Foto: Ingvild Festervold Melien.
Foto: Ingvild Festervold Melien.

– Samhandlingen var bedre før samhandlingsreformen

Ved Storetveit sykehjem har utviklingen gått feil vei etter samhandlingsreformen, mener fysioterapeutene ved sykehjemmet.

Publisert Sist oppdatert

Bergen: – Skal vi opp og gå litt i dag, Odd?

Fysioterapeut Ingjerd Opheim har bøyd seg ned på huk og snakker høyt og tydelig. 88 år gamle Odd Ellingsen fikk et lårbeinsbrudd for et par uker siden. Nå skal han prøve å gå for første gang etter operasjonen, sammen med Opheim og kollega Rikke Sem-Olsen.

– Jeg kan vel ikke nekte, svarer han lurt når Opheim spør. Opheim finner frem prekestolen til ham og stiller den inn. Så går de ti-femten meter ut til sofakroken ute i korridoren, før fysioterapeutene må haste videre til neste pasient. De prøver å runde av på en fin måte.
– Da ses vi i morgen, sier Opheim.
– Først i morgen?
– Du kunne jo ikke hatt oss rundt deg hele tiden. Da ville du blitt lei av oss da, sier Opheim og ler.

Odd er en av totalt 27 pasienter som det er plass til ved mottaksavdelingen på Storetveit sykehjem. Her kommer pasienter som ikke har behov for å være på sykehuset lenger, men som kommunen foreløpig ikke vet hvor skal.

70 prosent stilling

På hele avdelingen er det en 70 prosents fysioterapeutstilling som Opheim og Sem-Olsen deler seg i mellom.

– Vi har hele tiden mange henvisninger og det er tøft å skulle prioritere mellom pasientene her på mottaksavdelingen, sier Opheim.

– I og med at pasientene er her i en så kort periode, blir det vanskelig for oss å gjøre grundige undersøkelser og vurderinger, og det blir et tynt grunnlag å basere avgjørelsene våre på, sier Sem-Olsen.

I begynnelsen av september inviterte fysioterapeutene ved Storetveit og Region Vest i Norsk Fysioterapiforbund (NFF) helsepolitiker Kjersti Toppe (Sp) til sykehjemmet for å orientere om situasjonen. NFF var representert ved forbundsleder Fred Hatlebrekke, regionleder Aslaug Terese Kleiveland og generalsekretær Arild Stange. Til stede var også Birgit Gran, som er enhetsleder for fysioterapi og ergoterapi i Fana og Ytrebygda bydel i Bergen. Hun er også nestleder i Faggruppe NOR (Nevrologi, Ortopedi og Revmatologi) i NFF.

Et foregangseksempel

Cathrine Haugland har jobbet ved sykehjemmet siden 2005. Tidligere hadde sykehjemmet en intermediær avdeling som fungerte svært godt, ifølge Haugland.

– Vi behandlet 400 pasienter årlig og mange av disse pasientene ble sendt hjem. Pasientene var på avdelingen i gjennomsnitt 14 dager, sier hun.

Avdelingen var godt bemannet med fysioterapeuter som arbeidet i tverrfaglige team hvor man hadde tid til å planlegge og iverksette behandling. Kommunen finansierte tilbudet opptil hva en vanlig sykehjemsplass kostet, og Helse Bergen finansierte det den spesialiserte bemanningen kostet.

– Det vi gjorde her ble kalt for Storetveit-modellen og var et foregangseksempel for andre, sier Haugland.

Etter at samhandlingsreformen ble innført, trakk Helse Bergen seg ut av samarbeidet og avdelingen ble lagt ned. Nå er den omgjort til en mottaksavdeling.

– Bestille toalettstol

– Pasienter kommer til avdelingen fordi kommunen ønsker å unngå bøter for ekstra liggetid ved sykehus, men det mangler innhold i tilbudet vårt ved avdelingen. Samhandlingen var mye bedre før samhandlingsreformen, sier Haugland.

Hun beskriver forskjellen mellom tilbudet pasientene fikk ved intermediæravdelingen og hvordan tilbudet er ved mottaksavdelingen i dag, på denne måten:

– Hvis en pasient kom hit til oss og for eksempel ikke kunne gå på toalettet selv, drev vi målrettet funksjonstrening med fokus på forflytning og balanse for å selvstendiggjøre pasienten. I dag er fysioterapeutens rolle i stedet blitt å bestille en toalettstol som kan stå ved siden av pasientens seng når han kommer hjem, sier Haugland.

Samtidig som avdelingen fikk redusert antall ansatte, gikk antall sengeplasser opp fra 19 til 27. Haugland fortviler over at det ikke lenger er tid til å ha et innhold i behandlingen. På mottaksavdelingen får pasientene være maksimalt i én uke og avdelingen har i snitt hundre innleggelser per måned.

– Nå er det vondt å være på jobb, fordi vi må prioritere så hardt mellom pasienter. Før hadde vi mulighet til å kartlegge pasientene og kunne jobbe målrettet. Det har vi ikke tid til nå. Det går utover pasientene og yrkesstoltheten vår, sier Haugland.

Helsepolitiker Kjersti Toppe reagerer på det lave antallet fysioterapeuter.

– Skremmende få

– Det er skremmende få fysioterapeuter her og ved andre sykehjem. Det er en vekker for meg å høre fra fagfolk hvordan det er her, selv om min egen erfaring stemmer med dette.

Selv om Toppe og Senterpartiet var blant dem som jobbet frem og innførte samhandlingsreformen, ser hun nå at alt ikke fungerer etter intensjonen.

Toppe har tatt til orde for at ordningen med betalingsplikt, der kommunene må betale sykehusene for ekstra liggedøgn på sykehus, må avvikles.

– Vi ser at utviklingen går i feil retning og at pasienter skrives ut fra sykehus uten at det er et egnet tilbud til dem i kommunene. At pasienter først kommer til en mottaksavdeling og deretter fraktes videre til en annen avdeling, virker forvirrende og skaper mye usikkerhet både for pasienter og pårørende, sier Toppe.

Hun er bekymret over at fysioterapi og ergoterapi virker nedprioritert. Samtidig tror hun ikke at det finnes noen enkle løsninger.

– Vi må være tydelige i bestillingen til helseforetakene og få klarere definisjoner på hva som er en utskrivningsklar pasient. Så får vi se hvordan sykehusene praktiserer dette. Vi må også sikre kommuneøkonomien. Fra kommunene sin side handler ikke dette om vond vilje, men om økonomi. Senterpartiet mener øremerkede midler kan være en mulighet her, sier Toppe.

Hun mener hele samfunnet vil tjene på om disse pasientene får en bedre helsetilstand.

– Hvis pasientene får lite fysioterapi vil det føre til en ond sirkel og gjøre at resten av eldreomsorgen blir ytterligere belastet, sier Toppe. 

– Ingen kvalitetsreform

Leder i Norsk Fysioterapiforbund, Fred Hatlebrekke, mener det er mange gode intensjoner i samhandlingsreformen.

– Men det er ingen kvalitetsreform ennå. I intermediæravdelingen her jobbet man tverrfaglig. Så oppretter man en annen avdeling for å spare penger og unngå dagbøter. I dette tilfellet ser det ut som kvaliteten er forringet, og man får ikke tid til å teste pasientene slik man burde, sier Hatlebrekke. 

Enhetsleder Birgit Gran er enig.

– Vi ser at samhandlingsreformen ikke er en kvalitetsreform for pasientene. Det er viktig at politikerne har fokus på hva som er en utskrivningsklar pasient, og at ikke pasienter blir kasteballer i et system. Slik det er nå, har samhandlingsreformen blitt et spill om penger. Det aller beste hadde vært om Bergen kommune både hadde hatt en mottaksavdeling og en behandlingsavdeling som tidligere, sier Gran.  

Hun mener også at bemanningen innen fysioterapi er for lav.

– Vi trodde samhandlingsreformen skulle bety flere stillinger, men det har vi ikke fått. I stedet har det vært en reell nedgang i antall stillinger, sier Gran.

Etterlyser tiltak

Cathrine Haugland håper at man kan endre utviklingen og komme på rett kurs igjen, slik at pasientene får bedre hjelp. Hun etterlyser tiltak.

– Vi må ha mer ressurser og stille krav til innholdet i tjenestene vi leverer. Vi må bruke gode kartleggingsverktøy og jobbe mer planmessig enn det vi får mulighet til i dag. I dag oppleves avdelingen bare som et unødvendig mellomstopp. Vi må få mulighet til å lage en plan slik at et opphold her vil gagne pasienten, sier Haugland.