Vilde Aga, 2. års fysioterapistudent ved Høgskulen på Vestlandet.
Karen Andrea Hegsethtrø Angvik, 2. års fysioterapistudent ved Høgskulen på Vestlandet.
Maren Næss Brevik, 2. års fysioterapistudent ved Høgskulen på Vestlandet.
Adrian Westergaard, 2. års fysioterapistudent ved Høgskulen på Vestlandet.
Fredrik Toftesund Øvreeide, 2. års fysioterapistudent ved Høgskulen på Vestlandet. Fredrik.ovreeide@gmail.com (Korresponderende forfatter).
Fagessay vurderes redaksjonelt.
Grip mobilen og sveip gjennom feeden
Dette er
virkeligheten for nesten all norsk ungdom som navigerer seg gjennom tenårene.
Skyhøye tall fra Medietilsynet (1) vitner om nesten universell tilstedeværelse,
hvor 96- 99% av 15-18 åringer bruker sosiale medier (SoMe). Både jenter og
gutter er klistret til skjermen – 90% av elever på videregående skole i Bergen
kommune oppgir at de bruker over én time på disse tidkrevende og
altoppslukende plattformene hver eneste dag (1). Men hva fôres sinnene deres
med? Innholdet er som ungdommene selv; uforutsigbart og variabelt, og det
består ikke bare av matlaging, dans og musikk. Realiteten er at over
halvparten av ungdommene rapporterer å ha sett voldelig innhold, og 55% av
unge jenter beskytes med idealer som promoterer “Jo tynnere, jo bedre!” (1). På
skjermene florerer det av hyppig narkotika- og alkoholbruk, som om dette er den
største selvfølgelighet i ungdomstiden. Annet innhold som humor, idrettens
idealer, treningsøkter og sunne oppskrifter med lavt sukker- og kaloriinnhold
blusser òg opp skjermene. Men er dette innholdet valgfritt, eller er man blitt
brikker i et komplekst algoritmespill?
I takt med
sosiale mediers voksende rolle i ungdommers hverdag, har algoritmers
innflytelse på innholdskonsum blitt et pressende tema. Plattformenes algoritmer
filtrerer og individualiserer brukerens innhold til deres interesser og
søkehistorikk. De dyrker en illusjon av mangfold, men i stedet for å utvide
horisonter, snevrer de dem inn, og det kan se ut til at unge blir fanget i et
nett av ekkokamre. I NRKs artikkel (2) om TikToks algoritmer, viser de hvor
lite tid og søk det tar før man blir dratt inn i et kaninhull av ensidig og
monotont innhold. NRKs fiktive bruker scroller på TikTok, og etter kun fem
timer med scrolling, et søk på ordet «sixpack» og én kommentar på en
muskelvideo, er 90% av innholdet muskler og snakk om å bli større og sterkere
(2). Men hvem kommer med denne overfloden av helse- og treningsinformasjon?
Influensere, online coacher, fysioterapeuter eller den vanlige mannen i gata –
alle har mulighet til å dele informasjon, selv uten noen form for kunnskap
eller kompetanse. Influensere produserer innhold hvor solen aldri går ned og
det neste øyeblikket er enda mer perfekt enn det forrige – de viser seg ofte
fra sin beste side. Denne fremstillingen av en uoppnåelig livsstil gjør det
utfordrende for unge i fysisk, psykisk og sosial vekst å lære sin egen kropp
å kjenne. Hører ungdom på helseopplysninger fra influensere og “content
creators” fremfor fysioterapeuter og autorisert helsepersonell?
Fysisk form vs. følt erfaring
Fysioterapi er et bredt fagfelt, og
kan defineres slik: “Fysioterapi handler om å identifisere og optimalisere
livskvalitet og bevegelsespotensiale (...). Det omfatter fysisk, psykisk,
emosjonelt og sosialt velvære” (3). Kropp og bevegelse står selvfølgelig
sentralt - men hvordan oppfatter mennesker sin egen fysiske kropp? Kroppen har
anatomiske og fysiologiske funksjoner, men den er også mer enn et legeme med
et hjerte som slår, bein som går eller en munn som smiler. Kroppen er vårt
hjem, samtidig som den er et verktøy og et ytre uttrykk for vår identitet.
La oss ta
et dypdykk inn i skillet der kropp og bevissthet forenes - der fast materie
møter den undrende sjelen. Kroppsfenomenologi – et tungt og betydningsfullt ord
- er en filosofisk tilnærming som inviterer abstrakte ideer og sansbar
virkelighet til en sammenfattet oppfattelse av egen kropp. Maurice
Merleau-Ponty beskriver kroppen som sjelens tilgang til verden, der livet leves
og uttrykkes gjennom kroppen (4). Tenk deg å være bevisst over enhver
bevegelse man gjør – hvert skritt, hver håndbevegelse og hvert åndedrag –
dette kommer sjeldent til i det daglige og rutinemessige. Det er ikke før noe
er “galt” med kroppen at den kommer mer innenfor vår bevissthet. For
fysioterapeuter er dette perspektivet gull verdt; det er en påminnelse om at
pasienters oppfatning av egen kropp ofte endrer seg ved sykdom eller skader,
grunnet en annen bevissthet rundt egen kropp og funksjon. I dagens
medie-landskap, der kroppsrelatert innhold fyller skjermene, blir det mer og
mer sentralt å forstå kroppsfenomenologi i en ny kontekst. Ungdommer i dag
kan føle på en helt annen bevissthet rundt egen kropp enn foregående
generasjoner, en selvfølelse som fôres med og formes av den konstante
medieeksponeringen.
Så -
hvorfor er kroppsfenomenologi relevant for fysisk friske unge? Selv om kroppen
ikke er preget av sykdom eller funksjonstap, kan mange unge føle på at kroppen
ikke ser ut slik som den “burde”, og at det derfor kan oppta en stor del av
deres fokus og bevissthet - noe er “galt” med kroppen. Den stadige fysiske,
emosjonelle og sosiale utviklingen trumfer hverdagen og gjør at livet kan føles
sårbart og uvisst. Alle overgangene og forandringene kan tenkes å resultere i
at mange føler på et tap av kontroll. Kontrollen man en gang sto støtt i,
siver nå bort som sand mellom fingrene. Hos sårbare individer kan det
overdrevne kroppsfokuset fra sosiale medier i stor grad påvirke oppfatning og
syn på egen kropp negativt. En kan slutte å lytte til
egen kropp, for eksempel gjennom overdreven trening og restriktiv spising, og
følge alle råd og tips fra sosiale medier for å oppnå et bestemt utseende.
Over tid kan dette i stor grad påvirke både bevisstheten og kontakten man har
med egen kropp, ved at hvordan en ser ut tar en stor del av fokuset, mens hva
en trenger og hvilke signaler kroppen gir kan være vanskelig å tolke. Kroppen
avgrenses da som et verktøy og et slags “trofé” på noe en har oppnådd, ikke
det helhetlige aspektet med kroppen som et hjem.
Når unge
ned i 9 års alder ønsker å finne ut av hvordan man blir kvitt magefett (2) -
er det ikke da tydelig at samfunnet har nådd et kritisk punkt? Selv om ikke
alt det kroppsrelaterte innholdet på sosiale medier er ekstremt eller usunt,
er det likevel et stort kroppsfokus. Totalbelastningen i løpet av en dag av hva
man ser av kropp og utseende, og input av hva man skal eller ikke skal, bør og
må gjøre kan bli svært stor. Som ung kan det være vanskelig å se på kroppen
som et hjem når annenhver video som dukker opp på sosiale medier er
“fitnesslife123” som tipser om kalorifattig mat, eller “sixpackcoach95” som
påstår at du må trene sånn og sånn og kutte ut alt av sukker for å bli
som han. I ekstreme utfall som anoreksi eller megareksi kan kroppen bli et
uttrykk for hvordan man har det på innsiden - kroppen som levd erfaring.
Scene eller sannhet?
Sosiale
medier tilbyr en plattform for å dele og konsumere informasjon om helse og
trening. Ungdom har tilgang til helse- og treningsrelaterte ressurser som kan
inspirere og motivere dem til å ta bedre valg for egen helse. Det dannes
fellesskap med likesinnede som har de samme interessene, og dette kan utgjøre
en form for sosial støtte og oppmuntring. Det finnes mange positive
rollemodeller, som oppfordrer til en balansert livsstil, selvaksept og sunne
treningsvaner.
Samtidig
gir sosiale medier muligheten til å fremstille seg selv slik man ønsker.
Erving Goffmans teoretiske prisme av front stage og back stage kan utforske de
dypere lagene av denne antatte forestillingen (5). Begrepene skiller det
sosiale livet som skjer foran og bak scenen. Vi opptrer annerledes i det
offentlige rommet enn i det private. Bak scenen legger vi bak oss fakter og
roller, mens på scenen forsøker vi å fremstille oss selv best mulig. En
sosial ferdighet innebærer da evnen til å fremstille seg på en måte som gir
bestemte inntrykk.
Et virkemiddel er utsmykking med «physical appearence». Den viktigste
funksjonen er å fremstille seg selv i henhold til relevante normer for
skjønnhet og status.
Sosiale
medier har i løpet av de siste årene blitt viktige arenaer for påvirkning og
for bekreftelse av identitet og status. Det vi deler er en selvpresentasjon med
mål om å skape inntrykk. Vi gir et bilde av hvem vi er, hva vi får til, hvem
vi kjenner og hva vi har (5). Over 55% av jenter på ungdomsskolen forteller at
de får opp videoer av «måter å bli svært tynn på», og det endrer seg ikke
nevneverdig til videregående skole. Selvfølgelig er det ønskelig å fremme en
sunn livsstil, men hvordan skal vi vite at barn og unge klarer å skille mellom
hva som er profilenes sanne liv og hva som er profilenes scene-liv.
Kroppsbilder på prøve
Vi
befinner oss i SoMe-land – et rike hvor hver deling, hvert bilde og tidløs
scrolling knytter sammen unge mennesker i en moderne informasjonsalder.
Ungdomstiden er en viktig epoke i livet der grunnleggende verdier og holdninger
tar form, og der enhver bølge av påvirkning kan prege personligheten. Vår
egen selvoppfattelse er som en speildans i andres øyne - vår egen
selvoppfatning preges av hvordan vi tror andre oppfatter oss, og vi bedømmer
vår egen verdi ut fra normer, idealer og forventninger. For ungdommer er det
de nære venneflåtene og opinionslederne som styrer skipet i ungdommers sosiale
farvann (5).
Flere
treningsinfluensere presenterer perfekte kropper og suksessrike liv. En studie
analyserte innholdet til 10 spanske fitness-influensere med totalt 6,8
millioner følgere. De ønsker å motivere følgerne sine til å leve en aktiv
livsstil. Forskerne mente at influensernes fortelling av “god helse” resulterte
i; negative kroppsstandarder, overdreven opptatthet av kroppsbilde, og
upassende bruk av skjønnhetsprodukter eller kosttilskudd som ikke er
foreskrevet av fagpersoner (6). En lignende studie analyserte tyske
fitness-influensere sitt innhold på Instagram. De konkluderte med at innholdet
gir uttrykk for at kun de som kan skape en bra kropp gjennom kontroll og
disiplin, er sunne, vakre og kan være lykkelige (7).
I Norge er
influensere som Kristoffer Bjørndal og Oskar Westerlin i førersetet, og viser
frem kroppsidealer med sin ekspertise som utfordrer de tradisjonelle
helseautoritetene. For ungdommen er det avgjørende å forstå at influensernes
polerte manus av velvære, muskulatur
og
suksessfulle rutiner er av de ekstreme metodikkene for å oppnå “sunn” helse,
og viser sjeldent ufiltrerte livsopplevelser og baksider av deres liv. Søker
man opp Oskar Westerlin eller Kristoffer Bjørndal, får man opp “trener 6
ganger i uken” eller “spiser 15 piller om dagen”, “gjør som meg og bli som
meg”. For ungdom kan denne virkelighetsframstillingen gi urealistiske
forventninger, og en forvrengt oppfatning av hva “god helse” og en “sunn kropp”
innebærer.
Det er
vanskelig å luke ut hva som er god helsekunnskap og hvilken informasjon man
kan stole på. Individuell helsekompetanse er individets evne til å finne,
forstå og bruke helseinformasjon (9). Her står ungdom overfor store
utfordringer når de møter motstridene informasjon om hva som er den beste
treningen, den beste dietten og de beste kosttilskuddene. Det finnes mye
misvisende helseinformasjon på sosiale medier, spredt av influensere som
kanskje ikke har nødvendige kvalifikasjoner. Det er lett å stole på de som
kan vise til gode resultater i form av en veltrent kropp.
Den neste
generasjon som nå er faste publikummere i influensernes teater, er avhengig av
å forstå distinksjonen mellom hva som blir presentert og hva som holdes vekke
på SoMe. Medietilsynet definerer kritisk mediekompetanse som “... evnen til å
bruke mediene og samtidig forstå og kritisk evaluere innholdet i digitale og
tradisjonelle medier som sosiale medier, og evnen til å kommunisere og delta i
den offentlige samtalen.” (10). Ungdommen som vokser opp i dagens samfunn har
en stadig økende mediekompetanse, og deres evne til å skille mellom
iscenesettelsen i forgrunnen og virkeligheten i bakgrunnen er nok bedre enn den
eldre gardes egen forståelse. I et helseperspektiv handler det om at barn og
unge anerkjenner at bildene de scroller forbi kan være misledende, og at helse
ikke er et resultat av et produkt eller en quick-fix diett, men et resultat av
langvarige livsstilsendringer og forskningsbaserte praksiser. Barn og unge er
mye mer rustet innenfor mediekompetanse, og innehar både teknisk dyktighet og
en forståelse for de ulike samspillene på nettet. De kan på mange måter
navigere i den digitale jungelen mer effektivt enn foregående generasjoner (10).
Denne
kompetansen reflekterer deres evne til ikke bare å konsumere innhold, men
også til å produsere det, kritisk vurdere det, og delta i samfunnsskapende
dialog via plattformer som Instagram, TikTok og YouTube. I lys av komplekse
kommunikasjonsformer på sosiale plattformer, burde de håndtere et minefelt av
budskap som spenner fra sunn livsstil til ren markedsføring,
bevæpnet med deres egenutviklede filtre av media literacy. Samtidig som det er
viktig å anerkjenne at mange unge har bemerkelsesverdig kritisk
mediekompetanse, er det langt fra universelt. Medietilsynet (1) viser at en
stadig større del av barn og unge opplever press, psykiske problemer og stress.
Det finnes varierende grader av kritisk tenkning og evalueringsevner blant
ungdom, noe som gjør behovet for strukturert og tilgjengelig helseopplæring
desto mer pressende. Influenserne har, villet eller ikke, blitt helsepedagoger
med enorm rekkevidde, og deres budskap har styrken til å forme ungdommens
helseoppfatninger – til det bedre eller verre (10).
Hvor er fagfolket?
Helsevesenet,
som lenge har pendlet mellom en paternalistisk tilnærming og kompleks medisinsk
sjargong, strever i dag med å finne fotfeste. Vi er i en ny tidsalder hvor
relasjoner og relevant kommunikasjon er avgjørende for å bygge broer til
ungdommens informasjonslandskap. Kritikken til helsevesenets mangel på
forståelse for kommunikasjonen som appellerer til ungdom, er fortjent (11). En
toveiskommunikasjon som anerkjenner unge menneskers behov for engasjerende
innhold og likeverdig dialog er essensiell. Influensernes mediumskanaler
akselererer i følgere og innflytelse ved å benytte seg av affektiv
kommunikasjon som fenger og skaper umiddelbar emosjonell respons (12). Samtidig
sliter helsevesenet med å pakke inn sine verdifulle budskap på en måte som
resonnerer med ungdommens liv på SoMe.
Realiteten
er at helseinformasjon ikke lenger er streng og binær. Tidligere
helsekommunikasjon benyttet ofte en belærende og opplysningsorientert tone. I
dagens sosiale medielandskap kreves det derimot at helseinformasjon er
dynamisk, interaktiv og tilpasset en målgruppe som er vant til å håndtere en
strøm av sanntid dialog og visuelle stimuli. Her gjenstår det en monumental
utfordring for helsevesenet – å adoptere en mer relaterbar og jordnær tone som
fremmer tillit og åpenhet. Helsedirektoratet (13) oppfordrer til å tilpasse
innholdet til det ungdom er interessert i og ønsker informasjon om, og samtidig
bruke enkelt språk som ungdommer forstår. En slik tilnærming ville anerkjenne
unges forståelse og kapasitet, og samtidig gi dem verifisert og balansert
informasjon de trenger for å ta informerte helsevalg.
Hvordan
kan helsevesenet så reagere på dette skiftet? For det første burde de
engasjere seg i sann tidsånd ved å være synlige og til stede der samtalene
faktisk foregår. Det er avgjørende å investere i markedsføringsstrategier,
partnerskap med pålitelige påvirkere som kan fungere som sunne rollemodeller,
og utvikling av tiltalende innholdsformater som Reels ́, Tiktok, og interaktive
elementer. Samtidig er det viktig at helsevesenet ikke bare digitaliserer sitt
eksisterende innhold, men at de tilpasser det til den flytende og dynamiske
naturen til digitale medier. Budskapet burde være fleksibelt, tilgjengelig og
relevant for det publikummet det forsøker å nå.
Endelig
burde helsevesenet strebe etter å styrke den eksisterende mediekompetansen
blant unge. Dette innebærer å investere i utdanningssystemet, i programmer og
initiativer som oppmuntrer til mediekritikk og selvstendig tankerekke. Gjennom
å utruste ungdom med den kritiske tenkningen som trengs for å se både front
stage og back stage av sosiale medier, vil helsemyndighetene ikke bare forbedre
ungdommens evne til å skille mellom sant og usant, men også styrke deres
personlige helsereise mot en mer informert og autonom framtid.
Fra klinikk til klikk
Fysioterapeuter
er spesielt egnet til å formidle god helseinformasjon på sosiale medier.
Dette er grunnet vår omfattende kompetanse om kroppens anatomiske og
fysiologiske funksjoner, men også grunnet vår fullstendige
helseforståelse. Helsepersonelloven §4 (14) definerer at autorisert
helsepersonell er pliktet til å fremme god helse som er evidensbasert. I dagens
samfunn hvor informasjon om helse og velvære blir stadig mer tilgjengelig, men
hvor kvaliteten svinger mye, trenger publikum kilder de kan stole på.
Fysioterapeuter representerer denne påliteligheten og har det yrkesetiske
ansvaret for å kommunisere på en måte som er i takt med den teknologiske
utviklingen (15). Deres varierte erfaring med pasientgrupper styrker også
fysioterapeutens egnethet som formidlere. De har arbeidet med et stort spenn av
individuelle helseutfordringer og har dermed et unikt perspektiv på de mange
veiene til helse og velvære. Om vi ser på fysioterapeuters bruk av sosiale
medier i dag, kan en stille spørsmålet om mediene kan brukes på en annen
måte for å nå ut til flere målgrupper ved å justere tilnærmingen og innholdet
som deles.
Ett kjapt
søk på ordet “fysioterapi” på Instagram eller TikTok avslører en overflod av
informative innlegg om hvilke øvelser som egner seg best for å bli kvitt
smerter blant annet i rygg eller nakke. Hensikten med innleggene virker gode og
fremtrer som pålitelige kilder i havet av misinformasjon på sosiale medier.
Selv om hensikten er edel og innholdet er faglig pålitelig, bør spørsmålet om
mottakeren stilles. Ofte synes innleggene å henvende seg til andre
fysioterapeuter, helseaktører eller pasienter som allerede kjenner til de
spesifikke muskelskjelettplagene som beskrives. Innholdet er sjeldent rettet
mot ungdommer, og det treffer sannsynligvis ikke denne gruppen. Medietilsynet (1)
oppgir nemlig at kun 22% av jenter og 16% av gutter i første og andre klasse
på videregående følger influensere på sosiale medier som jobber innen fysisk
helse eller som lege. På den andre siden følger omtrent 50% av både jenter og
gutter på samme alder influensere som lager treningsrelatert innhold (1).
Videre ser
man at fysioterapeuters innhold bærer et tydelig preg av fokus på reparasjon
fremfor forebygging. Hvorfor venter vi med å behandle en plage istedenfor å
potensielt forhindre at den oppstår? I dag er 80 prosent av sykdommene som
behandles livsstilsrelatert, og dette leger et stort press på helsevesenet.
Samtidig poengterer NRK at 97 av 100 kr brukt på helse går til reparasjon,
mens bare 3 kroner brukes til forebygging (16). Gode vaner som nok søvn,
variert kosthold, redusert stress og fysisk aktivitet er noen av de viktigste
faktorene for å holde livsstilssykdommer på avstand. Her står
fysioterapeuter med sin beskyttede tittel og helhetlige forståelse for
mennesket i en unik posisjon for å kunne fremme gode helsevalg.
Likevel er
det influensere, uten den samme påliteligheten, som trumfer algoritmen til
ungdommen. I et samfunn hvor sosiale medier blir en kilde til helseinformasjon
bør fysioterapeuter stille seg kritisk til den manglende utviklingen av deres
helseformidling. Selv om influensere som Kristoffer Bjørndal og Oskar Westerlin
har gode intensjoner når de viser frem resultatene fra trening, og gjerne
motiverer følgerne sine til å ta sunne livsstilsvalg, kan man ikke se bort
ifra at det også kan fremkalle en forvrengt forståelse av en egen kropp og
god helse. Fysioterapeuter med sin fullstendige forståelse for mennesket har
et godt grunnlag for å formidle informasjonen om helse på SoMe. De burde
derfor ta mer ansvar for ungdommens forståelse av helse, og aktivt ta mer
plass på sosiale medier. Fysioterapeuter burde altså utvide fokuset sitt fra
reparasjon til mer forebyggende tiltak og utvide målgruppen, samtidig som de
lærer av dagens mest aktuelle influensere for å kunne treffe ungdommen på
deres arena.
Referanser
1. Medietilsynet. Barn og medier
2022 – en undersøkelse om barn og unges medievaner [Internett]. Fredrikstad:
Medietilsynet; 2022 [hentet 29. april 2022]. Tilgjengelig fra:
https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier-undersokelser/2022/231002_barn-og-medier_2022.pdf
2. Skogen JC,
Hjetland GJ. Helsefremmende miljø på sosiale medier. Rapport fra gjennomføring
av hovedundersøkelse i Bergen, 1. datainnsamling. Bergen:
Folkehelseinstituttet; 2021. 1.
3. Bjørke
CN, Bøe H, Utti C. TikTok’s muskelkraft [Internett]. Vestfold og Telemark: NRK;
3. desember 2022 [Hentet: 1. mai 2024]. Tilgjengelig fra:
https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/tiktoks-algoritmer-drar-barn-inn-i-en-verden-av-
ekstrem-trening-og-vektnedgang-1.16183933
4. Sjöberg
NE, Bjørnlund IB, Lund H. Teorigrundlaget for fysioterapi. I: Bjørnlund IB,
Sjöberg NE, Lund H, red. Basisbog I Fysioterapi. 2.utg. København: Munksgaard; 2017. s. 129-152.
5. Ravn S. Kroppen i et
fænomenologisk perspektiv. Sjöberg,
NE, Bjørnlund IB, Lund H, red. Basisbog i fysioterapi. 2.utg. København: Munksgaard;
2017. s. 163-171.
6. Schiefloe PM. Mennesker og
samfunn: innføring i sosiologisk forståelse. 3. utg. Oslo: Fagbokforlaget;
2019. 532 s.
7. Moreno DR, Quintana JG,
Riaño ER. Impact and engagement of sport & fitness influencers: A
challenge for health education media literacy. OJCMT. 2023;13(3):1-25. https://doi.org/10.30935/ojcmt/13309
8. Pilgrim K, Bohnet-Joschko
S. Selling health and happiness how influencers communicate on Instagram about
dieting and exercise: mixed methods research. BMC Public Health. 2019;19:2-9. https://doi.org/10.1186/s12889-019-7387-8
9. Helsedirektoratet.
Helsekompetanse - kunnskap og tiltak [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; 20.
jan 2021 [Oppdatert 16. feb 2024; hentet 15. mai 2024]. Tilgjengelig
fra:
https://www.helsedirektoratet.no/tema/helsekompetanse/helsekompetanse
10. Medietilsynet.
Aldersgrenser og barn og unges mediekompetanse [Internett].
Medietilsynet; 2015 [hentet 12. mai 2024]. Tilgjengelig fra: https://www.medietilsynet.no/globalassets/aldersgrense-ikoner-og-veiledning-no-og-eng/aldersgrenser_barn_og_unges_mediekompetanse_2015.pdf
11. Lundberg
L. Helsepersonell bør bli mer aktive på sosiale medier, mener forsker
[Internett]. Forskning.no; 18. mai 2020 [hentet 19. mai 2024]. Tilgjengelig
fra:
https://www.forskning.no/diabetes-helsetjenester-
informasjonsteknologi/helsepersonell-bor-bli-mer-aktive-pa-sosiale-medier-mener-
forsker/1682451
12. Powell J, Pring T. The
impact of social media influencers on health outcomes: Systematic overview. Social
science and Medicine. 2024;340:1-10. https://doi.org/10.1016/j.socscimed.2023.116472
13. Steinnes
KK, Teigen HF. Livsstil til salg: om influensermarkedsføring på sosiale medier
og hvordan ungdom påvirkes. NTU. 2021:2(1):4-22.
https://doi.org/10.18261/issn.2535-8162-2021-01-01
14. Helsedirektoratet.
Praktiske tips fra helsesykepleiere som benytter sosiale medier [Internett].
Helsedirektoratet; 13. mars 2018 [oppdatert 30. nov 2022; hentet 16.mai 2024].
Tilgjengelig fra:
https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/sosiale-medier-i-helsestasjons-og-skolehelsetjenesten/praktiske-tips-fra-helsesykepleiere-som-benytter-sosiale-medier
15. Helsepersonelloven.
1999. Lov om helsepersonell m.v. av 1999-07-02 nr 64.
16. Gagnon K, Sabus C.
Professionalism in a Digital Age: Opportunities and Considerations for Using
Social Media in Health Care. Physical Therapy. 2015; 95(3): 406-414. https://doi.org/10.2522/ptj.20130227
17. Dragland
A, Færø T, Melleby G. Et sykt helsevesen [Internett]. NRK; 8. feb 2024 [Hentet
8. mai 2024]. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/ytring/et-sykt-helsevesen-1.16716589