En spesiell bok om kroppen

Mange vil huske denne forfatterens første ”Kroppen” – barneboken som kom i 1982 og trofast har kommet i nye opplag gjennom årene.

Nå har samme forfatter skrevet én for voksne også. Han har rundet 69 og smaker på kroppens begynnende forfall. Boken tar opp det meste man kan si om kroppen til oss voksne, på vei til å bli eldre og videre mot å bli gamle. Her formidles det mye verdifull kunnskap om kroppen og dens funksjon. Dette settes inn i en nyansert sammenheng med hva vi selv kan gjøre for å ta vare på helse, livsglede og mening med livet når årene øker.

Trond-Viggo er en sann venn av regelmessig bevegelse og aktivitet– men på egne premisser. Han trekker fram igjen det greske uttrykket ”naturens helende kraft”. Det er beroligende og støttende å vite at kroppen også har evne til å hele seg selv. Det uttrykket er nærmest forsvunnet. Kanskje har det sammenheng med det økende medikamentbruket i medisinen?

Boken er delt opp i seks kapitler. De siste åtte sidene er viet ”Sluttnoter”, der faglige og andre fakta er systematisert og ytterligere belyst.

Det lengste kapitlet er ”Kroppens underlige indre liv”, 76 av bokens 172 sider. Her handler det bl.a. om at ”Det vanligste er vanligst”, ”Gener og flaks”, ”Immunsystemet”, ”Luftveiene”, ”Smerter”, ”Søvn”, ”Fordøyelsen”, ”Hukommelse” med flere. Trond-Viggo bruker helt konsekvent norske ord for diagnoser, sykdom og sykdomsfenomener når han beskriver og forklarer. Latin og faguttrykk står i parentes (ikke omvendt som vanlig). Denne rekkefølgen gjør en forskjell som føles overraskende behagelig: enhver kan forstå det som står der med det samme. Dette er helsespråk av beste merke. Trond-Viggo har dessuten en helt spesiell språklig evne til å skape levende og tydelige bilder.

Han bidrar raust med refleksjoner og erfaringer fra eget liv. Ingen selvsentrerthet, men en relevant og uhøytidelig åpenhet. En rød tråd av å ønske leseren vel, med kunnskap, realisme og varme Og Trond-Viggos uforlignelige, gjennomsyrende humor som enhver med TV i huset har ledd seg skakk av mer enn én gang. Det er neppe tilfeldig at siste kapitel heter Drømmen om meg som åttiåring.

Hvem andre enn Trond-Viggo kunne stått for en bok som dette?

Eldrid Ribes illustrasjoner kler boken godt. Fargerike, humoristiske og helt i stil med teksten.

Anne Brit Brodal