Sosiale medier: Ungdommens helseleksikon?

Vilde Aga, 2. års fysioterapistudent ved Høgskulen på Vestlandet. 

Karen Andrea Hegsethtrø Angvik, 2. års fysioterapistudent ved Høgskulen på Vestlandet.

Maren Næss Brevik, 2. års fysioterapistudent ved Høgskulen på Vestlandet.

Adrian Westergaard, 2. års fysioterapistudent ved Høgskulen på Vestlandet.

Fredrik Toftesund Øvreeide, 2. års fysioterapistudent ved Høgskulen på Vestlandet.  Fredrik.ovreeide@gmail.com (Korresponderende forfatter). 

Fagessay vurderes redaksjonelt. 

Grip mobilen og sveip gjennom feeden

Dette er virkeligheten for nesten all norsk ungdom som navigerer seg gjennom tenårene. Skyhøye tall fra Medietilsynet (1) vitner om nesten universell tilstedeværelse, hvor 96- 99% av 15-18 åringer bruker sosiale medier (SoMe). Både jenter og gutter er klistret til skjermen – 90% av elever på videregående skole i Bergen kommune oppgir at de bruker over én time på disse tidkrevende og altoppslukende plattformene hver eneste dag (1). Men hva fôres sinnene deres med? Innholdet er som ungdommene selv; uforutsigbart og variabelt, og det består ikke bare av matlaging, dans og musikk. Realiteten er at over halvparten av ungdommene rapporterer å ha sett voldelig innhold, og 55% av unge jenter beskytes med idealer som promoterer “Jo tynnere, jo bedre!” (1). På skjermene florerer det av hyppig narkotika- og alkoholbruk, som om dette er den største selvfølgelighet i ungdomstiden. Annet innhold som humor, idrettens idealer, treningsøkter og sunne oppskrifter med lavt sukker- og kaloriinnhold blusser òg opp skjermene. Men er dette innholdet valgfritt, eller er man blitt brikker i et komplekst algoritmespill?

I takt med sosiale mediers voksende rolle i ungdommers hverdag, har algoritmers innflytelse på innholdskonsum blitt et pressende tema. Plattformenes algoritmer filtrerer og individualiserer brukerens innhold til deres interesser og søkehistorikk. De dyrker en illusjon av mangfold, men i stedet for å utvide horisonter, snevrer de dem inn, og det kan se ut til at unge blir fanget i et nett av ekkokamre. I NRKs artikkel (2) om TikToks algoritmer, viser de hvor lite tid og søk det tar før man blir dratt inn i et kaninhull av ensidig og monotont innhold. NRKs fiktive bruker scroller på TikTok, og etter kun fem timer med scrolling, et søk på ordet «sixpack» og én kommentar på en muskelvideo, er 90% av innholdet muskler og snakk om å bli større og sterkere (2). Men hvem kommer med denne overfloden av helse- og treningsinformasjon? Influensere, online coacher, fysioterapeuter eller den vanlige mannen i gata – alle har mulighet til å dele informasjon, selv uten noen form for kunnskap eller kompetanse. Influensere produserer innhold hvor solen aldri går ned og det neste øyeblikket er enda mer perfekt enn det forrige – de viser seg ofte fra sin beste side. Denne fremstillingen av en uoppnåelig livsstil gjør det utfordrende for unge i fysisk, psykisk og sosial vekst å lære sin egen kropp å kjenne. Hører ungdom på helseopplysninger fra influensere og “content creators” fremfor fysioterapeuter og autorisert helsepersonell?

Fysisk form vs. følt erfaring

Fysioterapi er et bredt fagfelt, og kan defineres slik: “Fysioterapi handler om å identifisere og optimalisere livskvalitet og bevegelsespotensiale (...). Det omfatter fysisk, psykisk, emosjonelt og sosialt velvære” (3). Kropp og bevegelse står selvfølgelig sentralt - men hvordan oppfatter mennesker sin egen fysiske kropp? Kroppen har anatomiske og fysiologiske funksjoner, men den er også mer enn et legeme med et hjerte som slår, bein som går eller en munn som smiler. Kroppen er vårt hjem, samtidig som den er et verktøy og et ytre uttrykk for vår identitet.

La oss ta et dypdykk inn i skillet der kropp og bevissthet forenes - der fast materie møter den undrende sjelen. Kroppsfenomenologi – et tungt og betydningsfullt ord - er en filosofisk tilnærming som inviterer abstrakte ideer og sansbar virkelighet til en sammenfattet oppfattelse av egen kropp. Maurice Merleau-Ponty beskriver kroppen som sjelens tilgang til verden, der livet leves og uttrykkes gjennom kroppen (4). Tenk deg å være bevisst over enhver bevegelse man gjør – hvert skritt, hver håndbevegelse og hvert åndedrag – dette kommer sjeldent til i det daglige og rutinemessige. Det er ikke før noe er “galt” med kroppen at den kommer mer innenfor vår bevissthet. For fysioterapeuter er dette perspektivet gull verdt; det er en påminnelse om at pasienters oppfatning av egen kropp ofte endrer seg ved sykdom eller skader, grunnet en annen bevissthet rundt egen kropp og funksjon. I dagens medie-landskap, der kroppsrelatert innhold fyller skjermene, blir det mer og mer sentralt å forstå kroppsfenomenologi i en ny kontekst. Ungdommer i dag kan føle på en helt annen bevissthet rundt egen kropp enn foregående generasjoner, en selvfølelse som fôres med og formes av den konstante medieeksponeringen.

Så - hvorfor er kroppsfenomenologi relevant for fysisk friske unge? Selv om kroppen ikke er preget av sykdom eller funksjonstap, kan mange unge føle på at kroppen ikke ser ut slik som den “burde”, og at det derfor kan oppta en stor del av deres fokus og bevissthet - noe er “galt” med kroppen. Den stadige fysiske, emosjonelle og sosiale utviklingen trumfer hverdagen og gjør at livet kan føles sårbart og uvisst. Alle overgangene og forandringene kan tenkes å resultere i at mange føler på et tap av kontroll. Kontrollen man en gang sto støtt i, siver nå bort som sand mellom fingrene. Hos sårbare individer kan det overdrevne kroppsfokuset fra sosiale medier i stor grad påvirke oppfatning og syn på egen kropp negativt. En kan slutte å lytte til egen kropp, for eksempel gjennom overdreven trening og restriktiv spising, og følge alle råd og tips fra sosiale medier for å oppnå et bestemt utseende. Over tid kan dette i stor grad påvirke både bevisstheten og kontakten man har med egen kropp, ved at hvordan en ser ut tar en stor del av fokuset, mens hva en trenger og hvilke signaler kroppen gir kan være vanskelig å tolke. Kroppen avgrenses da som et verktøy og et slags “trofé” på noe en har oppnådd, ikke det helhetlige aspektet med kroppen som et hjem.

Når unge ned i 9 års alder ønsker å finne ut av hvordan man blir kvitt magefett (2) - er det ikke da tydelig at samfunnet har nådd et kritisk punkt? Selv om ikke alt det kroppsrelaterte innholdet på sosiale medier er ekstremt eller usunt, er det likevel et stort kroppsfokus. Totalbelastningen i løpet av en dag av hva man ser av kropp og utseende, og input av hva man skal eller ikke skal, bør og må gjøre kan bli svært stor. Som ung kan det være vanskelig å se på kroppen som et hjem når annenhver video som dukker opp på sosiale medier er “fitnesslife123” som tipser om kalorifattig mat, eller “sixpackcoach95” som påstår at du må trene sånn og sånn og kutte ut alt av sukker for å bli som han. I ekstreme utfall som anoreksi eller megareksi kan kroppen bli et uttrykk for hvordan man har det på innsiden - kroppen som levd erfaring.

Scene eller sannhet?

Sosiale medier tilbyr en plattform for å dele og konsumere informasjon om helse og trening. Ungdom har tilgang til helse- og treningsrelaterte ressurser som kan inspirere og motivere dem til å ta bedre valg for egen helse. Det dannes fellesskap med likesinnede som har de samme interessene, og dette kan utgjøre en form for sosial støtte og oppmuntring. Det finnes mange positive rollemodeller, som oppfordrer til en balansert livsstil, selvaksept og sunne treningsvaner.

Samtidig gir sosiale medier muligheten til å fremstille seg selv slik man ønsker. Erving Goffmans teoretiske prisme av front stage og back stage kan utforske de dypere lagene av denne antatte forestillingen (5). Begrepene skiller det sosiale livet som skjer foran og bak scenen. Vi opptrer annerledes i det offentlige rommet enn i det private. Bak scenen legger vi bak oss fakter og roller, mens på scenen forsøker vi å fremstille oss selv best mulig. En sosial ferdighet innebærer da evnen til å fremstille seg på en måte som gir bestemte inntrykk. Et virkemiddel er utsmykking med «physical appearence». Den viktigste funksjonen er å fremstille seg selv i henhold til relevante normer for skjønnhet og status.

Sosiale medier har i løpet av de siste årene blitt viktige arenaer for påvirkning og for bekreftelse av identitet og status. Det vi deler er en selvpresentasjon med mål om å skape inntrykk. Vi gir et bilde av hvem vi er, hva vi får til, hvem vi kjenner og hva vi har (5). Over 55% av jenter på ungdomsskolen forteller at de får opp videoer av «måter å bli svært tynn på», og det endrer seg ikke nevneverdig til videregående skole. Selvfølgelig er det ønskelig å fremme en sunn livsstil, men hvordan skal vi vite at barn og unge klarer å skille mellom hva som er profilenes sanne liv og hva som er profilenes scene-liv.

Kroppsbilder på prøve

Vi befinner oss i SoMe-land – et rike hvor hver deling, hvert bilde og tidløs scrolling knytter sammen unge mennesker i en moderne informasjonsalder. Ungdomstiden er en viktig epoke i livet der grunnleggende verdier og holdninger tar form, og der enhver bølge av påvirkning kan prege personligheten. Vår egen selvoppfattelse er som en speildans i andres øyne - vår egen selvoppfatning preges av hvordan vi tror andre oppfatter oss, og vi bedømmer vår egen verdi ut fra normer, idealer og forventninger. For ungdommer er det de nære venneflåtene og opinionslederne som styrer skipet i ungdommers sosiale farvann (5).

Flere treningsinfluensere presenterer perfekte kropper og suksessrike liv. En studie analyserte innholdet til 10 spanske fitness-influensere med totalt 6,8 millioner følgere. De ønsker å motivere følgerne sine til å leve en aktiv livsstil. Forskerne mente at influensernes fortelling av “god helse” resulterte i; negative kroppsstandarder, overdreven opptatthet av kroppsbilde, og upassende bruk av skjønnhetsprodukter eller kosttilskudd som ikke er foreskrevet av fagpersoner (6). En lignende studie analyserte tyske fitness-influensere sitt innhold på Instagram. De konkluderte med at innholdet gir uttrykk for at kun de som kan skape en bra kropp gjennom kontroll og disiplin, er sunne, vakre og kan være lykkelige (7).

I Norge er influensere som Kristoffer Bjørndal og Oskar Westerlin i førersetet, og viser frem kroppsidealer med sin ekspertise som utfordrer de tradisjonelle helseautoritetene. For ungdommen er det avgjørende å forstå at influensernes polerte manus av velvære, muskulatur

og suksessfulle rutiner er av de ekstreme metodikkene for å oppnå “sunn” helse, og viser sjeldent ufiltrerte livsopplevelser og baksider av deres liv. Søker man opp Oskar Westerlin eller Kristoffer Bjørndal, får man opp “trener 6 ganger i uken” eller “spiser 15 piller om dagen”, “gjør som meg og bli som meg”. For ungdom kan denne virkelighetsframstillingen gi urealistiske forventninger, og en forvrengt oppfatning av hva “god helse” og en “sunn kropp” innebærer.

Det er vanskelig å luke ut hva som er god helsekunnskap og hvilken informasjon man kan stole på. Individuell helsekompetanse er individets evne til å finne, forstå og bruke helseinformasjon (9). Her står ungdom overfor store utfordringer når de møter motstridene informasjon om hva som er den beste treningen, den beste dietten og de beste kosttilskuddene. Det finnes mye misvisende helseinformasjon på sosiale medier, spredt av influensere som kanskje ikke har nødvendige kvalifikasjoner. Det er lett å stole på de som kan vise til gode resultater i form av en veltrent kropp.

Den neste generasjon som nå er faste publikummere i influensernes teater, er avhengig av å forstå distinksjonen mellom hva som blir presentert og hva som holdes vekke på SoMe. Medietilsynet definerer kritisk mediekompetanse som “... evnen til å bruke mediene og samtidig forstå og kritisk evaluere innholdet i digitale og tradisjonelle medier som sosiale medier, og evnen til å kommunisere og delta i den offentlige samtalen.” (10). Ungdommen som vokser opp i dagens samfunn har en stadig økende mediekompetanse, og deres evne til å skille mellom iscenesettelsen i forgrunnen og virkeligheten i bakgrunnen er nok bedre enn den eldre gardes egen forståelse. I et helseperspektiv handler det om at barn og unge anerkjenner at bildene de scroller forbi kan være misledende, og at helse ikke er et resultat av et produkt eller en quick-fix diett, men et resultat av langvarige livsstilsendringer og forskningsbaserte praksiser. Barn og unge er mye mer rustet innenfor mediekompetanse, og innehar både teknisk dyktighet og en forståelse for de ulike samspillene på nettet. De kan på mange måter navigere i den digitale jungelen mer effektivt enn foregående generasjoner (10).

Denne kompetansen reflekterer deres evne til ikke bare å konsumere innhold, men også til å produsere det, kritisk vurdere det, og delta i samfunnsskapende dialog via plattformer som Instagram, TikTok og YouTube. I lys av komplekse kommunikasjonsformer på sosiale plattformer, burde de håndtere et minefelt av budskap som spenner fra sunn livsstil til ren markedsføring, bevæpnet med deres egenutviklede filtre av media literacy. Samtidig som det er viktig å anerkjenne at mange unge har bemerkelsesverdig kritisk mediekompetanse, er det langt fra universelt. Medietilsynet (1) viser at en stadig større del av barn og unge opplever press, psykiske problemer og stress. Det finnes varierende grader av kritisk tenkning og evalueringsevner blant ungdom, noe som gjør behovet for strukturert og tilgjengelig helseopplæring desto mer pressende. Influenserne har, villet eller ikke, blitt helsepedagoger med enorm rekkevidde, og deres budskap har styrken til å forme ungdommens helseoppfatninger – til det bedre eller verre (10).

Hvor er fagfolket?

Helsevesenet, som lenge har pendlet mellom en paternalistisk tilnærming og kompleks medisinsk sjargong, strever i dag med å finne fotfeste. Vi er i en ny tidsalder hvor relasjoner og relevant kommunikasjon er avgjørende for å bygge broer til ungdommens informasjonslandskap. Kritikken til helsevesenets mangel på forståelse for kommunikasjonen som appellerer til ungdom, er fortjent (11). En toveiskommunikasjon som anerkjenner unge menneskers behov for engasjerende innhold og likeverdig dialog er essensiell. Influensernes mediumskanaler akselererer i følgere og innflytelse ved å benytte seg av affektiv kommunikasjon som fenger og skaper umiddelbar emosjonell respons (12). Samtidig sliter helsevesenet med å pakke inn sine verdifulle budskap på en måte som resonnerer med ungdommens liv på SoMe.

Realiteten er at helseinformasjon ikke lenger er streng og binær. Tidligere helsekommunikasjon benyttet ofte en belærende og opplysningsorientert tone. I dagens sosiale medielandskap kreves det derimot at helseinformasjon er dynamisk, interaktiv og tilpasset en målgruppe som er vant til å håndtere en strøm av sanntid dialog og visuelle stimuli. Her gjenstår det en monumental utfordring for helsevesenet – å adoptere en mer relaterbar og jordnær tone som fremmer tillit og åpenhet. Helsedirektoratet (13) oppfordrer til å tilpasse innholdet til det ungdom er interessert i og ønsker informasjon om, og samtidig bruke enkelt språk som ungdommer forstår. En slik tilnærming ville anerkjenne unges forståelse og kapasitet, og samtidig gi dem verifisert og balansert informasjon de trenger for å ta informerte helsevalg.

Hvordan kan helsevesenet så reagere på dette skiftet? For det første burde de engasjere seg i sann tidsånd ved å være synlige og til stede der samtalene faktisk foregår. Det er avgjørende å investere i markedsføringsstrategier, partnerskap med pålitelige påvirkere som kan fungere som sunne rollemodeller, og utvikling av tiltalende innholdsformater som Reels ́, Tiktok, og interaktive elementer. Samtidig er det viktig at helsevesenet ikke bare digitaliserer sitt eksisterende innhold, men at de tilpasser det til den flytende og dynamiske naturen til digitale medier. Budskapet burde være fleksibelt, tilgjengelig og relevant for det publikummet det forsøker å nå.

Endelig burde helsevesenet strebe etter å styrke den eksisterende mediekompetansen blant unge. Dette innebærer å investere i utdanningssystemet, i programmer og initiativer som oppmuntrer til mediekritikk og selvstendig tankerekke. Gjennom å utruste ungdom med den kritiske tenkningen som trengs for å se både front stage og back stage av sosiale medier, vil helsemyndighetene ikke bare forbedre ungdommens evne til å skille mellom sant og usant, men også styrke deres personlige helsereise mot en mer informert og autonom framtid.

Fra klinikk til klikk

Fysioterapeuter er spesielt egnet til å formidle god helseinformasjon på sosiale medier. Dette er grunnet vår omfattende kompetanse om kroppens anatomiske og fysiologiske funksjoner, men også grunnet vår fullstendige helseforståelse. Helsepersonelloven §4 (14) definerer at autorisert helsepersonell er pliktet til å fremme god helse som er evidensbasert. I dagens samfunn hvor informasjon om helse og velvære blir stadig mer tilgjengelig, men hvor kvaliteten svinger mye, trenger publikum kilder de kan stole på. Fysioterapeuter representerer denne påliteligheten og har det yrkesetiske ansvaret for å kommunisere på en måte som er i takt med den teknologiske utviklingen (15). Deres varierte erfaring med pasientgrupper styrker også fysioterapeutens egnethet som formidlere. De har arbeidet med et stort spenn av individuelle helseutfordringer og har dermed et unikt perspektiv på de mange veiene til helse og velvære. Om vi ser på fysioterapeuters bruk av sosiale medier i dag, kan en stille spørsmålet om mediene kan brukes på en annen måte for å nå ut til flere målgrupper ved å justere tilnærmingen og innholdet som deles.

Ett kjapt søk på ordet “fysioterapi” på Instagram eller TikTok avslører en overflod av informative innlegg om hvilke øvelser som egner seg best for å bli kvitt smerter blant annet i rygg eller nakke. Hensikten med innleggene virker gode og fremtrer som pålitelige kilder i havet av misinformasjon på sosiale medier. Selv om hensikten er edel og innholdet er faglig pålitelig, bør spørsmålet om mottakeren stilles. Ofte synes innleggene å henvende seg til andre fysioterapeuter, helseaktører eller pasienter som allerede kjenner til de spesifikke muskelskjelettplagene som beskrives. Innholdet er sjeldent rettet mot ungdommer, og det treffer sannsynligvis ikke denne gruppen. Medietilsynet (1) oppgir nemlig at kun 22% av jenter og 16% av gutter i første og andre klasse på videregående følger influensere på sosiale medier som jobber innen fysisk helse eller som lege. På den andre siden følger omtrent 50% av både jenter og gutter på samme alder influensere som lager treningsrelatert innhold (1).

Videre ser man at fysioterapeuters innhold bærer et tydelig preg av fokus på reparasjon fremfor forebygging. Hvorfor venter vi med å behandle en plage istedenfor å potensielt forhindre at den oppstår? I dag er 80 prosent av sykdommene som behandles livsstilsrelatert, og dette leger et stort press på helsevesenet. Samtidig poengterer NRK at 97 av 100 kr brukt på helse går til reparasjon, mens bare 3 kroner brukes til forebygging (16). Gode vaner som nok søvn, variert kosthold, redusert stress og fysisk aktivitet er noen av de viktigste faktorene for å holde livsstilssykdommer på avstand. Her står fysioterapeuter med sin beskyttede tittel og helhetlige forståelse for mennesket i en unik posisjon for å kunne fremme gode helsevalg.

Likevel er det influensere, uten den samme påliteligheten, som trumfer algoritmen til ungdommen. I et samfunn hvor sosiale medier blir en kilde til helseinformasjon bør fysioterapeuter stille seg kritisk til den manglende utviklingen av deres helseformidling. Selv om influensere som Kristoffer Bjørndal og Oskar Westerlin har gode intensjoner når de viser frem resultatene fra trening, og gjerne motiverer følgerne sine til å ta sunne livsstilsvalg, kan man ikke se bort ifra at det også kan fremkalle en forvrengt forståelse av en egen kropp og god helse. Fysioterapeuter med sin fullstendige forståelse for mennesket har et godt grunnlag for å formidle informasjonen om helse på SoMe. De burde derfor ta mer ansvar for ungdommens forståelse av helse, og aktivt ta mer plass på sosiale medier. Fysioterapeuter burde altså utvide fokuset sitt fra reparasjon til mer forebyggende tiltak og utvide målgruppen, samtidig som de lærer av dagens mest aktuelle influensere for å kunne treffe ungdommen på deres arena. 

Referanser

1. Medietilsynet. Barn og medier 2022 – en undersøkelse om barn og unges medievaner [Internett]. Fredrikstad: Medietilsynet; 2022 [hentet 29. april 2022]. Tilgjengelig fra: https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier-undersokelser/2022/231002_barn-og-medier_2022.pdf

2. Skogen JC, Hjetland GJ. Helsefremmende miljø på sosiale medier. Rapport fra gjennomføring av hovedundersøkelse i Bergen, 1. datainnsamling. Bergen: Folkehelseinstituttet; 2021. 1.

3. Bjørke CN, Bøe H, Utti C. TikTok’s muskelkraft [Internett]. Vestfold og Telemark: NRK; 3. desember 2022 [Hentet: 1. mai 2024]. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/tiktoks-algoritmer-drar-barn-inn-i-en-verden-av- ekstrem-trening-og-vektnedgang-1.16183933

4. Sjöberg NE, Bjørnlund IB, Lund H. Teorigrundlaget for fysioterapi. I: Bjørnlund IB, Sjöberg NE, Lund H, red. Basisbog I Fysioterapi. 2.utg. København: Munksgaard; 2017. s. 129-152.

5. Ravn S. Kroppen i et fænomenologisk perspektiv. Sjöberg, NE, Bjørnlund IB, Lund H, red. Basisbog i fysioterapi. 2.utg. København: Munksgaard; 2017. s. 163-171.

6. Schiefloe PM. Mennesker og samfunn: innføring i sosiologisk forståelse. 3. utg. Oslo: Fagbokforlaget; 2019. 532 s.

7. Moreno DR, Quintana JG, Riaño ER. Impact and engagement of sport & fitness influencers: A challenge for health education media literacy. OJCMT. 2023;13(3):1-25. https://doi.org/10.30935/ojcmt/13309

8. Pilgrim K, Bohnet-Joschko S. Selling health and happiness how influencers communicate on Instagram about dieting and exercise: mixed methods research. BMC Public Health. 2019;19:2-9. https://doi.org/10.1186/s12889-019-7387-8

9. Helsedirektoratet. Helsekompetanse - kunnskap og tiltak [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; 20. jan 2021 [Oppdatert 16. feb 2024; hentet 15. mai 2024]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/tema/helsekompetanse/helsekompetanse

10. Medietilsynet. Aldersgrenser og barn og unges mediekompetanse [Internett]. Medietilsynet; 2015 [hentet 12. mai 2024]. Tilgjengelig fra: https://www.medietilsynet.no/globalassets/aldersgrense-ikoner-og-veiledning-no-og-eng/aldersgrenser_barn_og_unges_mediekompetanse_2015.pdf

11. Lundberg L. Helsepersonell bør bli mer aktive på sosiale medier, mener forsker [Internett]. Forskning.no; 18. mai 2020 [hentet 19. mai 2024]. Tilgjengelig fra: https://www.forskning.no/diabetes-helsetjenester- informasjonsteknologi/helsepersonell-bor-bli-mer-aktive-pa-sosiale-medier-mener- forsker/1682451

12. Powell J, Pring T. The impact of social media influencers on health outcomes: Systematic overview. Social science and Medicine. 2024;340:1-10. https://doi.org/10.1016/j.socscimed.2023.116472

13. Steinnes KK, Teigen HF. Livsstil til salg: om influensermarkedsføring på sosiale medier og hvordan ungdom påvirkes. NTU. 2021:2(1):4-22. https://doi.org/10.18261/issn.2535-8162-2021-01-01

14. Helsedirektoratet. Praktiske tips fra helsesykepleiere som benytter sosiale medier [Internett]. Helsedirektoratet; 13. mars 2018 [oppdatert 30. nov 2022; hentet 16.mai 2024]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/sosiale-medier-i-helsestasjons-og-skolehelsetjenesten/praktiske-tips-fra-helsesykepleiere-som-benytter-sosiale-medier

15. Helsepersonelloven. 1999. Lov om helsepersonell m.v. av 1999-07-02 nr 64.

16. Gagnon K, Sabus C. Professionalism in a Digital Age: Opportunities and Considerations for Using Social Media in Health Care. Physical Therapy. 2015; 95(3): 406-414. https://doi.org/10.2522/ptj.20130227

17. Dragland A, Færø T, Melleby G. Et sykt helsevesen [Internett]. NRK; 8. feb 2024 [Hentet 8. mai 2024]. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/ytring/et-sykt-helsevesen-1.16716589