Tett oppfølging ved bekkenbunnstrening kan bedre inkontinensproblemer

Giske, L og Dahm, KT. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.

Kvinner med urinlekkasje som fikk regelmessig veiledning i bekkenbunnstrening både i gruppe og individuelt rapporterte i større grad bedring enn kvinner som hadde mindre kontakt med helsepersonell og kun fikk individuell behandling. Forskerne fant ikke dokumentasjon for at én treningsmetode var bedre enn en annen. Dette viser en nylig utgitt systematisk oversikt fra Cochrane Collaboration.

Urinlekkasje (inkontinens) er et vanlig problem. Forekomsten øker med økende alder, og er større hos kvinner enn hos menn. De to hyppigste formene er stressinkontinens, som skjer ved hosting, nysing eller ved fysisk anstrengelse, og urgeinkontinens som karakteriseres av en plutselig og uimotståelig vannlatingstrang. Ved stressinkontinens lukkes ikke urinrøret ordentlig under anstrengelse, og er den vanligste formen hos kvinner. Urgeinkontinens er lekkasje på grunn av såkalt overaktiv blære, og er den vanligste formen hos menn.

Bekkenbunnstrening er den vanligste behandlingen ved alle typer inkontinens, og har vist god effekt, spesielt for stressinkontinens. Man vet imidlertid ikke hva slags type trening som hjelper best.

I Norge er det vanlig å gi informasjon om bekkenbunnstrening, men både treningstilbudet og instruksjonen varierer.  

Hva sier forskningen?

Den systematiske oversikten oppsummerer funn fra studier der forskerne har undersøkt effekten av forskjellig type veiledning og forskjellig type bekkenbunnstrening for kvinner med stressinkontinens og for noen få grupper med både stress- og urgeinkontinens. De forskjellige tiltakene ble sammenliknet med hverandre. Det primære utfallsmålet var egenrapportert endring i inkontinensproblemer. Studiene viste at:

• Mange versus få konsultasjoner hos helsepersonell gir muligens større bedring av inkontinensproblemer
• Trening både i gruppe og individuelt eller kun i gruppe er muligens mer effektivt enn bare å trene individuelt
• Det var ingen overbevisende dokumentasjon for at den ene treningstypen var bedre enn den andre når det gjaldt: Maksimale versus submaksimale kontraksjoner, direkte versus indirekte (tilleggsbruk av sete, buk) trening av bekkenbunnsmuskulatur, stående versus sittende utgangsstilling, styrketrening versus motoriske læringsprogrammer, trening med versus uten motstand og mer versus mindre intensive treningsprogram.

Vi har vurdert dokumentasjonen fra denne systematiske oversikten til å være av lav kvalitet fordi deltakerne ikke var blindet for hvilken intervensjon de fikk, utfallsmålet var egenrapportert, og antall deltakere i de forskjellige sammenlikningene var relativt få.

Mer om den systematiske oversikten

Tjueen studier er inkludert i oversikten, og 1490 kvinner fra forskjellige land deltok. Resultatene viste at signifikant flere (ca 1.6 ganger så mange eller 351 flere per 1000) i gruppen med tett oppfølging rapporterte bedring av inkontinensproblemene sine sammenliknet med gruppen med lite oppfølging. Med tett oppfølging menes mange konsultasjoner hos helsepersonell og trening både i gruppe og individuelt. I Cochraneoversikten har forfatterne oppgitt resultatene for antallet som ikke rapporterte bedring. For sammenlikningene av treningstyper var det ingen signifikante forskjeller mellom gruppene.

Kilde:

Hay-Smith EJC, Herderschee R, Dumoulin C, Herbison GP; Comparison of approaches to pelvic floor muscle traing for urinary incontinence in women. http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/14651858.CD009508/pdf