Hun er ny professor ved OsloMet

- Helsevesenet er i endring, ressursene er knappe. Jobbglidning mellom helseprofesjonene vil skje. Det samme vil økt bruk av digital hjemmeoppfølging, det foreligger allerede retningslinjer fra myndighetene om at dette skal iverksettes. Da er det viktig å forske på om disse forandringene er trygge for pasienten og ressursbesparende for samfunnet. Fremtiden til faget vårt er avhengig av at vi som fysioterapeuter tar eierskap til utviklingen og blir med på å styre den i riktig retning, sier Tveter.

En anerkjennelse 

Som tidligere norgesmester på skøyter, var det idrettskarrieren som satte henne på sporet av å velge fysioterapi som yrke.

- Idretten ga meg interesse for måling og utvikling. Det har jeg tatt med meg videre. Poenget for meg er å stadig lære mer om forskning og metode, samtidig som forskningsprosjektene mine skal være rettet slik at de kommer pasientene til gode, sier Tveter.

- Hvilken betydning har det for forskningen din at du nå kan kalle deg professor?

- Å få et professorat er først og fremst er en anerkjennelse av den jobben du har gjort. Det betyr at du har publisert mye, veiledet stipendiater, og fått inn penger underveis. Alt dette viser at man har erfaring og kompetanse, noe som gjør det enklere å få tildelinger i fremtiden. Utover det, er nok hverdagen ganske lik som før jeg fikk professoratet, sier Tveter.

Bitt av forskningsbasillen

Hun var ferdig utdannet fysioterapeut fra Høgskolen i Oslo i 2001. Tveter har skrevet en master i helsevitenskap om barn med medfødt hjertefeil, og i 2014 var hun klar for disputas for sin ph.d. om måleegenskaper for funksjonstester. Både master og ph.d. er fra Universitetet i Oslo (UiO). 

Fra 2001 til 2008 jobbet hun som fysioterapeut ved ortopedisk avdeling på Rikshospitalet. I løpet av denne perioden deltok hun på sitt første et kurs i klinisk forskning.

- Jeg ble veldig interessert og skjønte at dette var min vei. I 2017 fikk jeg en postdoktor-stilling på Diakonhjemmet sykehus, samtidig som jeg også fikk en førsteamanuensis-stilling knyttet til undervisning av master-studenter ved OsloMet. Siden har det gått slag i slag. Jeg har fått mange større tildelinger og har veiledet stipendiater, i all hovedsak innen muskelskjeletthelse, sier Tveter.

Tveter har en 90 prosent stilling på Diakonhjemmet og en 50 prosent stilling på OsloMet. Hun har en rekke prosjekter på gang samtidig, og er også nestleder i Forskningssenter for behandling innen revmatologi og muskelskjelettsykdommer – REMEDY, som er etablert ved Diakonhjemmet sykehus. Døgnet har ofte for få timer, men hun liker å jobbe.

Forsker på digital helse

- Det er absolutt selvvalgt. Akkurat nå har jeg en god del prosjekter gående innen digital helse. I 2020 fikk jeg et karrierestipend fra Helse Sør-Øst, et åtte-års prosjekt om digital hjemmeoppfølging av pasienter med revmatisk sykdom. Det åpnet dører for andre prosjekter, så nå veileder jeg en stipendiat som ser på trening av pasienter med hofte/kne-artrose via en app, sammenlignet med konvensjonell fysioterapi. En annen stipendiat tester ut en app for håndartrose som jeg har utviklet i samarbeid med professor og ergoterapeut Ingvild Kjeken, forteller Tveter.

Hun er godt i gang med utviklingen av en informasjons-app for pasienter med kneartrose, og veileder både en stipendiat som forsker på høyintensiv trening av pasienter med inflammatorisk leddsykdom, og én som ser på prognostiske faktorer for sykefravær hos personer med muskelskjelettsykdommer.

 - Mange av prosjektene mine gjør jeg på Diakonhjemmet sykehus, men professoratet er fra OsloMet. Kombinasjonen gjør det mulig å dra nytte av både universitetet og spesialisthelsetjenesten. Det er enklere å få tak i pasienter til prosjektene i spesialisthelsetjenesten, og resultatene kan jeg ta med meg tilbake til studentene på universitetet, sier Tveter.

- Vi må tenke annerledes

Mens hun tok doktorgraden, underviste Tveter i 25 prosent stilling ved Universitetet i Oslo. Da oppdaget hun, til sin overraskelse, at hun likte å undervise.

- For at formidlingen skal bli god, må du kunne det du skal lære bort veldig godt selv. Det som slår meg når jeg forsker på digital helse, er at vi antakelig må tenke annerledes rundt fysioterapifaget i fremtiden, også utdanningen. Hvis det for eksempel er slik at flere konsultasjoner skal gjøres via video eller gjennom digital hjemmeoppfølging, må vi implementere det i utdanningen også. Fysioterapi er et hands-on-fag, og det skal det fortsatt være. Men vi kommer ikke utenom krav og pålegg fra myndighetene, sier Tveter.