En lekende reise til barnas parallelle univers

I praksisperioden fulgte studentene de respektive barnehagene tett med utgangspunkt i deres daglige rutiner, for å kunne innhente informasjon om barnas fin- og grovmotoriske ferdigheter ved eksempelvis lek, bespisning, forming, påkledning, løping, klatring og andre «barnslige» aktiviteter. Målsetting var å kunne tilegne seg erfaring vedrørende observasjon av motoriske ferdigheter, samt øke den relasjonelle kompetansen i samhandling med barn. Følgende innebar å lede barn i fysisk aktivitet, observere de i forskjellige aktiviteter og situasjoner, samt å vurdere hvordan rammebetingelser i oppgaven og miljøet kan påvirke deres motorikk. I forlengelsen av læringsmålene fra barnehagepraksisen har mine retrospektive refleksjoner spunnet videre på aspektene tilknyttet den viktige relasjonelle kompetansen som ligger til grunn for å kunne forstå barnas motoriske uttrykksform gjennom metodisk lek. 

Lek som metode

Lek som fenomen er barnas kreative og ærlige talerør, både verbalt og non-verbalt, konstruert i en parallell verden datert til nuet. Det er et kulturelt, sosialt og historisk uttrykk i den forstand at barn leker forskjellig i ulike settinger og aldre. Tidens tann har vært bestemmende for hvilke impulser som har slått rot og hvilke som har blitt avskåret. Lek har ikke bare en spesiell og fremtredende plass i barnas liv, den har også betydning for politiske beslutningstaker i samfunnet generelt. Med tanke på at barnas ferdighetsbank primært utformes i barnehagene, har lek som metode blitt integrert i læringsarbeidet. I den forstand settes rammebetingelsene i henhold til barnas behov og premisser. Det medfører visse retningslinjer for hvordan man tilnærmer seg barna for å skape en god relasjon.  

Relasjonsbygging og observatørrolle

Forutsetningen for å skape en god relasjon er – slik jeg ser det – evnen til å møte et menneske på samme sted i livets trappestige, enten det gjelder på bakkeplan, det første, smale trinnet i kjellertrappen eller siste trappeavsats mellom etasje ni og takterrassen. For å innfri denne forutsetningen bør det ilegges vekt vedrørende hvilken tilnærmingsstrategi som skal anvendes. Strategien som ligger til grunn bør være fleksibel i henhold til hvem man møter på i trappen, i hvilken type trapp man møtes i og ut ifra hvilken måte man passerer hverandre i trappen. Man kan velge å ta heisen for å nå målet uten de store anstrengelsene, beinfly trappen med krummet nakke, eller man kan bruke tiden til å forsere ett trinn av gangen. Forskjellene mellom de tre senarioene er på hvilken måte man når målet, altså neste etasje. Men det sier også noe om hvor mye informasjon man faktisk tilegner seg. Hva mener jeg med dette? 

Jo, det jeg prøver å si er at observatørrollen er som dette trappe-scenarioet – man fanger opp ulik mengde informasjon på basis av hvor man befinner seg og ut ifra hvor aktivt man involverer seg i samhandling med andre.   

Med utgangspunkt i barnehagepraksisen tok jeg et klart og tydelig valg vedrørende rollen som observatør. I den sammenheng hadde jeg bestemt meg for å innta en aktiv observatørrolle for å bli innlemmet som en likesinnet part i leken. Det ville kunne gi meg adgang til å oppleve lekens indre mekanismer i henhold til kompleksitet og intensitet, og dermed skape en forståelse av barnas motorikk. Negativt sett ville det muligens ha overskygget det helhetlige bildet, fordi situasjonen kom for tett på. På en annen side ville en fullstendig passiv observatørrolle, hvor ting skurer og går av seg selv (bedre kjent som Laissez-faire) og uten de store endringsmulighetene, ikke kunne frembringe den samme innsikten som den aktive rollen impliserte til. Samtidig er det verdt å nevne at observatørrollen er mer nyansert enn som så, da man har mulighet til være fleksibel i avstanden til situasjonen. I likhet med en kameleon – den endrer seg i takt med omgivelsene. 

Uavhengig av om du besitter evnen til å skifte ham – enhver relasjon starter med to navn: «ditt navn» og «mitt navn». Det er selve fundamentet for ethvert relasjonelt mesterverk som er under oppseiling. Men envher relasjon er ikke bare et tomt skall, det behøver å bli innredet med et meningsfylt innhold som vekker interesse. Interessen skapes dersom det foreligger en bevisstgjøring vedrørende sinnsgrunnlag, utstråling og engasjement. Rent praktisk bør denne evnen være lik kameleonen – fleksibel – fordi barn har lett for å endre fokus i henhold til sine interesser på basis av en snever tidshorisont. Fra et pedagogisk ståsted innebærer det i visse situasjoner å speile barnet, eksempelvis ved å utvise engasjement og lekenhet når barna bedriver frilek. Det er ikke ensbetydende med å løpe villmann for å unngå slimet til roboten Taurus i Daidalos eller skyte baller i hytt og gevær for å øke barnas mottaksferdighet. Barn skal få mulighet til å være barn. Det innebærer å gripe om den frie læringa som ligger i å interagere med hverandre uten normative og regelstyrte tvangstrøyer tredd på av de voksne. 

Tvangstrøyen foldet og lagt til side, innsikten i barnas verden kan ha betydning for hvorvidt det relasjonelle palasset fylles med et felles meningsinnhold. I den forstand innebærer det å lære hverandre å kjenne. Felles respekt vil få videre implikasjoner på hvorvidt barna anser deg som en trygg og tillittsverdig voksenperson som er deres uttrykksverden verdig. Å få tilgang til denne verdenen kan åpne dører for observatøren som ellers ikke ville vært tilgjengelig dersom en passiv rolle hadde vært inntatt. Hvorfor spør du? Jo, fordi adgang til leken gir deg mulighet til å interagere med barna i leken, og dermed manipulere lekens rammeverk. I henhold til å innhente informasjon om barnas motoriske ferdigheter er det ganske sentralt, fordi man kan stimulere til økt repetisjon eller skape en forståelse av ferdighetens indre variasjon. Å forstå at barnet hopper ulikt i henhold til hvilke rammebetingelser leken befester er helt avgjørende for hvordan man tolker observasjonene. 

Tolkning av observasjon

Ett av tilfellene fra barnehagepraksisen illustrerer ovennevnte poeng. Settingen, med inspirasjon fra barnetv-programmet Daidalos, var som følger: barna skulle hoppe fra ett punkt til et annet uten å havne i et fiktivt hav av slim. Ved å møte barna på deres nivå ble jeg akseptert som en likeverdig part i leken. Det gjorde det mulig å manipulere rammebetingelsene i samråd med barna. Deretter kunne jeg trekke meg tilbake for å observere de indre og ytre variasjon av hopp-ferdigheten gjennom økt antall repetisjoner. Vedrørende selve observasjonene er det helt essensielt å ha en forståelse av at barnas motorikk kan uttrykkes på ulikt vis på basis av ufrivillig innlemmelse av henholdsvis et prestasjons- eller målorientert klima. Med utgangspunkt i ovennevnte eksempel fordret øvelsen til et mer målorientert fokus i den forstand at slimet skulle unngås for enhver pris. Det fikk praktiske implikasjoner på hvordan oppgaven ble løst. På en annen side vil dette være en del av barnets indre variabilitet i oppgaveløsningen.

Hvorfor rettes søkelyset mot dette aspektet? Jo, faktumet er det at vi ikke har forutsetning for å kunne manipulere alle faktorene som skaper en bevegelse, ei heller forklare alt vi ser på basis av objektive mål. På grunnlag av vår erfaringsbakgrunn vil våre tolkninger ubevisst ledes av en fiktiv lommelykt som lyser den retningen hodet vender. Vi ønsker ofte svar på grunnlag av hva vi allerede vet eller har fått kunnskap om. Fallgruven er at denne tilnærmingen kan bli ledende for oss som observatører eller klinikere, men også andre som underkaster seg vår etos. Misforstå meg rett, vi er selvfølgelig helt avhengig erfaringsbasert kunnskap og tidvis subjektive mål for å ha ulike knagger å henge tilegnet informasjon på. Essensen i moralprekenen er allikevel alarmerende banal, for faktumet er slik at vi faktisk ikke kan være generaliserende eller bastante i våre observasjoner. Beslutninger må kunne treffes på basis av en holistisk tilnærming til den informasjonen som kommer til kunnskap, både gjennom anamnese, testing eller barnas lek.

De praktiske implikasjonene koker ned til det faktum at relasjonell kompetanse er selve nøkkelen observatøren besitter i interaksjonen med barn. Inngangsbilletten til lekens uforutsigbare og dynamiske verden vil kunne skape en helhetlig forståelse av momentene som fremgår i observeringen av barnas motorikk.  

Hågen Fjørkenstad Dypdal, FYSIO Trondheim