Kursleder Freddy Kaltenborn med deltakere
Kursleder Freddy Kaltenborn med deltakere

Fagessay

Glimt fra norsk fysioterapihistorie del 4: Den gang da, hva nå?

Fagessay i Fysioterapeuten.

Eline Thornquist, Professor emerita, Høgskulen på Vestlandet, Institutt for helse og funksjon. [email protected].

Dette fagessayet ble akseptert 30.april 2020. Fagessay vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.

Glimt fra norsk fysioterapihistorie er valgt fra et omfattende historisk materiale forfatteren har samlet i årenes løp om vår yrkesgruppe helt fra fysioterapifagets begynnelse i Norge på 1890-tallet. Målet med disse glimtene er å skape interesse for sammenhenger mellom fortid og nåtid, i håp om å gjøre oss bedre rustet for fremtidens utfordringer.

I dette essayet tar jeg opp tråden fra det forrige. Friskgymnastikk og sykegymnastikk er omdreiningspunktet – arbeidsliv og bedriftsfysioterapi saksområdet. Men først litt om opptakskrav.

Opptakskrav, kjønn og faglig profil

Et sentralt profesjonspolitisk virkemiddel er å regulere tilgangen til utdanninger ved å stille bestemte krav til søkerne (1). I fysioterapi gjaldt denne reguleringen lenge også søkernes kjønn, og det fikk betydning for hvordan forholdet mellom friskgymnastikk og sykegymnastikk utviklet seg.

Fra starten av var utdanningen åpen for både kvinner og menn, men den ble stengt for menn fra 1911 til 1946. Utestengningen har blitt forklart med mangel på egnete lokaler for undervisning i gymnastikk for elever av begge kjønn (2).[1] Da det igjen ble åpnet for mannlige søkere ble det stilt krav om at de måtte ha gymnastikkutdanning. Først i 1973 ble kvinner og menn likestilt med hensyn til opptakskrav, seks år etter at staten overtok utdanningen.

Fra den tid har andelen menn blant fysioterapistudenter stort sett beveget seg mellom 20 og 28 %.[2] Fysioterapiyrket har altså vært tallmessig dominert av kvinner, men andelen menn har økt betraktelig. Når det i blant sies at fysioterapi er et kvinneyrke, vises det gjerne til at langt flere kvinner enn menn arbeider som fysioterapeuter. Men spørsmål om kjønn i yrker dreier seg om langt mer enn antall kvinner og menn. I fysioterapi som i andre yrker representerer de to kjønn ulik faglig orientering, og de har ulik tilknytning til arbeidslivet.

Her har vi «likestillingsparadokset»: Norge regnes som et foregangsland når det gjelder likestilling, men vi har likevel et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder blant verdens industrialiserte land (3). Dette til tross for at kvinner i økende grad har beveget seg inn på menns tradisjonelle områder, mens det omvendte har skjedd i mindre grad. Fysioterapi føyer seg inn i dette mønsteret.

Menn har i årenes løp vært orientert mot trening, idrett og manuell terapi, mens kvinner i stor grad har valgt arbeid med barn, alvorlig syke, og personer med ulike former for psykososiale problemer. Når det gjelder tilknytning til arbeidslivet jobber de fleste menn i privat praksis nå som før, mens kvinner har vært i flertall i offentlig sektor i store deler av norsk fysioterapihistorie. Som nevnt tidligere arbeidet de første sykegymnastene i Norge hovedsakelig som selvstendig næringsdrivende (4), men etter hvert som helsevesenet ble utbygget søkte stadig flere kvinner seg til den offentlige delen av helsetjenesten.

Kommunereformen i 1984 forsterket den kjønnete arbeidsdelingen: Fastlønnsstillingene som ble opprettet i kommunene ble med få unntak besatt av kvinner, og slik fortsatte det i tiårene som fulgte (5,6).

Ser vi på helsetjenesten under ett, har kvinnelige fysioterapeuter stått for et bredere arbeidsområde med flere målgrupper enn menn. Og vurderer vi yrkesgruppen samlet, fremstår fysioterapi som et fag med en tydelig kjønnet profil.

På noen felt og i noen faser er kjønnsforskjellene i yrkesgruppen en direkte konsekvens av opptakskravene til sykegymnastikkutdanningen. Eksempelvis ble kun kvinner ansatt i bedrifter i etterkrigstiden – i den første fasen av norsk bedriftsfysioterapi. Da var det få menn i yrkesgruppen, noe som altså skyldtes at menn lenge var utelukket fra å søke utdanningen. Men vi kommer ikke langt med å vise til opptakskrav når vi skal forklare hvorfor kvinner og menn trekkes mot forskjellige fagfelt.

For eksempel: I dag har NFFs faggruppe for barn og ungdomsfysioterapi 698 medlemmer. 37 er menn. Faggruppen for psykomotorisk fysioterapi har 410 medlemmer. 39 er menn.[3] Her må flere forhold tas i betraktning: utviklingstrekk i helsetjenesten, politiske strømninger i samfunnet, og ikke minst helt grunnleggende kulturelle forestillinger om kvinner og menn, kvinnelighet og mannlighet.

Lik kjønnsfordeling finner vi i dag kun i faggruppen for idrett og aktivitetsmedisin. Den har 455 kvinnelige og 458 mannlige medlemmer. Vi skal ikke se langt tilbake for å finne en klar overvekt av menn på dette feltet, og her er kan vi peke på den allmenne tendensen: De senere tiår har kvinner beveget seg inn på menns tradisjonelle områder. Menn har i stor grad holdt seg til sine.

Arbeidsmåter og begrepsbruk

Samfunn og helsetjeneste har endret seg enormt siden fysioterapiutdanningen i Norge startet opp i 1897. Det har konsekvenser for de måtene vi arbeider på, og dermed også for hva som er adekvat begrepsbruk i faget. Når det gjelder begrepene friskgymnastikk og sykegymnastikk er det av flere grunner ikke umiddelbart enkelt å anvende dem på dagens fysioterapi. Det ene er at grensene mellom frisk og syk har forskjøvet seg, det andre at helsevesenet har utvidet sitt ansvarsområde betraktelig.

Først vil jeg presisere at betegnelsen gymnastikk – systematiske øvelser – er lite dekkende for alle de metoder, tilnærmingsmåter og virkemidler vi benytter som fagutøvere. Selvfølgelig inngår øvelser i alle fysioterapeuters repertoar, men tenk på hands-on aktivitet som massasje, tøyninger, guiding, sansestimulering og annet som er en integrert del av mye fysioterapifaglig praksis. Til dette kommer helsefremmende og forebyggende arbeid som består av mange slags tiltak på ulike nivå: tilrettelegging i kronisk sykes hjem, rådgivning i barnehager, arbeidsorganisering i bred forstand i bedrifter – slikt står fjernt fra gymnastikk i tradisjonell forstand.

Så en foreløpig konklusjon må bli at på den ene siden henger friskgymnastikk og sykegymnastikk tett sammen, og på den andre siden ser vi at begrepene kommer til kort. Samtidig skal vi huske at vi arvet selve begrepsparet «friskgymnastikk» og «sykegymnastikk» fra Ling-tradisjonen der elevene ble kvalifisert både som gymnastikklærere og som sykegymnaster.

La oss nå gå til et av de mest sentrale områdene for politikk – et område som endrer seg raskt og som dessuten er et av NFFs pågående satsingsområder: arbeid og helse. Vi begynner med å se på situasjonen i etterkrigsårene, deretter på 1970- og -80-årene, og til slutt tiårene omkring tusenårsskiftet.

Etterkrigstid – ny interesse for forebygging og gymnastikk

De første årene etter 1945 var preget av at landet skulle gjenoppbygges. Det var behov for en sterk og sunn befolkning, og tiltakene som ble iverksatt avspeilet dette behovet: Det ble satset på fysisk aktivitet og gymnastikk (mange vil huske «sving opp og ned og tralala og stans» i NRKs morgengymnastikksendinger som startet i 1949) og helsegevinsten ved bevegelse ble fremhevet fra politisk hold. Det var i dette klimaet de første sykegymnastene ble ansatt – ofte i deltidsstillinger – i bedrifter og i det offentlige.[4]

Den store interessen for yrkesmyalgiene i etterkrigstiden og helt frem til 1950-60-tallet skyldtes at sykefraværet for slike plager var høyt (7). Sykegymnastene arbeidet primært der det var overvekt av kvinnelig kontorpersonale med ensformig skrivearbeid. I tråd med tidens tenkning la sykegymnastene vekt på ergonomisk tilpasning av den enkeltes arbeidsplass, pausegymnastikk og opplæring i hensiktsmessige arbeidsstillinger og bevegelser. Noe behandling utførte de også.

Ord som «funksjonærgymnastikk», «oppkvikkingsgymnastikk» og «avslapningsgymnastikk» (8,9) vitner om at øvelser – gymnastikk – sto helt sentralt. Det militære preget ved tradisjonell gymnastikk ble nedtonet til fordel for en mer sosialhygienisk orientering der nytten av fysisk aktivitet ble understreket. Med «hele folket i form» som motto skulle en lære av «den nyttige idretten»: Bevegelser skulle effektiviseres og krefter spares (10,11). Slik kunne slitasjeproblemer hindres og produktiviteten opprettholdes. Helst økes.

I etterkrigstidens bedriftsfysioterapi gled friskgymnastikk og sykegymnastikk nærmest over i hverandre – nesten som i Lings tid. Men begrunnelsen var ny: Sosialhygienisk nytteideologi står fjernt fra Ling-tradisjonens naturfilosofi. Så skal vi merke oss at bedriftsfysioterapien etter hvert ble kritisert for å være individrettet og snever. Det skulle likevel gå flere ti-år før tenkning og praksis tok en ny vending.

1970 og -80 tallet – en brytningstid

Utover på 1970-tallet gikk diskusjonen høyt om arbeidsmiljø og bedriftshelsetjeneste både i offentligheten og i faglige sammenhenger. Mange mente det var på tide å reformere helsetjenesten i landets bedrifter (12).

Den nye arbeidsmiljøloven var en milepæl da den ble vedtatt i 1977 (13). Loven utvidet synet på hva som var relevant og viktig for å sikre gode og trygge arbeidsplasser og hindre skader og sykdomsutvikling. §12 om tilrettelegging og psykososiale forhold fikk særlig stor betydning for prioriteringer og arbeidsmåter. Men den nye loven skapte også debatt (14). I fysioterapikretser dreide mye seg om vurderinger knyttet til balansen mellom individ- og strukturrettet arbeid. Noen talte for en utvidet fysioterapeutrolle med vekt på organisering av arbeidet i vid forstand, andre mente det var å bevege seg utenfor sitt kompetansefelt. Skulle fysioterapeuter «blande seg inn» i spørsmål som gjaldt belysning, støy, tidsstudier og lønnsordninger? Skulle de leve opp til forventninger om å gi behandling og drive pausegymnastikk? Slike spørsmål ble stilt på 1970- og -80-tallet, men etter hvert stilnet de.

Med støtte i arbeidsmiljøloven argumenterte stadig flere for at det var helsefremmende og forebyggende virksomhet bedriftsfysioterapi skulle dreie seg om. Det krevde samarbeid med andre yrkesgrupper og en endring i tenkesett og arbeidsmåter.

I den samme perioden markerte kvinner seg sterkt på mange områder i samfunnet – også i fysioterapi. Siden kvinner og menn ble likestilt ved opptak til fysioterapiutdanningen først i 1973, er mye av forklaringen på kvinnedominansen å finne der. Men det hører med å minne om at det i 1970- og -80-årene oppsto en rekke folkelige bevegelser, blant annet en raskt voksende kvinnebevegelse. Kvinner snakket med høyere stemme, og de krevde mer handlingsrom. Hvordan dette kom til uttrykk i Fysioterapeutens spalter, kommer jeg straks til.

For først må det nevnes at parallelt gjorde en helsepolitisk dreining seg gjeldende. Mens sykdommer som forårsaker tidlig død preget mye debatt på 1950- og 60-tallet, ble stadig mer oppmerksomhet nå viet belastningslidelser. Dreiningen hadde sammenheng med at plager og lidelser lokalisert til muskel- og skjelettsystemet krevde stadig mer av samfunnets ressurser. Myndighetene gikk derfor inn for å styrke forebyggende arbeid. Dette falt i god jord i fysioterapikretser. Flere informasjons- og holdningskampanjer ble gjennomført der fysioterapeuter var aktive bidragsytere (15).

I disse årene ble det ofte fremholdt at belastningslidelser har sammensatte årsaksforhold. Med andre ord begynte en utvidet forståelse av belastningsbegrepet å vinne terreng. Det var ikke lenger bare fysiske omgivelser, tunge løft og uheldige arbeidsstillinger som ble betraktet som belastende; nå ble ulike sider ved menneskers arbeid, liv og livsførsel inkludert som potensielt sykdomsskapende – og belastende.

Hva finner vi i Fysioterapeuten?

Jeg starter med to bidrag fra 1970-tallet da reorienteringen begynte. En leder, «Offensiv fysioterapi», slår an tonen for en ny holdning i faget.

«Mange yrkesgrupper har våknet til erkjennelsen av at et større samfunnsmessig engasjement er nødvendig. … Også vi er i ferd med å våkne – om enn sent. Dannelsen av N.F.F.s ergonomi-gruppe 1970 er ett tegn på slik oppvåkning» (16:337).[5]

I et temanummer om belastningslidelser to år senere skriver en mannlig pioner på feltet:

«Gjennom miljøverndebatten i den senere tid er menneskets arbeidsmiljø blitt viet stor interesse. Dette har ført til en utvidelse av helsebegrepet. … Hittil har både vår utdannelse og vårt virke stort sett vært ensidig somatisk orientert og stedbegrenset til sykeseng og behandlingsbenk» (17:171).

Og senere:

«Går vi direkte ut i bedriften og retter på en stol her eller skjærer av et bord der, så kan det være bra nok … men vi må være klar over at mange av belastningslidelsenes problemer henger sammen med arbeidstempo og kravet om høy produktivitet. På dette planet kreves det innsikt i bedriftslivets organisatoriske modeller, og det må tas standpunkt som rykker en ut av den tradisjonelle avpolitiserte behandlingsrollen» (17:174).

Tittelen på artikkelen sier alt om budskapet: «Ut av en ensidig behandlerrolle», og som vi ser går forfatteren rett inn i grenselandet mellom fag og politikk. Trolig ble mange provosert, men utover på 1980-og -90-tallet ble det nærmest tatt for gitt at å jobbe i bedriftshelsetjenesten innebar å bevege seg inn på politiske enemerker.

I Fysioterapeuten ble dekningen av stoff om arbeidsmiljøproblematikk og belastningslidelser stadig bredere, og i løpet av 1980-tallet ble det utgitt flere temanumre der kvinnene dominerte. I et av dem uttrykker en forfatter bekymring over yrkesgruppens fortsatte tendens til å ta med seg en individrettet behandlingstradisjon inn i bedriftene:

«Det har aldri vært meningen å flytte fysikalske institutter inn i bedriftene. … Vi må unngå at tiltak mot vonde rygger og nakke/hodepine reduseres til et spørsmål om ‘å ta vare på egen kropp’ til fortrengsel for en kritisk vurdering av arbeidsmiljøet» (18:15).

I samme temanummer finner vi en artikkel om kvinnearbeid i fiskeindustrien der forfatteren blant annet peker på hvordan akkordlønnet arbeid bidrar til plager i muskel- og skjelettsystemet ved at de ansatte stimuleres til å utføre ensidige bevegelser i et oppjaget tempo:

«Belastninger i et arbeid er et resultat av de samlete miljøfaktorene. Lønnssystemer og arbeidsorganisering er også en del av miljøet. Derfor angår dette meg som fysioterapeut» (19:12).

Slike utsagn aktualiserer klassiske konflikter mellom helse og profitt, og dermed omstridte grenseoppganger mellom fag og politikk. Mens etterkrigstidens sykegymnaster engasjerte seg lite i denne slags problematikk, berører vi her et hett tema i 1970- og -80-årene da «pausegymnastikk» ble merkelappen for en allment snever orientering (20).

Et typisk utsagn for tiden:

«I stedet for å fremme forslag om gymnastikk og trening som kompensasjon for ensidig belastende arbeid, må vi arbeide for at jobbene blir tilrettelagt slik at kroppens blir belastet variert…» (21:4).

Og forfatteren tilføyer: «Vi har en arbeidsmiljølov – en helselov av de store – som krever at de ansatte skal ha selvbestemmelse og faglig ansvar» hvorpå hun viser til lovens krav som skal sikre at arbeidstakere ikke «utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger» (21:4).

Det er ikke tilfeldig at mange refererte til arbeidsmiljøloven på denne tiden når de trengte støtte for faglige vurderinger. For loven var klar: Helsepersonell skulle ha en fri og uavhengig stilling, og de skulle gi råd og veiledning i arbeidsmiljøspørsmål til både bedriftsledelsen og de ansatte.

I siste del av 1980-tallet finner vi også tekster som viser til ny teknologi og strukturendringer i næringslivet:

«Hele arbeidslivet er ved en skillevei som vi ikke har sett maken til siden den industrielle revolusjon, og som ingen aner konsekvensene av. Ny teknologi skyller over oss med et ufattelig tempo. … Det som gjelder i dag er gammeldags i morgen. … Men vi mennesker er de samme, litt gammeldagse liksom, ikke så kjappe som vi burde være…» (22:910).

Forfatteren advarer: «Hvis ikke grunnleggende psykologiske behov tas alvorlig i denne prosessen, er det fare for at noen og hver blir sand i bedriftsmaskineriet» (22:910).

Sammenfattende kan 1970- og -80-tallet karakteriseres ved en gradvis økende strukturorientering der målet var god tilrettelegging for bevegelse og variasjon. Det gjaldt å se utover det enkelte individ, uten å miste den enkelte av syne. Utover på 1980-tallet ble det lagt mer vekt på den enkeltes frihet til selv å tilpasse tempo og arbeidsmåte. Med «gode» arbeidsplasser mente en ikke bare at arbeidet skulle legges opp med tanke på å hindre utvikling av plager og slitasjeproblemer; nå skulle arbeidet være helsefremmende og det ble mer og mer snakk om å sikre medbestemmelse og trivsel.

Bedriftsfysioterapi gjennomgikk altså omfattende endringer i løpet av et par tiår. Fagutøvelsen var radikalt forandret. Nå var ikke arbeid og tiltak direkte rettet mot den enkelte med tilpasning og korrigering av arbeidsstillinger og bevegelser som i etterkrigstiden; innsatsen omfattet arbeidsmiljøet i sin helhet – de samlete miljøfaktorene. Dermed var ikke begrepene «friskgymnastikk» og «sykegymnastikk» lenger dekkende for fysioterapeutenes virksomhet; begrepene hadde så å si utspilt sin rolle.

Forbindelsen til fagets røtter var likevel ikke brutt. Helsegevinsten ved variasjon og bevegelse forble det sentrale premisset for valg, vurderinger og tiltak. Samtidig var vurderingsgrunnlaget nok en gang forskjøvet: Det var ingen spor verken av Lings naturfilosofi eller sosialhygienens nyttetenkning. Arbeidsfeltet kan snarere betegnes som grunnleggende demokratisk og humanistisk forankret.

Tiårene rundt tusenårsskiftet

Fra 1990-tallet og fremover ble arbeidslivet stadig oftere fremholdt som en sentral arena for helsefremmende og forebyggende virksomhet. Men det var først med NOU 2000:27 «Sykefravær og uførepensjonering. Et inkluderende arbeidsliv» (23) (også kjent som Sandmanutvalgets rapport) at arbeidslivet for alvor ble satt på den politiske dagsorden.

Utgangspunktet var veksten i sykefravær og uførepensjonering. Siden Norge allerede hadde et høyere sykefravær og flere uføretrygdete enn land vi vanligvis sammenligner oss med, var det nødvendig med en strategi for å snu utviklingen. Rapporten skapte debatt og politisk strid, men prinsippene den la til grunn er fortsatt retningsgivende for norsk arbeidslivspolitikk.

Det sentrale velferdspolitiske prinsippet rapporten knesetter er inkludering i arbeidslivet ut fra egne forutsetninger. Arbeidslivet skal organiseres og tilrettelegges slik at personer med plager og redusert arbeidsevne også kan være yrkesaktive. Dette var utgangspunktet for samarbeidet som ble etablert mellom regjeringen og partene i arbeidslivet og som resulterte i en intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) i 2001. [6]

Utviklingstrekk

Fra tusenårsskiftet ble det investert mye i å forebygge sykefravær og følge opp sykmeldte for å hindre langtidsfraværet som ofte var inngangsporten til mer varige trygdeytelser. Med årene ble det også lagt mer vekt på å hindre frafall, tidlig avgang og utstøting fra arbeidslivet.

Både mannlige og kvinnelige fysioterapeuter engasjerte seg i dette arbeidet. Den faglige virksomheten som siden 1980-tallet la større vekt på ansattes medbestemmelse og kontroll over eget arbeid, fortsatte med fornyet styrke på 2000-tallet, nå med inspirasjon og støtte fra egen og andres forskning (24-26). Særlig ble det psykososiale arbeidsmiljøet viet mye oppmerksomhet, og i tråd med tidens offisielle helse- og trygdepolitikk ble de sosiale sidene ved å være i arbeid sterkere betonet.

Denne vektleggingen har sammenheng med det som mer enn noe annet kjennetegner vår tids arbeidsliv: omstilling. Med kontinuerlige endringer følger stadig nye krav til kompetanse – inkludert «omstillingskompetanse» – som lett fører til at mange arbeidstakere føler seg utdatert og strever med å finne fotfeste, jf. advarselen over om at noen og enhver sto i fare for å bli «sand i bedriftsmaskineriet».

Frem til tusenårsskiftet var det først og fremst muskel- og skjelettlidelser og psykososiale problemer som dro sykefraværet opp, og psykiske lidelser sto for den største relative økningen av både sykefravær og uføretrygd (23). Denne tendensen forsterket seg etter tusenårsskiftet. Fremdeles skrives de fleste sykmeldinger ut for plager i muskel- og skjelett-systemet og lettere psykiske lidelser. Men etterhvert har sykefravær på grunnlag av diagnostiske kategorier innen muskel- og skjelettsystemet gått ned, mens sykefravær basert på diagnostiske kategorier innen psykiske lidelser har økt. Den samme utviklingen gjør seg gjeldende for uføretrygd, og her er tendensen enda tydeligere (27,28).

At helseproblemene som topper statistikken for sykefravær og uføretrygd varierer over tid, er ikke overraskende, og økningen som er registrert de senere tiår når det gjelder psykiske plager og lidelser har sammenheng med flere forhold. Det ene er de allerede nevnte strukturendringene som kan medføre mistilpassethet og tilkortkommenhetsfølelse. Men psykisk (u)helse har også fått økende oppmerksomhet mer allment. Det gjenspeiler seg i en rekke av myndighetenes styringsdokumenter de senere tiår (29,30). Media og faglitteratur har støttet opp under denne prioriteringen, og myndighetene har fått god drahjelp fra presse og sosiale medier.

Det kan riktig nok alltid stilles spørsmål ved sykdomsstatistikk; en kan aldri med sikkerhet fastslå hva som er reell økning i morbiditet i en befolkning. Hva skyldes endringer i kunnskap og oppfatninger om helse og sykdom? Hva må tilskrives endrete rapporteringsrutiner, endret regelverk og reviderte klassifikasjonssystemer for sykdomsregistrering? I tillegg kommer mulige normative forskyvninger: Er de legitime grunnene for sykmelding, deltidsarbeid og tidligpensjonering de samme som før?

Uansett hvordan slike spørsmål besvares: Med årene økte erkjennelsen av at mange helseproblemer sjelden har enkle eller enkeltstående årsaksforhold, at grensene mellom somatiske og psykiske problemer ofte er flytende og at de dermed er vanskelige å trekke. Som en konsekvens ble det viktig å legge til rette for helsefremmende arbeidsplasser uavhengig av om arbeidstakernes plager ble betraktet som somatisk eller psykisk betingete.

Fysioterapeuter presenterer seg gjerne som eksperter på muskel- og skjelettlidelser. I følge klassisk biomedisinsk tenkning har slike lidelser ingenting med psykososiale forhold å gjøre, men mye har endret seg. Jeg tar neppe munnen for full ved å si at de færreste i dag mener at når plager er lokalisert til muskler og ledd, så er det ensbetydende med at plagene er somatisk betinget. I en tid hvor psykisk helse har fått en større plass i alt folkehelsearbeid, aktualiseres spørsmål om hva vi ser som fysioterapeuters ansvarsområde og hva vi overlater til andre yrkesgrupper.

Arbeidsmiljøloven revideres – rammene endres

Arbeidsmiljøloven kunne nesten feire 30-årsjubileum før den ble revidert i 2005 (31). Mye dreier seg om redaksjonelle endringer, og hovedtrekkene er beholdt. Men arbeidsgiveres ansvar for å sikre et godt arbeidsmiljø er forsterket, og av spesiell relevans i vår sammenheng er den fortsatte vekten som legges på det psykososiale arbeidsmiljøet, skjønt her er noen nye momenter føyd til. Selve det å være i arbeid, den mellom-menneskelige kontakten på arbeidsplassen, betones sterkere. Arbeidsdagen skal kort sagt gi mestringserfaringer og oppleves meningsfylt.

Parallelt med denne vektleggingen ble en rekke nye ordninger introdusert og prøvd ut, men med blandet og omdiskutert resultat: «gradert arbeid», «jobbnærvær», «raskere tilbake til jobb». «Restarbeidsevne» fremholdes som både plikt og rettighet, og etterspørselen etter yrkesrettet attføring og rehabilitering steg. Mottoet syntes å være: «ikke enten syk eller frisk». Dermed økte behovet for personell med kompetanse i både sykegymnastikk og friskgymnastikk, og fysioterapeuters kvalifikasjonsprofil kunne komme godt med. Så det gjaldt å lansere forslag, innspill og argumenter, for nå var det flere yrkesgrupper som mente seg kompetente i arbeidslivssammenheng.

I den reviderte Arbeidsmiljøloven finner vi også en paragraf med et nytt innhold, det gjelder fysisk aktivitet. Myndighetene hadde lenge uttrykt bekymring over økende inaktivitet og stillesitting i befolkningen (32,33), og nå kom turen til landets bedrifter. I §3-4 fastslås følgende:

«Arbeidsgiver skal, i tilknytning til det systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet, vurdere tiltak for å fremme fysisk aktivitet blant arbeidstakere.»

I dag har da også mange arbeidsplasser ulike aktivitetstilbud: bevegelsesgrupper, treningsrom, pausegym og bedriftsidrettslag. Disse aktivitetene ledes av personer – mange av dem selvstendige konsulenter – med ulik fagbakgrunn. Men alt ligger til rette for at fysioterapeuter med sin tradisjon i både sykegymnastikk og friskgymnastikk har spesielle forutsetninger for å komme med gode forslag til hva som kan gjøres på den enkelte bedrift, tilpasset de ansattes forutsetninger – enten de er helt friske, eller har plager, redusert arbeidsevne og funksjonsproblemer.

Hva så med kritikken fra 1970- og -80-tallet? Er det ikke lenger relevant å stille spørsmål om pausegymnastikk og treningstilbud kan tilsløre helseskadelige arbeidsforhold? Lar det seg gjøre å fastholde at det viktigste er å sikre at arbeidsplassen tilrettelegges så godt som råd er, og samtidig satse på tiltak for å stimulere mer bevegelse og fysisk aktivitet blant de ansatte?

Med den massive innsatsen som mange fysioterapeuter nedla på 1970-tallet og et par tiår fremover for å endre tenkesett og arbeidsmåter i egen yrkesgruppe skulle en tro at svaret på det siste spørsmålet er ja. Det vil si, det skulle være mulig å supplere – ikke erstatte – innsats for å bedre arbeidsmiljøet med forskjellige tiltak for å fremme variasjon, bevegelse og fysisk aktivitet.

Argumentet for dette er åpenbart: Samfunnet har endret seg i en retning «som motvirker en fysisk aktiv livsstil» (34:45) blant annet gjennom mye bilbruk og teknologiske hjelpemidler; stadig flere sitter foran skjermer store deler av dagen. Visst har innovasjoner i arbeidslivet mange positive sider, jf. avlastning av tunge løft og erstatning av ensidige arbeidsoperasjon-er, men inaktiviteten i kjølvannet av dagens utvikling representerer en betydelig sykdomsrisiko.

Som fysioterapeuter ser vi to opplagte trusler i service- og kunnskapssamfunnet: lite bevegelse og lite variert bevegelse. Samtidig er treningssentrene fulle. Så dette er dagens situasjon: Vi trener mer og beveger oss mindre.

Det betyr at vi ikke utnytter kroppens potensialer – dens bevegelsesmuligheter. Da bør variert aktivitet prioriteres høyere enn noen gang. Hva kan fysioterapeuter gjøre med det?

«Gymnastikkpolitiet» som beskrives som avleggs for vel 30 år siden vil vi neppe ha tilbake:

«Det forenklede bilde av bedriftsterapeuten som den spreke, kjernesunne ‘tante sunn og frisk’ som med løftet pekefinger aldri tar heisen, og som løper mens hun roper: ‘Bøy knær, sitt riktig og jogg deg frisk’, stemmer ikke lenger» (22:906).

Men hva er det som anbefales i dag? I et av myndighetenes nyeste styringsdokumenter kommer nettopp en tilsvarende pekefinger-holdning til uttrykk. Av mange forslag fremmes såkalte merkeordninger der en setter opp plakater på bestemte steder med slike budskap (ved heisen):

«Å ta trappen forbrenner omtrent fem ganger så mange kalorier som å ta heisen» (34:116).

Hva kan være fruktbare alternativer? Skal vi blåse liv i pausegymnastikken igjen? Og hører det ikke til vårt ansvarsområde å utvikle bevegelsesgrupper tilpasset forskjellige arbeidstakeres forutsetninger? Eller skal vi, som noen argumenterer for, heller stimulere arbeidstakere til å være aktive på fritiden? Anbefale pulsklokker og kaloritelling? Spørsmålene er mange. Synspunktene likeså. Og igjen aktualiseres balansen mellom struktur- og individrettet arbeid. Uansett – nå trengs både friskgymnastikkens og sykegymnastikkens tilnærmingsmåter.

Da og nå

Som denne gjennomgangen viser, har norsk bedriftsfysioterapi gjennomgått radikale forandringer i takt med samfunnsutviklingen og stadig reviderte rammer for helsearbeid og arbeidsforhold. I etterkrigstiden – den første fasen av norsk bedriftsfysioterapi – utgjorde friskgymnastikk og sykegymnastikk en slags enhet. Vår virksomhet var rettet direkte mot den enkelte for å fremme hensiktsmessig kroppsbruk og uanstrengte bevegelser.

I neste fase – på 1970-og -80-tallet – tok fagutøvelsen en helt ny vending. Nå handlet det primært om arbeidsorganisering i vid forstand – om vurdering og tilrettelegging av det totale arbeidsmiljøet. De nye prioriteringene var sterkt påvirket av Arbeidsmiljøloven fra 1977 og resulterte i en omfattende reorientering av bedriftshelsetjenesten. Fysioterapeutene befant seg nå på upløyd mark, og begrepene «friskgymnastikk» og «sykegymnastikk» passet dårlig på fagutøvelsen.

Siden 1990-tallet har fagprofilen som preget 1970- og -80-tallet blitt både videreført og videreutviklet. Sandmanrapporten (2000) var avgjørende i så måte, for den la klare føringer for bedriftshelsetjenesten i landet. Målet var et raust arbeidsliv, åpent for alle, og med dette fulgte krav om tilrettelegging for personer med ulike forutsetninger og ressurser.

Da Arbeidsmiljøloven ble revidert i 2005 (31) ble det lagt sterkere vekt på et psykososialt arbeidsmiljø som sikrer trivsel og sosial kontakt på arbeidsplassen. Dessuten ble en ny paragraf om fysisk aktivitet tatt inn, og med den ble spenningen mellom en individ- og en strukturrettet orientering fra tidligere år aktualisert på nytt. Med ett var begrepene «friskgymnastikk» og «sykegymnastikk» igjen høyst relevante.

Om vi trekker tråden helt tilbake til Lingtradisjonen på 1800-tallet, ser vi kontinuitet, brudd og overskridelse. Kontinuitet fordi variasjon og bevegelse fortsatt er nøkkelbegreper i fysioterapi, og helsegevinsten ved bevegelse er noe alle fysioterapeuter vet mye om og engasjerer seg i. Brudd fordi tankegrunnlag og begrunnelser er nye, og overskridelse fordi bedriftshelsetjenesten – bedriftsfysioterapi – er et arbeidsområde som har vokst frem som et svar på fundamentale endringer i (post-)moderne samfunn og næringsliv.

Hva kan vi lære av dette – av at et arbeidsområde over tid endrer karakter og teoretisk forankring? At faglig virksomhet alltid preges av større sammenhenger, og at vi påvirkes av kulturelle strømninger og rammer uten at vi alltid er oss det bevisst. Slik kan vi ledes til praksisformer vi ved nærmere refleksjon ikke ønsker å forsterke. Fag og samfunn er aldri adskilt. Det er opp til oss å se sammenhengene.

Her har jeg konsentrert meg om ett saksområde. Hvordan den historiske dynamikken i forholdet mellom friskgymnastikk og sykegymnastikk utspiller seg på andre felt kan være tema for nye essay.

Referanser

1. Abbott A. The system of professions. Chicago: The University of Chicago press, 1988.

2. Haugen K.H. En utdanning i bevegelse: 100 år med fysioterapiutdanning i Norge. Oslo: Universitetsforlaget, 1997.

3. Birkelund G.E. og Petersen T. Det norske likestillingsparadokset. Kjønn og arbeid i velferdssamfunnet. I: Frønes I. og Kjølsrød L. red. Det norske samfunn. 6.utg. Oslo: Gyldendal Akademisk 2010, s. 144-63.

4. Thornquist E. Glimt fra norsk fysioterapihistorie - den gang da, hva nå? Fagessay. Fysioterapeuten 2019; 88 (8): 38-41.

5. Romøren T.I. Kommunehelsetjenestens fem første år. Vedlegg til St.meld. nr. 36 (1989-90) Røynsler med lova om helsetenesta i kommunane.

6. Dale R. Et kjønnsblikk på helsesektoren. I: Alsvåg H., Gjengedal E. og Råheim M. red. Kunnskap, kropp og kultur. Oslo: Gyldendal 1997, s. 216-42.

7. Thornquist E. Glimt fra norsk fysioterapihistorie - den gang da, hva nå? Fagessay. Fysioterapeuten 2020; 89 (2): 28-31.

8. Aftenposten 31.8.1946.

9. Dagbladet 16.4.1947.

10. Olstad F, Tønnesson S. Norsk idretts historie. Folkehelse, trim og stjerner 1939-1986. Oslo: Aschehoug, 1986.

11. Slagstad R. (Sporten): en idéhistorisk studie. 2010. Oslo: Pax forlag, 2010.

12. NOU 1976:48 Bedriftshelsetjenesten.

13. LOV- 1977- 02-04. Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø (arbeidsmiljøloven).

14. Haugen K.H. Mellom profitt og helse: fysioterapeutenes rolle i norsk arbeidsmiljø. Oslo: NFFs faggruppe for ergonomi. Oslo: 1999.

15. Fysioterapeuten 1984/7-8.

16. Haugen ABB. Offensiv fysioterapi. Leder. Fysioterapeuten 1971;38(9):337-8.

17. Bolstad A. Ut av en ensidig behandlerrolle. Fysioterapeuten 1973;40 (6):171-4.

18. Smith Sivertsen E. Bedriftsfysioterapi. Hva med behandling? Fysioterapeuten 1982;49(1):14-5.

19. Sandaa A. Akkord, ensformig arbeid og ergonomi. Fysioterapeuten 1982; 49 (1):7-13.

20. Thornquist E. Fysioterapeutene. I: Slagstad R., og Messel J. red. Profesjonshistorie. Oslo: Pax forlag, 2014, s. 138-76.

21.Vanderaas K. F. Det lønner seg å ta vare på helsen. Fysioterapeuten 1987;52 (1): 2-5.

22. Smith Sivertsen E. Menneske – bedriftens ressurs. Fysioterapeuten 1986; 51(12):906-11.

23. NOU 2000: 27 Sykefravær og uførepensjonering. Et inkluderende arbeidsliv. (Sandmanutvalget)

24. Torp S. The importance of the psychosocial work environment in preventing musculoskeletal symptoms. Doktoravhandling. Avdeling for arbeidsmedisin. Universitetet i Bergen, 2002.

25. Moe S. Bevegelse, arbeid, kunnskap. Om kroppsbevegelse ved anvendelse av ulike former for teknologi. Doktoravhandling. Institutt for klinisk medisin. Universitetet i Tromsø, 2003.

26. Magnussen L.H Returning disability pensioners with back pain to work. Doktoravhandling. Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen, 2007.

27. Brage S, Nosssen J.P., Kann I.C, Thune O. Sykefravær med diagnose innen psykiske lidelser. Arbeid og velferd 2012; 3.24-37.

28. Hagelund A. Sykefraværets politikk – trygdeordningen som ikke lot seg rikke. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2015.

29. Meld. St. 26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet.

30. Meld. St. 19 (2014-2015) Folkehelsemeldingen — Mestring og muligheter.

31. LOV-2005-06-17-62. Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven).

32. St.meld. nr. 16 (2002–2003) Resept for et sunnere Norge. Folkehelsepolitikken.

33. Handlingsplan for fysisk aktivitet 2005–2009. Sammen for fysisk aktivitet. Oslo. Helse- og omsorgsdepartementet, 2004.

34. Ti tiltak for å redusere sykdomsbyrden og bedre folkehelsen. Rapport IS-2810. Oslo: Helsedirektoratet, 2018.

Fotnoter:

[1] Den gang var det utenkelig at kvinner og menn skulle ha felles gymnastikkundervisning.

[2] I tillegg til tallmaterialet i Haugen (2) som går frem til 1995, baserer jeg meg primært på statistikk fra utdanningen i Bergen i perioden 1976-2020.

[3] Tallene er fra NFFs statistikk.

[4] Den første heltidsstilling for fysioterapeut ble opprettet i 1944 av forsikringsselskapet Storebrand og Idun.

[5] I 1953 ble den første gruppen av bedriftsfysioterapeuter etablert, men den ble senere oppløst. Ergonomigruppen fra 1970 skiftet etter hvert navn og orientering. For utdyping se Haugen 1999 (14).

[6] Avtalen er justert og reforhandlet flere ganger etter hvert som de oppsatte målene ikke ble oppnådd.