License to touch - En intervjustudie om bruk av berøring i behandling av spiseforstyrrelser

Tonje Forsmo, psykomotorisk fysioterapeut. MSc. psykisk helsearbeid. Spesialfysioterapeut, Akershus universitetssykehus, Ungdomspsykiatrisk klinikk. tonje.forsmo@ahus.no.

Anne-Lise Holmesland, kvalitetsrådgiver, sosiolog/PhD., Akershus universitetssykehus, Ungdomspsykiatrisk klinikk.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 1.oktober 2021. Studien er godkjent av Norsk Samfunnsvitenskapelige datatjeneste (NSD) (meldeskjema 412281). Ingen interessekonflikter oppgitt.

PDF

Sammendrag

Hensikt: Å innhente erfaringer innen psykomotorisk fysioterapi og spiseforstyrrelser knyttet til bruk av berøring i behandling. Vi ønsker også å synliggjøre psykomotoriske fysioterapeuters rolle i behandling av spiseforstyrrelser.

Design: En kvalitativ intervjustudie med fenomenologisk innfallsvinkel.

Materiale og metode: Semistrukturerte intervjuer av fem psykomotoriske fysioterapeuter som jobber med inneliggende pasienter med spiseforstyrrelser innen psykisk helsevern. Systematisk tekstkondensering ble anvendt som analysemetode.

Funn: Berøringsmandatet og mulighetene for å jobbe gjennom en kroppslig innfallsvinkel betraktes som viktig i møte med pasientenes kroppsbildeproblematikk. Berøring ble også benyttet for å gi pasientene gode kroppsopplevelser.

Konklusjon: Studien avdekker beskrivelser om psykomotoriske fysioterapeuters bruk av berøring i behandling av pasienter med spiseforstyrrelser. Psykomotoriske fysioterapeuters kompetanse i å tolke kroppslige signaler skaper trolig trygghet hos pasientene. Dette gjør det mulig å jobbe med berøring selv om pasientene kan oppleve det som utfordrende.

Nøkkelord: Berøring, fysioterapi, kroppsbilde, psykomotorisk fysioterapi, spiseforstyrrelser

Abstract

License to touch - A qualitative study on how to treat eating disorders with the use of touch

Purpose: To shed light on the role of psychomotor physiotherapy in the treatment of eating disorders and to gain knowledge about the therapist’s experiences with the use of touch in treatment.

Design: A qualitative interview study with a phenomenological approach.

Material and method: Empirical data was collected through semistructured interviews with five psychomotor physiotherapists treating inpatients with eating disorders in specialized mental health care. The analysis was conducted using systematic text condensation.

Findings: The therapists viewed their opportunity to work from the point of view of the body as important in approaching the patient’s body image issues.Furthermore, their license to touch provided them the opportunity to give the paitents positive experiences with their bodies.

Conclusion: This study adds important knowledge within experiences in psychomotor physiotherapy and the use of touch in the treatment of patients with eating disorders. The patients may experience the use of touch in treatment as challenging. However, the therapist’s ability to read the patient’s bodily signals may contribute to a feeling of comfort and security.

Keywords: Body image, eating disorders, Norwegian psychomotor physiotherapy, physiotherapy, touch

Bakgrunn

Norske fysioterapeuter har i en årrekke behandlet pasienter med spiseforstyrrelser, både innen psykisk helsevern, somatiske avdelinger og i privat praksis (1). Det finnes retningslinjer for fysioterapi og spiseforstyrrelser (1). Hensikten er å kvalitetssikre fysioterapitilbudet, og samtidig synliggjøre hva fysioterapeuter kan bidra med til denne pasientgruppen (1). Kroppsbildeforstyrrelser anses som et sentralt symptom knyttet til spiseforstyrrelser (1-5), og er ifølge retningslinjene utgangspunktet for fysioterapi til denne pasientgruppen (1). Definisjonen av begrepet kroppsbilde diskuteres kontinuerlig, og er fortsatt noe uklar (1, 4, 6). Kroppsbilde beskrives ofte som et flerdimensjonalt begrep som består av emosjonelle, kognitive, sosiale og perseptuelle komponenter. Det handler om tilfredshet med egen vekt og utseende, men også estimering og persepsjon av kropp og størrelse (4, 6). Forskning viser at kroppsbildeforstyrrelser anses som en risikofaktor for opprettholdelse og tilbakefall knyttet til spiseforstyrrelser (2-4). Samtidig viser det seg at pasienter med spiseforstyrrelser fortsatt strever med kroppsbildeforstyrrelser etter utskrivelse (1, 3, 6). Enkelte studier har vist lovende resultater av fysioterapi og kroppsorientert behandling rettet mot kroppsbildeforstyrrelser (3-5). Det etterlyses likevel mer forskning på kroppsbildeforstyrrelser for å forbedre behandlingsformene (3-5).

Det finnes lite forskning om spiseforstyrrelser og fysioterapi. En systematisk oversiktsartikkel (7) konkluderte med at spesifikke fysioterapitiltak som aerobic, styrketrening, massasje, yoga og body awareness therapy betraktes som nyttige bidrag i behandling av pasienter med anoreksi og bulimi. Især med tanke på pasientenes kroppsmasseindeks og kroppssammensetning, samt reduksjon av spisepatologi, angst og depressive symptomer (7). De samme forfatterne (8) har også publisert en systematisk oversiktsartikkel som undersøker fysioterapi for pasienter med overspisingslidelser. Alle inkluderte studier i oversiktsartiklene har et kvalitativt design (7, 8). Det er behov for ytterligere forskning som evaluerer spesifikke fysioterapitiltak nærmere når det gjelder individuelt tilpassede behandlingsprogrammer (5, 7, 8). Tiltak som berøring og massasje er spesielt lite redegjort for. Så vidt vi kjenner til finnes det kun én studie som beskriver hvordan berøring brukes innen behandling av denne pasientgruppen (9). Innenfor psykomotorisk fysioterapi som fagfelt finnes lite forskning, men to studier belyser psykomotoriske fysioterapeuters rolle i behandling av spiseforstyrrelser (10, 11). Kolnes beskriver egne erfaringer som psykomotorisk fysioterapeut i møte med pasienter med anoreksi (10). Studien viser at fysioterapeutisk teori og behandling anses som en viktig innsiktskilde for å møte pasientenes utfordringer (10). Børsum & Råheim ser på en psykomotorisk fysioterapeuts rolle i behandling av spiseforstyrrelser gjennom et tverrfaglig perspektiv (11). I det tverrfaglige teamet har psykomotorisk fysioterapi en sentral plass, og den kroppslige innfallsvinkelen innebærer å jobbe med pasientens kjerneproblematikk (11).

Hensikten med denne studien er å innhente erfaringer innenfor psykomotorisk fysioterapi og spiseforstyrrelser knyttet til bruk av berøring i behandling. Vi ønsker også å synliggjøre psykomotoriske fysioterapeuters rolle i behandling av spiseforstyrrelser. Følgende problemstilling ble utarbeidet: «Hvilke erfaringer har psykomotoriske fysioterapeuter med bruk av berøring i behandlingen av pasienter med spiseforstyrrelser? Især med fokus på fysioterapeutenes kroppslige innfallsvinkel, endring av pasientenes kroppsbilde og gode kroppsopplevelser».

Teoretisk rammeverk

Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF) ble etablert i perioden 1947-1953 av fysioterapeut Aadel Bülow Hansen og psykiater Trygve Braatøy (12). I NPMF blir kroppen betraktet som en funksjonell og samspillende enhet (12, 13). I praksis betyr det at enhver undersøkelse og behandling omfatter hele kroppen – uavhengig av pasientens plager og symptomer (12, 13). Den psykomotoriske kroppsforståelsen harmonerer med kroppsfenomenologien utformet av filosofen Maurice Merleau-Ponty (13, 14). Fra et kroppsfenomenologisk perspektiv skriver Gretland (14 s. 25) følgende: «som senter for erfaring er den levde kroppen alltid med i vår meningsskapende bakgrunnshorisont». I psykomotorisk behandling spilles det bevisst på at kroppen både uttrykker og regulerer følelser, og utgangspunktet er at kropp og følelser står i et gjensidighetsforhold til hverandre (12). Dersom man unngår å protestere, biter tennene sammen, svelger klumpen i halsen, altså bremser følelsesuttrykket, kan dette medføre forøkning av spenninger i kroppen (12). Gjensidighetsforholdet mellom kropp og følelser betyr videre at å løsne på spenninger og slippe til pusten, medfører at man også gir slipp på tilbakeholdte følelser (12, 13).

I NPMF brukes ulike former for massasje, sansestimulering, bevegelser og øvelser som virkemidler (12, 13). Psykomotorisk massasje omfatter både ulike grep, samt passive tøye- og strekkbevegelser (12, 13). Dersom massasjen skal virke «frigjørende», utføres grepene med fokus på å stimulere til frie strekkbevegelser og få frem et pustesvar i form av et sukk hos pasienten. Massasjen kan også anvendes på tvers av respirasjonsrytmen, og med store utstrykningsgrep for å virke beroligende og dempende. Grepene kan også utføres i et raskt tempo, eller med mer kraft, dersom hensikten er å stimulere til økt kroppskontakt (12). Massasje i NPMF skiller seg fra annen massasje, fordi grepene utføres i henhold til pusten og pasientens reaksjoner (12, 13). Respirasjonen anses som en veileder for dosering i behandlingen (13). Dersom pasienten reagerer med å holde tilbake eller bremse pusten, tolkes det som at pasienten har behov for å opprettholde sin kroppslige beskyttelse. Behandlingen vil da i større grad fremme forankring og stabilitet hos pasienten, gjennom blant annet aktive øvelser og vektbærende stillinger (12, 13).

Metode

Denne studien er basert på en fenomenologisk innfallsvinkel. Fenomenologi innebærer at det er informantenes egen forståelse og beskrivelse av et gitt fenomen som er betydningsfullt (15, 16). Gjennom kvalitative intervjuer med fem psykomotoriske fysioterapeuter er hensikten å undersøke og beskrive hvordan fysioterapeutene selv opplever og forstår sin egen rolle i forbindelse med bruk av berøring i pasientbehandlingen.

Utvalg

Utvalget består av fem psykomotoriske fysioterapeuter som jobber innen psykisk helsevern med pasienter med spiseforstyrrelser. De hadde gjennomsnittlig tolv års erfaring med pasientgruppen og gjennomsnittlig ti års erfaring som psykomotorisk fysioterapeut. Alle bortsett fra én jobbet kun med pasienter med spiseforstyrrelser som hoveddiagnose og to jobbet ved samme institusjon. Alle informantene var kvinner og jobbet hovedsakelig med inneliggende pasienter. Enkelte hadde mulighet for å tilby poliklinisk oppfølging. De fleste pasientene var kvinner i alderen 18-35 år og diagnostisert med anoreksi, bulimi eller atypiske spiseforstyrrelser.

Datainnsamling

Datainnsamling ble utført av førsteforfatter. Intervjuguiden ble utarbeidet i stikkordsform ut fra problemstillingen, litteratursøk og teori (16). Intervjuguiden ble testet gjennom et pilotintervju av en psykomotorisk fysioterapeut med lang og relevant erfaring. Intervjuguiden ble deretter bearbeidet. Pilotintervjuet er ikke en del av det bearbeidede datamaterialet. Hver informant ble intervjuet én gang, og intervjuene hadde en varighet på 60-75 minutter. Intervjuene ble tatt opp med lydopptaker og foregikk på informantenes arbeidssted, med unntak fra ett intervju som ble utført i et lånt kontorlokale. Intervjuene bar preg av åpenhet når det gjaldt rekkefølgen på spørsmålene (16). Anerkjennelse av informantenes erfaringer underveis ble vektlagt for å skape en trygg atmosfære. En av informantene ble intervjuet to ganger på grunn av teknisk svikt med lydopptaker. Alle intervjuene resulterte i fyldige transkripsjoner. Lydopptakene ble transkribert av førsteforfatter kort tid etter gjennomført intervju.

Analyse

Førsteforfatter transkriberte intervjuene ordrett, og de ble deretter gjennomgått på nytt for å rette opp eventuelle transkripsjonsfeil. Studien er opprinnelig basert på et masterprosjekt. I den forbindelse ble det utført en omfattende analyse ved hjelp av systematisk tekstkondensering (15). For å besvare denne artikkelens problemstilling ble det gjennomført en påfølgende analyserunde bestående av fire trinn (15), se tabell 1. Første trinn besto av å lese gjennom intervjuene og identifisere relevante tema. I andre trinn ble det utarbeidet koder for meningsbærende enheter. I trinn tre ble det utarbeidet to til tre subgrupper under hver kodegruppe, og materialet ble utarbeidet til et kondensat (kunstig sitat). I siste trinn ble kondensatene skrevet om til en analytisk tekst og det ble utarbeidet overskrifter for hver kategori. Deretter ble kategoriene samlet til tre hovedkategorier. Til slutt ble kategoriene sammenlignet (validert) med det opprinnelige datamaterialet. For økt validitet har andreforfatter gjennomgått transkripsjonene og analysene.

Etikk

Studien er godkjent av Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD). Forespørsler om deltakelse i studien skulle ivareta frivillighetsaspektet (15, 16). Det ble sendt ut informasjon om studien på felles e-post adressert til en krets av relevante fagpersoner i hele Norge. Tre informanter tok selv kontakt med ønske om deltakelse. To av informantene ble spurt direkte for å oppnå et tilstrekkelig utvalg. Informantene ble opplyst om at de når som helst kunne trekke seg fra studien og kreve sletting av innsamlede opplysninger med mindre opplysningene allerede var inngått i analyser eller brukt i vitenskapelige publikasjoner. Det ble utarbeidet en oppbevaring- og datalagringsplan som kunne ivareta informantenes konfidensialitet på en forsvarlig måte.

Funn

Funnene presenteres gjennom tre kategorier; kroppen som innfallsvinkel, endring av kroppsbilde og gode kroppsopplevelser. Sitater er flettet inn for å fremheve funnene og styrke troverdigheten. Utover funn som presenteres nedenfor var det felles enighet om at pasientene var svært forskjellige og at behandlingen derfor måtte skreddersys. Noen pasienter opplevde berøring som skummelt og ubehagelig, mens andre pasienter opplevde berøring og massasje som uproblematisk.

Kroppen som innfallsvinkel

Alle informantene trakk frem fysioterapeutens særstilling og mandat til å bruke berøring i behandling. Bruk av hender ble omtalt som et nyttig kommunikativt verktøy. «Det som gjør oss annerledes enn mange andre da, er at vi faktisk har lov til å ta i folk» (Informant 3). Flere uttrykte at som psykomotorisk fysioterapeut har man kroppen som innfallsvinkel og kompetanse i å tolke kroppens responser og signaler. Informantene ga uttrykk for at varsomhet var viktig ved bruk av berøring, for å kunne justere seg etter pasientens kroppsspråk. Flere informanter fortalte at pasientene ikke alltid hadde kontakt med egne grenser. Selv om pasientene kunne reagere med å spenne imot, kunne de likevel gi uttrykk for at fysioterapeuten skulle fortsette. «Hvis jeg jobber med berøring og jeg ser at denne kroppen sier nei, men så sier ordene ja, da stoler jeg på det som jeg ser og kjenner i kroppen» (Informant 3). Informantene virket til å ta ansvar for å fange opp pasientenes ubehag. «Jeg ser og følger med på pasienten, også kan vi begynne forsiktig» (Informant 1).

Det relasjonelle aspektet ble fremhevet av samtlige informanter. Det kunne ta tid før man etablerte tilstrekkelig trygghet i relasjonen til at pasientene ønsket å jobbe med berøring. En av informantene mente det ikke hadde noen hensikt å forsere behandlingen. En annen hadde fokus på å fremtre respektfull ovenfor pasienten. En informant opplevde at det i stor grad handlet om egen trygghet, både når det gjaldt hva hun skulle gjøre og hvorfor. «Hvis jeg er trygg på meg selv, det jeg skal gjøre, hvorfor jeg gjør det og er tydelig, så opplever jeg at de også tåler mye berøring» (Informant 4). Flere informanter fortalte at noen pasienter ga uttrykk for at det ville være ekkelt for fysioterapeuten å berøre dem og at dette kunne være en utfordring. En informant fortalte det ikke ville være hensiktsmessig å gå inn i en diskusjon for å overbevise, men at validering av disse følelsene var viktig. «Jeg tenker det er viktig å møte de på den opplevelsen av at de føler seg ekle» (Informant 5). En annen informant møtte dette ved å formidle tydelig hva hun gjorde og kjente etter under behandling, for å unngå at pasientene skulle bli urolige eller mistenksomme.

To av informantene hadde opplevd å bli møtt med kritiske blikk når det gjaldt bruk av berøring og massasje. Den ene hadde møtt studenter i praksis som mente at massasje ikke hadde dokumentert effekt. Den andre fortalte; «det var jo en stund at.. berøring var liksom fy og massasje var fy, for du skulle ikke drive med sånne passive greier, du skulle få folk i aktivitet» (Informant 3).

Endring av kroppsbilde

Ifølge informantene var det mange pasienter som strevde med et forstyrret kroppsbilde. Pasientene kunne ha en opplevelse av at kroppen «este ut», og de opplevde frustrasjon og forvirring rundt hva de skulle tro på. Alle informantene ga uttrykk for at bruk av berøring i behandlingen kunne gi pasientene en opplevelse av å kjenne seg mer samlet, avgrenset og innrammet. En av informantene mente berøring var helt uunnværlig for å kunne hjelpe pasientene å oppnå et mer oppdatert og realistisk kroppsbilde.

Informantene hadde også fokus på psykoedukasjon parallelt med bruk av berøring som en del av arbeidet med kroppsbildeforstyrrelsen. «Jeg tror at for å jobbe med denne kroppsbildebiten så må vi gjøre noe annet enn å bare sitte og snakke om det» (Informant 2). Det ble fortalt at pasientene ofte hadde tanker om at alt det myke på kroppen var fett og at avslappet muskulatur eller som ristet, var eller ville bli omdannet til fettmasse. Alle informantene brukte berøring for å bevisstgjøre pasientene på hva som var muskulatur, hud og fett. «De skal lære seg å gjenkjenne forskjell på spent og avspent muskulatur» (Informant 5). En av informantene pleide å utfordre pasientene gjennom å riste på muskulaturen som del av behandlingsprogresjonen. Hun fortalte at dette var en måte å venne seg til å ha en vanlig kropp og da måtte de også vite hva en vanlig kropp er. Flere av informantene mente berøring også kunne hjelpe pasientene å oppnå økt fortrolighet og aksept for egen kropp.

Informantene fortalte at mange pasienter hadde sterk forakt for store deler av kroppen. Mage, setet og lår ble ofte omtalt som spesielt vanskelige områder. Informantene uttrykte stor enighet om at de startet med berøring på områder som for pasientene opplevdes minst farlige eller mest nøytrale. Noen informanter hadde erfart at berøring av hender og føtter var trygt for pasientene, mens en annen nevnte skuldre, rygg, nakke og hodebunn. To av informantene fortalte om positive erfaringer med å jobbe med berøring av mage, og at pasientene kunne oppleve smertelindring og behag av dette. Begge understreket viktigheten av å integrere mage og lår som en del av kroppen og noe pasientene må forholde seg til. En av informantene mente at ved å unngå disse områdene kunne man i verste fall bygge opp under pasientens egen skam og selvforakt. «En skal ikke være redd for å berøre de områdene som ofte er veldig skummel, for det er jo spiseforstyrrelsen som gjør dem skummel» (Informant 2). De tre andre informantene ga uttrykk for å være mer varsomme knyttet til berøring av mage og lår, og at det ofte var noe de unngikk. Dersom de skulle jobbe der måtte det ha en tydelig hensikt og pasientene måtte selv ønske det.

Gode kroppsopplevelser

Informantene fortalte at gjennom berøring og massasje kunne pasientene oppleve å kjenne seg avspente, og de kunne få en pause fra det som var vanskelig. Positive kroppsopplevelser og det å støtte opp under pasientenes egenomsorg ble også trukket frem som viktige grunner til bruk av berøring og massasje. «… at kroppen i hvert fall i stunden kunne kjennes som et godt sted å være» (Informant 1). En av informantene belyste de strenge rammene pasientene måtte forholde seg til under en innleggelse. «De må spise maten sin og de må sitte i hviletiden… det er så mye de ikke kan bestemme over» (Informant 1). Hun mente det var viktig at det skulle være annerledes i fysiotimene; «at jeg ikke har noen forventinger til dem at de skal klare ting eller gjøre ting, men at de skal tillate seg å bare være» (Informant 1). En annen informant hadde erfart at mange pasienter hadde satt stor pris på å få ligge på benken og at massasje hadde gitt dem gode opplevelser. En av informantene trakk frem at noen pasienter kanskje opplevde å få lite berøring, og selv om det var uvant kunne det være noe de savnet. Berøring ble videre omtalt som en måte å gi pasientene en opplevelse av anerkjennelse og bekreftelse.

Samtidig var det flere informanter som ga uttrykk for at det kunne være vanskelig for pasientene å skulle hvile på benken eller sitte stille. En av informantene fortalte at pasientene ville unngå å kjenne kroppen og følelsene, og at de dermed valgte å være aktive gjennom å stå eller gå. Ifølge flere informanter hadde noen pasienter også store vansker med å skulle tillate seg noe som kjentes behagelig, og at dette var noe som måtte læres. En av informantene hadde erfart at pasientene kunne drive destruktive handlinger i etterkant av behandling, f.eks. overtrening eller selvskading for å straffe seg selv. Informanten mente det kunne handle om manglende opplevelse av verdi hos pasientene og at de ikke fortjente å motta omsorgen berøringen innebar. «Hvis pasientene i neste omgang går og kutter seg fordi de følte at de ikke fortjente den goden, så er jo ikke det så bra» (Informant 4). Flere av informantene trakk frem viktigheten av å dosere behandlingen slik at den ikke skapte for mye ubehag. Dette kunne bestå i å avgrense tiden pasientene var i behandling. Øvelser og bevegelser kunne for noen også være mindre krevende sammenlignet med berøring.

I tillegg til at pasientene opplevde vansker med berøring i terapirommet, fortalte alle informantene at mange pasienter strevde med å ta imot omsorg og nærhet fra sine nærmeste relasjoner. Noen synes det var vanskelig å få en klem fra egne barn, sitte i armkroken til ektefelle eller være intim med kjæresten. Alle informantene brukte berøring som en del av behandlingen for å øke pasientenes toleranse for berøring, og skape trygghet knyttet til nærhet. En av informantene mente det var en del av tilfriskningen at pasientene kunne bli fortrolige med nærhet, berøring, avstand og grenser. En annen informant påpekte at pasienter som strevde med berøring var sårbare for å miste nære relasjoner. I tillegg kunne det bli problematisk senere i livet ved etablering av nye relasjoner. «Når man kommer dit at man ikke klarer med den man står nærmest, så skjønner man at det er noe som er viktig å jobbe med» (Informant 5).

Diskusjon

Problemstillingen vi ønsket å belyse var: «Hvilke erfaringer har psykomotoriske fysioterapeuter med bruk av berøring i behandlingen av pasienter med spiseforstyrrelser? Især med fokus på fysioterapeutenes kroppslige innfallsvinkel, endring av pasientenes kroppsbilde og gode kroppsopplevelser».

Et sentralt funn i denne studien er de psykomotoriske fysioterapeutenes erfaringer med bruk av berøring rettet mot pasientenes kroppsbildeforstyrrelse. I likhet med tidligere studier beskrives det at pasientene kan få en opplevelse av å kjenne seg mer avgrenset som følge av berøring (5, 9). Tidligere studier fremhever betydningen av å undervise pasientene om kroppens anatomi og fysiologi (3, 11, 17), og at dette kan være viktig for å hjelpe pasientene med håndtering av endringen i kroppsfasong som ofte skjer under en innleggelse (11). Danielsen beskriver i en kasusrapport (6) at bruk av bilder og anatomiske modeller er nyttige verktøy i forbindelse med psykoedukasjon. Videre presiserer hun at hun viser direkte på pasientens kropp (6). Psykoedukasjon som utføres samtidig med at berøring skjer, er imidlertid lite beskrevet. Vår studie viser tydeligere hvordan psykoedukasjon kan utføres parallelt med berøring. Berøring kan bidra til at pasientene oppnår økt fortrolighet og aksept for egen kropp. Dette støtter opp under tidligere forskning, som mener at berøring og massasje har en sentral plass i behandling av pasienter med spiseforstyrrelser (5, 9), særlig rettet mot kroppsbildeforstyrrelser (5).

Noen av informantene hadde erfart at andre fysioterapeuter var skeptiske til bruk av massasje. I denne studien fremkommer det at berøring og massasje kan gi pasientene en opplevelse av anerkjennelse og bekreftelse. Pasientene strever også ofte med å være fysisk nær sine nærmeste, noe som kan gjøre dem sårbare for å miste eller utvikle nære relasjoner. Fortrolighet til nærhet kan anses som en viktig del av tilfriskning. Dette støttes av Caddy & Richardson (5), som fant at berøring av fysioterapeut anses som en virkningsfull erfaring. Især kan det hjelpe pasientene med å skape en fortrolig relasjon til et annet menneske (5). Vår studie støtter dermed betydningen av bruk av berøring og massasje som noe pasientene kan ha behov for i sin tilfriskningsprosess.

To av informantene i denne studien mente at berøring av mage og lår var viktig for å hjelpe pasientene med å integrere områdene som en del av kroppen. Majewski (9) viser også til gode erfaringer med massasje av mage med tanke på smertelindring. Funn fra denne studien tyder på at berøring av mage og lår kan kjennes utfordrende for pasientene. Det kan se ut som at det er noe forskjellige meninger og erfaringer knyttet til berøring av disse områdene blant informantene. Dette virker å henge sammen med respekt for pasientenes grenser. I likhet med tidligere forskning fremkommer det at pasienter med spiseforstyrrelser ikke alltid er i kontakt med egne grenser (9-11). I den psykomotoriske tradisjonen skal respirasjonen styre doseringen i behandlingen (13). Pasientens bevegelsesmønster, reaksjonsmønster og autonome reaksjoner er viktige informasjonskilder (12). Funn i denne studien tyder på at psykomotoriske fysioterapeuters kunnskap og evne til å lese pasientens signaler bidrar til å skape trygghet hos pasientene. Informantenes utsagn indikerer at de påtar seg ansvaret for å fange opp når grensene eventuelt overskrides. Dette kan dermed være en forklaring på hvorfor pasientene kunne tillate og nyttiggjøre seg berøring av mer utfordrende områder.

Soundy et al. (17) fremhever fysioterapeuters rolle i behandling av pasienter med spiseforstyrrelser. Studien belyser i hovedsak fysioterapeuters bidrag relatert til regulering av fysisk aktivitet og trening, psykoedukasjon og økt kroppsbevissthet. Studien er en tverrsnittsundersøkelse og omhandler erfaringer fra 28 fysioterapeuter fra forskjellige land. Nitten av fysioterapeutene var menn, og kun et fåtall (under 8 av 28) beskrev at de brukte manuelle teknikker (massasje, mobilisering eller manipulasjon). På bakgrunn av vår studie er det rimelig å anta at kvinnelige psykomotoriske fysioterapeuter ansatt i norsk helsevesen i større grad benytter berøring og massasje. Det er derfor viktig å utforske bruk av massasje og berøring videre for å bedre kvaliteten på behandlingstilbudet og øke fysioterapeuters kunnskap og kompetanse.

Metodediskusjon

Førsteforfatter er selv psykomotorisk fysioterapeut og jobber med spiseforstyrrelser. Flere av informantene hadde et bekjentskapsforhold til førsteforfatter, noe som kan ha bidratt til å påvirke dynamikken under intervjusituasjonen. Under de fleste intervjuene var opplevelsen at det oppstod et profesjonelt samarbeid, og at informantens opplevelse av seg selv som fagperson ble styrket. Førsteforfatter har utført all datainnsamling og transkriberte lydopptakene kort tid etter gjennomført intervju. Dette styrker studiens reliabilitet (16). Utvalget består av fem informanter som var godt kvalifiserte til å besvare studiens problemstilling. Det lave antallet kan likevel begrense studiens overføringsverdi.

Førsteforfatters nærhet til forskningsfeltet kan ha medført begrenset refleksivitet. Opparbeidelse av analytisk distanse har derfor vært viktig. De teoretiske perspektivene har vært styrende for hvordan empirien ble forstått og fortolket. Det ble utført flere analyserunder av materialet, noe som bidrar til å styrke studiens validitet (15). Andreforfatter som er sosiolog, med erfaring fra kvalitativ forskning, har bidratt gjennom hele studien. Andreforfatters analytiske distanse til feltet og aktive deltakelse gjennom analysefasen og diskusjonen, styrker også studiens validitet.

Informantene i denne studien var ansatt på døgninstitusjon. Enkelte hadde mulighet til å arbeide poliklinisk. Der er grunn til å tro at funnene kan være overførbare til psykomotoriske fysioterapeuter ansatt i poliklinikk/privat praksis, som jobber med pasienter med spiseforstyrrelser. Dette fordi behandlingsprinsippene er de samme for psykomotoriske fysioterapeuter, uavhengig av kontekst. Ingen informanter spesifiserte hvorvidt den behandlingen de gav, var relatert til inneliggende pasienter eller polikliniske pasienter.

Avslutning

Funn i denne studien avdekker nyanser og detaljer om psykomotoriske fysioterapeuters erfaringer med bruk av berøring. Studien bidrar dermed til økt innsikt og kunnskap om fysioterapeuters tilnærming til og rolle i behandling av spiseforstyrrelser. Bruk av berøring betraktes som svært betydningsfullt for å møte pasienters kroppsbildeproblematikk, og det er derfor nødvendig å utforske dette videre i fremtidig forskning. Problemstillingen bør belyses både fra terapeut- og pasientperspektivet. Ettersom det er kjent at pasienter med spiseforstyrrelser fortsatt strever med kroppsbildeproblematikk etter utskrivelse (1, 3-6), er det nødvendig å undersøke dette med tanke på behandling i et langtidsperspektiv.

Takk

Takk til informantene og takk til Akershus Universitetssykehus for tilretteleggelse og finansiering.

Referanser

1. Nilsen M, Danielsen M, Ege Gronlund G. Fysioterapi og spiseforstyrrelser. Spesialenheter for pasienter med spiseforstyrrelser ved Haukeland Universitetssykehus og Sykehuset Levanger; 2005. [cited 2021 12. april]. Available from: http://nsfsf.no/wp-content/uploads/2015/12/fysioterapi_og_spiseforstyrrelser.pdf

2. Danielsen M, Bratberg G. Kroppsbildeforstyrrelse hos kvinnelige pasienter med alvorlig spiseforstyrrelse. Fysioterapeuten. 2013;80(6):22-7

3. Danielsen M, Rø Ø. Changes in body image during inpatient treatment for eating disorders predict outcome. Eat Disord. 2012;20(4):261-75. https://doi.org/10.1080/10640266.2012.689205

4. Artoni P, Chierici ML, Arnone F, et al. Body perception treatment, a possible way to treat body image disturbance in eating disorders: a case-control efficacy study. Eat Weight Disord. 2021 Mar;26(2):499-514. https://doi.org/10.1007/s40519-020-00875-x

5. Caddy P, Richardson B. A pilot body image intervention programme for in-patients with eating disorders in an NHS setting. International Journal of Therapy and Rehabilitation. 2012;19(4):190-8. https://doi.org/10.12968/ijtr.2012.19.4.190

6. Danielsen M. Kroppsbilde, spiseforstyrrelse og fysioterapi: En kasusrapport. Fysioterapeuten. 2006;73(12):21-4

7. Vancampfort D, Vanderlinden J, De Hert M, et al. A systematic review of physical therapy interventions for patients with anorexia and bulemia nervosa. Disabil Rehabil. 2014;36(8):628-34. https://doi.org/10.3109/09638288.2013.808271

8. Vancampfort D, Vanderlinden J, De Hert M, et al. A systematic review on physical therapy interventions for patients with binge eating disorder. Disabil Rehabil. 2013;35(26):2191-6. https://doi.org/10.3109/09638288.2013.771707

9. Majewski ML. Beröring, kliniskt patientarbete ock ätsörning. Nordisk Fysioterapi. 2000;4(3):122-7

10. Kolnes LJ. Embodying the body in anorexia nervosa—a physiotherapeutic approach. J Bodyw Mov Ther. 2012 Jul;16(3):281-8. https://doi.org/10.1016/j.jbmt.2011.12.005

11. Børsum K, Råheim M. Når kropp er vanskelig: Psykomotorisk fysioterapi for pasienter med spiseforstyrrelser. En intervjustudie. Fysioterapeuten. 2017;84(4):22-8

12. Thornquist E. Psykomotirisk fysioterapi - tenkning og tilnærming. Del 1: Kjennetegn, prinsipper, fremgangsmåter Utposten. 2006;34(5):28-32

13. Thornquist E, Bunkan BH. Hva er psykomotorisk behandling? Oslo: Universitetsforlaget; 1995.

14. Gretland A. Den relasjonelle kroppen: Fysioterapi i psykisk helsearbeid Bergen: Fagbokforlaget; 2007.

15. Malterud K. Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag. 4. utg. ed. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

16. Kvale S, Brinkmann S. Det kvalitative forskningsintervju. 3. utg. ed. Oslo: Gyldendal akademisk; 2015.

17. Soundy A, Stubbs B, Probst M, et al. Considering the Role of Physical Therapists Within the Treatment and Rehabilitation of Individuals With Eating Disorders: An International Survey of Expert Clinicians. Physiother Res Int. 2016 Dec;21(4):237-246. https://doi.org/10.1002/pri.1637

© Author(s) (or their employer(s)) 2021. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.