Langtidsresultater etter elektrotermisk krymping av leddbånd i håndledd og sansemotorisk trening: En kohortestudie

Ildiko Marta Tanczos Rigone, MSc fysioterapeut, Avdeling for Fysikalsk Medisin og rehabilitering, Sykehuset Østfold HF. marrig@so-hf.no

Istvan Zoltan Rigo, PhD. MD. overlege, Ortopedisk avdeling, Sykehuset Østfold HF.

Tone Vaksvik, PhD. ergoterapeut, Seksjon for Ortopedisk Rehabilitering, Oslo Universitetssykehus HF.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 13.mai 2023. Studien artikkelen er basert på er godkjent av NSD personvern med referansekode 925890. Det er innhentet informert samtykke hos deltakere i studien. Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.

PDF

Sammendrag

Hensikt: Undersøke kort- og langsiktige resultater av elektrotermal krymping etterfulgt av sansemotorisk trening for pasienter med håndleddssmerter etter skade på det skafolunære (SL) og lunotrikvetrale (LT) ligamentet.

Design: Kvantitativ kohortestudie med pre-post design.

Materiale: 24 pasienter (21 kvinner) med partiell SL og/eller LT leddbåndskade, median alder 28 år (Q1; Q3 22; 37).

Metode: Preoperative og 6 måneders data ble hentet fra journal. Pasientene ble invitert til en langtidsoppfølging 3-5 år etter intervensjonen. Pasientrapporterte utfallsmål inkluderte kortversjonen av Disabilities of the Arm, Shoulder and Hand (QuickDASH), DASH arbeid og musikk/idrett, Patient-Rated Wrist and Hand Evaluation (PRWHE) med delskår smerte og funksjon, og Visuell Analog Skala (VAS) for smerte. Evnen til å utføre arbeid og fysiske fritidsaktivitet ble registrert (ja, delvis og nei). Gripestyrke ble testet med Jamar dynamometer.

Resultater: Fra preoperativ status til både korttids- og langtidsevalueringen var det statistisk og klinisk signifikant endring i alle pasientrapporterte utfallsmål (N=15-24), men ikke i gripestyrke (N=7-9). De fleste pasientene gjenopptok arbeid og fysiske fritidsaktiviteter de drev med før skaden.

Konklusjon: Elektrotermal krymping etterfulgt av sansemotorisk trening kan gi gode resultater ved partiell SL og LT skader, både når det gjelder selvrapportert funksjon, smerte, og gjenopptak av arbeid og fysiske fritidsaktiviteter.

Nøkkelord: sansemotorisk trening, håndledd, partiell leddbåndskade.

Abstract

Long-term results of electrothermal shrinkage of wrist ligaments followed by sensorimotor training (Norway): A cohort study

Aim: To examine the short- and long- term results of electrothermal shrinkage followed by sensorimotor training for patients with wrist pain after injury to the scapholunate (SL) and lunotriquetral (LT) ligament.

Design: Pre-post design quantitative cohort.

Material: 24 patients (21 women) with partial SL or/and LT ligament injury, median age 28 (Q1; Q3 22; 37).

Methods: Preoperative- and six-month data were obtained from medical records and the patients were invited to a long-term follow-up 3-5 years after the intervention. Patient-reported outcome measures included short version of Disabilities of the Arm, Shoulder and Hand (QuickDASH), DASH work, and DASH sport/performing arts, the Patient-Rated Wrist and Hand Evaluation (PRWHE) questionnaire with sub-scores for pain and function, and Visual Analog Scale for pain. Ability to perform work and physical leisure activities were recorded (yes, partial or no). Grip strength was measured with Jamar dynamometer.

Results: From preoperative to short and long-term evaluation there were statistically and clinically significant changes in all the patient reported outcome measures (N=15-24), but not for grip-strength (N=7-9). Most of the patients were able to return to work and physical leisure activities.

Conclusion: Electrothermal shrinkage followed by sensorimotor training after partial SL and/or LT injury can improve self-reported function, pain, and facilitate return to work and free time activities.

Key-words: sensorimotor training, wrist, partial ligament injury.

Innledning

Kronisk håndleddsmerte er en vanlig plage med rapportert forekomst på 14 % i Norge og 19 % internasjonalt (1). Smertene kan redusere håndfunksjonen betydelig med konsekvenser for arbeid og andre aktiviteter (2).

Dorsalt håndleddsmertesyndrom kan oppstå etter kraftig forstrekning i håndleddet, for eksempel ved fall på utstrakt arm (2). Det skafolunære (SL) og lunotrikvetrale (LT) ligamentet i håndroten blir oftest skadet (3, 4). Slike leddbåndskader kan forstyrre bevegelsesbalansen mellom de proksimale karpale knoklene (5) og redusere afferente input fra mekanoreseptorer. Begge deler påvirker det sansemotoriske systemet og leddstabiliteten(6). Pasientene med SL- og LT leddbåndskade rapporterer ofte smerte ved belasting og «klikkelyd», og har ofte prøvd avlastning og fysioterapi med fokus på smertelindring (2, 5). Første behandlingsvalg er å kombinere ortoser og terapi. Terapi retter seg mot funksjonell re-læring med fokus på sansemotorisk kontroll for å korrigere maladaptive bevegelsesmønstre som følge av langvarige smerter (2).

Det er få studier av sansemotorisk trening av håndledd (2, 7-11). Når det gjelder konservativ behandling med sansemotorisk trening etter partiell SL-skade, finnes en enkeltkasusstudie (8) og en pilotstudie med 5 pasienter som prøvde ut «Birmingham Wrist Instability Programme» (5), et nyutviklet strukturert behandlingsopplegg med sansemotorisk trening for pasienter med partielle SL-skader. Resultatene viste bedringer målt med VAS smerteskala, kortversjonen av Disabilities of the Arm, Shoulder and Hand (QuickDASH), Patient-Rated Wrist Evaluation (PRWE) og Jamar dynamometer.

Operasjon er forbeholdt pasienter med vedvarende plager etter konservativ behandling. Elektrotermal kollagen krymping (shrinkage) er en artroskopisk prosedyre som baserer seg på at kollagen blir forkortet etter oppvarming over 60 grader (3). Det er hevdet at elektrotermal krymping skader mekanoreseptorene i ligamentene og dermed fører til redusert propriosepsjon (12, 13). Derfor er sansemotorisk trening viktig i rehabiliteringen.

Av studiene som beskriver resultat etter behandling med elektrotermal krymping viser kun to til langtidsresultater (3, 14) og ingen beskriver behandlingen kombinert med sansemotorisk trening. Videre inkluderer studiene få pasienter og har få eller ingen pasientrapporterte utfallsmål (3, 12, 15-17). Det mangler dermed kunnskap om resultat etter kombinasjonen elektrotermal krymping og sansemotorisk trening, om korttidsresultater vedvarer og om pasientene klarer å gjenoppta tidligere aktiviteter.

Formålet med studien var å evaluere en intervensjon med elektrotermal krymping etterfulgt av sansemotorisk trening hos pasienter med dorsalt håndleddsmertesyndrom ved å undersøke resultater 6 måneder og 3-5 år etter intervensjonen.

Materiale og Metode

Design og utvalg

Studien er en kvantitativ kohortstudie med pre-post design. Inklusjonskriterier var 18 år ved behandlingsstart og partiell SL og LT ligamentskade som ble operert med artroskopisk elektrotermal krymping i tidsrommet 2013-2015. Pasienter med dorsal håndleddsmerte, positive provokasjonstester, negative radiologiske undersøkelser og manglende bedring etter konservativ behandling ble tilbudt intervensjonen. Deltakelse i etterundersøkelsen var frivillig, og skriftlig informert samtykke ble innhentet. Studien er godkjent av Norsk Senter for Forskningsdata (NSD) personvern med referansekode 925890.

Intervensjon

Elektrotermal krymping ble etterfulgt av 6-8 ukers immobilisering i gips og sansemotorisk trening. Opptreningen var inspirert av publikasjoner og foredrag på internasjonale kongresser (6, 18, 19) og ble tilpasset den enkelte pasient. Treningsprogrammet startet med isometriske øvelser med strikk, ball og flaske i smertefri stilling, progredierte til badminton/bordtennis og motstandsøvelser med for eksempel Therabar eller Powerball, og til slutt øvelser med ballkast. Pasientene ble fulgt opp poliklinisk på sykehuset hos fysioterapeut med erfaring med håndskader, en gang hver annen uke i gjennomsnittlig 5 måneder. Oppfølgingstiden varierte avhengig av håndfunksjon, utfordringer i ADL, jobb, fritid og klinisk fremgang.

Innsamling av data

Demografiske data, gripestyrke målt med Jamar dynanometer og resultater fra pasientrapporterte spørreskjema før og 6 måneder etter operasjon ble innhentet fra pasientenes journal. Pasientene ble forespurt om å delta i studien 3 til 5 år etter operasjon. De som ikke hadde anledning til å møte på sykehuset, fikk tilbud om å delta gjennom å returnere postsendte spørreskjema.

Måleinstrumenter

Kortversjonen av Disabilities of the Arm, Shoulder and Hand (QuickDASH) måler pasientrapportert fysisk funksjon og symptomer hos pasienter med en eller flere muskelskjelettproblemer i øvre ekstremitet (20). QuickDASH består av elleve spørsmål om symptomer og evnen til å utføre eller delta i hverdagslige aktiviteter uavhengig av bruk av skadet eller uskadet hånd (21). Tilleggsmodulene DASH arbeid og DASH musikk/idrett inneholder 4 spørsmål relatert til henholdsvis arbeid og utøvelse av idrett eller bruk av instrument (22). I denne studien ble området for idrett i DASH fritid utvidet til å gjelde alle fysiske fritidsaktiviteter. I alle modulene vurderer pasienten vanskelighetsgrad, begrensninger eller symptomer på en 5-gradert adjektivskala fra 0 til 5. Det kalkuleres en sumskår fra 0 til 100, der høyere skår indikerer større grad av funksjonshemming (21). QuickDASH har vist god validitet, reliabilitet og responsivitet (22, 23).

Patient Rated Wrist and Hand Evaluation (PRWHE) måler pasientrapportert smerte og funksjon knyttet til utførelse av daglige aktiviteter. Grad av vansker eller smerter besvares på en numerisk skala fra 0 til 10. Det kalkuleres delskårer for henholdsvis smerte og funksjon fra 0-50, der høyre skår indikerer mer smerte eller større aktivitetsvansker. Ved å summere smerteskår og funksjonsskår får man en totalskår fra 0 til100 (24). PRWHE har vist svært god test-retest reliabilitet samt god validitet og responsivitet (25).

Visuell Analog Skala (VAS) ble benyttet for å måle smerte på en 10 cm lang horisontal linje med ytterpunkt 0-10. Pasientene ble bedt om å vurdere smerte «akkurat nå», og resultatene presenteres i centimeter med en desimal. VAS har vist god reliabilitet og validitet ved kroniske muskelsmerter (26).

Studiespesifikke spørsmål om evnen til å utføre sitt arbeid og sine fritidsaktiviteter (med henblikk på håndleddsplagene) hadde svaralternativ ja, delvis, nei.

Jamar dynamometer

Gripestyrke ble målt i absolutt verdi og prosentverdi av den friske hånden med JAMAR dynamometer etter standardisert prosedyre. JAMAR har vist høy inter-rater, intra-rater og test-retest reliabilitet (27).

Analyse

SPSS versjon 25 ble benyttet til statistiske analyser. Endring i QuickDASH skår viste normalfordeling og presenteres som gjennomsnitt og standardavvik (SD). Øvrige variabler var ikke normalfordelte og presenteres dermed med median, første og tredje kvartil (Q1; Q3). Endringer ble undersøkt med parret t-test og Wilcoxon-Rank test ved henholdsvis normal- og ikke normalfordelte data. Statistisk signifikans ble vurdert ved p<0,05. Endringer i arbeid og fritid ble undersøkt med beskrivende statistikk.

Resultater

Pasienter

Totalt 24 personer med unilateral partiell SL og LT leddbåndskade ble inkludert i studien, 9 møtte til langtidsoppfølgingen og 15 returnerte spørreskjema med post. De fleste var unge yrkesaktive kvinner, 2 var uføretrygdet. Demografiske data vises i Tabell 1. Før intervensjonen hadde pasientene store aktivitetsutfordringer. Disse var størst i fritidsaktiviteter, men også betydelige i arbeid (Tabell 2). Studien fant statistisk signifikante endringer i alle pasientrapporterte utfallsmål fra før intervensjon til både 6 måneder og 3-5 års oppfølging. Dette indikerer en forbedret funksjon. Fra 6 måneder til 3-5 års oppfølging var det få endringer - kun statistisk signifikant for PRWHE totalskår (Tabell 3).

DASH arbeid viste en betydelig bedring i arbeidsevne 6 måneder etter intervensjonen som vedvarte ved 3-5 års oppfølgingen (Tabell 3). Videre kunne bare 6 personer utføre sitt arbeid før intervensjonen, mens henholdsvis 18 og 19 kunne utføre arbeidet ved de to oppfølgingskontrollene.

DASH fritid viste også betydelig og vedvarende bedring etter intervensjonen (Tabell 3). De vanligste fritidsaktivitetene var styrketrening, tur med/uten hund, sykling, håndball, bowling, motorsykkel, fotball og snekring. En pasient spilte piano. Mens kun 4 mestret fritidsaktiviteter uten problemer før intervensjonen, gjorde henholdsvis 17 og 21 det ved de to etterfølgende kontrollene.

Vi fant ingen signifikant endring i gripestyrke etter 6 måneder eller 3-5 år, men hadde kun data for henholdsvis 7 og 9 pasienter.

Diskusjon

Resultatene viser betydelig bedring i selvrapportert funksjon og symptomer 6 måneder etter intervensjonen, noe som vedvarte 3 til 5 år etter.

Sammenlignet med før intervensjonen var det en median endring i QuickDASH på henholdsvis 50 og 40 ved de to oppfølgingstidspunktene. Dette er godt over minste klinisk relevante endring (MCID), som ifølge Sørensen m. fl. er 14 poeng (23). Våre funn samsvarer med funnene til Burn m. fl. (3), som fant en gjennomsnittsforbedring på 39 poeng 5 år etter behandling med kun elektrotermal krymping hos 9 pasienter med SL-skade. Studier som har evaluert sansemotorisk trening av håndledd uten forutgående kirurgi viser mindre endring i QuickDASH: 34 poeng i pilotstudien til Holmes m. fl. (5) med 5 pasienter og 15 poeng i enkeltkasusstudien til Hincapie m.fl. (8).

De positive endringene vi fant i DASH-arbeid og -fritid understøttes ved at de fleste pasientene kom tilbake til arbeid og gjenopptok fysisk krevende fritidsaktiviteter de ikke hadde kunnet utføre før intervensjonen. Gjenopptak av arbeid og tyngre fritidsaktiviteter er også rapportert i andre studier (3, 12, 17).

Endringene i PRWHE sumskår på henholdsvis 37 og 44 poeng ved kort- og langtidsoppfølgingen overskrider MCID som er 14 poeng (23). I en enkeltkasusstudie fant Hincapie m. fl. (8) en lignende endring (44 poeng) 3 måneder etter kun sansemotorisk trening.

Økningen i gripestyrke på henholdsvis 3 kg og 1 kg ved kort- og langtidsoppfølging var verken statistisk signifikant eller klinisk relevant. Bohannon (28) angir MCID til å være mellom 5 og 6,5 kg. Andre studier har funnet en gjennomsnittsøkning av gripestyrke fra 10 til 15 kg etter kortidsoppfølging med sansemotorisk trening, N= 1 (8) og N= 5 (5), eller etter kun elektrotermal krymping, N= 20 (14) og N= 14 (29). En grunn til at resultatene ble annerledes i vår studie kan være at alle var kvinner og at få møtte til langtidsoppfølgingen, det siste trolig på grunn av koronapandemien. I de fleste andre studiene er det minst like mange menn som kvinner (3, 5, 16, 17, 29).

VAS smerteskår ble redusert med 3,6 og 3,9 ved henholdsvis 6 måneder og 3-5 års kontrollen. Begge overskrider MCID som ifølge Tashijan m. fl. (30) er 1.4 cm for overekstremitet. Holmes m. fl. (5) viser en gjennomsnittlig endring etter kun sansemotorisk trening på 5,5 (N= 5). Forfatteren hevder at pasientene oppnådde betydelig reduksjon i smerte når de klarte å stabilisere håndleddet i ekstensjon. Etter kun elektrotermal krymping med henholdsvis 19 (N= 16) og 53 (N= 14) måneders oppfølging fant Darlis m. fl. (15) og Lee m. fl. (29) endringer i VAS smerteskår på henholdsvis 5 og 4,6 i hvile, 4 og 5,7 ved ADL og 3,2 og 6,4 ved tungt fysisk arbeid.

Positive endringer i funksjon og smerter er altså også rapportert i studier av enten elektrotermal krymping eller konservativ behandling med sansemotorisk trening. Både korrtids- (5, 8, 17) og langtidsstudiene (3, 14) støtter resultatene fra denne studien ved at endringene vedvarer.

Styrker og begrensinger

Dette er den første studien som evaluerer resultatet av elektrotermal krymping med etterfølgende sansemotorisk trening. Lang oppfølgingstid er også en styrke. Videre har vi undersøkt evnen til å utføre og gjenoppta arbeid og fritidsaktiviteter mer spesifikt enn tidligere studier. Dette er som regel viktige mål for pasientene.

Studien har flere begrensninger. Studien hadde ingen kontrollgruppe. Selv om alle pasientene hadde forsøkt konservativ behandling hos lokal fysioterapeut uten klar effekt før intervensjonen, har vi ikke detaljert informasjon om behandlingen. Vi kan heller ikke si noe om endringene skyldes det kirurgiske inngrepet i seg selv, den systematiske oppfølgingen med sansemotorisk trening eller kombinasjonen av disse to intervensjonene. Den postoperative oppfølgingen med sansemotorisk trening støtter seg på teorien og antagelsen om at det kirurgiske inngrepet gir redusert propriosepsjon - og betydningen av og muligheten for å bedre propriosepsjon med trening (13). En annen begrensing er at de fleste pasientene både ble behandlet og evaluert av samme terapeut. Særlig de som møtte fysisk til kontrollene kunne ha vurdert sin funksjon opp for å tilfredsstille terapeutenes ønske om bedring. Imidlertid returnerte de fleste spørreskjema pr post og minst to år etter avsluttet behandling. Dette sammen med at resultatene fra 6 måneders oppfølging var stabile ved langtidsoppfølgingen, styrker tilliten til resultatene.

Treningsprogrammet var ikke standardisert, selv om terapeutene var enige om hovedtrekkene. Publikasjonene om liknende treningsopplegg (5, 7, 8) kom etter at vi startet behandlingen for deltagerne i vår studie. Flere forhold gjør det vanskelig å kunne generalisere resultatene. Vi hadde et lite utvalg og av de 24 deltagerne var 21 kvinner. Studier fra andre land har i hovedsak inkludert menn. Ettersom elektrotermal krymping er et relativt nytt tilbud i Norge og utføres på få institusjoner, er det vanskelig å vite hvor representativt utvalget er for personer med langvarige plager fra SL-skade. Det er også en svakhet at data før langtidsoppfølgingen ble innhentet retrospektivt fra journal og disse var tidels mangelfulle. Det manglet for eksempel data fra flere spørreskjema. En styrke er at våre resultater i stor grad samsvarer med funn fra andre studier.

Konklusjon

Elektrotermal krymping etterfulgt av sansemotorisk trening kan gi gode resultater ved partiell SL og LT skader når det gjelder selvrapportert funksjon, smerte, og gjenopptak av arbeid og fysiske fritidsaktiviteter. Videre studier med et større utvalg og kontrollgruppe(r) vil kunne styrke de innledende resultatene fra denne studien.

Litteratur

1. Ferguson R, Riley ND, Wijendra A, Thurley N, Carr AJ, Bjf D. Wrist pain: a systematic review of prevalence and risk factors- what is the role of occupation and activity? BMC Musculoskelet Disord. 2019;20(1):542-. https://doi.org/10.1186/s12891-019-2902-8.

2. Lötters FJB, Schreuders TAR, Videler AJ. SMoC-Wrist: a sensorimotor control-based exercise program for patients with chronic wrist pain. Journal of hand therapy : official journal of the American Society of Hand Therapists. 2019. https://doi.org/10.1016/j.jht.2018.11.002.

3. Burn MB, Sarkissian EJ, Yao J. Long-Term Outcomes for Arthroscopic Thermal Treatment for Scapholunate Ligament Injuries. Jnl Wrist Surg. 2020;9(1):022-8. https://doi.org/10.1055/s-0039-1693973.

4. Haugstvedt JR, Rigó IZ. Arthroscopic Assisted Reconstruction of LT-Ligament: A Description of a New Technique. J Wrist Surg. 2021;10(1):002-8. https://doi.org/10.1055/s-0040-1716354.

5. Holmes MK, Taylor S, Miller C, Brewster MBS. Early outcomes of ‘The Birmingham Wrist Instability Programme’: A pragmatic intervention for stage one scapholunate instability. Hand Therapy. 2017;22(3):90-100. https://doi.org/10.1177/1758998316685469.

6. Hagert E. Proprioception of the wrist joint: a review of current concepts and possible implications on the rehabilitation of the wrist. J Hand Ther. 2010;23(1):2-17. https://doi.org/10.1016/j.jht.2009.09.008.

7. Chen Z. A novel staged wrist sensorimotor rehabilitation program for a patient with triangular fibrocartilage complex injury: A case report. Journal of Hand Therapy. 2019;32(4):525-34. https://doi.org/10.1016/j.jht.2018.04.003.

8. Hincapie OL, Elkins JS, Vasquez-Welsh L. Proprioception retraining for a patient with chronic wrist pain secondary to ligament injury with no structural instability. Journal of Hand Therapy. 2016;29(2):183-90. https://doi.org/10.1016/j.jht.2016.03.008.

9. Milner Z, Klaic M, Withiel T, O'Sullivan H. Targeted sensorimotor retraining in the clinical setting: Improving patient outcomes following distal upper extremity injury. Journal of hand therapy. https://doi.org/10.1016/j.jht.2020.11.002.

10. Mulders MAM, Sulkers GSI, Videler AJ, Strackee SD, Smeulders MJC. Long-Term Functional Results of a Wrist Exercise Program for Patients with Palmar Midcarpal Instability. Jnl Wrist Surg. 2018;7(3):211-8. https://doi.org/10.1055/s-0037-1612594.

11. Wollstein R, Michael D, Harel H. A Protocol for Evaluation and Rehabilitation of Distal Radius Fractures Using Sensorimotor Input: A Case Series. J Hand Surg Asian Pac Vol. 2017;22(2):150-5. https://doi.org/10.1142/S0218810417500174.

12. Belyea CM, Krul KP, Shin EH, Gumboc RDL. Outcomes After Wrist Arthroscopy for the Treatment of Scapholunate Predynamic Instability in the Young Active Patient. Journal of hand surgery global online. 2019;1(3):174-7. https://doi.org/10.1016/j.jhsg.2019.05.005.

13. Hagert E, Lluch A, Rein S. The role of proprioception and neuromuscular stability in carpal instabilities. J Hand Surg Eur Vol. 2016;41(1):94-101. https://doi.org/10.1177/1753193415590390.

14. Crespo Romero E, Arias Arias A, Domínguez Serrano D, Palomino Nieto D, Peñuela Candel R, Sánchez Lopez D, et al. Arthroscopic electrothermal collagen shrinkage for partial scapholunate ligament tears, isolated or with associated triangular fibrocartilage complex injuries: a prospective study. Musculoskeletal surgery. 2021;105(2):189-94. https://doi.org/10.1007/s12306-020-00655-x.

15. Darlis NA, Weiser RW, Sotereanos DG. Partial Scapholunate Ligament Injuries Treated With Arthroscopic Debridement and Thermal Shrinkage. J Hand Surg Am. 2005;30(5):908-14. https://doi.org/10.1016/j.jhsa.2005.05.013.

16. Hirsh L, Sodha S, Bozentka D, Monaghan B, Steinberg D, Beredjiklian PK. Arthroscopic electrothermal collagen shrinkage for symptomatic laxity of the scapholunate interosseous ligament. Journal of Hand Surgery. 2005;30(6):643-7. https://doi.org/10.1016/j.jhsb.2005.07.011.

17. Shih J, Lee H. Monopolar radiofrequency electrothermal shrinkage of the scapholunate ligament Arthroscopy. 2006;22(5:553-7.

18. Fairplay T, Luchetti R. Neuromuscular and Proprioceptiv Rehabilitation of the Hand and Wrist in Athletes and Heavy Duty Labourers afetr Triangular Fibrocarilage Complex Reconstruction. Xth EFSHT Meeting; 26-28.05.2011; Oslo2011.

19. Videler AJ, Smeulders M, Kreulen M. Treating the chronically painful wrist with functional re-education and strengthing. XIth EFSHT Meeting; 18-21.06.2014.; Paris2014.

20. Beaton DE, Wright JG, Katz JN. Development of the QuickDASH: comparison of three item-reduction approaches. J Bone Joint Surg Am. 2005;87(5):1038-46. https://doi.org/10.2106/00004623-200505000-00015.

21. Finsen V. Norwegian version of the DASH questionnaire for examination of the arm shoulders and hand. Tidsskr Nor Laegeforen. 2008;128(9):1070-.

22. Gummesson C, Ward MM, Atroshi I. The shortened disabilities of the arm, shoulder and hand questionnaire (QuickDASH): validity and reliability based on responses within the full-length DASH. BMC Musculoskelet Disord. 2006;7(1):44-. https://doi.org/10.1186/1471-2474-7-44.

23. Sorensen AAMD, Howard DMD, Tan WHBS, Ketchersid JBS, Calfee RPMDM. Minimal Clinically Important Differences of 3 Patient-Rated Outcomes Instruments. J Hand Surg Am. 2013;38(4):641-9. https://doi.org/10.1016/j.jhsa.2012.12.032.

24. MacDermid JC. The Patient-Rated Wrist Evaluation (PRWE)© User Manual 2007 [Available from: http://www.handweb.nl/wp-content/uploads/2015/10/PRWE_PRWHEUserManual_Dec2007.pdf.

25. MacDermid JC, Tottenham V. Responsiveness of the disability of the arm, shoulder, and hand (DASH) and patient-rated wrist/hand evaluation (PRWHE) in evaluating change after hand therapy. J Hand Ther. 2004;17(1):18-23. https://doi.org/10.1197/j.jht.2003.10.003.

26. Boonstra MA, Schiphorst Preuper RH, Reneman FM, Posthumus BJ, Stewart ER. Reliability and validity of the visual analogue scale for disability in patients with chronic musculoskeletal pain. International Journal of Rehabilitation Research. 2008;31(2):165-9. https://doi.org/10.1097/MRR.0b013e3282fc0f93.

27. Peolsson A, Hedlund R, Oberg B. INTRA- AND INTER-TESTER RELIABILITY AND REFERENCE VALUES FOR HAND STRENGTH. J Rehabil Med. 2001;33(1):36-41. https://doi.org/10.1080/165019701300006524.

28. Bohannon RW. Minimal clinically important difference for grip strength: a systematic review. Journal of Physical Therapy Science. 2019;31(1):75-8. https://doi.org/10.1589/jpts.31.75.

29. Lee JIL, Nha KW, Lee GY, Kim BH, Kim JW, Park JW, et al. Long-term outcomes of arthroscopic debridement and thermal shrinkage for isolated partial intercarpal ligament tears. Orthopedics. 2012;35(8):e1204-e9. https://doi.org/10.3928/01477447-20120725-20.

30. Tashjian RZMD, Hung MP, Keener JDMD, Bowen RCMDMS, McAllister JMD, Chen WP, et al. Determining the minimal clinically important difference for the American Shoulder and Elbow Surgeons score, Simple Shoulder Test, and visual analog scale (VAS) measuring pain after shoulder arthroplasty. J Shoulder Elbow Surg. 2017;26(1):144-8. https://doi.org/10.1016/j.jse.2016.06.007.

© Author(s) (or their employer(s)) 2023. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.