Overdreven tro på helsereformer?

I et intervju på Forskingsrådets nettsider sier han at Danmark og Norge har hatt en del av de samme utfordringene, med blant annet en aldrende befolkning og store kostnader.

- De to landene har imidlertid valgt ulike løsninger for å organisere helsevesenet, noe som gjør de egnet til studier for å lære av hverandres erfaringer, sier Rommetvedt, som også er forskningsleder ved International Research Institute of Stavanger (IRIS).

Forskningsprosjekt og bok

Sammen med forskerkollegene Inger Marie Stigen (Høgskolen i Oslo og Akershus), Karsten Vrangbæk (Københavns Universitet) og Ståle Opedal (IRIS) har han nylig avsluttet et prosjekt som er støttet av Forskningsrådet.

Erfaringene skal samles i boken «Hvordan har vi det i dag, da? Flernivåstyring og samhandling i dansk og norsk helsepolitikk» som kommer ut på Fagbokforlaget til våren.

Store reformer

I begge land har helsevesenet vært gjennom store strukturelle reformer. I Norge overtok staten eieransvaret for sykehusene fra fylkeskommunene under sykehusreformen i 2002. Samtidig ble det etablert regionale og lokale helseforetak. Fra 2012 ble samhandlingsreformen iverksatt, hvor målet var bedre samarbeid mellom helseforetak og kommuner. I Danmark ble hovedansvaret for helsetjenestene lagt til fem nyopprettede regioner under strukturreformen fra 2007. Til forskjell fra Norge har disse folkevalgte regionråd.

– I Danmark styrket de styringen på regionnivå, men også statens styring av regionene. I Norge valgte vi en mer blandet løsning med statlig eierskap til helseforetak som skulle ha betydelig autonomi, sier Rommetvedt til forskingsradet.no.

Ventet større ulikheter

Med dette utgangspunktet hadde forskerne forventet større forskjeller mellom de to landene enn de fant. Sammenslåing av sykehus har for eksempel ført til reaksjoner i begge land. Ønsket om sentralisering kan begrunnes både økonomisk, men også kvalitativt, ved at det kan gi større og sterkere fagmiljøer som får mer trening i å utføre oppgavene sine. De potensielle fordelene med sentralisering kan likevel være overdrevne, mener forskeren.

Paradoksalt nok ble arbeidet med samhandlingsreformen iverksatt etter at det såkalte Wisløff-utvalget, som skulle se på koordineringen mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helsetilbudene, hadde konkludert med at det ikke var behov for store strukturelle endringer. Det som skulle til for å bedre koordineringen var mindre, praktiske tilpasninger.

Sterk tro på strukturendring
- Det hersker generelt stor tro på at strukturendring og nye styringsmåter skal løse problemene med koordinering, men det er ikke sikkert at det er så lett å løse utfordringene med slike tiltak, sier forskeren. I et moderne helsevesen er det behov for arbeidsdeling og spesialisering. Uansett hvordan man organiserer dette, vil det alltid være behov koordinering og samhandling på tvers av fag- og organisasjonsgrenser. Rommetvedt mener likevel det tas skritt i riktig retning.

- Ved å studere materialet vårt får en et mer positivt inntrykk enn om man konsentrerer seg om store medieoppslag med enkeltsaker hvor ting ikke har gått som det burde. Med tanke på det store antallet pasientoverføringer som gjøres daglig i helse-Norge, går de fleste rimelig greit. Det vil alltid være muligheter til forbedringer, men det er ikke sikkert at det er store strukturelle grep og omorganiseringer som skal til.