Bokanmeldelse

Den sekulære døden

Hva er døden?

Hva er døden?

Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg

Universitetsforlaget

Oslo 2020

152 sider

Kr 249

ISBN:9788215042718

Boken tar utgangspunkt i at stadig færre mennesker er religiøse i vår tid. Hva slags tanker gjør man seg om døden når troen på en gud ikke lenger er til stede? Det vil nødvendigvis åpne for andre problemstillinger. Forfatterne ønsker derfor å «åpne for en refleksjon over den sekulære døden».

De to forfatterne Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg er begge filosofer knyttet til universitetet i Bergen. Solberg er i tillegg utdannet lege.

Boken har fem kapitler som omhandler dødsritualer, dødens paradokser, livshjelp eller dødshjelp, evig liv og etterlivet.

Forfatterne omtaler den historiske utviklingen fra den kristne tro på livet etter døden til vår moderne sekulære tid. Samtidig gis det også eksempler fra andre kulturer på ritualer som skulle hjelpe den døde over i etterlivet.

Tidligere var døden knyttet til hjemmet. Familien var samlet både rundt den døende og den døde. Så kom en tid med medikalisering av døden ved at døden skjedde på sykehuset. Samtidig med dette overtok legen prestens rolle i livets siste fase. I en periode i nyere tid etter krigen ble barna møtt med taushet og utestengelse rundt forhold som angikk døden. Dette ut fra en forståelse om at barnet skulle skånes. Dette ble et traume for mange barn som ikke fikk delta i begravelsen og sorgprosessen.

I «døden paradokser» omtales den store kontrast mellom verdens oppmerksomhet rundt prinsesse Dianas død og de begravelser der ingen pårørende er til stede. Angsten for døden fyller mange mennesker og forfatterne gjør sine tanker rundt dette. Epikur, den antikke filosof, trodde ikke på et liv etter døden. Han mente også at døden ikke var noe frykte, siden livet opphørte ved døden. Hva med tidspunktet når døden inntreffer? Noen dør unge, og de kan tenkes å ha tapt en mulig fremtid, mens de gamle dør mett av dage og har levd lenge nok.

I kapitlet «livshjelp eller dødshjelp» vises det til at flere mennesker får alvorlige sykdommer som medfører stor lidelse over tid, og der ingen behandling påvirker dødsprosessen. Noen mennesker finner dette så meningsløst/uutholdelig at de ønsker å fremskynde døden. I Norge er det ikke tillatt med aktiv dødshjelp. I boken gis eksempler på mennesker som søker dødshjelp i utlandet der det er tillatt med legeassistert autanasi. Forfatterne har en forståelse for slike valg. De diskuterer mulig for og imot slike handlinger, men trekker også inn tilfeller der pasienten dør som følge av det som blir kalt passiv dødshjelp ved at aktiv behandling avsluttes slik at pasienten dør som følge og reflekterer rundt disse valg som gjøres av helsevesenet.

I kapitlet «evig liv» er det store spørsmål hvor lenge man ønsker å leve. Tilmålt tid for mennesket har endret seg. Den gjennomsnittlige levealder økt jevnt, men varierer fra land til land. I fattige land dør mennesker tidligere. Begreper som prematur død diskuteres. Forfatterne skriver om alderdom og skrøpelighet. Hva er verdien av et langt liv hvis kroppen blir stadig mer skrøpelig og personen opplever tiltakende grad av hjelpeløshet og smerter? Dette i tillegg til ensomheten som kan skje hvis man blir svært gammel.

I kapitlet «etterliv» omtales mange aspekter ved hva som skjer etter at den enkelte er død. Det handler om hva slags påvirkning den døde har etter sin død. Gjennom testamente gis føringer for hva som skal skje med arven. Det kan gis penger til humanitære formål, slik som Alfred Nobel gjorde da han opprettet Nobelprisen som skulle deles ut etter hans død. Enkelte er også opptatt av hva som skjer med samfunnet etter sin død. Besteforeldres klimaaksjon, der aksjonistene er opptatt av hva som skjer med kloden etter deres død. Minnene om mennesker lever videre etter at de er døde, ved at de huskes av de gjenlevende. Forfatterne er opptatt av at vi bør bry oss om vårt ettermæle og gjennom flere sider argumenter for hvorfor det er viktig at vi tenker over hva som skjer med vårt ettermæle etter vår død.

Gjennom transhumanisme åpnes for et teknologiske etterliv der man er opptatt av hvordan teknologi kan åpne mulighet for å endre aldring. Filosofen Ole Martin Moen skal fryses ned etter sin død, og han håper at han en gang i fremtiden skal vekkes opp til et langt liv.

I slutten av hvert kapitel er det nyttige henvisninger til ytterligere lesning rundt temaet. Det er en oversiktlig bok, som man i ettertid kan slå opp i. Den har også et nyttig stikkordregister til slutt. Vi trenger å bli opplyst om de problemstillinger som knytter seg til lidelse og død, og da er denne boken en utmerket introduksjon til å tenke rundt døden. Ikke minst vite at slik vi i dag tenker om døden var ganske annerledes for ikke mange år siden.

Einar Hafsahl, spesialist i psykomotorisk fysioterapi (MNFF)