Video som dokumentasjonsmetode: En kvalitativ studie av fysioterapeuters erfaringer

Silje Bechmann Granås: Master of Science SINTEF Digital, avd. Helse. silje.b.granaas@sintef.no.

Ingrid Konstanse Ledel Solem: Forsker SINTEF Digital, avd. Helse. Ingrid.solem@sintef.no.

Ingrid Eitzen: Seniorforsker SINTEF Digital, avd. Smarte Sensorer og Mikrosystemer.

Jenny M. Bergschöld: Forsker SINTEF Digital, avd. Helse, Manager Sopra Steria Health Solutions.

Cecilie Våpenstad: Seniorforsker SINTEF Digital, avd. Helse.

Wencke Vooren Aase: Fysioterapeut og Rådgiver e-helse & Velferdsteknologi Modum kommune.

Trond Halvorsen: Forsker SINTEF Digital, avd. Teknologiledelse.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 7.november 2024. Artikkelen er basert på en studie godkjent av Sikt, referansenummer 759366. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Merknad: Delt 1.forfatterskap mellom Bechmann Granås og Ledel Solem. 

PDF

Sammendrag

Hensikt: Undersøke potensialet rundt video som dokumentasjonsmetode innen fysioterapi for barn og ungdom, og identifisere fasilitatorer og barrierer for bruk og implementering.

Design: Studien fulgte fysioterapeuter fordelt på seks samarbeidslokasjoner i privat-, kommunal- og spesialisthelsetjeneste fra tidlig prosjektetablering og utprøving, totalt over tre år, for å samle fysioterapeutenes erfaringer med bruk av video.

Materiale & metode: Datamaterialet inkluderer semistrukturerte intervjuer, spørreskjema, workshops, observasjoner, møtereferater og oppfølgingssamtaler med fysioterapeuter, ledelse ved helseforetak og leverandør av programvare for videoredigering og lagring. Data ble analysert med tematisk analyse.

Funn: Fysioterapeutene erfarte at video er et nyttig verktøy som støtter dagens praksis og gir bedre dokumentasjon med et "ekstra sett med øyne", og rom for ny praksis og muligheter for deling med andre fagpersoner, foreldre og institusjoner. En rekke fasilitatorer og barrierer for bruk og implementering ble identifisert, inkludert utfordringer knyttet til tidsbruk og personvern, samt behovet for opplæring, teknisk støtte og tilgjengelig og relevant teknologi.

Konklusjon: Potensialet med video innen fysioterapi er stort, og bruken av video er i tråd med fysioterapeuters ønsker og behov for bedre dokumentasjon og kommunikasjon i klinisk praksis. For at fysioterapeuter skal kunne ta i bruk video må utstyret tilpasses fysioterapeutene i større grad enn det gjøres i dag. Dagens journalløsninger og personvernreglement tilrettelegger ikke for videreutvikling og nyttiggjørelse av teknologien, og bruk av video blir derfor ekstraarbeid, og mindre attraktivt å bruke.

Nøkkelord: Fysioterapi, teknologi, video, journalføring, samhandling, e-helse. 

Abstract

Video as a Documentation Method: A Qualitative Study of Physiotherapists' Experiences 

Aim: To investigate the potential for using video as a method of documentation in physiotherapy for children and adolescents, and potential facilitators and barriers for use and implementation.

Design: The study followed physiotherapists from six collaborating locations in private, municipal, and specialist healthcare services, from project start and early testing and over a period of three years, to gather the physiotherapists' experiences with the use of video over time.

Material & Methods: The material includes semi-structured interviews, a survey, workshops, observations, minutes from meetings and follow-up conversations with physiotherapists and a supplier of software for video editing and storage. Data was analysed using thematic analysis.

Findings: The physiotherapists found video to be a useful tool that supports their current practices by providing better documentation and an "extra set of eyes". Video allows for new practices, including opportunities for sharing videos with other health care professionals, parents and institutions. Several facilitators and barriers for use and implementation were identified, including challenges related to time consumption, privacy concerns, the need for training and technical support and accessible and relevant technology.

Conclusion: There is great potential for the use of video in physiotherapy. Using video is in line with the need for better tools for documentation that physiotherapists experience. Yet, further adaptation is needed before implementation into clinical practice. Moreover, unclear data protection regulations create insecurity. As a result, using video becomes cumbersome and non-attractive, despite its potential. Key-words: physiotherapy, clinical documentation e-health, video, communication.

Key-words: documentation, e-health, video, physiotherapy.

Introduksjon

Fysioterapeuter er avhengige av å gi gode beskrivelser av pasienters motorikk og funksjonsevne. I dag brukes det tekstlige beskrivelser og standardiserte kartleggingsskjema for å dokumentere status, som journalføres. Men selv med presise beskrivelser kan det være vanskelig å vurdere pasienten basert på tekst, særlig over tid og for annet helsepersonell. Tekstlig kommunikasjon gjør det også utfordrende å sammenligne progresjon over tid. Behovet for å notere underveis i konsultasjonen kan påvirke relasjonen til pasienten, noe som kan være særlig sårbart i møte med barn og unge. Derfor er det relevant å spørre om videoopptak kan være et nyttig supplement til tekstlige beskrivelser.

Innen fysioterapi har video blant annet blitt brukt til videokonsultasjoner, opplæring og undervisning [1–3]. Direktoratet for e-helse har utviklet en veileder for bruk av video, lyd og bilde som peker på at video som dokumentasjon kan bidra til økt kvalitet i tjenestene [4]. Til tross for at noe av potensialet ved bruk av video innen fysioterapi er kjent, er det lite kunnskap om bruken av video som dokumentasjonsmetode, og litteraturen sier lite om fysioterapeuters egne holdninger til, og erfaringer med, bruk og implementering av denne typen teknologi.

Formålet med denne studien var derfor å undersøke potensialet ved bruk av video som dokumentasjonsmetode innen fysioterapi, med utgangspunkt i barn og ungdom, samt identifisere fasilitatorer og barrierer for bruk og implementering. Studien er en del av prosjektet VideoFYS som hadde som mål å utvikle en ny praksis hvor video benyttes i diagnostisering, behandling og oppfølging av pasienter, samt muliggjøre samhandling mellom fysioterapeuter, fastleger og spesialister på ulike nivåer i helsetjenesten, finansiert av Forskningsrådet (#310030). 

Metode

Studien inkluderte fysioterapeuter fra seks enheter i privat (1), kommunal (3) og statlig sektor (2). Fysioterapeutene fikk tilgang til kamera og programvare for lagring, redigering og avspilling av video over en tidsperiode på tre år. Kvalitative data ble innhentet i sykluser gjennom prosjektet, og besto av 1) innledende datainnsamling for å forstå nåværende praksis samt deltakernes erfaringer med bruk av video, 2) midtveisevaluering for å kartlegge bruken av video i prosjektet og fysioterapeutenes behov, krav og ønsker knyttet til video, og 3) evaluering, for å se på erfaringene fysioterapeutene hadde gjort seg opp over tid. Datamaterialet er beskrevet nærmere i tabell 1. I tillegg ble det avholdt månedlige statusmøter med forskerlaget og samarbeidspartnerne (inkl. fysioterapeuter, ledere, IT-personell og leverandør) for å diskutere utfordringer, spørsmål og ideer. Disse ble dokumentert i skriftlige referater.

Teknologien som ble anvendt i prosjektet var små kamera (DJI Pocket 2), med høy bildeoppløsning (HD) og bildestabilisering. Programvaren for redigering og lagring av videoklipp var en versjon av Seekuence (Posicom AS, posicom.com), videreutviklet ila prosjektperioden. Datahåndteringen i studien er godkjent av Sikt. Deltakelse i studien var frivillig og basert på informert samtykke.

Analyse

Datamaterialet ble analysert ved hjelp av en deduktiv tematisk analyse [5]. For å sikre inter-reliabilitet ble materialet først gjennomgått individuelt av førsteforfatterne. Materialet ble videre bearbeidet i iterasjoner som vekslet mellom individuell koding og diskusjon av tema og subtema basert på formålet med prosjektet. Analysearbeidet ble gjennomgått sammen med fysioterapeutene som beskrevet i Tabell 1, i tråd med member checking [6]. Analysemøter ble gjennomført i to iterasjoner sammen med alle medforfatterne for endelig justeringer av tema og subtema. 

Funn

Materialet ble sortert og analysert i følgende kategorier og undertema (Figur 1). Temaene og kategoriene er nærmere presentert nedenfor.

Potensiell nytteverdi ved bruk av video

Fysioterapeutene så mange mulige gevinster ved å bruke video i sin praksis. De viktigste temaene var bedre dokumentasjon og økt pasientfokus, deling med andre og tilgang til video over tid.

Bedre dokumentasjon og økt oppmerksomhet på pasienten

Fysioterapeutene hadde ved prosjektstart en forventing om at video ville gi bedre dokumentasjon av konsultasjoner. Dette opplevde de at stemte. Muligheten for å fange detaljer og å dobbeltsjekke observasjoner ga fysioterapeutene mer ro i konsultasjonene:

«Jeg kan gå tilbake hvis jeg er i tvil om mine funn eller usikker på et bevegelsesmønster. Få et nytt perspektiv. Kan ha vært detaljer som jeg gikk glipp av."

En annen påpekte:

"Stoler ikke på hukommelsen. Kan være mer avslappet og ha bedre kontakt med barnet. Kan skåre etterpå og slipper å gjøre dette underveis."

Video ble ansett som nyttig i behandling med barn, ettersom den kliniske settingen ofte er krevende, med barn i stadig bevegelse og eller flere barn til stede (som ved besøk i barnehage/skole). Video ble beskrevet som "et ekstra sett med øyne" som ga fysioterapeutene muligheten til å ha oppmerksomhet på barnet:

"[…] kan da også være til stede 100%, og da opplever i hvert fall jeg at barnet opplever en sterkere følelse av trygghet og opplever at de blir sett."

I tillegg til at video gjorde det enklere å diskutere pasientens utfordringer og sikre felles forståelse blant alle involverte, ble videodokumentasjon også sett som en mulighet for å begrense både antall konsultasjoner og antallet helsepersonell til stede i konsultasjonene. Dette ble trukket frem som nyttig for barnet selv:

"Det kan også være en fordel for barnet. Hvis der er mange som ser på barnet så er det en større belastning enn om en tar opp en video og deler den."

Deling med andre

Fysioterapeutene mente at det å kunne dele video med andre – barnet selv og dets foreldre, andre fysioterapeuter og annet helsepersonell i pasientens behandlingsteam, eller andre instanser som skole og barnehage, hjelpemiddelsentral og habiliteringssenter – ga rom for ny praksis. Fysioterapeutene i kommunen så ut til å ha størst behov for å kunne dele video, med foreldre og barnehage, skole eller for eksempel hjelpemiddelsentral for å legge til rette for at behov ble møtt. Fysioterapeutene i spesialisthelsetjenesten så derimot ut til å ha størst behov for å motta video – eksempelvis fra foreldre som kunne dele video fra mer naturlige omgivelser eller fra fysioterapeuter i kommunen. Video kunne gi spesialisten bedre oversikt over pasientbildet og bedre grunnlag for å vurdere behovet for å ta inn pasienten. Det ble også trukket frem at video kan gjøre det enklere å overføre pasientene til andre fysioterapeuter, for eksempel ved bytte av fysioterapeut eller hvis pasienten flytter til en ny kommune.

Flere testet ut alternativer for deling på eget initiativ ved å bruke pasientens telefon eller nettbrett, over et Join-møte (program for videosamtaler for bruk i helsevesenet) eller ansikt-til-ansikt med forelder eller andre behandlere. Disse metodene innebar ingen lagring av videoene internt.

Tilgang til video over tid

Programvaren som ble benyttet i prosjektet muliggjorde lagring av video over lengre tid, i motsetning til vanlig praksis som kun lagrer videoer i tre måneder. Muligheten til å sammenligne videoer av pasienten over tid, var noe fysioterapeutene fant nyttig, særlig i settinger hvor de ikke så pasientene så ofte.

Fasilitatorer og barrierer for bruk og implementering

Ved å følge fysioterapeutene over tid ble en rekke fasilitatorer og barrierer for bruk og implementering identifisert. For oversikt se Figur 2.

Personvern

Å ivareta personvern opplevdes som vanskelig gjennom hele prosjektperioden, både i form av krav til risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse), uklarheter knyttet til innhenting av samtykke, krav til utstyr og rutiner, samt lagring og journalintegrering.

For å kunne bruke video i klinisk praksis måtte helseforetakene og de enkelte kommunene gjennomføre ROS-analyse, noe de opplevde som ressurskrevende. Dette innebar også etablering av rutiner for oppbevaring av video og utstyr i henhold til personvernreglementet. Prosjektet avdekket også at det var ulike tolkninger av regelverket innad i prosjektgruppen. Når lovverket ble vanskelig å tolke, ny teknologi skulle innføres, og man var redd for å bryte regler, førte det til usikkerhet. Frykten for å bryte personvernet, eller gjøre feil, ble dermed en barriere som hindret bruk for flere av fysioterapeutene.

Filming krevde signert samtykkeskjema fra foreldrene til barna før filming kunne finne sted, noe som ikke alltid var enkelt eller raskt å innhente. Særlig gjaldt dette besøk og filming i barnehage og skoler hvor foreldrene ikke var til stede. Noen av fysioterapeutene integrerte samtykkeskjema i henvisningsskjema, som gjorde prosessen mindre tidkrevende. Flere fysioterapeuter opplevde at foreldre sa nei til filming, og enkelte foreldre påpekte at de ikke følte seg trygge på at video ble lagret trygt nok.

I konsultasjoner utenfor klinikk opplevde fysioterapeutene utfordringer knyttet til andre personer i bildet, som f.eks. andre barn eller assistenter. Til tross for at settingen var hensiktsmessig, som i barnehagen hvor barnets bevegelsesmønster var mer naturlig i lek og samspill med andre barn, lot flere av fysioterapeutene være å filme i frykt for å ikke kunne ivareta personvernreglementet. Sladdemulighet i programvaren ble foreslått som en løsning hvor man i programvaren avidentifiserer andre personer i bildet.

Utfordringer oppsto også i forbindelse med deling av video mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste, samt mellom avdelinger internt på sykehus. Dette var ikke mulig på grunn av dagens personvernreglement og journalløsninger. Nytteverdien av å dele video gjennom journal, slik at video kunne assistere henvisninger, kunne derfor ikke utforskes.

Tidsbruk

Tidsbruk ble ansett som en av de største barrierene for bruk og implementering. Det gjaldt både å måtte lære seg noe nytt, samt det å sette av tid til forberedelser og etterarbeid ved filming. Til tross for at viktigheten av å sette av tid til opplæring ble påpekt av alle fysioterapeutene og lederne, ble ikke dette gjort i praksis grunnet andre pressende oppgaver. Personvernregler gjorde at en egen PC måtte brukes til programvaren i prosjektet, og denne måtte holdes låst inne i et skap som gjorde det mer tidkrevende å benytte utstyret. Videoene kunne heller ikke inngå i pasientens journal, dette gjorde at filming ble en ekstraoppgave, ikke en avlastning.

"Det er et tiltak å skulle filme. Ned i nøkkelboksen for å finne nøkkelen til skapet med utstyret, finne PC-en, starte den. Det tar tid å laste opp filmen. Så må vi logge oss inn i det lukkede systemet, søke opp ungen. Og skrive i journalen at vi har filmet ungen og at det ligger på den PC-en."

Samtidig ble det trukket frem at video kunne føre til raskere vurderinger og bedre kvalitet på behandlingen.

"Nei, jeg synes ikke det tar mer tid å bruke video. Jeg ser bare positive ting. Selv om jeg bruker mer tid på å se på det etterpå, så bruker jeg mindre tid på vurderingene."

Flere påpekte at dersom video hadde vært integrert i journalen, og hvis deling var mulig, så kunne det potensielt redusere unødvendige konsultasjoner og reisetid for pasient og eller helsepersonell, samt redusere sjansen for dobbeltarbeid.

"I starten må man nok bruke noe ekstra tid. Men på sikt kanskje til og med spare litt tid. For i stedet for å skrive kunne man sende en film som viser det. Hvis noe oppstår kan det spare konsultasjoner på sikt […] Hvis jeg skal følge opp noe, så kan jeg vise en video. Så slipper pasienten å dra inn dit [sykehuset] for en sjekk."

Tilgjengelig og relevant teknologi

Flere barrierer ble knyttet til tilgjengeligheten og relevansen av teknologi og utstyr. Teknologien svarte ikke til fysioterapeutenes behov for deling og integrering av video til journal. I tillegg var fysioterapeutene enige om at videoredigeringsprogrammet var for lite tilpasset fysioterapisettingen. Ukjente begreper, avansert mappestruktur og manglende funksjonalitet, som f.eks. mulighet for å sladde andre personer i bildet, gjorde programvaren tungvint og lite intuitiv.

At hver avdeling måtte dele på ett kamera, gjorde at filmingen måtte planlegges i forkant. En fysioterapeut som jobbet alene i en mindre kommune hadde færre utfordringer med det og filmet oftere. Det hendte at fysioterapeutene så behovet for videopptak underveis i konsultasjonen, men da var det for sent å hente kameraet. Flere av fysioterapeutene rapporterte at de hadde brukt egen mobiltelefon eller pasientens nettbrett eller telefon, og ønsket en trygg løsning på telefon på grunn av tilgjengeligheten.

Opplæring og trygghet, rutiner og holdninger

Uavhengig av tidligere erfaring med teknologi og videobruk, opplevde fysioterapeutene at filming krevde forkunnskaper, inkludert kunnskap om lyssetting, vinkling og plassering av kamera, redigering m.m. Grunnet Covid-19 var det få fysiske møter innledningsvis i prosjektet. Opplæringen ble gjennomført digitalt, og fysioterapeutene måtte i stor grad finne ut av videobruken selv. Begrenset veiledning og lite tid til å øve seg resulterte i manglende trygghet rundt bruk.

Fysioterapeutene måtte bruke tid på å utforske og etablere egne rutiner for når, hvor og hvordan de skulle ta video og programvare i bruk. For de fleste ble det behov for å utarbeide skriftlige rutiner og bookingsystem. Denne utarbeidelsen, som også inkluderte oversikt over oppgaver som må gjøres før og etter filming, var en viktig fasilitator for bruk.

Ved flere av lokasjonene jobbet fysioterapeutene i team. Det varierte i hvilken grad de samarbeidet og delte erfaringer. Flere av lokasjonene utpekte en ansvarlig "superbruker". Denne rollen var ikke alltid hensiktsmessig. Typisk overlot fysioterapeutene ansvaret for å etablere rutiner, og kontakte teknisk støttepersonell til denne personen, uten å ha formalisert rollen. Flere lot også være å benytte funksjonalitet i programvaren fordi de trodde dette var forbeholdt superbrukeren. Ved en av lokasjonene hadde fysioterapeutene mer jevnt fordelt ansvar, og de jobbet tettere med å etablere rutiner for bruk.

Motivasjon for å lære teknologien, positive holdninger og interesse for teknologi var noe av det som hadde størst betydning for hvorvidt den enkelte tok video i bruk. Til tross for at fysioterapeutene så den mulige nytteverdien av video i praksisen, påpekte flere at de ikke var særlig tekniske og flere at alderen deres nok hadde en betydning:

"Jeg ser helt klart en barriere i forhold til det å faktisk klare å ta teknologien i bruk. Den yngre garde vil nok kunne gjøre det enklere, men for oss som har kommet litt opp i årene er dette en reell utfordring."

Bruken av video økte jevnt i prosjektperioden, særlig midtveis i prosjektet og ut, spesielt etter fysiske møter og workshoper i prosjektet med alle prosjektdeltagerne til stede. Dette understreker behovet for opplæring og erfaringsutveksling.

Diskusjon

Formålet med denne studien var å utforske potensiale ved bruk av video som dokumentasjonsmetode, og identifisere både fasilitatorer og barrierer for bruk og implementering. Resultatene viser et stort potensial knyttet til bruken av video i fysioterapi. Muligheten for rikere dokumentasjon, oppmerksomhet på pasienten, deling av opptak internt og på tvers i helsesektoren, og å følge progresjon over tid ble trukket frem som viktige potensielle fordeler. En rekke fasilitatorer og barrierer ble også identifisert, inkludert utfordringer med å ivareta personvern, tidsbruk, tilgjengelig teknologi og tilstrekkelig opplæring og trygghet i bruk.

Den krevende implementeringsprosessen: behovet for en veileder og viktigheten av tilpasning til egen kontekst

Implementering av teknologi og endring av praksis er krevende, spesielt innen helsesektoren, hvor man må håndtere komplekse utfordringer og samtidig sliter med ressursknapphet. For å gjøre teknologien mer tilgjengelig og implementeringsprosessen enklere, fremmet fysioterapeutene behovet for en skriftlig veileder. Denne veilederen bør inkludere viktige aspekter som forankring, rolleavklaring og ansvar, informasjon om bruk av video i klinisk setting med hensyn til personvern, samt praktisk veiledning om tekniske spesifikasjoner (f.eks. kameravinkling, lys og lyd). Samtidig viste funnene viktigheten av utprøving, tilpasning og etablering av rutiner til egen kontekst, i tråd med tidligere forskning [7–9]. Fysiske samlinger og diskusjoner, jevnlig opplæring og oppfølging var særlig viktig for å fremme bruk og lette implementeringen i dette prosjektet. Disse møtepunktene ga rom for erfaringsutveksling og problemløsing, og minnet fysioterapeutene om verdien av video i fysioterapisettingen. Disse aspektene er som tidligere beskrevet viktige fremmere for implementering [7,9]. Erfaringsutveksling ga mulighet for å diskutere hva som fungerte og ikke, og ble dermed en kontinuerlig evaluering av implementeringsprosessen, i tråd med litteraturens anbefalinger. Å sikre slike møtepunkt er derfor like viktige som en veileder for å lykkes med implementeringen.

Videre viste funnene at teknologien må tilpasses konteksten den skal brukes i. Programvaren brukt i prosjektet var opprinnelig utviklet for et annet bruksområde, med fremmed språk og lite funksjonalitet tilpasset fysioterapeuter. I dag er det en selvfølge at teknologi må tilpasses brukerne, og viktigheten av brukerinvolvering i utviklingsprosessen er godt etablert [8,10–12]. Til tross for dette, ser løsningene ut til å utebli. For fremtidig suksessfull implementering av video i klinisk fysioterapipraksis må det utvikles lagrings- og videoredigeringsløsninger tilpasset fysioterapeuter. En slik utviklingsprosess krever både brukerinvolvering og håndtering av personvernsaspekter.

Lovgivningen følger ikke teknologiutviklingen

Personvern var et gjennomgående tema i prosjektet, og mye tid gikk med på å håndtere utfordringer knyttet til personvern. En del utfordringer kom også av at sykehus innen samme helseforetak opererte med ulike tolkninger. Det finnes flere eksempler på at helsepersonell, personvernombud og ledelse ved helseforetak har ulike tolkninger av det samme regelverket (13–15). Dette tyder på et tvetydig lovverk som er vanskelig for helsepersonell å navigere i. At helsepersonell må tolke og håndtere slike personvernutfordringer kan være problematisk, da de mangler kompetanse og ressurser til dette. Frykten for å gjøre feil ble her en stor barriere.

Personvernsutfordringene i dette prosjektet førte til at teknologien ble opplevd som tungvint, demotiverende og vanskelig å bruke. Fysioterapitjenesten er ikke alene om å oppleve denne typen personvernproblematikk; det finnes flere eksempler i helsesektoren de senere årene [11,15–18]. Dagens lovverk hindrer at teknologiske løsninger kan utnyttes til sitt fulle potensial og begrenser deres integrasjon i klinisk praksis. 

Avslutning

Potensialet for video innen fysioterapi er stort, og funnene fra denne studien viser både et tydelig ønske og behov for denne teknologien i klinisk setting. Flere barrierer for bruk og implementering ble imidlertid identifisert. Særlig knyttes dette til utfordringer med dagens personvernreglement som både er tvetydig og vanskelig å navigere i, manglende integrering med eksisterende teknologiløsninger og en lovgivning som ikke åpner opp for lagring og deling av video over tid. Disse barrierene gjorde at den opplevde nytteverdien av video var lavere enn den opplevde ressursbruken. For å realisere potensialet og utnytte fordelene ved bruk av video, haster det å løse disse utfordringene på et politisk, statlig og kommunalt nivå. 

Takk

Tusen takk til alle fysioterapeutene og samarbeidspartnere ved Modum kommune, Krødsherad kommune, Kongsberg kommune, Vestre Viken Drammen Sykehus, Sunnaas Sykehus HF, Brita Norrud Rideterapi og OsloMet for deres bidrag med utprøving, datainnsamling og erfaringsutveksling i dette prosjektet. Takk til Posicom AS som leverte videoredigeringsløsningen. 

Referanser

[1] Aggarwal D, Ploderer B, Vetere F, Bradford M, Hoang T. Doctor, Can You See My Squats?: Understanding Bodily Communication in Video Consultations for Physiotherapy. Proceedings of the 2016 ACM Conference on Designing Interactive Systems, Brisbane QLD Australia: ACM; 2016, p. 1197–208. https://doi.org/10.1145/2901790.2901871.

[2] Anthony W Gilbert, Jeremy Jones, Anju Jaggi, Carl R May. Use of virtual consultations in an orthopaedic rehabilitation setting: how do changes in the work of being a patient influence patient preferences? A systematic review and qualitative synthesis. BMJ Open 2020;10:e036197. https://doi.org/10.1136/bmjopen-2019-036197.

[3] Eidenberger M, Nowotny S. Video-Based Learning Compared to Face-to-Face Learning in Psychomotor Skills Physiotherapy Education. Creative Education 2022;13:149–66. https://doi.org/10.4236/ce.2022.131011.

[4] Normen. Veileder for bruk av video, lyd og bilde. Direktoratet for e-helse; n.d.

[5] Braun V, Clarke V. Using thematic analysis in psychology. Qualitative Research in Psychology 2006;3:77–101. https://doi.org/10.1191/1478088706qp063oa.

[6] Polit DF, Beck CT. Nursing Research. Generating and Assessing Evidence for Nursing Practice. Philadelphia: Wolters Kluwer Health; 2020.

[7] Cresswell KM, Bates DW, Sheikh A. Ten key considerations for the successful implementation and adoption of large-scale health information technology. Journal of the American Medical Informatics Association 2013;20:9–13. https://doi.org/10.1136/amiajnl-2013-001684.

[8] Schreiweis B, Pobiruchin M, Strotbaum V, Suleder J, Wiesner M, Bergh B. Barriers and facilitators to the implementation of eHealth services: Systematic literature analysis. Journal of Medical Internet Research 2019;21:e14197. https://doi.org/10.2196/14197.

[9] Varsi C, Ekstedt M, Gammon D, Ruland CM. Using the consolidated framework for implementation research to identify barriers and facilitators for the implementation of an internet-based patient-provider communication service in five settings: A qualitative study. J Med Internet Res 2015;17. https://doi.org/10.2196/jmir.5091.

[10] Noorbergen TJ, Adam MTP, Roxburgh M, Teubner T. Co-design in mHealth Systems Development: Insights From a Systematic Literature Review. THCI 2021;13:175–205. https://doi.org/10.17705/1thci.00147.

[11] Schlieter H, Marsch LA, Whitehouse D, Otto L, Londral AR, Teepe GW, et al. Scale-up of Digital Innovations in Health Care: Expert Commentary on Enablers and Barriers. J Med Internet Res 2022;24:e24582. https://doi.org/10.2196/24582.

[12] Ledel Solem IK, Varsi C, Eide H, Kristjansdottir OB, Børøsund E, Schreurs KMG, et al. A User-Centered Approach to an Evidence-Based Electronic Health Pain Management Intervention for People With Chronic Pain: Design and Development of EPIO. Journal of Medical Internet Research 2020;22:e15889. https://doi.org/10.2196/15889.

[13] Westerveld, J., Dommerud, T., Torset, N.S. 32 leger gjør opprør: Strengt personvern rammer pasientene. AftenpostenNo 2019.

[14] Dommerud, T., Westerveld, J., Torset, S. T. Bent Høie om personvern-konflikten ved OUS: – Noen har tolket reglene feil. AftenpostenNo 2019.

[15] Brean, A. Personvern i et vakuum? Tidsskr Nor Legeforen 2019;139. https://doi.org/10.4045.

[16] Schreiweis B, Pobiruchin M, Strotbaum V, Suleder J, Wiesner M, Bergh B. Barriers and facilitators to the implementation of eHealth services: Systematic literature analysis. J Med Internet Res 2019;21. https://doi.org/10.2196/14197.

[17] Griebel L, Pobiruchin M, Wiesner M. Report on the MIE 2015 Workshop: Consumer Health Informatics – Barriers and Facilitators of eHealth Usage among Consumers 2015. https://doi.org/10.13140/RG.2.1.2817.0081.

[18] Westerveld, J., Torset, N.S., Dommerud, T., Byhring, P. Norske leger må gjøre detektivarbeid for å finne pasienter med risikoimplantater. I Danmark får de oversikt med noen tastetrykk. AftenpostenNo 2018.

© Author(s) (or their employer(s)) 2024. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.