Ensomhet i alderdommen – hva må fysioterapeuten vite?

Magnhild Nicolaisen, sosiolog, forsker ved Nasjonalt senter for aldring og helse. magnhild.nicolaisen@aldringoghelse.no.

Kariann Krohne, sosialantropolog, PhD., førsteamanuensis ved Institutt for folkehelsevitenskap, NMBU og seniorforsker ved Nasjonalt senter for aldring og helse.

Kirsten Thorsen, psykolog, PhD., seniorforsker ved NOVA og ved Nasjonalt senter for aldring og helse.

Fagkronikker vurderes redaksjonelt.

Aldersrelatert funksjonstap øker risikoen for ensomhet. Fysioterapeuter kan behandle funksjonstap. Hva kan de gjøre med ensomheten?

Det å nå en høy alder innebærer visse omkostninger – helsen svikter, nære og kjære faller fra, og det sosiale nettverket krymper. Sammenhengen mellom dårlig helse og ensomhet i alderdommen er velkjent. Dårlig fysisk helse kan gjøre det vanskelig å delta sosialt, med ensomhet som resultat. Samtidig vet vi at ensomhet over lengre tid kan føre til dårlig fysisk og psykisk helse – og til høyere dødelighet. Det er altså ikke for ingenting at vi har avisoverskrifter som sier at «ensomhet dreper».

Arbeidet med å redusere forekomst av ensomhet overlates ofte til frivillige organisasjoner. Men skal vi lykkes med å redusere ensomheten hos de aller eldste, må nok flere midler tas i bruk – og her i denne fagkronikken utfordrer vi fysioterapeuter til å ta del i arbeidet. Dette fordrer kunnskap om hva ensomhet er, hvilke konsekvenser ensomhet kan ha og hva som er god medisin mot ensomhet.

De aller eldste

Eldre utgjør ingen ensartet gruppe – her finner vi mennesker i full jobb, 90-åringer som ferierer i Spania og 70-åringer som bor på sykehjem. Variasjon i alder, helse og livsstil blant eldre mennesker kan fanges opp i skillet mellom det som kalles «den tredje» og «den fjerde» alder (1). Den tredje alder omfatter gjerne den første delen av pensjonisttilværelsen, en periode med relativt god helse og god økonomi for manges del. Det er først og fremst i den fjerde alder at helseproblemer og funksjonstap er framtredende, og det er i denne perioden at behovet for helse- og omsorgstjenester øker. Det er dette som i dag oppfattes som den «egentlige» alderdom – blant annet fordi både sjansen for å få sykdommer og hjelpeavhengigheten øker kraftig (2).

For de fleste inntrer den fjerde alder i 80-årene, og en langt større andel av de over 80 år bruker helse- og omsorgstjenester sammenlignet med de som er mellom 67 og 79 år (3). I 2021 mottok 45 prosent i aldersgruppen 80-89 år kommunale helse- og omsorgstjenester. I aldersgruppen 90 år og eldre var andelen på 88 prosent (4). Tall viser at eldre over 67 år allerede utgjør en fjerdedel av pasientgrunnlaget hos avtalefysioterapeuter (3). Mye tyder på at dette tallet er økende.

Drøyt halvparten av de som er 80 år eller eldre og bor i privathusholdninger, er aleneboende. Behov for hjelp, omsorg og støtte kan rimeligvis øke når man ikke har noen å dele hverdagen med. Samtidig opplever mange at det sosiale nettverket krymper og at møteplassene blir færre. Møtet med fysioterapeuten kan dermed være den eneste sosiale kontakten de har den dagen eller til og med den uken.

Ensomhet eller sosial isolasjon?

Ensomhet er en vond følelsesmessig respons på opplevelsen av avstand mellom den sosiale kontakten man faktisk har og den man ønsker å ha. Ensomhet er altså en subjektiv opplevelse som henger sammen med hvilke ønsker og behov for kontakt den enkelte har (5). Å føle seg ensom er ikke det samme som å være sosialt isolert, som innebærer at man har minimalt med kontakt med andre mennesker. Selv om sosial isolasjon og opplevelsen av ensomhet er to forskjellige fenomen, kan de ha like konsekvenser. Studier har vist at redusert helse og livskvalitet og høyere dødelighet kan følge begge (6).

Det er heller ingen enkel sammenheng mellom mengde kontakt og opplevelse av ensomhet. Mange trives alene og føler seg ikke ensomme, mens andre har et stort kontaktnett og føler seg likevel ensomme. Ensomhet er dermed ikke kun et ønske eller lengsel etter noen å være sammen med. Kvaliteten på den sosiale kontakten er viktigere enn kvantiteten.

De fleste studier som sammenligner ensomhet i ulike aldersgrupper finner de høyeste nivåene i alderdommen, blant dem over 80 år (7). Dette henger sammen med at eldre mennesker som opplever tap av funksjon og tap av nære relasjoner, blir sårbare for ensomhet. Imidlertid har vi begrenset informasjon om livskvaliteten hos eldre i Norge, særlig hos de sykeste og de som bor på sykehjem, så vi kan ikke si med sikkerhet hvor mange eldre som er ensomme.

Former for ensomhet

I forskning på ensomhet skilles det først og fremst mellom to former for ensomhet: emosjonell og sosial ensomhet (8). Emosjonell ensomhet skyldes savn av en virkelig nær relasjon, det kan være en partner eller nær venn. Å miste sin partner kan bety å miste sin kanskje eneste fortrolige, noe som kan føre til emosjonell ensomhet. En rekke studier viser at enker og enkemenn er de som oftest er ensomme, mens gifte eller samboende er minst ensomme. Når man mister jevnaldrende, nære venner – gjerne gamle venner – i eldre år, kan det være utfordrende å knytte seg til nye. Emosjonell ensomhet kan dermed øke spesielt i de eldste gruppene. Sosial ensomhet skyldes derimot savn av et bredere sosialt fellesskap. Mens angst og en følelse av tomhet synes å være sentralt ved emosjonell ensomhet, er følelsen av kjedsomhet mer vesentlig ved sosial ensomhet.

En tredje form for ensomhet er eksistensiell ensomhet. Denne er av en annen karakter enn de to andre formene og innebærer at individet har en opplevelse av å være alene i verden (9). Eksistensiell ensomhet kobles dermed til primære forhold ved vår eksistens. I motsetning til emosjonell og sosial ensomhet som kan lindres ved å øke kvaliteten på sosiale nettverk eller ved å senke forventningene til dem, finnes det ikke noe tilsvarende godt middel mot eksistensiell ensomhet (5, 9).

Utfordringer i arbeid med ensomhet

Mens ensomhet i mange tilfeller er situasjonsbestemt og forbigående, er ensomheten for noen eldre dyp, alvorlig og mer varig. I en undersøkelse om eldres erfaringer med å ha en besøksvenn fra Røde kors (10) beskriver noen av deltakerne ensomhet som «en liten celle hvor det er vegger imellom en selv og det som er utenfor», eller en generell opplevelse av «å sitte fast i ensomheten». Slike utsagn illustrerer at ensomhet er en opplevelse av utenforskap og at den kan være vanskelig å bryte ut av. Det er særlig to forhold som gjør det vanskelig å bryte ut av ensomhet. Det ene forholdet er knyttet til ensomhetens stigma og det andre til den selvforsterkende effekten dårlig helse og ensomhet har på hverandre.

Det er et stigma knyttet til ensomhet. Det oppleves som sosialt belastende å bli avslørt som sosialt isolert og uten særlig omgang med andre mennesker. I dag gir det status å ha en stor omgangskrets eller være del av en aktiv vennegjeng, og mange kvier seg derfor for å fortelle at de er ensomme. Det er et tema som er flaut og tabubelagt å snakke om. Når vi ikke snakker om ensomhet, vil stigmaet forsterkes ytterligere, og byrden av å være ensom kan øke. Det blir en ond sirkel. Stigmaet knyttet til ensomhet kan til og med bidra til at helsepersonell kvier seg for å ta opp spørsmål rundt sosial kontakt og sosiale aktiviteter. Slik nærer og forsterker også helsepersonell den onde sirkelen. I praksis viser det seg at også fysioterapeuter synes det kan være utfordrende å stille spørsmål som direkte eller indirekte omhandler ensomhet. De ønsker ikke å tråkke folk på tærne (11). Dette kan få flere uheldige konsekvenser, blant annet at stigmaet forsterkes ytterligere og at den effekten ensomhet faktisk har på pasientens helse overses i behandlingen.

Dårlig helse, fysisk eller psykisk, og ensomhetsfølelser, har en negativ virkning på hverandre og fungerer som nok en ond sirkel. Dårlig fysisk helse kan gjøre det vanskelig å delta sosialt. Resultatet kan bli ensomhet. Samtidig kan ensomhet over lengre tid føre til dårlig fysisk og psykisk helse. Forskning viser at ensomhet gir like stor risiko for sykdom og død som røyking, fedme og lite fysisk aktivitet (6). Den økte kunnskapen om sammenhengen mellom ensomhet og helse har bidratt til at ensomhet i økende grad har kommet på agendaen som et folkehelseproblem, både nasjonalt og internasjonalt (12).

God medisin mot ensomhet

Erfaringer viser at det er mulig å lindre ensomhetstilstander, men erkjennelse og egeninnsats er nødvendige faktorer. En deltaker i Røde kors’ undersøkelse fortalte at hun tok kontakt med besøkstjenesten for «å redde seg» (10). En slik innrømmelse av egen ensomhet kan fungere som et oppgjør med stigmaet. Det kan være en drivkraft for den egeninnsatsen som er nødvendig om man ønsker å skape seg en mer meningsfull tilværelse (13). De fleste eldre vil trenge støtte for å finne denne drivkraften. Fysioterapeuter er i en unik posisjon for å skape motivasjon for endring i hverdagslivet. De treffer sine eldre pasienter regelmessig og har mange måter å komme nær dem på. Både berøring, behandling og instruksjon åpner for å samtale med pasienten om hverdagsliv, sosiale nettverk og ønsker og forventninger til sosial deltakelse. Når fysioterapeuten tar seg tid til å lytte til hvordan pasienten beskriver sin sosiale situasjon kan det også skapes rom for å komme med forslag, støtte og oppmuntring til økt deltakelse og aktivitet. Et tips er å være orientert om ensomhetsforebyggende tilbud i nærmiljøet. Kanskje kan pasienten få en brosjyre om kirkens formiddagstreff for eldre, Røde kors’ besøkstjeneste eller andre kommunale lavterskeltilbud? Når temaet bringes på banen, skapes økt åpenhet om ensomhet. Videre viser fysioterapeuten omsorg og respekt ovenfor pasientens behov, noe som kan bidra til å styrke den terapeutiske alliansen med pasienten.

Fysioterapeuter med en sentral rolle

Eldre pasienter har ofte sammensatte behov. Når det gjelder behandling vil derfor en helhetlig, biopsykososial tilnærming være nødvendig (14). Kropp og sinn innvirker gjensidig på hverandre. Når sammenhenger mellom ensomhet, små sosiale nettverk og dårlig fysisk og psykisk helse vurderes og synliggjøres i utredning eller behandling, vil fysioterapeuten samtidig få et bedre bilde av samspillet mellom pasientens helseutfordringer og hverdagsliv. Dette bildet kan brukes til å se behandlingen i et videre perspektiv. Hvordan kan den best innpasses i den eldre pasientens hverdagsliv? Fysisk aktivitet og turer, helst i lag med andre, er ypperlig medisin mot ensomhet. Både emosjonell og sosial ensomhet kan lindres ved hjelp av sosiale møteplasser. Aktivitet i gruppe hvor det også settes av tid til sosialt samvær over en kopp kaffe, kan stimulere til bevegelsesglede og forbedre etterlevelse av behandlingsråd. Gode vaner forlenger livet og gode venner gjør det bedre å leve. Ensomheten kan på denne måten lindres eller holdes på avstand.

Eldre trenger at noen fanger dem opp. Det er viktig at ensomhet oppdages, og gode, relevante og attraktive tiltak blir foreslått, støttet og gjennomført.

Her kan fysioterapeuter ha en sentral rolle!

Referanser

1. Laslett P. A fresh map of life: The emergence of the third age; with a new preface by the author. Cambridge, Mass.: Harvard University Press; 1991.

2. Christensen K. Myten om eldrebølgen. I: Christensen K, Syltevik L, red. Myter om velferd og velferdsstaten. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2018. s. 75-97. https://doi.org/10.23865/noasp.47.ch4

3. Helse- og omsorgsdepartementet. Leve hele livet. En kvalitetsreform for eldre (Meld. St. 15 (2017-2018). Oslo: Departementene; 2018.

4. Helsedirektoratet. Kommunale helse- og omsorgstjenester 2021. Hentet 1. mars 2023. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/kommunale-helse-og-omsorgstjenester-2021

5. Peplau LA, Perlman D, red. Loneliness. A sourcebook of current theory, research and therapy. New York: John Wiley and Sons; 1982.

6. Holt-Lunstad J, Smith T, Baker M, Harris T, Stephenson D. Loneliness and social isolation as risk factors for mortality: A meta-analytic review. Persp Psychol Sci. 2015; 10(2):227-37. https://doi.org/10.1177/1745691614568352

7. Luhmann M, Buecker S, Rusberg M. Loneliness across time and space. Nat Rev Psychol. 2023;2(1):9-23. https://doi.org/10.1038/s44159-022-00124-1

8. Weiss RS. Loneliness: the experience of emotional and social isolation. Cambridge, Massachusetts: MIT Press; 1973.

9. Moustakas C. Loneliness. Englewood Cliffs: Prentice-Hall; 1961.

10. Krohne K, Nicolaisen M. Noen som ser meg. De aller eldstes erfaringer med å ha en besøksvenn fra Røde Kors [Internett]. Norges Røde Kors; 2021. Hentet 7. mars, 2023. Tilgjengelig fra: https://www.rodekors.no/contentassets/32c7f57cf7f14f8ca62eb69920991dfb/308509_rapport_eldre_noensomsermeg_uu.pdf

11. Olafsen T.H. Forståelse av skrøpelighet hos eldre. En kvalitativ studie om fysioterapeuters forståelse av skrøpelighet hos eldre [masteroppgave]. Oslo: OsloMet; 2022.

12. WHO. Social isolation and loneliness [Internett]. Hentet 7. mars 2023. Tilgjengelig fra: https://www.who.int/teams/social-determinants-of-health/demographic-change-and-healthy-ageing/social-isolation-and-loneliness

13. Frankl V. Kjempende livstro. Oslo: Gyldendal; 1977.

14. Engel G. The need for a new medical model: a challenge for biomedicine. Science. 1977 Apr 8;196(4286):129-36. doi: 10.1126/science.847460