– Noen ganger kommer det en historie som ikke passer inn i noen av de kjente biomekaniske plagene, sier fysioterapeut Tom Røsand.Foto: Fotografene Jane & Guro AS
– Du har et ryggproblem, men problemet ligger også på et annet område
Fysioterapeut Tom Røsand sendte ryggpasient til kognitiv terapi.
Skal den biopsykososiale modellen følges ukritisk? Og hvordan skal fysioterapeuter etterleve den? Spørsmålene reises i den nyeste episoden av Fysioterapeutens podkast «Lateralt og medialt».
Programlederne Joakim Moestue Halvorsen og Martin Moum Hellevik sier følgende om temaet:
«Den biopsykososiale modellen er for mange så sammenflettet med fysioterapeuters forståelse av pasienten at den fort kan brukes ukritisk. Som vi tidligere har snakket om i podkasten, ønsker vi å sette fokus på hva som er fundamentet i fysioterapeuters profesjon – både styrker og svakheter. Således kan ordene til den berømte filosofen og psykiateren Karl Jaspers fungere som fyrlykten i denne episodens kritiske vurdering av den biopsykososiale modellen: «We need to be aware of what methods we use, their strengths and their limitations, and why we use them».
Fakta: Biopsykososial tilnærming
Teoretisk modell lansert av indremedisiner og psykiater George Engel i 1977.
Ved å ta et biopsykososialt perspektiv ser du pasientens plager, symptomer og funksjonssvikt både som følge av kroppslige forandringer og i lys av personlighet, atferd, relasjoner til andre og livssituasjon.
Modellen tar utgangspunkt i at det er et samspill mellom kropp, sjel og omgivelser.
Den omtales ofte som en helhetlig eller holistisk tilnærming til pasienten.
Ifølge en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening sa Engel at han legger stor vekt på kommunikasjon med pasienten, og at biopsykososial tilnærming dreier seg om å forstå pasientenes perspektiv og opplevelse, men også å sette pasienten i stand til å løse egne problemer, hvis mulig.
Hovedpoenget med den biopsykososiale modellen er å få fram at en lidelse, tilstand og opplevelse arter seg ulikt fra person til person og henger sammen med tidligere erfaringer, ressurser, kompetanse og levesett.
På papiret kan to pasienter ha lik diagnose, men ha ulik opplevelse av konsekvensene av diagnosen.
En av dem er fysioterapeut, spesialist og foreleser Tom Røsand (55). Han startet OMI-klinikken i Oslo og drev denne i 12 år. I dag driver Røsand Klinikk for ortopedisk medisin i Røyken i Viken fylke, der han jobber utelukkende med muskel- og skjelettlidelser.
– Han hadde tydelig frykt for å bevege seg
Tom Røsand mener en biomedisinsk eller biopsykososial innfallsvinkel ikke er gjensidig utelukkende.
– Når du jobber biomekanisk, som jeg har gjort i alle år, er du vant til å se visse lidelser som går igjen. 80 prosent av hverdagen er diagnoser som vi ser ofte. Kommer du til undersøkelsen og bekrefter funnene pasientene forteller om, er det greit og shut case. Men noen ganger kommer det en helt annen historie som ikke passer inn i noen av de kjente biomekaniske plagene.
Røsand forteller om en ryggpasient som ble motvillig da det ble snakk om å gjennomføre undersøkelser.
– Han sa: «Da vet jeg akkurat hva som skjer. Det kommer til å bli mye verre utover kvelden, og jeg vil ikke klare å stå opp i morgen. Deretter blir jeg nok sengeliggende i to-tre dager før jeg langsomt kommer meg i gang igjen». Da sa jeg at «du har et ryggproblem, men problemet ligger også på et annet område. Han hadde tydelig frykt for å bevege seg, en redsel for at smertene skulle bli verre. Han ble videresendt til kognitiv terapi. Når du får den typen anamnese, eller du har en pasient som ikke «responderer» normalt på behandling, må en alltid stoppe opp og revurdere sin diagnose. Er dette i hovedsak et biomekanisk eller et biopsykososialt problem? Jeg prøver å ta det over i en gate som er mer bærekraftig. Poenget er: Det er lov å slite så det holder i hverdagen og likevel ha en frossen skulder. Vi må se begge deler, sier Tom Røsand.
Ser ikke snevert på en muskel eller ledd
Roar Robinson eier blant annet Hans & Olaf Fysioterapi i Oslo og er tidligere fysioterapeut for Norges Fotballforbund. Robinson forteller at han alltid bruker mye tid på pasientens fortelling.
– Det er forhåpentligvis ingen som i dag ser snevert på en muskel eller et ledd. Undersøkelsen tilpasses pasientens behov. Pasientens fortelling bruker jeg alltid mye tid på, noen ganger mesteparten av tiden ved første konsultasjon, men jeg prøver alltid å få med meg utprøving av funksjon på generelt og spesifikt nivå. Det betyr at jeg har med den klassiske biomekaniske tilnærmingen og en god dose psykososiale perspektiver.
– Hvor krevende er det å møte pasienter med begge disse perspektivene?
– Det er selvsagt krevende. Den psykososiale delen kan fort kan bli den mest drivende faktoren, men vi må ikke glemme at biodelen kan være en forsterker. Den psykososiale faktoren bidrar ofte til at pasienter blir usikre og redd for å bruke kroppen. Det svekker ytterligere både psyke og soma, sier Robinson og fortsetter:
– Du må få pasienten til å tro deg ved å gjøre en god undersøkelse. Vi må ha større fokus på det som fungerer tilfredsstillende og normalt, ikke bare ha fokus på patologi og smerte. Det forutsetter en terapeut som føler seg trygg og kan utføre tester og funksjoner som setter aktuelle strukturer på prøve. Det er dette vi skal være best på i Helse-Norge. Det vil gi terapeuten troverdighet når det kommer til tiltak av både fysisk og psykisk art som blir foreslått for pasienten. Det må bli et opplagt valg for pasienter og øvrige aktører innen helse at vi er førstevalget innen muskel-skjelett-problemstillinger, sier Roar Robinson.
