Velferdsteknologiens fordeler og ulemper

– Ta GPS-klokker som settes på håndleddet til demente. De kan varsle når brukeren passerer døra så de kan stanses før de går ut. Da brukes velferdsteknologien til kontroll, og vil begrense personens liv. Eller så kan klokka føre til at man lar personer med demens vandre fritt, for eksempel på skogstur, noe som man ellers ikke ville turt. Med GPS-en vet man at man kan finne dem igjen. Da vil GPSen øke friheten for den demente, sier universitetslektor Jon Sørgaard ved NTNU.

Universitetslektoren snakker ivrig om fordeler og ulemper ved velferdsteknologi. Dette er et tema han er opptatt av og har mange tanker om.

– Med de tallene vi har på framtidens antall eldre og deres økende behov og forventninger, vil vi måtte jobbe annerledes, sier han.

Ordet «velferdsteknologi» brukes om teknologi som skal hjelpe folk i hverdagen. Det kan for eksempel være apper på mobilen, trygghetsalarmer, hev- og senkbenker og -skap på kjøkkenet, kommunikasjonsverktøy, spesielle fjernkontroller, medisindispensere, hjelpemidler for å minne personer på noe eller sensorer som varsler om en person faller. Denne typen teknologi kan for eksempel bidra til at personer med kroniske sykdommer kan mestre og forebygge egen sykdom, og i større grad være i stand til å leve et selvstendig liv slik de ønsker. Den kan også bidra til at eldre kan bo lenger hjemme.

Brukeren må i sentrum

Velferdsteknologi er «hot» hos noen, mens andre er skeptiske. Sørgaard mener at det er uetisk å generelt være mot velferdsteknologi. Mye av den vil heve livskvaliteten og mestringen hos mennesker.

– God teknologi kan gi brukeren bedre tjenester, som han eller hun tidligere ikke er tilbudt. Men diskusjonen må kjøres rundt hvem som skal ha, når de skal ha den og hvem som skal betale, sier han.

Sørgaard mener at god bruk av velferdsteknologi gjør brukeren i stand til å håndtere og mestre livet bedre, den styrker integriteten til personen, gir trygghet og verdighet.

– Brukerperspektivet bør være viktigst. Politikere kan ha andre tanker, som at de kan redusere ressursbruken. Det er ikke dette som må ta overhånd, sier han.

Mobilen er god velferdsteknologi

Som eksempler på løsninger som kan fungere bra, nevner Sørgaard ulike tilpasninger av hjemmet, som hev og senk av kjøkkenbenk og skap. Det kan bety mye at brukeren kan lage frokost når han eller hun selv ønsker det, i stedet for kanskje å måtte vente til langt på formiddagen når det kommer hjemmehjelp. Bevegelsesteknologi som hjelper brukere til å klare å komme ut og ha sosial kontakt, er et annet eksempel.

Ellers mener han at en hverdagslig teknologi som mobilen har vært en revolusjon.

– Nå kan eldre bruke hytta 15 år lengre enn tidligere, fordi de vet de kan ringe etter hjelp om de for eksempel skulle falle, sier Sørgaard.

Må treffe med tiltak

Det er ikke bare for helsepersonell å dure inn med utstyret i sekken. Universitetslektoren sier at det er store ressurser å spare på å se på brukerens behov og ønsker, heller enn å pøse på med teknologi.

– Fysioterapeuter kan lett tenke at det er viktig å komme seg ut, og at det er positiv helseeffekt ved fysisk aktivitet. Det har de jo rett i, men hva betyr det for brukeren? Det er ikke sikkert at alle opplever det som bra. Noen vil heller ha teknologi som gjør det mulig å sitte inne og pusle med ting, sier han.

Sørgaard sier med et skjevt smil at pasientrettighetene slår fast at man har rett til å gå til grunne, om man ønsker det. Noen vil heller leve to år kortere enn å styre med fysisk aktivitet. Og det er viktig at brukeren er i sentrum, understreker han.

Ekstra utfordrende er det når brukeren ikke selv kan gi klart uttrykk for hva han eller hun ønsker. I Oslo har 43 prosent av brukere i hjemmetjenesten over 70 år en kognitiv svikt, og på sykehjem er dette tallet rundt 80 prosent, ifølge Nasjonal Demensplan 2020.

Sørgaard understreker at utstyret bør være gjenkjennelig for brukeren, at det er noe som alle kan bruke.

– Det er mye velferdsteknologi i hyllene på Clas Ohlson, sier han.

Viktig å se på årsakene

Eldre kan få utstyr som varsler videre om de faller. Nylig var Fysioterapeuten på Almas hus i Oslo, hvor helsepersonell og andre kan få omvisning og korte kurs om hva som finnes av velferdsteknologier, hvordan de virker og hva man må ta hensyn til. På Almas hus fikk vi demonstrert utstyr med sensorer som påviser fall. Ergoterapeut Lone Storgaard snakker varmt om fordelene, men sier at en utfordring kan være at man finner en løsning før problemet er kartlagt.

– Kanskje er problemet for dårlig eller for mye lys, kanskje er det noe som står i veien. Det er viktig å tenke på at de fysiske omgivelsene skal være mest mulig tilrettelagt, så man unngår fall, sier hun. 

På Almas hus viste de også fram kommunikasjonsutstyr med skjerm, hvor skjermen kan slå seg på hjemme hos bruker, når man ringer til ham eller henne. Fysioterapeuten kan gi råd om øvelser. Så kan fysioterapeuten både vise øvelsen og se at brukeren gjør den riktig.

Det er mange fordeler med kommunikasjonsutstyr, men det kan også bli en sovepute både for helsetjenesten og pårørende, sier Sørgaard ved NTNU.

– Kommunikasjonsverktøy kan styrke kontakten, men også virke isolerende. Fysioterapeuter som gir instrukser til en bruker over videosamtale, kan føle at de har ivaretatt den personlige kontakten. Men brukeren føler kanskje ikke det når det ikke har skjedd ansikt-til-ansikt, mener universitetslektoren.

Sparer ikke alltid tid og penger

Det henger et stort spørsmål ved økonomien i helse- og omsorgstjenestene i årene som kommer. Helsepersonell vil trolig også bli møtt med stadig høyere forventninger fra brukerne.

– Vi blir mer og mer bortskjemte. Vi forventer at samfunnet og staten gjør mer for oss, og vi ønsker mer differensiering. Det vil si at hjelpen justeres etter våre personlige behov, sier universitetslektoren.

Folk vet det kommer nye hjelpemidler som kan gjøre livet lettere å leve, og de vil ha dette utstyret. Dermed blir det et spørsmål om «alle kan få alt». Ikke all velferdsteknologi sparer kommunene for ressurser og penger, understreker Sørgaard.

– Teknologien kan være både dyr å kjøpe inn og ressurskrevende å lære bort. Det er heller ikke alltid velferdsteknologi er den beste løsningen, den kan være dyrest og gi minst effekt. Man bør heller tenke på om tilbudet rundt kan gjøres bedre, så kan velferdsteknologien være et element, ikke nødvendigvis den største løsningen, mener han.

Det er lite trolig at all teknologien blir gratis for brukerne framover.

– Vi må regne med å dekke noe selv, tror Sørgaard.

Enda mer hjelp hjemme

Sørgaard blir bedt om å se inn i framtiden. Hva vil skje med velferdsteknologien, hvor går vi hen? For første gang blir det litt stille, universitetslektoren drar på svaret.

– Utviklingen går så fort, det er vanskelig å spå nøyaktig hva slags utstyr vi vil få. Men enda mer av helsetjenesten vil bli flyttet inn i hjemmene til folk. Det blir nok utfordrende å klare å holde oppe velferdssystemet og solidariteten vi har i dag. Teknologi kan erstatte mer menneskelig arbeidskraft og stadig mer utstyr holder deg i live. Men en ting er sikkert; det blir et økende behov for tverrfaglig samarbeid framover – ingen klarer å gjøre dette alene, mener NTNU-eksperten.