Konge på kullet

Hvilken betydning har kjønn i fysioterapiutdanningen?

- Å være fysisk inaktiv er ikke et alternativ, sier førsteamanuensis Tone Dahl-Michelsen.

Førsteamanuensis Tone Dahl-Michelsen ved Fakultet for helsefag, Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), disputerte i mai i år over avhandlingen «Gender in physiotherapy education. A study of gender performance among physiotherapy students and changes in the significance of gender».

Det empiriske materialet i denne kvalitative studien, er basert på feltarbeid i ferdighetstrening for 1. års studenter i en norsk fysioterapeututdanning, og intervju med studenter som deltok i ferdighetstreningsklassene. I observasjonsutvalget var det 165 studenter. 55 ble fulgt tett, og 16 av disse ble intervjuet.

Avhandlingens første artikkel handler om studentenes sportslighet og graden av denne, sett fra studentenes ståsted.

– For fysioterapistudentene er det veldig viktig å være sporty. For å understreke at det å være usportslig og inaktiv ikke er et alternativ, har jeg delt studentene i to grupper; vanlig sportslig og hypersportslig. Sportsligheten er limet som holder studentene sammen, og er kjernen i den profesjonelle identiteten, sier Dahl-Michelsen.

Sporty som fellesnevner

Dahl-Michelsen fant at graden av sportslighet fungerer som et hierarki, der studentene posisjoneres i forhold til hverandre. På toppen av hierarkiet sitter den hypersportslige mannlige studenten. Nummer to er den hypersportslige kvinnelige studenten. Så kommer den vanlig sportslige kvinnelige studenten, og nederst i hierarkiet den vanlig sportslige mannlige studenten. Å være fysioterapistudent er det samme som å være sportslig. Er du ikke sporty når du begynner, sosialiseres du til å bli det etter hvert.

– En typisk hypersportslig mannlig student har bakgrunn fra Idrettshøgskolen, og ser på seg selv som den fødte fysioterapeut. Han har en veldig dedikasjon, og tar sikte på en jobb i Olympiatoppen. De hypersportslige kvinnelige studentene skiller seg fra de mannlige ved at de gjerne har gått på idrettsgymnas i stedet for Idrettshøgskolen. De orienterer seg også bredere med hensyn til hva de vil gjøre etter endt utdanning. Kvinnene kan være like gode som mennene i sport, men de tar ikke den hegemoniske posisjonen som mennene gjør, forteller Dahl-Michelsen.

De hypersportslige kvinnelige studentene har ikke den samme dedikasjonen mot ett bestemt mål, og er mer fleksible med hensyn til profesjonsretning. 

Profesjonell identitet

Hierarkiet som Dahl-Michelsen beskriver, tar utgangspunkt i Raewynn Connells begreper om maskulinitet.

– Vanlig sportslige kvinnelige studenter har ingen problemer med å se seg selv som egnet til fysioterapiyrket. Det er helt greit å være kvinnelig fysioterapistudent uten å iscenesette hypersportslighet. Den vanlig sportslige mannlige studenten strever mye mer med å finne sin plass i utdanningen. Kanskje er det slik fordi sportslighet kleber mer ved det maskuline enn det feminine, sier hun.

Blant de mannlige studentene er de hypersportslige i flertall. Disse har ofte planer om to mastergrader, for eksempel i idrettsfysioterapi og manuellterapi. Mannlige studenter i kategorien vanlig sportslige, vil gjerne tilføre andre måter å tenke på, men vet ikke helt hvordan de skal nå fram.

– Sportsligheten dominerer så mye blant 1. års studentene, at det blir liten plass til noe annet. Det er viktig at utdanningen er klar over dette og stimulerer til andre profesjonelle identiteter. Fysioterapeut ved Olympiatoppen er det tross alt svært få som skal bli, sier Dahl-Michelsen.

Hun mener fysioterapiutdanningen bør ha profesjonell identitet som et eget emne på programplanen, og at man bør diskutere intervju og motivasjonsbrev blant inntakskriteriene til studiet.

– Studentene må lære at å være fysioterapeut ikke først og fremst handler om å være sporty. I en verden som blir mer og mer kompleks, er det ikke sportsidioten som nødvendigvis blir den beste og mest nyttige fysioterapeuten. I dag er det et sterkt fokus på kunnskapsbasert praksis, men dette må ikke bli enerådende i utførelsen av fysioterapiyrket, sier Dahl-Michelsen.

Menn og følelser

Arbeidsmarkedet for fysioterapeuter er kjønnsdelt, både i Norge og internasjonalt. De fleste mannlige fysioterapistudentene blir manuellterapeuter og begynner å jobbe i privat praksis, mens de kvinnelige ofte havner i det offentlige.

– Vi vet ikke om studentene som har vært med i denne studien vil passe inn i den typiske kjønnsdelingen når de går ut i arbeidslivet. Det vi imidlertid kan lese ut av resultatet, er at selv den hypersportslige mannlige studenten må være relasjonell og kommunikativ for å være attraktiv blant de andre studentene.  Omsorg og behandlerkompetanse er tett sammenvevet, også hos disse, sier Dahl-Michelsen.

En nyere studie publisert i England, viser at omsorg for pasientene her blir plassert hos de kvinnelige fysioterapeutene.

– I min studie, sier også de hypersportslige mannlige studentene at å være en god fysioterapeut innebærer å se hele pasienten og inkludere pasientens erfaringer i behandlingen. De skyver ikke omsorgen over til kvinnene. Denne vektleggingen av følelser, er kanskje en ny måte å utøve yrket på for menn. Kanskje vil de utøve hypersportsligheten på andre måter enn generasjonene før dem, sier Dahl-Michalsen.