Vil bruke frivillige til forebygging

Det mener Randi Granbo og Elin Simonsen ved NTNU. De er fysioterapeuter og tilhører kompetansemiljøet som jobber med fall og fallforebygging ved NTNU.

– Det vil ikke være nok fysioterapeuter i fremtiden til å kunne jobbe bredt med både behandling og forebygging. Det er en god idé at fysioterapeuter landet rundt lærer opp frivillige som vil ta i et tak for helsefremmende og forebyggende arbeid for seniorer. Vi har god erfaring med det her i Trondheim, slår de fast.

Kompetansesenteret for bevegelsesvansker og fall hos eldre ved St. Olavs hospital var i perioden  2011 til 2015 finansiert av Orkdal Sanitetsforenings Sykehus. Etter denne perioden har arbeidet ved kompetansesenteret blitt videreført ved NTNU, institutt for nevromedisin, forskningsgruppen for geriatri, bevegelse og slag. På slutten av 2014 fikk senteret to oppdrag fra Helsedirektoratet, som Granbo og Simonsen har jobbet med siden.

Det første oppdraget
– Det ene gikk ut på å konkretisere anbefalingene om fysisk aktivitet og trening for eldre. De nasjonale anbefalingene slo fast at det var gunstig å trene styrke og balanse tre ganger i uken eller mer. Men det var behov for å konkretisere disse generelle anbefalingene, forteller Randi Granbo.

Da de fikk oppdraget, inviterte de fysioterapitjenesten i Trondheim med på rådslagning. Det skjedde i samarbeid med Forsk-ningsgruppe for geriatri, bevegelse og slag (GeMS) ved NTNU.

Tre brosjyrer
Arbeidet har resultert i tre brosjyrer, som nettopp er kommet fra trykkeriet. En er rettet mot eldre som føler seg litt ustødige når de går utendørs, en mot de som trenger hjelpemidler når de går utendørs, mens den siste er en veiledningsbrosjyre som retter seg mot helsepersonell og pårørende i omsorgsboliger og institusjoner.

– Brosjyrene gir konkrete råd til de tre målgruppene eldre, og er sendt ut til blant annet utviklingssentrene for hjemmetjenester og sykehjem, som er etablert i alle landets fylker. Brosjyrene ligger ute på helsenorge.no og på Helsedirektoratets nettsider, og kan lastes ned derfra. Nå er målet at eldre og deres hjelpere og pårørende over hele landet får høre om brosjyrene og begynner å ta dem i bruk, slår Simonsen fast.

Oppdrag nummer to
Det andre oppdraget fra Helsedirektoratet var å spre kompetansen om de nasjonale anbefalingene for eldre relatert til balanse- og styrketrening og fallforebyggende arbeid. I praksis hadde de allerede begynt å jobbe med det, da oppdraget kom. Men mer om bakgrunnen for det hele:

– I perioden 2004-2006 foregikk et fagutviklingsprosjekt i Trondheim kommune, som resulterte i opprettelse av lavterskel fallforebyggende treningsgrupper for seniorer. Det ble utviklet et opplærings- og oppfølgingsprogram for instruktørene, der fysioterapeuter i kommunen lærte opp frivillige til å lede gruppene, forteller Granbo.

Fagutviklingsprosjektet var et samarbeid mellom fysioterapitjenesten, HiST (Høgskolen i Sør-Trøndelag), Pensjonistenes fellesorganisasjon i Trondheim (PFO) og kultur-enheten i Trondheim kommune.

Gjennom samarbeid med Norske Kvinners Sanitetsforening fikk prosjektet midler fra Helse og rehabilitering, nå Extrastiftelsen. Et  viktig element i modellen var at ansvaret for drift, koordinering og faglig innhold og oppfølging av instruktørene ble lagt til fysioterapitjenesten i kommunen.

– Alle instruktørene hadde en kontaktperson som var fysioterapeut, som de kunne kontakte om det oppsto usikkerhet eller spørsmål rundt noe eller noen i gruppa, forklarer Granbo.

Både psykisk og fysisk
En evaluering av treningstilbudet i 2012 viste at kommunen når målgruppen for tilbudet. Gjennomsnittsalderen var ca. 78 år. Deltakerne rapporterte om god helse. Ca. en tredjedel av dem hadde opplevd å falle siste året, og mange av dem var bekymret for å falle. Kun et fåtall mottok hjelp fra det offentlige hjelpeapparatet.

Fokusgrupper som ble gjennomført med et utvalg av deltakerne viste at de opplevde det å delta i treningsgruppe som positivt for helsen, både fysisk og psykisk. Mange fortalte om nye sosiale bekjentskaper gjennom deltakelse i gruppen. Rundt halvparten av deltakerne hadde deltatt i samme gruppe i over tre år.

Samarbeidet med frivillige
En suksessfaktor med prosjektet var det tette samarbeidet mellom praksisfelt, forskningsfelt og frivillige.

– Forskeren og klinikeren kom nærmere hverandre og lærte av hverandre. For  fysioterapeuter i felten er det interessant å samarbeide med forskere, og slik praksisnær forskning gir også forskerne verdifull input. De ser at det de jobber for å finne ut virkelig har praktisk verdi, fremhever Simonsen.

– Den lave terskelen for deltakelse var også viktig for at vi lyktes med gruppene, og at så mange ble med. Intensjonen er at deltakeren selv skal ta initiativ til å melde seg på. Mange av de eldre rekrutteres via venner, forteller Granbo.

Lav terskel
– Her er det viktig å påpeke at lav terskel ikke betyr lav kvalitet. En viktig sekundærgevinst er det sosiale samholdet som oppstår. Deltakerne opplever en følelse av tilhørighet. Mange eldre opplever at de har mistet tilknytning til tidligere sosiale arenaer, venner, arbeidsplass, og her får de tilhørigheten de har savnet, fortsetter Simonsen.

De erfarer også at instruktører som selv er pensjonister er en suksessfaktor.

– Når instruktøren er «en av dem», er det lettere for de eldre å bli med på aktiviteten. Det ufarliggjør. Instruktøren kan også lettere sette seg inn i deltakernes posisjon. De blir på samme nivå, poengterer Granbo.

Ble et fast tilbud
Erfaringene fra prosjektet var så positive at kommunen valgte å etablere treningsgruppene som en del av den faste driften i 2006.

– I prosjektperioden hadde vi to treningsgrupper, i dag er det 19 grupper i Trondheim, forteller Simonsen.

Fysioterapitjenesten i Trondheim kommune har helt siden 2006 tatt i mot andre kommuner på hospiteringsbesøk samt gjennomført instruktørkurs i andre kommuner.

– Da direktoratet ga oss oppdraget med å spre kompetansen om de nasjonale anbefalingene, hadde kompetansesenteret allerede etablert en ressursgruppe på ti fysioterapeuter fra ulike kommuner i Norge. Det handlet om å utarbeide en modell for opplæring og oppfølging av fysioterapeuter og frivillige instruktører i å drive fallforebyggende gruppetilbud med fokus på styrke- og balansetrening, forteller Granbo.

Ferdig kurspakke
Kompetansesenteret, NTNU v/GeMS og ressursgruppen har siden våren 2014 jobbet med konseptet som har fått navnet Sterk og stødig, og tilbyr nå en ferdig kurspakke for norske kommuner som ønsker å opprette slike grupper. Konseptet er basert på en modell utarbeidet av organisasjonen Later Life Training i Storbritannia og modellen fra Trondheim kommune.

– Vi har til nå gjennomført instruktørkurs i Trondheim, Oslo, Kristiansand og Stavanger, forteller Simonsen.

Det er utarbeidet en håndbok og undervisningsmateriell til bruk i opplæring, kvalifisering og oppfølging av fysioterapeuter og frivillige instruktører.
– Nå håper vi mange melder sin interesse for å få etablert tilsvarende tilbud i egne kommuner, fastslår Granbo.

Hun påpeker at det er viktig at tiltaket forankres godt i hver enkelt kommune, både i ledelse og planverk.

– Vi anbefaler at faglig ansvar og koordinering legges til fysioterapitjenesten eller frisklivssentralen, da fysioterapeutens kompetanse er sentral i fallforebyggende trening for denne målgruppen.

I tiden
Denne måten å drive seniorgrupper på passer godt i tiden.
– Flere offentlige føringer slår nå fast at man ønsker mer samarbeid mellom frivillig og offentlig sektor. Man ønsker lavterskeltilbud, sier Granbo.

Men skal denne måten å drive fallforebygging på spres til hele Norge, må koordinering av kursvirksomheten forankres et sted. De er usikre på hvor.

– Kanskje bør et sted med nasjonalt ansvar koordinere instruktørkursene etterhvert. Det er ikke mulig for oss i Trondheim å ta ansvar for opplæring og koordinering av dette tilbudet for hele landet. Kanskje kan dette være noe for NFF å ta tak i?

Fysioterapeutens posisjon
Til sist nevner Granbo noe hun tenker litt på.
– Kanskje er noen fysioterapeuter redde for at de mister noe av posisjonen sin, eller kunnskapen, når de lærer opp andre på denne måten. Vi tenker heller at det kan gi fysioterapeuter nye posisjoner. At vi får en utvikling mot det bedre.

Granbo jobber i dag i full stilling som førstelektor ved fysioterapiutdanningen ved NTNU. Simonsen jobber i Trondheim kommune, samtidig som en del av stillingen hennes går til å jobbe med fallforebygging ved NTNU, finansiert av midler fra Helsedirektoratet.