Fremtidens by

Therese Akselie Liljebakk, fysioterapistudent, UiT Norges arktiske universitet.

Silje Kjeldsø Nilsen, fysioterapistudent, UiT Norges arktiske universitet. 

Fagessay vurderes redaksjonelt. 

Inne på kontoret Furutre sitter de tre eldre kollegaene Merete, Pernille og Karl. Datoen er 19. april 2065. Karl sitter og nipper til den lokalproduserte bringebærteen sin, mens Pernille og Merete spiser ferske, nyplukkede mangoer. De tre kollegaene har tatt en pause i arbeidet mens de venter på Gustav. Gustav er en ung journalist som kommer til byen for å skrive om de store samfunnsendringene som har skjedd der de siste tiårene. Like etterpå banker det på døren, og en slank, rødhåret mann kommer inn i rommet: «God dag, god dag! Mitt navn er Gustav». «Bare sitt» Karl nikker til Gustav, og peker på stolen rett ovenfor han. Gustav synker ned på stolen og tar frem den gule notatboken sin. 

Historien 

«Vi tar hele historien fra start». Pernille kaster mangosteinen i komposten, og lener seg frem over bordet. «La oss dra tilbake til år 2030!». Pernilles ansikt lyses opp i et stort smil, da hun begynner å fortelle: Det hele startet med at vi som unge fysioterapeuter så utviklingen samfunnet vårt var i. Vi så den stadig økende forurensningen som også bidro til global oppvarming og dårligere luftkvalitet, og påvirkningen dette hadde på den generelle folkehelsen. Vi synes det var en så stor trussel mot befolkningens helse og livskvalitet, at vi ønsket å gjøre noe med det. Men hva skulle vi gjøre? Vi satte oss ned og vred hodene, tankene og ideene våre, for å finne en løsning. Vi snakket med andre helsearbeidere og etter 5 år var løsningen klar. Endelig hadde vi oppfunnet og laget atmosfærepiper. Dette ble starten på det nye samfunnet vi har skapt i dag! 

Atmosfærepipene

Atmosfærepipene var alle tiders geniale ide! Det er flygende "piper" som fungerer som ventiler ut til verdensrommet. De kan slippe ut både CO₂ og varme. Dette gjorde det mulig å redusere CO₂ i atmosfæren og på jorda, i tillegg til å senke gjennomsnittstemperaturen. Atmosfærepipene ble skutt opp i atmosfæren ved hjelp av raketter drevet av elektrisk energi. Atmosfærepipene er dekket av solcellepanel og har elektriske vinger. Solcellepanelet gir strøm til vingene slik at atmosfærepipene flyr rundt i atmosfæren, med en pipe ut i verdensrommet. Nede på jorden kontrollerer vi disse pipene gjennom moderne teknologi, slik at vi kan styre hvor mye vi ønsker å slippe ut av varme og CO₂. Atmosfærepipene har også bidratt til at vi kan dyrke alle slags grønnsaker, hvor som helst i landet, men det skal jeg fortelle mer om senere. 

Disse fantastiske pipene hjalp oss til å bremse klimaendringene, men de gjorde ikke noe særlig med luftkvaliteten nede på bakken i byen vår. De fossile bilene, flytransporten og fabrikkene stoppet jo ikke å spy ut karbondioksid og nitrogendioksid med det første. «Kunne vi ikke funnet opp en måte å pipe karbondioksiden og nitrogendioksiden rett ut i verdensrommet tenker kanskje du?» spør Pernille retorisk. Journalist Gustav ser ut som et spørsmålstegn. Merete rister frenetisk på hodet og Karl grøsser litt ved tanken. «Nei! Vi trengte rett og slett flere ideer» fortsetter Pernille. 

Løsninger fra uventet hold

Heldigvis hadde atmosfærepipene satt i gang en bølge av entusiasme som gjorde at flere begynte å engasjere seg. «Når man ser at noe funker, ja det gjør noe med en» tilføyer Karl, nå begynner han å bli opprømt. «Atmosfærepipene satte kommunestyret på tanken om at løsninger kan komme fra uventet hold. De utviklet derfor en brukermedvirknings-app og sendte konstante push-varsler til alle kommunens innbyggere for å be om flere ideer». «jaha, det høres litt slitsomt ut» mener den ferske journalisten Gustav og forsyner seg av fatet med mangoer dyrket i den vertikale hagen på utsiden av bygget. «nei, slettes ikke» bryter Karl indignert inn. Han var en av de som var med på å krasje kommunes forslags-app i 2035 med uendelige forslag til nye løsninger. «Fortell meg mer om de ideene,» Gustav henter seg inn. 

«Så absolutt Gustav!» Pernille setter seg fram på stolen. «Ta for eksempel den mangoen du holder i hånden nå, og sikkert tar for gitt. Vi dyrket ikke mangoer i 2030 for å si det sånn, de importerte vi fra Sør-Amerika. Pipeteknologien hjelper oss å regulere temperaturen i lokale bobler, slik at vi kan dyrke det meste, selv i arktiske strøk. 

Planteterapi på alle plan

Frøet til mangodyrkingen (Pernille elsker å snakke i metaforer) ligger i endringer i byplanleggingen i 2035. En av ideene i kommunens forslags-app fra fysioterapeut Karl her, var å få inn helsepersonell i byplanleggingen. Det var sånn vi fikk jobb her. Og deretter ballet det på seg. For å få bukt med forurensingen ble det satt i gang dyrking av planter som absorberer miljøgifter i alle offentlige bygg. Vegger av eføy og fredsliljer viste seg utmerket til å absorbere sulfurdioksid. Svigemors tunge var effektiv mot nitrogendioksid. 

Disse grønne oasene viste seg også å være bra for det psykiske miljøet og stressnivået på arbeidsplassen. Det ble derfor satt i gang prosjekter med dyrking av først luftrensende planter, og deretter ble de psykiske helsefordelene viktigere. Prosjektet «grønne fingre» bredte seg ut over hele byen. Med fokus på å gjøre noe med de mest forurensede områdene først. Ved hjelp av kunstig intelligens ble det utviklet krysninger av særlig luftrensende planter. 

Og dyrking i vann, såkalt hydroponiske vertikale hager, viste seg utmerket i trange byområder der grønne områder trengs aller mest. Der dekker de takene og veggene både inne og ute. Beboerne kan være med på å velge ut planter og hjelper til med arbeidet. Luftkvaliteten, samhold og til og med depresjon og angst har vist en dramatisk bedring i disse områdene. Å jobbe med planter har en terapeutisk effekt og vi har til og med de som kommer med grønn resept fra leger i nabobyer for å jobbe i hagene våre. Etter hvert har det også kommet flere prosjekter til. «som hva da» lurer Gustav på, mens han noterer febrilsk.

Butikken i Solsikkegata

 «Ja, det skal jeg med glede fortelle deg Gustav!». Pernille strammer hårstrikken i hestehalen sin før hun fortsetter: «Tok du deg en tur innom butikken Gulleple i Solsikkegata, før du kom hit?» Gustav rister på hode så de røde krøllene danser. «Da anbefaler jeg deg på det sterkeste å dra innom dit å se, maken til suksess har jeg ikke sett på flere år». I 2035 satte vi oss et mål om at vi kun skulle ha lokalprodusert mat i fremtiden, og året 2045 hadde vi endelig klart det. I dag er alt kjøtt, fisk, frukt, grønnsaker og korn produsert og hentet fra lokalområdet vårt her. Butikken har et helt annet konsept nå, enn før i tiden. Nå er butikkene byenes sosiale møteplasser, der både unge og gamle møtes. 

Butikken er utformet på en helt spesiell måte. Den ene delen ligner ett modernisert drivhus. Ved hjelp av atmosfærepippene vil jordas «overskuddsvarme» samles og reguleres inne i dette drivhuset, slik at det er varmt hele året til å dyrke frukt, bær og grønnsaker. Når man kommer for å "handle" er det dyrket mark over alt, og skal man for eksempel ha gulrot, må man dra de opp av jorden selv, eller plukke epler fra epletreet. «Du synes kanskje det høres slitsomt ut Gustav?». «Ja, jeg må ærlig innrømme det at det ikke høres særlig fristende ut, når jeg kommer hjem etter en lang arbeidsdag og må arbeide for å få meg litt mat». «Ja, jeg skjønner hva du mener, men i dag er butikken byens sosiale arena». Folk drar dit for å være sosial. Familier tar med seg barna sine, de eldre kommer for å luke litt ugress, eller de enslige for å ta seg en prat med naboene. Butikken er ikke noe stressende man må gjøre fortest mulig. Der kommer hele byens befolkning og tilbringer kvalitetstid sammen mens de "handler". 

I den andre enden av butikken får man kjøpt ferske meieriprodukter, egg, fisk og kjøtt. Prinsippet her er nesten det samme. Eggene plukker man selv, mens meieriproduktene, kjøtt og fisk kan man bare "plukke" med seg. Butikken blir forsynt daglig med fisk av den lokale fiskebåten og rundt om i byen er det flere innhengninger med ku, okse, sau, gris, geit osv. Disse dyrene er "Butikk-eide" men er til stor glede og nytte for hele befolkningen i byen. Dyrene kan "lånes ut" gratis til for eksempel plenklipping og gjødsling. Butikken har også hatt stor medvirkning på utjevning av sosiale forskjeller. De som ikke har like god råd som andre, kan betale for varene i form av dyrestell, luking av ugress eller tilberedning og laging av meieriprodukter. 

Der mennesker møtes

«Til sist må jeg bare fortelle litt mer om hvordan butikken er blitt en felles møteplass i byen». Pernille tar en stor slurk med vann før hun fortsetter: «Der møtes mennesker som før i tiden bare satt hjemme og var sykemeldte, arbeidsledige eller funksjonshemmede, som kanskje ikke klarte å gjøre så mye. Nå møtes de sammen i butikken og bidrar der de kan, noen lager ost, andre steller dyr, noen vanner planter, noen koster gulvet, og noen bidrar til god stemning med bare å være der. Du sku ha sett den mestringsfølelsen og stoltheten de viser over arbeidet deres. Jeg er så stolt over hva vi har fått til gjennom disse årene». Pernille skyver stolen bak, og tørker vekk en liten tåre som har sneket seg ut av øyekroken hennes.

«Du store min for en by!». Gustav nikker imponert der han sitter lent over notisboken sin. «Det må jeg jammen si, jeg har ikke ord på hva dere har fått til. Dere har skapt atmosfærepiper og laget et helt nytt bymiljø med fokus på bærekraft, trivsel, sosialt samhold og god luftkvalitet. Dette må være drømmebyen!». 

«Ja, vi er iallfall på god vei. Disse endringene har rett og slett gjort alle mer avslappet, gladere og friskere. Vi er virkelig inne i en positiv spiral. Vi har nå ordførere fra andre byer som konstant ringer oss for tips og ideer. Og kanskje når vi enda flere når artikkelen din kommer ut. Vi håper jammen at dette sprer seg til flere og flere byer, og kanskje en vakker dag til hele planeten».