Alle elsker Ragnhild (85 år) – hvordan klarer hun det, og hva kan jeg lære av henne?

Torunn Stavnes Søyseth, MSc. fysioterapeut. torunnsoyseth@gmail.com.

Dette fagessayet ble akseptert 28.januar 2019. Fagessay vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.  

«Akk, når man betrakter menneskenes liv, må man ofte si med sorg: De vet ikke selv hvilke krefter de har, de forhindrer seg selv i å få det å vite, fordi de med de fleste krefter arbeider seg selv imot». 

Innledning

Denne påstanden til filosofen Søren Kirkegård (1813-1855) kommer oftere til meg nå som jeg nærmer meg pensjonsalder, etter over 35 år som fysioterapeut. Har jeg tatt ut mitt potensiale som fysioterapeut eller som medmenneske? Har jeg bidratt til at pasienter har kunnet ta ut sitt potensiale? Har jeg selv tatt riktige livsvalg og/eller faglige valg, hvor jeg har kunnet utfordre meg selv? Eller har jeg brukt kreftene til å «arbeide meg selv imot»? I denne undringen over mine faglige vurderinger og livsvalg faller mine tanker på mitt store forbilde Ragnhild. Hun som alltid har «stått den av», uansett livshendelser, og som i sitt 86. år fortsatt bobler av liv og pågangsmot, og som jeg tror har turt å ta ut sine krefter «uten å arbeide seg selv imot». Min nysgjerrighet på hva som har vært viktige vendepunkt i hennes liv og hvordan hun har opplevd, og taklet disse, og hva jeg og eventuelt andre kan lære av det, er bakgrunnen for at jeg har spurt om å få skrive dette fagessayet om henne.

«Hei! Velkommen opp!» jeg hører en kjent og varm stemme idet ytterdøren «klikkes opp». Spent og glad tar jeg raskt trappene opp i 3. etasje. Døren står åpen og jeg blir som vanlig tatt i mot med åpne armer og en god klem. «Hvordan har du det? Så fin jakke du har!  Å så godt å se deg! Nå er jeg spent på hva denne samtalen skal gå ut på.» Hun ser grundig på meg.  Allerede i entreen føler jeg meg som en dronning; sett, ønsket og respektert.

Hun viser meg inn i stuen hvor bordet er dekket med kaffekopper, kjeks og Twist. Jeg passerer bilder av familien; barn, nevøer, niese, barnebarn og oldebarn, samt diverse brudebilder, inkludert meg selv. Alt pent dandert på et stettebord ved peisen. Kjente og kjære minner kommer til meg på vei mot sofaen. Kaffekannen er på plass og telysene tent. Alt er som vanlig på stell. Jeg kryper opp i sofaen, mens Ragnhild setter seg vis à vis meg. Det slår meg hvor ofte vi har gjort dette i årenes løp; samtalt, hygget oss sammen bare vi to eller sammen med flere, enten med god mat og vin, eller som nå, med kaffe. Alltid hyggelig, interessant og nært. Det som blir annerledes nå er at vi skal fokusere på noen få temaer og hendelser som Ragnhild tenker er viktige for henne. Vanligvis snakker vi fritt om alt fra kunstopplevelser, bøker og reiser til opplevelser knyttet til familie eller jobb. Jeg merker vi er spente begge to. På forhånd har hun fått tips om å tenke på viktige hendelser og valg hun har gjort.

Les fulltekstversjon av fagessayet i Fysioterapeuten eblad.