Frivillige kan forebygge funksjonstap hos hjemmeboende eldre

- Dette er personer som er for spreke til at vi kan bruke ressurser på dem, men samtidig har de ofte vansker med å nyttiggjøre seg tilbudene som finnes. Ved å være med i dette prosjektet håper vi å kunne bidra til at flest mulig kan leve et aktivt liv, så lenge som mulig, sier Linda Johnsen, fysioterapeut i Nordre Follo.

Kommunen deltar sammen med Molde og Trondheim i helseprosjektet Fortsatt aktiv, som blir omtalt i en fagkronikk i dette nummeret av Fysioterapeuten. Her skal forskere, klinikere, Sterk og stødig-instruktører og aktivitetsvenner samarbeide om å utvikle nye treningstilbud for hjemmeboende, som er i en tidlig fase av demenssykdom.

Johnsen har erfart at disse personene ofte havner utenfor ordinær gruppetrening. Årsakene kan være at de glemmer tidspunkt, har behov for følge eller opplever vansker med å ta instruksjon.

- Antall eldre og personer med demens vil øke i årene som kommer. Det betyr at vi som fysioterapeuter i større grad må tenke nytt, for å nå ut til flere og bidra til å utsette hjelpebehov. Vi må innstille oss på at vi ikke alltid kan være den utøvende part, men også innta rollen som veileder og koordinator, i forhold til frivillige og andre aktuelle samarbeidspartnere i kommunen.

Skaper møteplass

Kristin Taraldsen og Randi Granbo ved NTNU, er to av forskerne bak helseprosjektet, som er et samarbeid med Nasjonalforeningen for folkehelsen og Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse. De forteller at forskning støtter erfaringene fra Nordre Follo. Personer med mild til moderat grad av demens deltar i få aktiviteter utenfor hjemmet og mister stadig flere sosiale arenaer, noe som på sikt er risikofaktorer for funksjonstap.

- Denne gruppa trenger ikke behandling, men et tilrettelagt tilbud som sørger for at de opprettholder aktivitetsnivå og deltakelse i dagliglivet. I dag venter vi ofte til de har tap av funksjon, før vi setter i gang tilbud. Det fører til at belastningen for pårørende blir stor, og mange går direkte fra ingen hjelp til sykehjemsplass, når ektefellen har slitt seg ut. Vi som fysioterapeuter har stort fokus på fysisk funksjon og aktivitet, men vi kan i større grad fronte at det å linke kognitiv funksjon til bevegelse, er noe vi er gode på, sier Taraldsen.

Prosjektet startet i 2020, og i løpet av 2021 skal treningsgrupper igangsettes, hvis smittevernsituasjonen tillater det. Forskerne har allerede gjennomført et pilotprosjekt i samarbeid med fysioterapitjenesten i Trondheim, som bygde på det allerede eksisterende Sterk og stødig-konseptet, men hadde spesielt fokus på bevegelsesglede.

- De frivillige bidro ikke bare med å tilrettelegge for trening, men sørget også for å ivareta praten og god stemning. Deltakerne ga i etterkant uttrykk for at de satte spesielt pris på nettopp det, å tilhøre en gruppe og ha en møteplass hvor de trivdes.

Møter likesinnede

Målet for helseprosjektet er å videreutvikle allerede eksisterende tilbud i kommunene. Nordre Follo har hatt fallforebyggende treningsgrupper, instruert av frivillige, siden 2012. To år etter ble de innlemmet i Sterk og stødig, men Johnsen fikk etter hvert tilbakemelding om at det var behov for et treningstilbud spesielt tilpasset personer med mild kognitiv svikt. I 2016 startet derfor ergoterapeut, demenskonsulent og fysioterapeut en gruppe for disse brukerne, med hjelp fra en frivillig og transporttjenesten.

- Vi har så langt hatt kapasitet til å ta i mot 12 deltakere, men ser at behovet er større. Vi har tatt utgangspunkt i Sterk og stødig-konseptet, men legger spesielt vekt på enkel, tydelig instruksjon og bevegelsesglede. Etter trening har vi satt av tid til lunsj og en prat, og det har vært veldig populært.

Deltaker Dagfinn Bjørnstad innrømmer at det sosiale samværet har vært gulroten. Han synes det er spennende å nå skulle være forsøkskanin.

- Jeg er mye ute på tur, men det er ekstra hyggelig å trene sammen med andre. Vi blir skikkelig varme i trøya, så det er godt for kropp, men også for sjel. Det er fint å være sammen med likesinnede, og det har vært veldig hyggelig å bli kjent med de andre i gruppa. Når Anders og jeg treffer hverandre ute, stopper vi og tar en prat. Det setter jeg pris på.

Anders Haugan nikker bekreftende og legger til at det er godt å ha et fast tilbud å gå til. Det fungerer som en pådriver i hverdagen.

- Det er fort gjort å gi litt blaffen og bli sittende foran TV, men når vi skal på gruppa, føles det som en forpliktelse, og du vet at det er positivt når du kommer dit.

Holder i trådene

Nordre Follo har i dag ni instruktører med ulik bakgrunn, men fellesnevner er at alle liker å være i aktivitet, og de fleste er pensjonister. De jobber gjerne i tospann, slik at de kan ta fri ved behov. Johnsen er opptatt av å ta godt vare på de frivillige. To ganger i året besøker fysioterapeut gruppene for å observere timen, komme med tips og råd, og instruktørene inviteres til samlinger hvor de får faglig påfyll, etterfulgt av lunsj og en påskjønnelse som takk for innsatsen.

- Vi ønsker at det skal være god kvalitet på tilbudet og er alltid tilgjengelige for instruktørene, enten det gjelder spørsmål om instruksjon eller bekymringer i forhold til deltakere. Hvis noen ikke lenger greier å følge med på programmet, er det vi som skal snakke med vedkommende og eventuelt finne alternative tilbud, slik at vi ikke mister noen på veien. Deres oppgave er å instruere. Vi har det faglige ansvaret.

Tre av de mest erfarne instruktørene har blitt spurt om å delta i Fortsatt aktiv, siden de allerede har programmet under huden, og dermed kan fokusere mer på hvordan enn hva de skal instruere. I tillegg skal gruppa ha med en aktivitetsvenn, som kan følge opp deltakerne underveis og for eksempel ta en telefon for å minne dem på å huske joggesko. Alle de frivillige har fått et e-opplæringskurs om demens i regi av Nasjonalforeningen.

Instruktør Kari Karlsrud, pensjonert fysioterapeut, trekker fram det gode fellesskapet blant instruktørene og samarbeidet med fysioterapeutene i kommunen, som suksessformel for at Nordre Follo har en velfungerende instruktør-stab.

- Noen må holde i trådene. Det tror jeg gjelder for all frivillighet. Det går ikke av seg selv, og vi har veldig god støtte i Linda, sier Karslrud, og Anne-Margrethe Kulsrud og Eldbjørg Josten er enige:

- Det er viktig for at vi skal oppleve at vi gjør en ordentlig jobb. Det er nytt for oss å ha grupper for personer med demens, men vi vet at vi kan ringe Linda. Det gir trygghet. Deltakerne på gruppene vi allerede har, er så fornøyde og takknemlige. De setter sånn pris på tilbudet. Vi ser at mange blir i bedre form mens andre gjør så godt de kan. Vi oppfordrer alltid til å lytte til dagsformen, sånn at folk tør å være med, selv om de kanskje ikke klarer alt akkurat den dagen.

Kulsrud forteller at gruppene er flinke til å involvere nykommere, og det er ikke fritt for morsomme innspill underveis.

- Jeg hadde mye tid til overs etter at jeg ble pensjonist. Det er svært givende å bidra med det du liker aller best å gjøre, nemlig å trene. Å instruere en ny gruppe blir spennende, men jeg er sikker på at vi skal få det til sammen.

Sterk, stolt, men synlig?

Forskerne peker på at kommuner som må stramme inn økonomisk, som regel velger behandling framfor forebygging. Samtidig er fysioterapeuter frustrerte fordi de ofte kommer for seint inn. Granbo lurer på om yrkesgruppa i stor nok grad har lykkes i å formidle kompetansen de sitter på, utover det å være en behandlende terapeut.

- Det tryggeste for fysioterapeuter er å fortsette med det vi alltid har gjort, men spørsmålet er om vi på den måten oppnår målet om at folk skal ha mulighet til å bo hjemme lengst mulig, uten at pårørende brekker nakken av det. Det er over ti år siden Samhandlingsreformen kom, men hvordan har vi som gruppe forandra oss? Og hvor er vi samfunnsdebatten? Jeg tror det er mange som sliter med å skape forståelse for hva fysioterapeuter kan bidra med, men vi kan ikke forvente at noen utenfra skal oversette det tradisjonelle synet på fysioterapi, til nye måter å bruke vår kompetanse på.

Granbo utfordrer derfor kollegaer til å være nysgjerrige på utviklingsmuligheter og leite etter nye samarbeidspartnere, som for eksempel frivillige organisasjoner som Røde Kors og Sanitetsforeningen.

- Du hører ofte at mangel på ressurser setter en stopper for utvikling av tilbud. Da tenker jeg at du må selv skaffe deg rommet. Forbundet har en visjon om at vi skal være sterke, stolte og synlige, men spørsmålet er om vi er synlige nok i forhold til utfordringene vi står overfor. Det er ingen andre som sitter på kunnskapen vi har om kropp og bevegelse, muligheter og tilrettelegging, men vi må selv ta ansvar for å formidle det ut.

Bre utover

I Nordre Follo er det demenskonsulenten, fastleger, private fysioterapeuter, pårørende og brukere som har rekruttert deltakere til treningsgruppa for personer med mild kognitiv svikt. Johnsen tar oppfordringen fra forskerne. Hun mener det er fullt mulig å gjøre fysioterapitjenesten enda mer synlig, men understreker at markedsføring er ferskvare. Fysioterapeuter må synliggjøre hva de kan bidra med kontinuerlig.

- Jeg vil aldri gi slipp på klinikeren i meg, men ser at samarbeidet med frivillige fører til at vi når deltakere som vi ikke ville nådd uten dem. Derfor er det kjempespennende å være med i prosjektet, men vi stopper ikke når det er over. Planen er selvsagt å fortsette og utvide tilbudet med flere grupper i kommunen på sikt, avslutter Johnsen.