Valg 2023: Lange ventelister og flere pasienter med psykiske lidelser

– Det eksisterer i dag et økonomisk skille mellom pasienter som trenger fysioterapi. For å komme til behandling raskt, er det ofte slik at pasienten må gå til en helprivat fysioterapeut og betale regningen selv. Alternativet er å sette seg på venteliste til en fysioterapeut med driftsavtale. Da er ventetiden gjerne et par måneder eller mer, sier fysioterapeut Kristin Lund Enersen i Elverum.

Hun var ferdig med turnustjenesten i 2000, og har siden vært ansatt både som kommunefysioterapeut og som fysioterapeut ved et privat legesenter. De siste ti årene har hun drevet helprivat. Ikke alle pasientene som kommer til behandling har like god økonomi.

– Jeg har søkt på flere driftstilskudd, men aldri fått napp. Til slutt bestemte jeg meg for å starte for meg selv. Det har gått bra. Men jeg opplever likevel at pasienter må avbryte behandlingen fordi de ikke lenger har råd. Når vi i tillegg er inne i en tøff økonomisk periode hvor rentene øker og varer og tjenester blir dyrere, skjer det oftere enn før at pasienten ikke lenger kan prioritere å betale for fysioterapi, sier Enersen.

Blir borte lenge

I 2016 kostet muskel- og skjelettplager det norske samfunnet 255 milliarder kroner. Når ikke pasienten kommer til fysioterapeut i tide, enten det er på grunn av lange ventelister eller økonomiske utfordringer, er det ifølge Enersen dårlig samfunnsøkonomi.

– At pasienten må vente lenge på å få time, eller må avbryte behandlingen fordi det blir for dyrt, er svært uheldig. Det vil kunne føre til at plagene blir verre og at pasienten bruker lenger tid på å bli frisk. Mange blir gående sykmeldt inntil de er godt i gang med behandlingen, sier Enersen.

– Hvilke grep bør politikerne ta for å sikre at alle som trenger fysioterapi får det til rett tid?

– Enten må vi få flere driftstilskudd i kommunene, eller fjerne hele ordningen og la pengene følge pasienten. Det siste kan også skape en sunnere konkurranse instituttene imellom. Det at ventetiden på fysioterapi er mye lenger for dem som ikke kan betale alt selv, er i ferd med å skape et sosialt helseskille. Et driftstilskudd er en god ordning for fysioterapeuten, men det er ikke sikkert at det er en god ordning for pasienten, sier Enersen.

Trenger spisskompetanse

For pasientene som blir sendt tilbake til kommunene og trenger opptrening etter operasjoner og lengre sykehusopphold, synes hun det er synd at rehabiliteringssentrene har blitt mer eller mindre borte.

– Jeg tror det var en veldig gunstig ordning at disse pasientene fikk spesifikk opptrening ved et rehabiliteringssenter. Sykdomsbildet er ofte mye mer sammensatt nå enn tidligere, og det trengs spisskompetanse som det er vanskelig for små og mellomstore kommuner å dekke. Vi burde også få mer fysioterapi inn på langtidsavdelingen ved sykehjemmene. Hvordan står det egentlig til med livskvaliteten når du får stadig mindre bevegelighet? Dette er ikke prioritert i dag, sier Enersen.

Hun etterlyser i tillegg flere kommunale fysioterapistillinger innen forebyggende arbeid, da særlig blant barn og unge.

– Mange elever sitter i dag passive foran en skjerm både på skolen og hjemme. Vi må få flere fysioterapeuter inn i skolehelsetjenesten som en motvekt til et stillesittende liv blant barn og unge. Først og fremst med tanke på en god oppvekst i nåtid, men også på den fysiske og psykiske helsa som voksen, sier Enersen.

Kan virke urettferdig

– Jeg er i den heldige situasjonen at jeg har et fullt driftstilskudd. Det forstår jeg er lukrativt, og at det kan virke urettferdig for dem som ikke har det, sier fysioterapeut Terje Clausen ved Carl Berner fysikalske institutt i Oslo.

– Hva tenker du om å fjerne driftstilskuddsordningen og la pengene følge pasienten?

– Det tror jeg er et godt forslag, gitt at myndighetene på en eller annen måte kompenserer for tapet som påføres dem som i dag har tilskudd. Her på østkanten i Oslo er privatøkonomien betydelig dårligere enn på vestkanten, og folk setter seg heller på venteliste enn å benytte seg av en fysioterapeut som driver helprivat. Hvis pengene følger pasienten, kan alle fritt velge hvilken fysioterapeut de ønsker å gå til og kun betale en egenandel, sier Clausen.

Han har jobbet ved samme institutt de siste 30 årene. Arbeidsdagen starter kl. 07.30 og varer til 16.30, men kunne gjerne ha fortsatt utover kvelden.

– Vi har nok å gjøre. Da driftstilskuddene ble fordelt i 1984 hadde Norge et lavere antall innbyggere enn vi har i dag, særlig gjelder dette for Oslo. I løpet av disse årene har ikke antallet driftstilskudd blitt oppjustert i takt med befolkningsøkningen. Nå kan du risikere å måtte vente i opptil fire måneder for å komme til en fysioterapeut med avtale i Oslo, sier Clausen.

Sammensatt sykdomsbilde

– På hvilken måte har jobben som fysioterapeut forandret seg i løpet av de 30 årene du har holdt på?

– Ventelistene har blitt lengre og pasientenes problemer mer sammensatte. Tidligere var det en stiv nakke eller et vondt kne som måtte fikses. Nå får vi et økende antall pasienter der psykiske lidelser er en stor del av bildet. Etter hvert legger du deg til en psykomotorisk tilnærming uten at du har den faglige kunnskapen. Det tvinger seg frem fordi disse pasientene sliter med mer enn muskel- og skjelettplager, sier Clausen.

– Hva må til for at befolkningen i Oslo skal få et bedre fysioterapitilbud enn de har i dag?

- Vårt primære mål er å få folk på beina og tilbake i jobb. Da trenger vi flere driftstilskudd slik at ventetiden reduseres, vi må få til et tettere samarbeid mellom fysioterapi og psykisk helse, og vi må få en økt satsing på psykisk helse generelt i samfunnet, og sier Clausen.

Tenker ikke langsiktig nok

Det siste er psykomotorisk fysioterapeut på Røros, Janne Herje, helt enig i.

– Man kan ønske seg flere driftstilskudd, eller man kan ønske seg mer informasjon og tiltak før folk er i behov av behandling. Aldri har vi hatt det så bra materielt som nå, samtidig som mange av oss ikke har det bra med seg selv. Det er et paradoks. Kommunene blir nødt til å sette psykisk helse på dagsorden i enda høyere grad i tiden fremover, sier Herje.

Hun har jobbet som psykomotorisk fysioterapeut i 10 år, og ser en stendig økning i antall pasienter som søker seg til denne formen for fysioterapi. Pasientene som vil til Herje, må per i dag belage seg på tre måneders ventetid. Selv er hun klar på at det er forebygging som er den viktigste jobben på lang sikt.

– Først og fremst må kommunene satse på barn og unge, det er der grunnlaget legges. Psykomotoriske fysioterapeuter eller andre fysioterapeuter må inn i skolene for å gi ungdom en forståelse av sammenhengen mellom det psykiske og det fysiske, hvordan for eksempel angst eller tøffe utfordringer kan lede til utmattelse og smertetilstander. Hvis folk fikk god psykisk helsehjelp tidlig, ville kapasiteten på sikt blitt mye bedre, både hos fastleger og fysioterapeuter. Men å tenke langsiktig og forebyggende, det ser ut til å sitte langt inne hos politikerne, sier Herje.

Har du tanker om saken du nettopp har lest? Vi i Tidsskriftet Fysioterapeuten setter pris på din tilbakemelding på våre saker. Er det andre temaer du ønsker å lese mer om? Har du forslag og gode tips? Du er velkommen til å ta kontakt med oss ved å sende en epost til Fysioterapeuten@fysio.no.