Lekens kurative kraft: En fremtidshistorie om fysioterapi

Anna Marie Johnsen Saue, student, bachelorprogrammet i fysioterapi, Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet. annamariesaue@yahoo.no

Fagessay vurderes redaksjonelt.

Verdenssamfunnet lider av en hittil lite omtalt folkesykdom. Symptomene er mange, i stor grad utbredt og har en tilsynelatende negativ helseeffekt, avhengig av alvorlighetsgrad og omfang. De første symptomene begynner å tre i kraft rundt midten av tyveårene, og deretter forekommer en gradvis forverring fram til fylte 30 år. Det er veldig individuelt hvorvidt symptombildet endres eller om det holder seg stabilt, men for de aller fleste vedvarer de fleste av dem fram til slutten av sekstiårene. For enkelte blir sykdommen dessverre langt mer kronisk, og et fåtall mennesker dør med denne lidelsen hvert eneste år. Det finnes per dags dato ingen kjent kur, og det er lite trolig at vi i nær framtid vil kunne utslette fenomenet. Sykdommen er nok det mange vil påstå er et nødvendig onde, og det kan godt være at det er en sannhet i det. Likevel er det trist å se hvor preget man kan bli, og det blir ekstra tydelig når noen som står deg nær rammes. Vi kjenner flere som har mistet seg selv til elendigheten, og det kan bli en skremmende utvikling dersom man ikke tar grep tidlig.

Vi blir voksne!

Hva er så denne grusomme styggedommen? Vi snakker selvfølgelig om; å bli voksen! Tenkt litt på det. Hva innebærer det egentlig å bli voksen? Symptomer på «voksen» inkluderer blant annet; seriøsitet, ansvar, tidsklemme, gjeld med økende renter, spareplan for pensjon og ulike varianter av stress. Det er tydelig å se hvordan kulturelt betingede forventninger og sosiale normer gradvis presser oss mot et visst levesett mot slutten av tyveårene. Hver av disse har sine uheldige effekter på helsa vår, blant annet tap av livsgnist, motivasjon, manglende evne til å tenke kreativt m.m.

Hvor hardt rammet man blir av voksenlivet bestemmes av flere ulike faktorer som personlighetstrekk, oppdragelse, miljøet man kommer fra, sosial omgangskrets, nivå av utdanning og, tro det eller ei, kjønn. Her må man igjen ta høyde for individuelle forskjeller og at det naturlig nok forekommer variasjon innenfor alt. Vi har ikke blitt pålagt dette samfunnshelseoppdraget for å generalisere og sette i bås, men heller finne ut av hvordan man kan tilrettelegge og iverksette nødvendige tiltak som gagner folk flest der de er, uansett utgangspunkt.

Lek

Mot løsninger på vår fantasikrise

Fagkronikk.

I dette tilfellet skal vi gjøre et forsøk på å inspirere mennesker ut av den ensformige hamsterhjulsmentaliteten ved å gi lek en naturlig plass i hverdagen. Ja, du leste rett. Lek. På et eller annet tidspunkt i løpet av oppveksten din dro du ut og lekte med vennene dine for siste gang, og den fasen av livet ble på mange måter et lukket kapittel. Hva skjedde egentlig? Lek er bevist å ha flere gunstige effekter på barns utvikling, deriblant kognitive funksjoner, evnen til å lære og tenke kreativt, kunnskap om sosiale situasjoner, samt en opplevelse av tilhørighet og samhold. I tillegg til at det er gøy! Og det er nøkkelordet vi ønsker å overføre til den voksne delen av befolkningen.

Vi har som nevnt flere nære venner og bekjente som for lengst har tredd inn i de voksnes rekker, slått seg til ro med en partner, kjøpt seg hus, jobber 08-16 og har barn, eventuelt med flere på vei. Veldig standard som voksen, og nesten litt forventet. Den sjeldne gang iblant man har mulighet til å treffes, som for øvrig er en uheldig bivirkning av tidsklemma, går det stort sett i kaffedrikking og mimring om gamledager. Omtrent 10-15 år siden, da man var ung, lovende, bekymringsløs og hadde det gøy. Det er en gjenganger hos flere vi har pratet med, og de aller fleste ser nostalgisk tilbake på en tid de aldri får igjen. Med mindre man aktivt går inn for å gjøre noe med det. Og det er her vi som fysioterapeuter kan bidra med å endre samfunnets forventninger til hva det burde innebære å være voksen. Vi sier ikke at vi skal slutte å være ansvarlige, men det vi ønsker å formidle er at seriøsiteten ofte kan ta overhånd og komme i veien for de lystbetonte avbrekkene mange egentlig kunne hatt godt av.

En fremtidig arena for lek

Vår visjon er å skape et bybilde der lek blir naturlig integrert i det man ellers gjør i det daglige. Mange voksne ville argumentert for at de ikke har tid, og derfor skal samtlige tiltak kunne benyttes frivillig og som et alternativ til f.eks. transport til og fra arbeid. La oss ta dere med på en reise inn i vår ideelle verden, der voksne mennesker kan utfolde seg fritt og ha det gøy på daglig basis.

Året er 2040. Tromsøs befolkning våkner opp til en vindfull vårmorgen, solen svøper sine gylne stråler rundt en morgengretten Tromsdalstind og bader fastlandet i et hint av årets første plussgrader. Det varme lyset treffer et glitrende lappeteppe av den gjenværende snøen, ikke ulikt skinnet til en frisk fjellørret, og livet har for alvor begynt å myldre 69° nord. Filip hiver i seg en skål med havregrøt og nyter den siste slurken kaffe før det bærer mot universitetet og en ny dag på kontoret i 10. etasje på toppen av øya. Ved en ren tilfeldighet hadde han fått med seg trafikkmeldingen før han forlot hjemmet sitt på Kvaløya, og overhørt at Sandnessundbrua var midlertidig stengt grunnet en flokk reinsdyr på vandring. Kommunens satsning på nye grøntområder har gjort at faunaen florerer langt mer lokalt enn for noen år tilbake, til både begeistring og besvær for innbyggerne. Filip tar dermed beina fatt og setter kursen mot fjæra, der de oppblåsbare, resirkulerbare plastballene står klare til disposisjon for transport over sundet. Han kryper inn og setter fart over. Bølgene gir illusjonen av en rullende berg- og dalbane, og strømmen gir han en fartsfylt tur mot land. Trygt i havn på Grindneset trer han ut og dytter ballen tilbake på sjøen, der den automatisk etter bruk smelter og løser opp spor av mikroplast som måtte befinne seg i nærheten.

En kakofoni av begeistrede hyl får han til å vende blikket opp. En gruppe mennesker kom brått susende forbi og landet trygt i et sikkerhetsnett like ved etter å ha blitt slynget av gårde i kollektivkatapulten. Etter tidspunktet å dømme var det morgenekspressen som hadde blitt fyrt av, og gitt flere av Tromsøs innbyggere en luftig start på dagen. Vindstrømmen dannet av individene som flyr forbi aktiverer vindmøller i bukta som genererer ekstra strøm til de nærmeste husstandene.

Trampoliner og plantefrø

Ut av nettet kravler blant annet en energisk Anniken, som smiler bredt når hun ser Filip komme traskende. Filip og Anniken slår følge videre og bestemmer seg for å ta trampolinetraseen til Giæverbukta. Turstier lagd av trampoline har blitt en storfavoritt hos Tromsøværingene, og de benyttes hyppig av alle aldersgrupper. Ikke bare er det en morsom måte å bevege seg på, men flere av strekningene har i tillegg blitt utviklet i samarbeid med botanisk hage. Langs med trampolinestiene har det blitt festet sekker med ulike plantefrø, så hver gang noen spretter forbi, vil marka i nærområdene bli dyrket med frøene som blir skutt ut av frøposene. Duoen hopper av gårde og spøker med at det kanskje vil spire fram palmetrær om noen år hvis de klarer å slå baklengs flikkflakk underveis.

Luftballonger og tømmerrenne

I Giæverbukta, som i dag er en luftballongsentral, står flere fargerike kurver på rekke og rad klare for avgang. Luftballongene er et populært tiltak blant eldre og mindre funksjonsfriske, som flyr flere turer daglig til destinasjoner som ellers er vanskelig å få tilgang til. Filip og Anniken vinker til en forbipasserende kurv mens de går mot Sildestrømmen. Sildestrømmen er en stor sløyfe med vann som renner gjennom byen, med både oppover- og nedoverbakker, ikke helt ulikt tømmerrenna på Tusenfryd. Vannet i strømmen består av oppsamlet nedbør fra et lokalt magasin som har blitt filtrert og rengjort av dyktige bioingeniører ved UiT.

Samtidig som Filip og Anniken skal til å hoppe på hvert sitt badedyr de kan ri nedover strømmen på, flyter Åshild forbi. Spøkefull som hun er, kaster hun en lunken vannballong på hver av sine intetanende kollegaer mens hun flirer høyt. Det tar et øyeblikk å hente seg inn etter den våte overraskelsen, men så fort de får kapret seg en flamingo og en enhjørning, starter jakten på spøkefuglen og en hysterisk morsom vannkrig.

Langsmed strømmen finnes det stasjoner med ferdigfylte vannballonger man kan kaste på blink underveis mens man flyter nedover. For hver blink man treffer doneres et lite beløp til organisasjoner som bidrar med å utvikle og sikre tilgangen på meningsfylte og underholdende aktiviteter i andre land. Men denne morgenen var professorene mest opptatt av å treffe hverandre, noe som resulterte i at de holdt på å glemme av både tiden og holdeplassen de skulle av på.

Siste etappe: Zipline

Flirende går ferden videre til toppen av hoppbakken, der det nå står et nettverk av Zipline ruter som har fått det passende navnet Spindelveven. Åshild, Anniken og Filip fester seg i hver sin sele, og setter fart nedover mot universitetet. Vinden suser i ørene og sola varmer godt i ansiktet, noe som får trioen til å smile bredt. I tillegg får klærne en gylden anledning til å lufttørke i ekspressfart etter den mildt sagt fuktige turen i Sildestrømmen. Vel framme på UiT går de tre kollegaene hvert til sitt. Anniken tar vindtunnelen opp i forkant av de andre til kontoret, mens Åshild og Filip tar hver sin tur i sklia ned til kantina for å kjøpe inn til lunsj. Turen ender i et basseng av fargerike plastballer som fyker i alle himmelretninger når duoen treffer bunnen, noe som inspirerer et par forbipasserende studenter til å rekke en tur selv i forkant av forelesning.

I kantina sitter Elisabeth og Fabian, som begge stolt kan berette om prosjektene de jobber med. Elisabeth er prosjektleder for en gruppe som skal arrangere lokalt mesterskap i «haien kommer» på tvers av fakultetene. Dersom det slår an blant universitetets ansatte, skal konkurransen også arrangeres nasjonalt. Fabian er på offensiven for å få til et samarbeid med kommunen om å etablere klatrekafeer. En kafé man kun kan nå ved å klatre opp klatreruter av ulik vanskelighetsgrad, for så enten å rappellere eller skli ned på utsiden etter besøket. Tanken er å slå seg sammen med en gartner og en bioingeniør for å utvikle et tre med en mutasjon som gjør at det gror ekstra stort, med grener som slynger seg i alle retninger. Helt i toppen, under en trekrone som evner å ta opp en tredobbel mengde klimagasser, skal kafeen stå. Det skal festes klatrehåndtak på grenene, slik at alle har mulighet til å komme seg opp, eller så kan man bare klatre opp etter treet som man selv ønsker.

Engasjementet til kollegaene smitter over på Filip som umiddelbart får en egen idé til hvordan moroa kan bli en del av arbeidsdagen, så vel som turen til og fra. Han sender en melding til Åse, og ber henne gjøre klart akebrett og ark med Bingo. Nå skal det lekes!

Fremtidsrettede helsefremmende tiltak heller enn sykdomsforebygging

Samtlige av oppfinnelsene i denne historien er i større grad helsefremmende (tiltak som øker trivsel og bedrer livskvaliteten) enn sykdomsforebyggende (forhindrer sykdom, skader m.m.), men flere av dem inkluderer også innslag av klima- og miljøforbedring. Et bedre klima vil i større skala både bedre livskvaliteten og forhindre utviklingen av diverse sykdommer, så i det store bildet vil denne byen kunne bidra til å bedre folkehelsen på verdensbasis.

Les også:

Tilrettelegging for aktiv transport i Tromsø – en urban design studie

Vitenskapelig artikkel