Det har gått noen år siden Thornquist ble pensjonist. For tiden er hun
aktuell med en oppdatert bibliografi som presenteres under et åpent
Thornquistseminar ved Høgskolen på Vestlandet (HVL).
- Bibliografien fikk jeg i gave da jeg gikk av med pensjon i 2018,
forteller professoren i fysioterapi.
- Initiativet til å arrangere et seminar, nå i forbindelse med at den
skal legges ut på nett, gleder meg.
Ideen var at forfatteren selv skulle komme med noen tanker om egne
tekster.
- Men jeg var midt i arbeidet med en bok akkurat da bibliografien var
klar, så tiden gikk før jeg kom i gang, forteller Thornquist.
Tekster fra historien
Først det siste året har hun funnet tid til å tenke tilbake på sin
50-årige faglige virksomhet. Thornquist har hele tiden vært opptatt av
sammenhenger mellom fag og samfunn.
- Med bibliografien i hånden ble det ekstra tydelig for meg hvordan
det jeg har gjort er preget av fagets status til enhver tid og av samfunnsmessige
endringer, forklarer hun, og viser spesielt til utviklingen i helse- og
utdanningsvesenet.
- Det som er mest interessant, er vel hvordan tekstene gjenspeiler
faget på den tiden de ble skrevet i.
Thornquist har fulgt fysioterapien gjennom store endringer. Hun
begynte å skrive i en tid hvor pensumlitteraturen i fysioterapi var svært
begrenset. Ifølge henne, besto litteraturen på grunnutdanningen – dagens
bachelorutdanning – hovedsakelig av bøker skrevet av leger og forfattere med
idrettsbakgrunn, mens den sparsomme litteraturen som fantes i fysioterapi stort
sett besto av «stensiler» som var skrevet av lærere som til enhver tid var
ansatt.
- Fortsatt var det leger som snakket på våre vegne, som presenterte
fysioterapi i forskjellige sammenhenger, og det var en versjon som formidlet et
syn på vårt fag og vår rolle som yrkesgruppen selv var lite fornøyd med,
forteller hun.
En brytningstid
Oslo Ortopediske Institutt, en skole eid og drevet av leger, sto for
utdanningen av fysioterapeuter, eller sykegymnaster – som var datidens
offisielle tittel, frem til 1968. Thornquist hørte til første kull med
studenter som ble utdannet fra Statens Fysioterapiskole i Oslo. Hun beskriver
70-tallet som en brytningstid som formet, og skapte bevegelse og engasjement i
fagfeltet. Det hun opplevde som et misforhold mellom fysioterapeuters
kompetanse og selvstendighet i egen fagutøvelse på den ene siden, og legestandens
kontroll og formelle makt over yrkesgruppens utdanning og virksomhet på den
andre siden, rørte ved noe i den unge fysioterapeuten. Thornquists ti første
tekster ble debattinnlegg.
Fysioterapeuter måtte bli i stand til å tre ut av rollen som legens assistent eller «hjelper».
- De handlet primært om utdanningsspørsmål, for på 1970-tallet kom
myndighetene med planer for en omfattende omorganisering av
helsepersonellutdanningen som vakte massiv motstand, forteller hun.
- Planene oppfattet vi som en katastrofe for
fysioterapi som en selvstendig profesjon med eget vurderingsansvar.
Kjente på et ansvar
Fysioterapifaget hadde behov for et eget litterært grunnlag, og
Thornquists engasjement hadde fått henne til å begynne å skrive. Tidsånden ga
henne medvind i skribent-seglene fra første stund. Samtidig behersket hun
kunsten å skrive.
- Jeg har alltid likt å skrive, og jeg har fått gode tilbakemeldinger
på tekstene mine.
Da Statens Fysioterapiskole fikk sin første fysioterapeut-rektor i
1974, satt Thornquist i redaksjonskomiteen i tidsskriftet Fysioterapeuten hvor hun
skrev den første lederartikkelen, som fikk tittelen «Bærere av eget fag».
- Som skribent kom jeg inn i en åpen verden som inviterte til
deltakelse, forteller hun.
- Og jeg følte det nesten som et ansvar å tre inn i den.
Dokumentasjon,
selvfølelse og identitet
Thornquist fortsatte å skrive for å drive utviklingen av fysioterapien
fremover. Hun hadde satt seg inn i profesjonsteori og forstått betydningen av
fagets selvstendighet. Også fysioterapi trengte sin egen litteratur.
- Vi kunne ikke lenger lene oss på andres begrunnelser eller
vurderinger som dokumentasjon for eget fag.
- Jeg skjønte på et tidlig tidspunkt at det ligger en bestemt tenkemåte til grunn for at vi fysioterapeuter handler som vi gjør
Fysioterapeuter måtte bli i stand til å tre ut av rollen som legens
assistent eller «hjelper». Et felles og gjenkjennelig fag var nødvendig for å
kunne stå på egne ben. De skrevne tekstene skulle bidra med selvfølelse og
identitet i faget.
- Jeg skjønte på et tidlig tidspunkt at det ligger en bestemt
tenkemåte til grunn for at vi fysioterapeuter handler som vi gjør, forteller
Thornquist.
Hennes første faglige artikkel kom i 1975.
- Fagartiklene mine skulle først og fremst synliggjøre fysioterapi for
andre.
Artiklene ble skrevet på norsk, uten tanke for internasjonal
anerkjennelse.
- Det var viktigere at noe ble skrevet.
- Med årene er det blitt selvfølgelig å skrive både på norsk og
engelsk. Det er uttrykk for en økende internasjonal orientering i samfunnet
generelt, og for den akademiseringen som har foregått i alle helsefag fra
1980-tallet.
Verdien i beskrivelser
I sin første bok «Lungefysioterapi» (1983) var Thornquist opptatt av å
få frem hva hun hadde lært om utøvelsen av faget, og beskrive hvordan
fysioterapeuter behandler pasienter med lungeproblematikk. Hun benyttet seg av
fageksempler – og fagprinsipper.
- Jeg tror beskrivelsene av konkrete fremgangsmåter kombinert med at
jeg la vekt på å tydeliggjøre grunnleggende prinsipper for fagutøvelsen, var
avgjørende for at boken ble så vel tatt imot, både i Norge og i Danmark.
Lungefysioterapi var, ifølge Thornquist selv, skrevet med en intensjon
om å gi gode beskrivelser av fagutøvelse og samtidig få frem faglige
vurderinger og fagets vurderingsgrunnlag.
Rammene for å skrive om fysioterapi ser annerledes ut i dag enn da
hennes første bok ble skrevet, mener hun.
- Stakkars dem som skal skrive om fysioterapi nå. De møter andre og
langt høyere forventninger, fra ulike hold.
Der Thornquist i sin skriving kunne holde det hun beskriver som «et
fullt fokus på gode, rike beskrivelser dekkende for fysioterapeutisk praksis,
men med en forankring i relevant teori», mener hun dagens samfunn stiller høye krav
til forskningshenvisninger gjennom teksten. Krav hun tror har en slagside.
- Det kan virke helt lammende på skriveprosessen.
En felles utfordring
Kravet om å henvise til forskning i all tekst, hevder Thornquist lett
kan føre til overforenklinger og misforståelser.
- Det er tidkrevende å tilegne seg grunnlagsspørsmål og å kunne lese
forskningslitteratur på en kritisk og undersøkende måte.
Hun mener at tekster som stiller tunge vitenskapsteoretiske spørsmål
til faget, risikerer å bli preget av «name-dropping, honnørord og
overforenklinger».
- Det er selvsagt høyst nødvendig å forenkle, men det krever en viss
innsikt å gjøre det på en måte som ivaretar essensen i ulike tradisjoner og
tenkemåter. Stoff som ikke er fordøyd og forstått blir gjerne stående for seg
og innlemmes ikke i teksten, som dermed blir preget av mangel på resonnement og
sammenheng.
Thornquist understreker at praksis og klinikk er sentralt i fysioterapi
som fag, og ser med bekymring på det hun kaller «akademiseringstendenser» som
bidrar til å underkjenne en denne formen for kompetanse.
- Poenget med å ha et solid vitenskapelig teorigrunnlag for faget er å
kunne gi begrunnelser og å kaste kritisk lys på fagutøvelsen. Vi må tillate oss
den tiden det tar å få dette til, og det er vår alles felles utfordring.
Hun holder fast ved at beskrivelser som dokumentasjon av faget har sin
egen verdi, og bidrar til å gjøre språket og faget rikere.
- Beskrivelser av hva vi faktisk gjør har en tendens til å bli
borte i opptattheten av å dokumentere effekt. Det finnes for eksempel slående
lite dokumentasjon av konkret praksis i form av observasjonsstudier og
feltarbeid i forskningslitteraturen. Vi trenger flere fyldige beskrivelser av
fysioterapi – som grunnlag for refleksjon og teoretisering i faget.
Et verktøy for å lære
Thornquists bibliografi teller flere hundre tekster. Pennen – og
tastaturet, er viktige verktøy i hennes kasse. Hun mener fysioterapeuter kan
vokse som fagpersoner når de våger å skrive og begi seg ut på å gi uttrykk for
sine faglige begrunnelser og betraktninger.
- Jeg har klokkertro på at skriving hjelper oss til å tenke.
Hun peker på språkvitenskapen og teorier om eksternalisering.
- Med en gang du hører deg selv si noe, eller ser dine egne ord på
skrift, får det en slags virkelighetsstatus.
Hun tror at det å skrive i seg selv kan fremme læring.
- Skriving hjelper oss til å forstå!
Også hvordan vi skriver er ifølge Thornquist av stor
betydning. Hun er opptatt av at lærerne og veiledere må tørre å finne frem den
røde pennen – når det trengs. Å neglisjere språk er å ikke ha respekt
for eget fag, hevder hun.
- Poenget er å stimulere språklig variasjon og presisjon og ikke
ukritisk ta i bruk alle nyordene som vokser frem.
