Pensjonisten

Elviira Lovisa Tuomela, fysioterapistudent, UiT Norges arktiske universitet.

Weronika Anett Finfjord, fysioterapistudent, UiT Norges arktiske universitet.

Fagessay vurderes redaksjonelt. 

Vårhimmelen over han er klar, og benken er solvarm når han setter seg ned. Lukten av varmt gress og måkeskrik fra sundet gir den gode følelsen av sommeren som er i anmarsj. Han nyter denne overaskende fine dagen. Et avbrekk etter flere mørke dager, hvor regntunge skyer hadde hengt tunge nedover hustakene og nettene høylytt med kast fra nord.

Et møte mellom generasjoner

 De mørke skyene ligger fortsatt der ute over sundet, truende, med et spørsmål om de er på tur ut eller tilbake. 

I sekken ved foten hans er de siste små tingene fra kontoret. Minner fra noe som føles som flere liv som fysioterapeut. Fra en identitet til en annen, for i dag er han pensjonist.

Gjennom solskinnet kommer en ung kvinne gående, hun ser kjent ut. Først når hun nærmer seg husker han at de har møttes før i forbindelser med jobb. 

«Kan jeg sette meg?» 

Han er glad for å bli forstyrret i mimringen. «Selvfølgelig» Han smiler. 

Hun setter fra seg en av de nye resirkulerte matboksene lagd av gamle VHS-kassetter og CD plater. Ikke at han forventer at dagens unge har noen forhold til noen av delene. 

«Jeg vet hvem du er, eller vi har i hvert fall møttes før» sier hun. «Jeg hørte et foredrag du hadde en gang om fysioterapi i gamle dager». Hun ler «Eh, sorry, husker ikke hvordan du ordla deg, men gamledager var kanskje ikke helt korrekt. Mente ikke å fornærme deg».

 «Tro meg jeg blir ikke fornærmet, det føles som et helt annet liv. Å kalle det gamledager er et kompliment, det betyr jo at nå lever vi det nye livet» Han smiler varmt, det er ingen tvil om at han er fornøyd. «Det nye livet var en nødvendighet, og vi skal ikke glemme det gamle, for om vi glemmer så er det en fare for at vi går tilbake dit igjen» .

Da vi begynte å skifte perspektiv

«Så hvor ille var det?» Hun er seriøs. 

«Hmm, ille var ikke vår første tanke. Men vi var i en overgangsfase hvor vi begynte å se at det ikke var mulig å fortsette på samme måte. Skolen var, slik som resten av helsevesenet den gangen veldig individfokusert. Vi var egosentriske i våre valg. Jeg som mange andre tenkte at når jeg er ferdig utdannet skal jeg ha min egen klinikk, hvor jeg skal rekke flest mulig enkelt pasienter om dagen for å tjene mest mulig penger, på kortest mulig tid» Han ler som om dette er den mest latterlige tanken noen noengang har tenkt. 

 «Vi hadde fokuset på skuldre og nakker, da stress og slitasje plager satte seg hær, vi lærte om enkelt deler av mennesket bare i sammenheng med andre deler av samme kropp. Men hvor var sammenhengen med alt rundt oss? Hvor var tanken om at vi er en del av naturen og naturen er en del av oss? Vi tenkte på stresshormoner som noe som bare var der og som påvirket enkelte, mens vi heseblesende stresset rundt på jakten etter penger og tid uten å skjønne at vi var på tur utenfor stupet i jakten på enhjørninger» Han trekker pusten og holder den et sekund. Hun husken godt kjenne lidenskapen hans fra sist hun hørte han fortelle om denne tiden. Engasjementet er tydelig i hele kroppen hans. Skuldrene blir stramme, hode hever seg og blikket er fast, mens han gestikulerer mot alt rundt seg.

«Vi var svaksynte i noe som føltes som en blind verden». 

Hun bryter ut i latter. «Okey den må du forklare nærmere». 

«Vi så heldigvis litt, små glimt av at vi var på tur i feil retning. At jorden vår var syk, at samfunnet ikke kunne fortsette å fungere slik som nå, at helsevesenet kom til å bryte sammen om vi fortsatte. Symptomene var der over alt. Men det føltes som vi var de eneste som så det, eller de eneste som brydde oss. Som om resten av verden var blinde. Men heldigvis var det ikke slik. Heldigvis var det flere som så rundt i verden, alt som trengtes var å samles for å kunne gjøre en endring». 

De første endringene

«Det er en rar tanke, at min jobb en gang var så annerledes.» Hun åpner matboksen mens hun prater og løfter opp et hjemmelaget rundstykke med kikertepostei og paprika. Den lette lukten av krydder passer inn i den lune luften. «Så va tenker du var den største endringen som kom? Hva hendte som fikk størst innvirkning på hvordan vi lever i dag tenker du?» 

«Endringene var små i begynnelsen, men kunnskapen økte og samfunnet våknet mer og mer opp for den destruktive stien vi var på. Men Innføringen av borgerlønn gjorde mye, det innebærer at alle (dyr, natur, mennesker?) har samme inntekt uavhengig av type eller grad av ansettelse, har gjort at det kan gjøres helt forskjellige prioriteringer. Overgangen har ikke skjedd uten motstand fra en tidligere svært velstående del av befolkningen og motstandere av den påfølgende ruraliseringen. Det er de som mener at det er baklengs og frihetsberøvende. Til tross for at vi har visst om klimaendringer i så lang tid og daglig blir minnet om effektene, er det de som holder fast ved økonomisk vekst som et ideal. Men for et økende flertall ble det for vanskelig å forsone seg med en tilværelse der penger hadde egenverdi.» 

Han ser ut over sundet et øyeblikk før han fortsetter. «Det er blitt et tydeligere skille mellom levestandard og livskvalitet. Hvis du ser på f.eks. folks reisevaner er det langt færre som reiser til den andre siden av jorden for å komme seg etter en intens hverdag i noen uker. Jeg tror ikke det bare har sammenheng med at det ikke er flere passasjerfly.» 

«Hmm, det er helt riktig at mange har valgt å flytte til tidligere spredtbygde strøk og bo i mindre samfunn, men etter min mening er det ikke noe som holder utviklingen tilbake» sier hun. «Bare ta energiforsyningen vår, som i dag nesten helt dekkes av sirkulær elektrisitet fra algefotosyntese i drivhuskuplene. Jeg vil heller si at innovasjon tidligere ble holdt tilbake av konkurrerende økonomiske krefter og fordi det truet sysselsettingsraten. Sammenlignet med tradisjonell fysioterapi er det langt færre som rehabiliteres for skader knyttet til repeterende oppgaver i dag. Bare det å kunne velge ansettelse basert på ønske er fordelaktig for kreative løsninger.» 

Et gammelt forhold mellom verden og mennesker gjenopplives

Han nikker "Jeg er enig. Parallelt med det har også den generelle tilnærmingen til ressurser endret seg. Alt trenger ikke lenger strømlinjeformas og maksimeres. Dette åpner for mer omfattende og sirkulære metoder. 

De blir begge stille en stund og hører vinden rasle i trærne bak. De mørke skyene er nærmere nå enn for kort tid siden. Det blir nok storm igjen til kvelden. 

«Jeg tenker på det som når havet roer seg etter en regnskur om sommeren – at man ser naturen reflektert på vannoverflaten igjen. Det er nå større rom for en praktisk anerkjennelse av vårt gjensidige forhold. Allerede før borgerlønnen tredde i kraft, var det en økende forståelse innen helsesystemet for planetarisk helse som noe grunnleggende sammenvevd med individuell helse. Det er egentlig gammel kunnskap, men det var ikke like opplagt med en vannflate som hele tiden var agitert med kortsiktige prioriteringer. At dyr og naturområder nå i økende grad har juridiske rettigheter og økonomiske midler gjør at det er nødvendig å ta hensyn til alle involverte parter på en helt annen måte.» 

 «Vi ser også hvordan statusen til urfolk har endret seg globalt. Mange sitter i besluttende organer. Deres lange tradisjoner med å leve i harmoni med naturen og med hennes årstider, skifter og gaver, er en enorm kilde til kunnskap. De er også eksempler på mer nedkledde og hele historier. Jeg tror det er utrolig verdifullt for oss når vi nå prøver å finne tilbake både til gjengrodde stier og til de vi ikke har gått før.» 

Hun nikker ettertenksomt. «Det er tydelig at det har skjedd noe i det sosiale klimaet også. Studier som de som undersøker folks opplevde ensomhet viser en klar reduksjon sammenlignet med for bare 10 år siden. Jeg tror, som du sier, at vi har blitt mindre konkurransedyktige, men også verdsetter samarbeid mer. Det, sammen med at flere lever i fysisk mindre lokalsamfunn, legger grunnlaget for mer meningsfylte relasjoner. Det er som om vi kjenner hverandre som mennesker igjen når vi får lov til å møtes på tvers av et bredere spekter av sammenhenger. Jeg tror bare det gjør oss lykkeligere.» En rødme sprer seg over kinnene hennes og smilet er stort. Det er smittsomt, disse gledene og entusiasmen.

 «Min yrkesrolle som fysioterapeut har absolutt vært formet av utviklingen. Det er få i dag som hever øyenbrynene over at arbeidet mitt består i å legge til rette for at naturen kan leve ut sitt iboende potensial. 

Nye roller og nye partnerskap

Han deler hennes glede «Og her er arbeid i lang tid framover». 

«Ja absolutt, Jeg snakket akkurat her om dagen med en av kollegene mine i Afrika. Han jobber med jordforbedring gjennom mikroliv for å reversere ørkenspredning og forbedre levekårene og helsen til det lokale livet. Arbeidet viser allerede gode resultater på jordens evne til å holde vann». 

Han kjenner til dette prosjektet, det har vært utviklet gjennom et samarbeid mellom flere universiteter og nå brukes metodene over flere deler av verden. Fra avskogede områder i vestlige deler av verden, til ørkenområder i øst og sør. Og nå jobbes det intens med å finne lignende metoder for å bruke i havbunnen. 

«Hvilket prosjekt jobber du med nå?». 

«Akkurat nå jobber jeg med et prosjekt sammen med agronomer, biologer, toksikologer og psykologer der en tidligere flyplass blir en skogshage med flerårige nyttevekster som vi håper vil være tilgjengelig i mange generasjoner fremover. 

«Så spennende, både prosjektet og samarbeidet. Selv om spesialisering er viktig for spisskompetansen, føler jeg at vi verdsetter generalister og tankegangene som er muliggjort av tverrfunksjonelle samarbeid mer i dag. 

«Ja det skjer ikke uten at vi tråkker hverandre litt på tærne noen ganger, men i det hele tatt fungerer det veldig bra. Toksikologene har kartlagt for kjemikalier i forbindelse med forrige flyplassdrift. Skoghagen er foreslått blant annet fordi den kan fungere som et større område med grønn bru for lokale dyr, og spesielt tre arter av rødlistede fugler som finnes i området. Men det skal også være et sted som gir muligheter for rekreasjon. Uansett tar vi hensyn til brukskvaliteten for dyrene og deres habitat ved utforming av lokaliteten. Jeg ble kontaktet av en psykolog som hørte om prosjektet og som foreslo at vi kan invitere grupper i det arbeidet med inkludering, mange av dem er nyankomne klimaflyktninger. Stedet har både en tilbaketrukket beliggenhet, men gode kommunikasjoner og jeg tror det kan egne seg både for naturlig terapi og være et rikt læringsmiljø for gruppene. 

To generasjoner ser fremover

De første dråpene lander stille på gresset. 

«Jeg kommer gjerne innom en av dagene, kanskje jeg kan få hjelpe med plantingen? Det er noe med følelsen av jord på fingrene og humler som suser» Han blir stille et par sekunder før han begynner å le igjen. 

 «Ting har virkelig forandret seg». 

Himmelen er ikke lenger klar, benken er ikke lenger solvarm og måkene skriker ikke lenger. Lukten av friskt gress og våte veier har tatt over. Hun pakker sammen matboksen sin, han kaster sekken over skulderen. To fysioterapeuter, to generasjoner og en regnvåt benk omringet av ny utsprunget vårblomster.