- Psykomotorikere må gjøre rede for sin faglige tenkning

Førstelektor Anne Gretland er fagansvarlig for masterstudiet i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi ved UiT Norges arktiske universitet. I en skriftlig redegjørelse til Fysioterapeuten understreker hun, at det i norsk psykomotorisk fysioterapi (PMF) legges sterk vekt på samarbeidet mellom lege og fysioterapeut.

– I denne fagtradisjonen ses dette samarbeidet som en forutsetning for trygg og effektiv behandling for pasienter med det vi nå kaller muskel-skjellett-lidelser, sammensatte lidelser, belastningslidelser og lettere psykiske lidelser som angst og depresjon.

Anne Gretland viser til at PMF ble utviklet med bakgrunn i et klinisk samarbeid mellom fysioterapeut Aadel-Bülow-Hansen, psykiater Trygve Braatøy og allmennpraktiker Thoralf Hødal fra begynnelsen av 1950-årene. Bülow-Hansen mente blant annet at psykomotorikere ikke skulle gå i gang med behandling uten kontakt med lege.

Somatiske reaksjoner

Mange pasienter får somatiske reaksjoner og symptomer i løpet av en behandlingsprosess i PMF, og det ble ansett som uhyre viktig for behandlingsforløpet at pasientens reaksjoner raskt kunne vurderes av en medisinsk kompetent lege. I motsatt fall ville pasienten, ifølge Bülow-Hansen, trekke seg tilbake i sine gamle spennings- og reaksjonsmønstre, og «det kunne ta evigheter før det begynte å slippe igjen».

– Tilsvarende har det alltid vært viktig for psykomotorikere å redegjøre for sin faglige tenkning, sine undersøkelser og vurderinger. Dette må vel ses i lys av at det var legen som henviste pasientene til psykomotorikere, og samtidig var medisinsk ansvarlig for behandlingen. God informasjonsutveksling må ha vært i begge parters interesse, skriver Anne Gretland.

Tyngre pasienter

Hun påpeker at psykomotorikere i dag også ofte får pasienter med tyngre problematikk, både med hensyn til traumatiske livshistorier og psykiske lidelser. Det krever ofte samarbeid med flere faggrupper. Dagens helsevesen er dessuten atskillig mer komplisert enn person-triangelet «legen-pasienten-psykomotorikeren»:

Samarbeidspartneren i dag er like gjerne BUP, DPS eller NAV som legen. Pasientens plager er fortsatt omdreiningspunktet i psykomotorikernes praksis, men samarbeid med andre omfatter nå også bidrag til flerfaglige behandlingstilbud der skriftlig kommunikasjon er blitt viktigere.

– En varig utfordring

Anne Gretland mener også at selv om mye er forandret de senere år når det gjelder ansvars- og arbeidsfordeling og samarbeidsformer i helsevesenet, har psykomotorikere tilsynelatende en varig utfordring: Andre faggruppers forståelse av psykomotorikeres arbeid er fortsatt langt på vei avgjørende for hvordan de blir brukt.

– I den erkjennelsen ligger antakelig også noe av motivasjonen for at psykomotorikere skriver til samarbeidspartnere. De må ikke bare formidle informasjon og vurderinger om pasienten, men også stadig skape forståelse for tradisjonens faglige tenkning blant nye samarbeidspartnere som i utgangspunktet tenker annerledes, skriver hun.

Ved UiT blir det ifølge Gretland lagt stadig mer vekt på skrivetrening i ulike formater, som journaler, epikriser, rapporter, gitte oppgaver om faglige tema og masteroppgaven. Studentene skoleres også til å ivareta rollen som primærkontakt for pasienter. Trygdefaglige emner inngår i studiet på samme måte som for leger, kiropraktorer, og manuellterapeuter.

– Må lære å uttrykke seg presist

– Psykomotoriske fysioterapeuter bør kunne gi en faglig vurdering som ledd i en større utredning. Da må studentene lære å uttrykke seg presist og faglig godt fundert, sier høgskolelektor Elisabeth Møyner ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Førstelektor Kirsten Ekerholt og Elisabeth Møyner er faglig ansvarlig for enheten Fysioterapi i psykisk helsearbeid ved bachelorutdanningen i fysioterapi, og for Videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi (PMF) ved HiOA. Begge er spesialister i psykomotorisk fysioterapi.

I fokus fra start

Ekerholt opplyser i en e-post til Fysioterapeuten at PMF-studentene får innføring i å skrive journal allerede i første semester. Og til eksamen i første semester er oppgaven å redegjøre for en pasientundersøkelse presentert som journal med faglig vurdering. Det samme gjelder oppgaven ved avsluttende klinikkeksamen i tredje semester. Både undersøkelse og behandlingsforløp skal beskrives. Gjennom hele veiledningsprosessen (72 timer) legger veilederne vekt på at alle studentene skal bidra med skriftlig materiale til samlingene.

– Tidsaspektet er viktig

Når det gjelder hvorfor psykomotorikere ser ut til å bruke mer tid på journaler og epikriser, peker Elisabeth Møyner på at pasientene ofte går til behandling over lengre tid enn i vanlig fysioterapi.

– Som behandler har i hvert fall jeg tenkt at jeg må gi en tilbakemelding til henvisende lege etter en viss tid og/eller ved avslutning av behandlingen. Vi ser pasientene ukentlig over tid, og setter av god tid hver gang. Det kommer ofte mer frem av pasientens livshistorie, viktige hendelser eller problemer (hos pasienter) i psykomotorisk fysioterapi enn hos legene. Tidsaspektet i hver konsultasjon er viktig. Det betyr at det kan være viktige prosesser som settes i gang, og som kan være av betydning for pasientens liv, aktuelle plager og eventuelt arbeidsevne. Slike forhold kan det være viktig å formidle videre i en faglig sammenheng. Ut fra praksiserfaring har jeg også vært opptatt av at psykomotorikere bør kunne gi en faglig vurdering som et ledd i et større utredningsarbeid i samarbeid med fastleger og NAV. Da må studentene lære å uttrykke seg presist og faglig godt fundert, understreker Elisabeth Møyner.

-Har pasienter med langvarige og sammensatte plager

Faggruppeleder Gro Marit Hellesø peker på pasientene som en mulig forklaring på hvorfor psykomotorikere legger større vekt å skrive journaler og epikriser.

– Mange av dem har langvarige eller sammensatte plager. Pasientene har flere lidelser samtidig, både psykiske og fysiske, og årsakene er ofte sammensatte. Plager som hodepine, muskelsmerter, ryggplager, angst og depresjon kan være en del av det samlede bildet. Funksjon og spenningsmønster danner utgangspunkt for vurdering og behandling av pasienten.

Det skriver leder i NFFs faggruppe for psykomotorisk fysioterapi, Gro Marit Hellesø, i en e-post til Fysioterapeuten.
Hun mener at fysioterapeuter med psykomotorisk kompetanse har en kunnskap om pasienten som andre ikke har, og som det er viktig å få fram.

Se sammenhenger

– Epikrisen kan formidle denne måten å forstå pasienten på, sammenhenger, problemstillinger og perspektiver framover. Det å se sammenhenger mellom livssituasjon, tidligere opplevelser og muskel-skjelettplager, står sentralt. Mange pasienter har også erfaring med at terapi er noe de må holde ut og tåle, og de tør ikke å si fra. I psykomotorisk fysioterapi spør en etter og ser etter pasientens reaksjoner på behandlingen. Hvordan kan de oppnå en mer hensiktsmessig funksjon? For å formidle dette er det viktig å prioritere tid til arbeidet med journaler og epikriser, skriver Hellesø.

Tradisjon

Faggruppelederen mener at både utdanning og tradisjon innen psykomotorisk fysioterapi legger vekt på formidling og samarbeid:

– I utdanningen lærer psykomotorikeren å skrive omfattende journaler. Terapeuten skal ha notater til bruk i behandlingen, og opplysningene skal være grunnlag for kommunikasjon med samarbeidspartnere. Psykomotorisk fysioterapi har tradisjon for samarbeid med lege, psykiater og psykolog. Pasienter blir henvist til oss fra smerteklinikker og somatiske sykehus, så vel som psykiatriske sykehus. I primærhelsetjenesten er det også samarbeid med andre fysioterapeuter, men da er det noe mer muntlig overføring av informasjon. Om psykomotoriske fysioterapeuter skriver flere journaler enn andre, vet jeg ikke. Men det er naturlig å tenke at journalen er grunnlaget for å skrive flere epikriser, skriver Gro Marit Hellesø.