på håndtrykket ditt, temperaturen i håndflaten, merket blikket ditt. Jeg tar inn klesstilen og registrerer at du er av de som har sett oppslaget der vi ber deg ta av deg skoene. Hvis ikke, spør jeg om det er greit at du gjør det.1

Jeg viser vei og går foran deg gjennom treningsrommet. Jeg finstemmer sansene mine, jeg er mitt instrument, hendene, øynene og ørene er mine verktøy. Det er du som skal tones inn, du, slik du presenterer deg for meg, menneske til menneske. Og du, filtrert gjennom mitt faglige blikk, mitt kompetanse- og erfaringsunivers. Men jeg må ha oppmerksomhet på meg selv også, ellers varer jeg ikke i dette yrket. Jeg må ha tanke for hva som skjer med meg i møte med deg.

Les artikkelen i sin helhet i Fysioterapeuten eblad.