Fysiopunk
Fysiopunk er en eksperimentell sjanger som er inspirert av Hopepunk, klimafiksjon og lignende sjangre som i den senere tid har fått vind i seilene i lys av økende sosiale og miljømessige kriser. Den generelle ambisjonen er å bryte oss ut av status quo (dette er punk-delen) ved å inspirere fantasien vår til nye muligheter og en bedre verden. Når det gjelder fysiopunk, er dette særlig rettet mot å se for seg et mer sosialt og miljømessig ansvarlig yrke. To tidligere samlinger med fysiopunk-historier har vært publisert her og her.
Elviira Lovisa Tuomela, fysioterapistudent, UiT Norges arktiske universitet.
Weronika Anett Finfjord, fysioterapistudent, UiT Norges arktiske universitet.
Fagessay vurderes redaksjonelt.
Vårhimmelen over han er klar, og
benken er solvarm når han setter seg ned. Lukten av varmt gress og måkeskrik
fra sundet gir den gode følelsen av sommeren som er i anmarsj. Han nyter denne
overaskende fine dagen. Et avbrekk etter flere mørke dager, hvor regntunge
skyer hadde hengt tunge nedover hustakene og nettene høylytt med kast fra nord.
Et møte mellom generasjoner
De mørke skyene ligger fortsatt
der ute over sundet, truende, med et spørsmål om de er på tur ut eller tilbake.
I sekken ved foten hans er de
siste små tingene fra kontoret. Minner fra noe som føles som flere liv som
fysioterapeut. Fra en identitet til en annen, for i dag er han pensjonist.
Gjennom solskinnet kommer en ung
kvinne gående, hun ser kjent ut. Først når hun nærmer seg husker han at de har
møttes før i forbindelser med jobb.
«Kan jeg sette meg?»
Han er glad for å bli forstyrret i
mimringen. «Selvfølgelig» Han smiler.
Hun setter fra seg en av de nye
resirkulerte matboksene lagd av gamle VHS-kassetter og CD plater. Ikke at han
forventer at dagens unge har noen forhold til noen av delene.
«Jeg vet hvem du er, eller vi har
i hvert fall møttes før» sier hun. «Jeg hørte et foredrag du hadde en gang om fysioterapi i gamle dager». Hun ler «Eh, sorry, husker ikke hvordan du ordla
deg, men gamledager var kanskje ikke helt korrekt. Mente ikke å fornærme deg».
«Tro meg jeg blir ikke fornærmet, det føles
som et helt annet liv. Å kalle det gamledager er et kompliment, det betyr jo at
nå lever vi det nye livet» Han smiler varmt, det er ingen tvil om at han er
fornøyd. «Det nye livet var en nødvendighet, og vi skal ikke glemme det gamle,
for om vi glemmer så er det en fare for at vi går tilbake dit igjen» .
Da vi begynte å skifte perspektiv
«Så hvor ille var det?» Hun er
seriøs.
«Hmm, ille var ikke vår første
tanke. Men vi var i en overgangsfase hvor vi begynte å se at det ikke var mulig
å fortsette på samme måte. Skolen var, slik som resten av helsevesenet den
gangen veldig individfokusert. Vi var egosentriske i våre valg. Jeg som mange
andre tenkte at når jeg er ferdig utdannet skal jeg ha min egen klinikk, hvor
jeg skal rekke flest mulig enkelt pasienter om dagen for å tjene mest mulig
penger, på kortest mulig tid» Han ler som om dette er den mest latterlige
tanken noen noengang har tenkt.
«Vi hadde fokuset på skuldre og nakker, da
stress og slitasje plager satte seg hær, vi lærte om enkelt deler av mennesket
bare i sammenheng med andre deler av samme kropp. Men hvor var sammenhengen med
alt rundt oss? Hvor var tanken om at vi er en del av naturen og naturen er en
del av oss? Vi tenkte på stresshormoner som noe som bare var der og som
påvirket enkelte, mens vi heseblesende stresset rundt på jakten etter penger og
tid uten å skjønne at vi var på tur utenfor stupet i jakten på enhjørninger»
Han trekker pusten og holder den et sekund. Hun husken godt kjenne lidenskapen
hans fra sist hun hørte han fortelle om denne tiden. Engasjementet er tydelig i
hele kroppen hans. Skuldrene blir stramme, hode hever seg og blikket er fast,
mens han gestikulerer mot alt rundt seg.
«Vi var svaksynte i noe som føltes
som en blind verden».
Hun bryter ut i latter. «Okey den
må du forklare nærmere».
«Vi så heldigvis litt, små glimt
av at vi var på tur i feil retning. At jorden vår var syk, at samfunnet ikke
kunne fortsette å fungere slik som nå, at helsevesenet kom til å bryte sammen
om vi fortsatte. Symptomene var der over alt. Men det føltes som vi var de
eneste som så det, eller de eneste som brydde oss. Som om resten av verden var
blinde. Men heldigvis var det ikke slik. Heldigvis var det flere som så rundt i
verden, alt som trengtes var å samles for å kunne gjøre en endring».
De første endringene
«Det er en rar tanke, at min jobb
en gang var så annerledes.» Hun åpner matboksen mens hun prater og løfter opp
et hjemmelaget rundstykke med kikertepostei og paprika. Den lette lukten av
krydder passer inn i den lune luften. «Så va tenker du var den største
endringen som kom? Hva hendte som fikk størst innvirkning på hvordan vi lever i
dag tenker du?»
«Endringene var små i begynnelsen,
men kunnskapen økte og samfunnet våknet mer og mer opp for den destruktive
stien vi var på. Men Innføringen av borgerlønn gjorde mye, det innebærer at
alle (dyr, natur, mennesker?) har samme inntekt uavhengig av type eller grad av
ansettelse, har gjort at det kan gjøres helt forskjellige prioriteringer.
Overgangen har ikke skjedd uten motstand fra en tidligere svært velstående del
av befolkningen og motstandere av den påfølgende ruraliseringen. Det er de som
mener at det er baklengs og frihetsberøvende. Til tross for at vi har visst om
klimaendringer i så lang tid og daglig blir minnet om effektene, er det de som
holder fast ved økonomisk vekst som et ideal. Men for et økende flertall ble
det for vanskelig å forsone seg med en tilværelse der penger hadde egenverdi.»
Han ser ut over sundet et øyeblikk
før han fortsetter. «Det er blitt et tydeligere skille mellom levestandard og
livskvalitet. Hvis du ser på f.eks. folks reisevaner er det langt færre som
reiser til den andre siden av jorden for å komme seg etter en intens hverdag i
noen uker. Jeg tror ikke det bare har sammenheng med at det ikke er flere
passasjerfly.»
«Hmm, det er helt riktig at mange
har valgt å flytte til tidligere spredtbygde strøk og bo i mindre samfunn, men
etter min mening er det ikke noe som holder utviklingen tilbake» sier hun.
«Bare ta energiforsyningen vår, som i dag nesten helt dekkes av sirkulær
elektrisitet fra algefotosyntese i drivhuskuplene. Jeg vil heller si at
innovasjon tidligere ble holdt tilbake av konkurrerende økonomiske krefter og
fordi det truet sysselsettingsraten. Sammenlignet med tradisjonell fysioterapi
er det langt færre som rehabiliteres for skader knyttet til repeterende
oppgaver i dag. Bare det å kunne velge ansettelse basert på ønske er
fordelaktig for kreative løsninger.»
Et gammelt forhold mellom
verden og mennesker gjenopplives
Han nikker "Jeg er enig.
Parallelt med det har også den generelle tilnærmingen til ressurser endret seg.
Alt trenger ikke lenger strømlinjeformas og maksimeres. Dette åpner for mer omfattende
og sirkulære metoder.
De blir begge stille en stund og
hører vinden rasle i trærne bak. De mørke skyene er nærmere nå enn for kort tid
siden. Det blir nok storm igjen til kvelden.
«Jeg tenker på det som når havet
roer seg etter en regnskur om sommeren – at man ser naturen reflektert på
vannoverflaten igjen. Det er nå større rom for en praktisk anerkjennelse av
vårt gjensidige forhold. Allerede før borgerlønnen tredde i kraft, var det en
økende forståelse innen helsesystemet for planetarisk helse som noe
grunnleggende sammenvevd med individuell helse. Det er egentlig gammel
kunnskap, men det var ikke like opplagt med en vannflate som hele tiden var
agitert med kortsiktige prioriteringer. At dyr og naturområder nå i økende grad
har juridiske rettigheter og økonomiske midler gjør at det er nødvendig å ta
hensyn til alle involverte parter på en helt annen måte.»
«Vi ser også hvordan statusen til urfolk har
endret seg globalt. Mange sitter i besluttende organer. Deres lange tradisjoner
med å leve i harmoni med naturen og med hennes årstider, skifter og gaver, er
en enorm kilde til kunnskap. De er også eksempler på mer nedkledde og hele
historier. Jeg tror det er utrolig verdifullt for oss når vi nå prøver å finne
tilbake både til gjengrodde stier og til de vi ikke har gått før.»
Hun nikker ettertenksomt. «Det er
tydelig at det har skjedd noe i det sosiale klimaet også. Studier som de som
undersøker folks opplevde ensomhet viser en klar reduksjon sammenlignet med for
bare 10 år siden. Jeg tror, som du sier, at vi har blitt mindre
konkurransedyktige, men også verdsetter samarbeid mer. Det, sammen med at flere
lever i fysisk mindre lokalsamfunn, legger grunnlaget for mer meningsfylte
relasjoner. Det er som om vi kjenner hverandre som mennesker igjen når vi får
lov til å møtes på tvers av et bredere spekter av sammenhenger. Jeg tror bare
det gjør oss lykkeligere.» En rødme sprer seg over kinnene hennes og smilet er
stort. Det er smittsomt, disse gledene og entusiasmen.
«Min yrkesrolle som fysioterapeut har absolutt
vært formet av utviklingen. Det er få i dag som hever øyenbrynene over at
arbeidet mitt består i å legge til rette for at naturen kan leve ut sitt
iboende potensial.
Nye roller og nye
partnerskap
Han deler hennes glede «Og her er arbeid
i lang tid framover».
«Ja absolutt, Jeg snakket akkurat
her om dagen med en av kollegene mine i Afrika. Han jobber med jordforbedring
gjennom mikroliv for å reversere ørkenspredning og forbedre levekårene og
helsen til det lokale livet. Arbeidet viser allerede gode resultater på jordens
evne til å holde vann».
Han kjenner til dette prosjektet,
det har vært utviklet gjennom et samarbeid mellom flere universiteter og nå
brukes metodene over flere deler av verden. Fra avskogede områder i vestlige
deler av verden, til ørkenområder i øst og sør. Og nå jobbes det intens med å
finne lignende metoder for å bruke i havbunnen.
«Hvilket prosjekt jobber du med
nå?».
«Akkurat nå jobber jeg med et
prosjekt sammen med agronomer, biologer, toksikologer og psykologer der en
tidligere flyplass blir en skogshage med flerårige nyttevekster som vi håper
vil være tilgjengelig i mange generasjoner fremover.
«Så spennende, både prosjektet og
samarbeidet. Selv om spesialisering er viktig for spisskompetansen, føler jeg
at vi verdsetter generalister og tankegangene som er muliggjort av
tverrfunksjonelle samarbeid mer i dag.
«Ja det skjer ikke uten at vi
tråkker hverandre litt på tærne noen ganger, men i det hele tatt fungerer det
veldig bra. Toksikologene har kartlagt for kjemikalier i forbindelse med
forrige flyplassdrift. Skoghagen er foreslått blant annet fordi den kan fungere
som et større område med grønn bru for lokale dyr, og spesielt tre arter av
rødlistede fugler som finnes i området. Men det skal også være et sted som gir
muligheter for rekreasjon. Uansett tar vi hensyn til brukskvaliteten for dyrene
og deres habitat ved utforming av lokaliteten. Jeg ble kontaktet av en psykolog
som hørte om prosjektet og som foreslo at vi kan invitere grupper i det
arbeidet med inkludering, mange av dem er nyankomne klimaflyktninger. Stedet
har både en tilbaketrukket beliggenhet, men gode kommunikasjoner og jeg tror
det kan egne seg både for naturlig terapi og være et rikt læringsmiljø for
gruppene.
To generasjoner ser fremover
De første dråpene lander stille på
gresset.
«Jeg kommer gjerne innom en av
dagene, kanskje jeg kan få hjelpe med plantingen? Det er noe med følelsen av
jord på fingrene og humler som suser» Han blir stille et par sekunder før han
begynner å le igjen.
«Ting har virkelig forandret seg».
Himmelen er ikke lenger klar,
benken er ikke lenger solvarm og måkene skriker ikke lenger. Lukten av friskt
gress og våte veier har tatt over. Hun pakker sammen matboksen sin, han kaster
sekken over skulderen. To fysioterapeuter, to generasjoner og en regnvåt benk
omringet av ny utsprunget vårblomster.