Tilbake på Rikshospitalet. Fra venstre: Ragnhild Mørland, Ayan Aded, Sadiq Aded og Åse Kristine Waglen.Foto: Irene Mårdalen
Artikkelen ble første gang publisert i Tidsskriftet for Hjerte- og lungefysioterapi
Slik ble møtet med tidligere covid-19-pasient
18. mars 2020 fikk Sadiq Aded (43) så store pusteproblemer at han ble innlagt på Bærum sykehus. Tre dager senere ble han overflyttet til Rikshospitalet som en av de første covid-19-pasientene. Forleden møtte han sine reddende engler igjen.
Slik jobber hjerte- og lungefysioterapeutene med covid-19-pasienter
Pasientene ble henvist av behandlende lege og behandlingsnivået ble vurdert fortløpende av fysioterapeuten sammen med lege og sykepleier.
Antall behandlinger kunne variere fra 1-14 i løpet av en dag.
Pasientene lå på en egen kohortavdeling på intensivavdelingen og sengepost, der alt personell var kledd i smittevernutstyr.
Hver pasient hadde fastesykepleier samt ekstrabemanning til alle oppgaver som krevde flere sykepleiere.
Kohortene hadde en inn- og utsluse der personell med assistanse kledde av og på seg smittevernutstyr.
Alle og alt som skulle in og ut av kohorten måtte gjennom slusene.
Det var totalt 12 fysioterapeuter som delte på å behandle covid-19-pasientene. På grunn av ubehag fra smittevernustyret, jobbet de maks tre dager på rad i kohortene.
Lett trippende, med hvert sitt munnbind og hendene fulle av blomster og kake, venter Sadiq Aded og kona Ayan Aded utenfor Rikshospitalet. De har invitert Fysioterapeuten med til deres første møte med hjerte- og lungefysioterapeutene og sykepleierne som tok vare på ham døgnet rundt.
På den andre siden av vaktene står sykepleiere og fysioterapeuter og tripper minst like mye. De gleder seg over å se pasienten på beina. En pasient som husker svært lite av de første fire ukene på intensiven og i respirator, men som etter det husker timene, dagene og ukene med hjelp og støtte med stor glede.
- Jeg husker øynene. Noen hadde også navneskilt. Derfor kan jeg knytte øynene til navnene, sier Aded.
Fra frisk til syk på kort tid
Farmasøyten fra Bærum var frisk og uten andre sykdommer før han ble syk. Han hadde full jobb i et apotek og levde et aktivt og sosialt liv.
Noen dager før han ble alvorlig syk med covid-19, følte han seg sliten og den ene dagen var det så ille at han ikke orket å hente kona fra jobb men sovnet på sofaen. Den kvelden fikk han feber og dagen etter klarte han ikke å gå på jobb.
Han ble først sendt til Bærum sykehus, så sendt hjem og så tilbake for å testes to dager senere. Da svaret kom en lørdag hadde han blitt markant mye dårligere og ble innlagt på Bærum sykehus.
Én måned er hvisket bort
To dager senere var han den tredje covid-19-pasienten som ble innlagt på Rikshospitalet. Lenket til en seng på et rom som i rekordfart ble omgjort til en del av kohorten for covid-19-pasientene, ble han behandlet døgnet rundt. 24. april – én måned etter at han ble innlagt – våknet han for første gang.
- Det var som å våkne til et mareritt. Jeg kunne ikke bevege meg. Jeg hadde ingen styrke og en haug med slanger var festet til meg. Da jeg hørte at det hadde gått én hel måned, tenkte jeg: Ramadan har startet og snøen har smeltet. Jeg forsto at jeg var alvorlig syk og at jeg hadde vært enda verre.
Trodde de ville stjele organene hans
I starten var Aded vettskremt. Han drømte at noen ville stjele organene hans, og ble livredd hver gang han så fysioterapeuter, sykepleiere og leger med smittevernutstyr som dekket hele dem.
Han forsøkte ved flere anledninger å rive slangene av seg. Han ville bort. Han ville hjem. Han ville se familien sin.
Men så hørte han de befriende ordene fra en fysioterapeut.
«Vi er her for å hjelpe deg», var det en som sa. Da ble jeg rolig, forteller Aded.
Slik jobbet fysioterapeutene
Fysioterapeutene Åse Kristine Waglen og Ragnhild Mørland husker pasienten godt. De husker hvor urolig han var. At han ville dra av seg overvåkningsutstyr og at han ville bort og vekk.
- Det er godt for oss å møte ham og andre pasienter igjen. Både for å se at det går bedre med dem, men også for å høre hvordan de opplevde oss og fysioterapibehandlingen. Tilbakemeldingene gjør at vi kan lære mer og bli enda bedre. Kommunikasjonen mellom oss og pasientene er nøkkelen til god behandling, sier Waglen.
Som med de fleste intensivpasienter, jobbet de med aktive tiltak også for covid-19-pasientene. Tidlig mobilisering, både i seng og på sengekanten, er et av de viktigste tiltakene både som tidlig rehabilitering og som lungefysioterapi. I tillegg er det viktig for å «vekke» pasienten, samt forebygge delir (forvirring).
- Aktive tiltak fordrer at vi har god kommunikasjon. Samtidig er kommunikasjon vanskelig på grunn av smittevernutstyret med maske. Vi tenker rehabilitering med en gang pasienten er sterk nok, og ser at våre tiltak er viktige for lungefunksjon og for mental- og fysisk funksjon. Særlig ved lange og alvorlige forløp slik Aded opplevde, sier Mørland.
Samtalen mellom Aded og fysioterapeutene flyter lett, der de sitter på kontoret til fysioterapeutene to etasjer under intensivavdelingen der Aded lå i sengen.
Aded stråler når han snakker om tryggheten fysioterapeutene og sykepleierne utviste. Om omsorgen og behandlingen han fikk. Og om første gang han husker at han klarte å sitte på sengekanten. Det var lenge etter at han faktisk klarte det.
Hadde ikke klart seg uten fysioterapeuter
Mens Aded lå i koma og i respiratoren hjalp ham med å puste, jobbet fysioterapeutene kontinuerlig med bevegelse og aktivitet.
Daglig vurderte de, i samråd med sykepleierne og legene, hvilke fysioterapitiltak han ville respondere best på. Da Aded var på det dårligste, ble han lagt i mageleie, fordi covid-19-pasientene oksygenerer bedre når de ligger på magen.
Da han ble mer stabil, fikk han hjelp av fysioterapeutene til hensiktsmessige stillingsendringer og han fikk hjelp til å bli kvitt slim. Etter hvert fikk han hjelp til å våkne. Små steg over lang tid.
- Vi vurderer hver pasient nøye. Noen tåler ingenting. Andre tåler stillingsendringer. For de som tåler endringer, er det viktig å gjennomføre selv om pasienten er dypt sedert. Det bedrer lungekapasiteten, sier Waglen.
Jobbet sammen med sykepleiere
Når Aded hadde fysioterapi på intensivavdelingen, var ofte to fysioterapeuter og en sykepleier til stede. Fysioterapeutene ser hele tiden etter pasientens egne ressurser. Dette er særlig viktig når pasienten mobiliseres til sittende på sengekanten før de er ordentlig våkne og kan samarbeide. Selv om Aded hadde øynene lukket og var i «koma», kunne han vise tegn til engstelse.
- Det er derfor bra å være to fysioterapeuter, fordi vi tenker nokså likt, snakker samme språk og forstår hverandre godt. Da blir pasienten også tryggere, sier Waglen.
Selv om fysioterapeutene ikke hadde jobbet med covid-19-pasienter tidligere, fant de mange av de samme utfordringene som hos andre pasienter med akutt respirasjonssvikt.
- Vår oppgave er derfor å jobbe med pusten og slimmobilisering slik at pasientene ikke bruker for mye krefter på å evakuere sekret. Etter hvert som Aded ble sterkere, jobbet vi mer med hensiktsmessige pusteteknikker, sier Waglen.
Treningsfantom
Aded kom mer og mer til hektene og ønsket større utfordringer. Han fikk sengesykkel og manualer, og var så villig til å trene at fysioterapeutene måtte bremse ham. Da Aded etter seks uker kunne forlate sykehuset og reise hjem til Bærum, fortsatte han med fysioterapi tre ganger i uken.
Lungekapasiteten er fortsatt redusert og hjemme hos fysioterapeuten i Bærum bygger han nå muskulatur, øker oksygenopptaket og får generell hjelp til å komme i bedre form.
- Selv om jeg er farmasøyt og min kone er sykepleier, hadde jeg ingen anelse om hvor stor rolle fysioterapeuter har både på sykehus og i rehabiliteringsfasen. Jobben de gjør er uvurderlig. Jeg hadde ikke overlevd uten hjelpen fra dem. Og nå, som jeg er hjemme igjen, kan jeg fortsatt nyte godt av fysioterapeuters kompetanse. Jeg vil definitivt anbefale mine barn å bli fysioterapeuter, sier Aded.
På vei ut kommer han på enda et sterkt minne. – Det var da jeg fikk mitt første glass med farris. Det smakte, altså.