- Driftstilskuddsordningen bør bestå

Jeg har siden 1992 jobbet på institutt med driftstilskudd. Det er flere grunner til at jeg mener vi bør beholde den. Først og fremst fordi den gir alle rett til fysikalsk behandling uavhengig av god eller dårlig økonomi.

Dette sikrer at pasienter med kroniske lidelser og dårlig økonomi, noe som ofte henger sammen, kan få hjelp. Det er en tendens i samfunnet nå, at folk med mye penger kan kjøpe helsetjenester. Flere bedrifter har helseforsikring til sine ansatte og avtaler med private aktører, slik at de ansatte skal komme seg raskere tilbake til jobb. Driftstilskuddsordningen slik den er nå, kan diskuteres, men det er en måte for myndighetene å regulere utbetalinger av helsetjenesten på. Selv jobber jeg i en bydel i Bergen hvor folketallet har økt voldsomt etter 1984, da hjemlene ble tildelt. Vi er nå en av de bydelene i Bergen med dårligst dekning av fysioterapeuter. Siden det ikke er opprettet noen fulle driftstilskudd etter 1984, er det et nåløye å komme igjennom for å få plass for pasienter. Vi får ofte høre at vi holder på pasientene for lenge, men det er mange veldig dårlige pasienter som kommer til oss for å få hjelp. Vi prøver å prioritere så godt vi kan , men det er fortsatt altfor få terapeuter med tilskudd. Vi ber de med helseforsikring å ta kontakt med de private, men vi er fortsatt for få til å ta oss av de som virkelig trenger vår hjelp.

Se til lemurene

Jeg tenker at for å få flere tilskudd, er det viktig at vi står sammen. Jeg så en gang et program om lemurer. Det er noen bittesmå dyr, som alltid står samlet i tusenvis mot store og truende dyr. Slik kan de vinne. Jeg skulle ønske vi fysioterapeuter kunne ha samme samholdet. I det siste har det vært en tendens til hets fra de unge fysioterapeutene til oss «eldre med tilskudd» Jeg regner at man blir betegnet som eldre ved 40-50 års alderen. Da bør man, i følge det som er blitt skrevet på sosiale medier og andre steder, gi fra seg tilskuddet. Man bør altså slutte i jobben. Det er jo helt utrolig å mene noe sånt. Da er vi regnet som fullstendig faglig udyktige.

Vi må hvert år levere inn årsstatistikk, hvor vi må dokumentere hvordan vi oppdaterer oss med kurs og faglig kunnskap. Vi går på kurs, vi leser faglige artikler, vi deltar i skulderforum på sykehuset og tar videreutdanning. Jeg vet at i forsvaret må en slutte i jobben ved fylte 60 år for å forhindre "forgubbing". Forskjellen fra forsvaret og til helsevesenet for selvstendig næringsdrivende, som vi altså er, er ganske stor. Forsvarets ansatte får en god pensjon, mens vi får svært lite å leve av.

Mer uvitenhet råder der ute. Noen tror at vi har kunnet kjøpe driftstilskuddet, at det kan "gå i arv". Det kan jeg avkrefte. Driftstilskuddet tildeles av kommunen, da vi er en del av kommunehelsetjenesten. Det foregår slik at man søker på stillingen der de som er best skikket i forhold til utlysningen og med erfaring og utdannelse blir innkalt til intervju. Jeg har vært med i flere intervjuer, som tillitsvalgt og som representant for instituttet. Det er ikke nyutdannede som blir innkalt til intervjuene, da det er mange med erfaring, mastergrad og mange kurs som blir innkalt. De fleste har erfaring fra privat praksis, og har vært vikar i mange år før de blir tildelt tilskudd.

Mye arbeid

Det kan tyde på at de unge tror vi bare får driftstilskudd og slippe å gjøre så mye for det. Jeg tror mange ville blitt overrasket hvor mye arbeid det er med dokumentasjon og hvor mye tid vi bruker på skriving og administrasjon. Vi får dermed svært lange dager med så lange ventelister. Jeg håper det kan skrives om driftstilskuddsordningen og hvordan vi jobber i tidsskriftet til NFF. Det er tydelig at det er behov for informasjon om dette temaet.

Det er også viktig at vi står sammen som fysioterapeuter enten vi er generalister, manuellterapeuter, psykomotorikere eller ulike spesialister. Hver og en sitter på mye kunnskap, og er viktige for faget vårt. Vi bør fremsnakke hverandre istedenfor å så splid. Vi bør høste erfaring fra hverandre, nyutdannede med masse inspirasjon og de eldre med erfaring. Vi MÅ ha respekt for HVERANDRE. Ellers er jeg redd faget vårt smuldrer opp og vi forsvinner som en SKAL-tjeneste. Det er mange aktører der ute som vil overta. Det er også en tendens til at kommunene skal spare penger, og drar inn tilskuddene. Under pandemien er vi ikke blitt nevnt så mye. Vi er ikke regnet som kritisk helsepersonell. I vår kommune er vi prioritert helt nederst på vaksinasjonslisten for helsepersonell. I starten på pandemien , da vi ble nedstengt, ble vi nevnt som « andre yrkesgrupper». Frisørene var langt viktigere. Vi opplever at folk sliter mer enn før, og trenger oss mer. Vi bør kunne forvente fra forbundet vårt at de ivaretar oss bedre enn det som er blitt gjort, men det kan ikke være lett når vi står så lite sammen som nå. Skal vi fremme vår profesjon, er det viktigere enn noen gang at vi står samlet sterke.

Ja, som lemurene.